Tannlege - mandag. Jeg har ikke vært hos tannlegen på to år.
Rundt 1215 hadde jeg tatt de forbaskede bildene som alltid gjør like vondt og var plassert i den mindre pene tannlegestolen. Det er skrekkelig å ha sånne filmer eller hva man enn kaller det i sidene på munnen og selv om det ikke tar lang tid, blir jeg sittende på den der stolen med en krave rundt halsen mens jeg kun tenker på å overleve de tre gangene jeg får sånne greier plassert i munnen min.
Ja, og så satt jeg i den tannlegestolen. Tannpleieren (eller hva hun er fornoe) fulgte naturligvis de vanlige tannlegeprosedyrene; sjekke adresse, telefon nr, fødselsdato og alt det der. Da hun var ferdig med det, så hun videre på dataskjermen mens hun stilte de vanskelige spørsmålene.
"Går du på noen medisiner eller har noen sykdommer?"
Herregud. Etter flere år med ditten og datten burde man bli vant til å få slike spørsmål, og selv om skammen ikke er der i samme forstand som før, blir jeg alltid satt litt ut når helt fremmede mennesker spør meg om sånne ting. Jeg blir til og med litt flau når jeg skal ta blodprøver og blodprøveskjemaet er fylt ut til punkt og prikke. Når sant skal sies, er jeg virkelig ikke spesielt glad i det feltet der hoveddiagnosen skal stå. En ting er å ha dritten stemplet i journalen, men... jeg lurer likevel på hva menneskene på laboratoriet tenker når jeg gir dem dette skjemaet.

Det tok en liten stund før jeg svarte på spørsmålet hennes. Jeg måtte trekke pusten dypt, før jeg åpnet munnen og sa JA så tydelig som jeg kunne. Siden jeg glemte å si "Ja og ja" for å få frem at jeg gjorde og hadde begge delene, endte det opp med at hun bare stilte spørsmål om medisiner. Egentlig ble jeg litt lettet, men jeg er usikker på om jeg kanskje burde fortalt henne om sykdommer også. Vet ikke om det har noen betydning, for jeg hadde ingen hull likevel. Jeg er veldig heldig der. Selv om jeg ikke har vært så flink til å bruke tanntråd og alt det der, har tennene mine klart seg bra. Utrolig nok.

Og så er det handleturene på butikken. Det har ingenting med tannlegen å gjøre, men likevel.
Hver eneste gang jeg er på butikken, i alle fall de gangene jeg bare skal handle noe til meg selv og ikke gjøre innkjøp for familien, lurer jeg litt på hva menneskene i kassa tenker. Jada, det er en smule idiotisk, men jeg har fortsatt den greia der jeg i blant kjøper matvarer som, hvis man har et matproblem selv, kan vise til mitt (i perioder mer enn ellers) anstrengte forhold til mat. Eller merkelige matvaner. Eller noe annet tull. Dette fører til at jeg ikke er så glad i å alltid handle på de to butikkene som ikke ligger så langt unna huset til mamma og pappa. Takk og lov for at jeg ofte går på butikken for å handle noen greier til folkene hjemme. Siden jeg egentlig ikke gjør så veldig mye om dagene, har jeg fått ansvaret for mye av middagslagingen, noe som er veldig greit. Da har jeg i alle fall noe å ta meg til.

Og ellers... har jeg noen ting jeg har tenkt nøye igjennom i det siste og jeg har kommet frem til noen fornuftige greier. Men det skal jeg skrive noe om senere. 

MGP - finalen er ferdig. Norge har tapt med glans og det er timevis siden jeg mistet den minimale interessen for hele showet.

... Og, mens jeg sitter der, på fanget til et menneske i blå jeans, dingler med beina, synes at ting ikke er så verst, og snakker om både det ene og det andre, får jeg plutselig noe i munnen.
"Hva i alle...?" spør jeg og tar det ut, "hva er dette?"
"Sjokolade," sier han. "Sjokolade!"
Elefantstemmen: Nei, vent nå litt her. Du må ikke tro noen kan komme å putte sjokolade inn i munnen din bare sånn uten videre og forvente at du skal spise det. Du kan ikke det. Er du helt idiot? Drittjente.
"Å?" mumler jeg. "Sjokolade?"
Han nikker. "Spis, da. Det er godt."
"Njææææææ..." Usikkerheten er en smule vond, men før jeg egentlig skjønner helt hva som har skjedd og skjer, sitter jeg der og knasker på en bit, dadadadada, Crispo - sjokolade.
"Godt, sant?"
"Ja," sier jeg. "Det er godt."

Selv om det fortsatt ligger snø på fjellene her - noe det gjerne gjør helt ut i juni en eller annen gang, avhengig av været og temperaturen, er det nesten det man kan kalle Nord Norsk sommer. I alle fall i Tromsø. Det har vært veldig mange fine dager på rad, temperaturen har vært og er (i alle fall i dag) godt over 15 grader i skyggen. Så, for øyeblikket er det ikke så ille å være i nord likevel. Når været og temperaturen er på den riktige siden av skalaen, er Tromsø en veldig fin by.
Det er ikke alltid jeg klarer å nyte dem for alt de er verdt, men det gjør likevel noe med humøret. Tross alt.

Elefantstemmen plager meg noe fryktelig; titter innom både titt og ofte og gjør så godt den kan for å tvinge meg ned på mine knær. På kvelden når ingen kan høre meg, freser jeg sinte ord ut i soverommet mitt og ber om nåde. Jeg ønsker intenst at alt sammen skal forsvinne helt av seg selv, noe som er umulig. Det finnes ingen trylleslag og tålmodigheten blir gang på gang satt på prøve. Men jeg prøver. Jeg prøver virkelig hardt for å ikke gi etter de idiotiske, fjollete og syke ordene demonen planter i hodet mitt flerfoldige ganger om dagen. Når det stormer som verst og kalkulatoren løper løpsk, blir jeg rasende. Hvilken rett har han til å plage meg? Ingen. Det finnes en mobbelov her i landet, men som alle andre steder blir den ikke fulgt til punkt og prikke. I alle fall ikke her. Jeg nekter å være et offer for det tullet det, men av og til hender det ting, oppstår situasjoner der det er vanskelig å gi blaffen i alle de stygge ordene som hagler.

Det er noen fine dager likevel. Selv om følelsene lever sitt eget liv, suser hit og dit, svinger, roter i hytt og gevær, var gårsdagen en fin dag. En tur til byen sammen med mamma, lunsj ute på kafe - fint med daglige utfordringer, vasking av bad (ja, det kan faktisk være okei!), Bildet av Dorian Gray på lydbok og deretter... en kveld hos Sunniva der tiden gikk til å se filmatiseringen av Dorian Gray. En bra film som jeg vil anbefale. Boka også for den saksskyld. Har hørt at det er flere som synes at selve boka er skrekkelig kjedelig å lese fordi det er så mye dialog, men lydboka er veldig spennende.
Dagen i dag er fin den også. Jeg har trasket rundt i byen sammen med Merete, vært på min første Zumba-time (blanding mellom forskjellige Latinske danser) og danset livsskitten ut av meg. Koordinasjonen er ikke akkurat noe å skryte av, men så lenge man har det gøy og gjør det for sin egen del, spiller det ingen rolle. Dessuten var jeg flink når det kommer til den ikke så alt for enkle biten med restitusjon, så... på sett og vis har jeg skåret et mål.

Pappa og lillesøster har dratt til ei strand sammen med noen andre andre mennesker, for å ta årets første bad, grille og diverse, og jeg hadde lyst til å være med. "Nå må du ta det litt rolig i svingene. Tror det er bra nå, Annika." Ja, det er sant. I kveld har jeg planer om å dra på en slik MGP - fest sammen med Sunniva på Musikkonservatoriet, der hun studerer. Kan kanskje være greit å slappe litt av før den tid.
Satser på at dagen fortsetter i det samme, fine sporet.

Det er en sånn dag. En fargerik. Det var i alle fall en slik dag på begynnelsen; alt fra de første minuttene jeg var våken og i løpet av de første timene. Om det fortsatt er sånn, vet jeg ikke enda. Jeg må kjenne på det.
Jeg vet at det er en av disse nyanserte dagene når jeg svinser rundt i stua, lager brytebrød av ei oppskrift som tydeligvis skulle være god - og jeg har planer om å spise noe av den. Jeg vet at det er en en slik dag når jeg kjenner meg tildels opplagt og danser nedover veien til butikken, mens jeg synger høylytt og skjærende på My heart is yours, årets MGP sang av Didrik Solli - Tangen. Og det til tross for at jeg egentlig ikke synes den sangen er fantastisk og tviler på at Norge kommer til å vinne hele sulamitten med en slik ballade. Akkurat det spiller ingen rolle. Ingenting spiller noen stor rolle, ja, om man da ser bort fra at jeg, akkurat der og da, er tilstedeværende og levende. Livet er fint. Ting er okei.

Men så blir det tid for lunsj. Det er ikke et stort problem og ikke noe av det vanskeligste jeg vet. Selv om maten i blant blir litt sånn på halv åtte, greier jeg alltid å få i meg de fire hovedmåltidene i løpet av dagen, samt mellommåltidet. Det går greit. Noe annet er helt uakseptabelt. Det hjelper ikke på noen som helst måte å hoppe over måltidene og jada, motivasjonen er svingende, men jeg skal bli frisk. Uansett hvor lang tid det tar, uansett hvor mange ganger jeg faller, feiler og alt det der som hører med. Jeg skal bli frisk selv om det er vanskelig, en fulltidsjobb som kan være fryktelig slitsom og utmattende. Det kan være vanskelig, gjøre uhorvelig vondt og Elefantstemmen kan rive meg i håret så mye den bare vil - jeg gir ikke opp av den grunn. Det nekter jeg. Gir jeg opp og slenger inn årene, er det en ny runde med reernæring og den dritten, noe jeg virkelig ikke orker. Jeg gjør så godt jeg kan for å forhindre det. Jeg vil ikke gjøre det en gang til. Som mamma samt andre sier: "en ny innleggelse er ikke verdens undergang. Av og til trenger man det." Det er sant, men jeg har ikke lyst til det. Og når det er sånn, kan man ikke gjøre noe annet enn å kjempe. Gir man opp, blir man som regel tauet inn før eller siden.

Ja. Uansett... i perioder har jeg slitt med noen irriterende svimmelanfall. Hva det kommer av er uvisst, det kan være alt fra stress til gudene må vite hva og det var nettopp det som skjedde når klokka ble tid-for- lunsj. Når det skjer er det ikke så mye annet å gjøre enn og innta sofaen, selv om det er det kjedeligste jeg vet.

I går fikk jeg forresten brev fra inntakskontoret og fylkeskommunen. De bekreftet at jeg hadde fått plass på den skolen jeg søkte på i Bergen, noe jeg alt hadde fått beskjed om en dag tidligere. Jeg har alt sagt fra meg den muligheten og jeg angrer ikke. Det føles bra. Likevel var jeg bittelitt skuffet for at disse to brevene dreide seg om plass på en videregående skole i Bergen. Det er kanskje litt teit, men jeg ønsket intenst at konvoluttene inneholdt en eller annen innkalling til en av disse samtalene man må gå igjennom før man får tildelt en behandler på de psykiatriske poliklinikkene. Jeg venter. Lite gøy. Før eller siden kommer det; jeg er som vanlig redd for å få avslag men jeg krysser fingrene for at jeg får en type oppfølging.

En halvtime, en time og en dag av gangen. Usikkerheten for alt som måtte være og er, er noe skremmende men det er vel slik det er. Jeg må lære meg å leve med det.

Det er veldig sjeldent jeg kjøper noen av de magasinene som det finnes så mange av i butikkene. For det første står det få spennende artikler i dem og jeg leser sjeldent alt sammen likevel og i tillegg er jeg ikke så veldig fornøyd med alle de radmagre modellene de putter inn i hytt og gevær. Det trigger meg ikke på noen måte, men jeg synes det er synd når så mange av bladene forteller at de vil fremstå som et bra blad med sunne forbilder for tenåringer og unge voksne.



Som regel bruker jeg penger, alt for store summer, på kryssordblad. Men, det hender selvfølgelig at jeg rasker med meg et slikt magasin likevel. I dag, da jeg fikk nok av å ligge hjemme på sofaen – noe som i lengden gir meg et elendig humør, trasket jeg ned på butikken for å handle noen smågreier til middag. Pannekaker. Det var til og med mitt forslag. Uansett: da jeg trasket bort til kassen for å betale, tok jeg med meg Woman. På fremsiden, sammen med kjærestetips, sommerkjoler og ha sex i det fri, sto det noe så fint som: ”Speilet lyver. Du ser bedre ut enn du tror!” ”Jaha,” tenkte jeg og fant ut at dette kanskje kunne være noe interessant. I alle fall tatt årstiden og sesongen i betraktning: alt man finner i dag er alt tullet om bikini ditt og bikini datt og blablabla. Det gjør meg kvalm. Samme smørja hvert bidige år; etter jul, før påske, etter påske, på våren før bikinisesongen, under sommeren når det er tid for grilling, etter grilltiden, før jul og mens høytiden pågår. Ja, og så må man selvfølgelig ikke glemme alt inni mellom der. Det gjelder å lukke øynene og styre unna. Snakk om å prakke dritt inn i hodene på folk som absolutt ikke har behov for den typen informasjon.


Uansett. Det er sant at speilet lyver og at man ofte ser bedre ut enn man tror. Alt med måte, naturligvis. I enkelte sammenhenger ser man, ja, ikke så bra ut som man gjerne vil. Når man er veldig syk for eksempel, men det er en annen sak.


Da jeg kom hjem og åpnet bladet, leste jeg først og fremst lederens innlegg. Det var faktisk en del fornuftige ting der.


Siterer: ”Så lenge ikke helsa mi lider, orker jeg ikke bruke alt for mye tid og energi på å heseblese meg tilbake til tynnheten. Jeg har vært der, og gudene skal vite at jeg ikke bøe noe lykkeligere av det. Tvert imot har jeg aldri vært så ulykkelig og selvhatende som forrige gang jeg var tynn.”


”Det er lett å tenke at du vil bli mer fornøyd med deg selv om du bare var fem eller ti kilo tyngre. Men selvelsking starter innenfra, og har du det ikke bra med deg selv i utgangspunktet, er ikke slanking snarveien til lykken. Da er det en tankekur du trenger, ikke en slankekur. Jeg vet at mange kvinner er ’tjukke i huet’. De tenker altfor mye på vekta, og når de ser seg selv i speilet ser de et vrengebilde av seg selv. De er overbeviste om at de er stygge og tjukke.”


Ja. Der har vi det mange av oss allerede vet: du blir ikke lykkelig av å være veldig tynn/ radmager. Det er lett å tro det, men jeg vet og har noen års erfaring om at slik er det ikke. Det er hardt å komme tilbake til hverdagen, det er vanskelig å kjempe mot sine indre demoner – men i det lønner seg og det er verdt det. Man kan ikke leve og ha det bra med en spiseforstyrrelse eller hva det nå enn måtte være man sliter med når det kommer til et forvrengt kroppsbilde. Det er lett å tro, men den gleden man føler i et kort sekund eller to, forsvinner etter hvert som tilstanden forverrer seg. Det blir aldri bra nok. Det er tankemønsteret som må endres, det er bildet av en selv man må jobbe med (og maten). Vi er gode nok. Vi trenger ikke å vie hele livet til dietter eller annet tull, forsøk på å skape noe man tror skal gjøre alt mye bedre for i lengden ødelegger det alt. Man går glipp av så mye, mister haugevis av de gledene man kunne fått og glemmer av hvor fint det kan være å være til. Uansett hvordan man ser ut, uansett hvordan man er, er det hvordan man selv har det som er det viktigste. Det tror jeg.

I hele vinter har jeg gått rundt og tenkt på høsten som kommer. Det hele har kvernet i hodet mitt, jeg har vinglet frem og tilbake - og selv om jeg vet at jeg har lyst til å gå på skole, er klar over at det vil være fornuftig og bra, har det vært dager der jeg har hatt mest lyst til å gi opp alt sammen. "Det kommer aldri i verden til å gå uansett," tenkte jeg. Negative tanker som dukker opp nå og da på grunn av at jeg alt har sluttet to ganger, og i slike perioder tviler jeg fryktelig mye på meg selv.
Da jeg avsluttet på folkehøgskolen for nesten to uker siden og returnerte til Tromsø, begynte jeg igjen å lure på hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var og er fortsatt usikker på hva som vil være det beste, men alt i løpet av de første dagene kom jeg frem til at jeg skal bli værende i Tromsø. I ett år til. Jeg er skeptisk, men jeg skal gi det et forsøk. Jeg skal prøve og hvis det ikke blir noe særlig, kan jeg flytte igjen til neste år. Akkurat nå virker det som det mest fornuftige. Uansett hvor lyst jeg har til å være i Bergen, forteller hodet og hjertet mitt meg at jeg burde bli. Det er mange grunner. NAV. Familie. Dessuten er det enklere å ordne opp i ting og tang i slike sammenhenger når jeg er litt nærmere.

Tidligere i vinter skrev den daværende psykologen min en slags bekreftelse og pappa skriblet ned en søknad som ble sendt til Tromsø fylkeskommune, slik at jeg, hvis det ble vedtatt, kunne få en så kalt "gjesteplass" i Bergen og kunne fortsette på den vanlige, kommunale videregående skolen der. Slike vedtak tar tid. Lang tid. Det er dager, uker og måneder med venting - og jeg trasker i alle fall alltid rundt i ventemodus mens jeg sjekker postkassa hundre og ørten gang i uka.
Det har seg sånn: I går fikk pappa mail fra fylkeskommunen, og det morsomme er at søknaden min faktisk har kommet igjennom. Alle disse etatene og hva det nå enn måtte være, har sagt ja til å gi meg en gjesteplass i Bergen. Ja, det er vel og bra. Men nå har det nok en gang blitt endring i planene som egentlig ikke er planer, og jeg skal ikke bo på Vestlandet likevel.

Ting er kaotiske, det er rot i systemet som aldri er i orden, jeg føler jeg står litt på halv åtte og vingler på kanten, balansekunsten er vanskelig når lina er tynn, men her gjelder det å ta en dag av gangen. En dag av gangen.

*Stå opp tidlig på morningen og oppdage at alle har forlatt huset for å utføre sine daglige gjøremål. Spise frokost alene mens man hører på Dorian Gray og lar seg fengsle av en tragisk forelskelse, en ung manns desperasjon etter ungdom og løser ferdig den nyeste utgaven av Hjemmets Hobby Kryss.

* Bestemme seg for å ta en liten tur på Exolo, treningsstudioet i byen og faktisk gjennomføre det, selv om man mister bussen og har mest lyst til å putte hodet under dyna.

*Innse og oppleve at ens egen fysikk har grenser og samtidig, lytter til dem. Hører på hva kroppen forteller. Lese signalene. Være flink.

*Ta bussen hjem fra byen og treffe på en kamerat man ikke har sett på to år. Ha en veldig fin samtale på veien hjemover, oppdage at ting faktisk er slik som før - til tross for all tiden som har gått. Forstå hvor mye man har savnet å være sammen med de som en gang var noen av ens beste venner.

*Sove før-middags-lur på sofaen med god samvittighet.

*Dra på kino sammen med Merete og bruke de to gratisbillettene fra VG filmklubb. Cash, en svensk Thriller som har premiere her i byen på fredag. Veldig bra film! Anbefales på det sterkeste.

*Ta en kopp kaffe etter filmen, dyppe sukkerbiter i den og se hvor fint det er å være til. Nyte det fine øyeblikket, snakke om turen til Egypt, mennesker, verden og livet. Åpne øynene og gjennoppdage det positive blikket på tilværelsen. Se. Lytte. Være.

* Dra hjem. Være glad og se på klokka, mens man tenker: "Oi. dagen har gått utrolig fort. Og jeg har knapt fulgt med tiden!"

Tikk. Takk. Tikk. Takk. Åtte, ni, ti. Elleve, tolv, to. Tre, fire, fem, seks, syv, åtte - igjen, ni - igjen, ti, elleve. Tolv. "Hva om jeg bare... sier opp alt det her, pakker sakene mine og drar på backpacking i verden? Bare sånn, for å finne meg selv?" Jeg vandrer hvileløst frem og tilbake i stua, ser ut vinduet, betrakter den kalde nordavinden som river i trærne og sukker høylytt fordi de fine dagene vi hadde i forrige uke er over.  Ja, ja, så det var de tjue gradene da. Ikke hverdagskost her i mai, og man vet aldri når været blir slikt igjen. Det er sånn det er her i Nord.
"Annika. Jeg tror ikke du finner deg selv med å reise av sted," sier mamma, "det går nok ikke."
Nei, kanskje ikke. For jeg må alltid være med uansett hvor jeg drar. Alle delene av meg blir med på lasset. Selv de bitene jeg ikke kan fordra, følger med. Jeg kan ikke dra fra det jeg ikke vil ha, la det bli igjen her og håpe på at det forsvinner helt av seg selv. Uansett hvor mye jeg ønsker det, går det ikke. På vinduet på ungdomspsykiatrisk hadde noen skrevet noe sånt som:"Du kan løpe hvor du vil, men ikke fra deg selv," i glassmaling. Det er sant.

De evinnelige blikkene på klokka begynner å irritere meg. Jeg er inne i en slik "sjekk-klokka-hele-tiden" fase, en av disse der jeg er besatt på at tiden skal gå og av og til virker det som den står stille. Bom fast. I Pilgrimsreisen har Paulo Coelho skrevet noe om tiden og overfokus på den. Desto mer man ser på klokka, følger med tiden, desto saktere går den. Jeg merker det, jeg også. På dager der jeg ikke sjekker viserne på armbåndsuret hvert femte minutt, flyr tiden av steed og plutselig, uten at jeg tenker over det, er det kveld igjen. Men nå, nå er jeg ikke der. Nå sitter jeg stille, ser på den forbaskede klokka og venter. Venter på Gudene-må-vite hva, akkurat på samme måte som jeg har gjort så mange ganger i løpet av livet mitt. Venter, venter, venter. Jeg venter på lunsjtid. På postmannen - tid. På mellommåltid. På middagstid. På kveldsmat - tid. Jeg venter på svar fra NAV, innkalling til et nytt møte med dem, slik at vi kan ordne opp i det skolestyret og bosteds-kaoset. Jeg venter på mobilen min. Jeg venter på svar og tilbakemelding fra Bodø eller VOP her i Tromsø. Aner ikke når det kommer. Jeg venter på tannlegetimen min på mandag. På treningstimer. Jeg venter på den 13.juni og turen til Egypt. Jeg venter på friheten. Jeg venter på det og alle de andre tingene jeg ikke vet noe om. Lengsel. Etter noe.

Selv om alt ikke er tipp topp, er formen er heldigvis litt bedre. Gårdagens rydding gjorde dagen ganske okei, den ble i alle fall brukt til noe som føles fornuftig og kvelden gikk til en tur på Egon sammen med mamma, lillebror og lillesøster, etterfulgt av noen timer med både Avatar og Up på dvd. Det var okei.

Bortsett fra det... har jeg mange tanker om allverdens ting og tang. Så mye jeg skulle snakket med noen om, en terapeut eller noen andre innenfor fagfeltet, men jeg har ingen. Det er litt vondt å gå med så mye på hjertet. Heldigvis blir jeg satt opp på lista til mennesket som skal bli den nye fastlegen min 1.juni og det er ikke lenge til. Jeg skal bestille meg time med en gang og forhåpentligvis vil det ikke ta så lang tid før jeg kommer meg dit.

Jeg feller noen usle tårer for noe jeg ikke vet hva er, for første gang på veldig lenge. Jeg har ikke grått siden avslutningsfesten med forelde som fant sted 8.mai, og jeg vil egentlig ikke kalle det ordentlig gråting, det heller. På den dagen tilbrakte jeg bare noen minutter på toalettet fordi jeg følte meg så dum siden jeg var den eneste som ikke spiste dessert. Kun på grunn av et bittelite spørsmål som det sikkert ikke var meningen at jeg skulle høre av en av foreldrene som var der. Jeg tror ikke vedkommet tenkte så mye over det og det var så absolutt ikke vondt ment på noen som helst måte.


Ja, så gårsdagen var fin. Jeg danset til tross for min manglede koordinasjon, tenkte ikke i det hele tatt at jeg gjorde det for å forbrenne, lot ikke Elefantstemmen fortelle meg det, noe jeg er stolt av. Jeg mestrer i alle fall noe, selv om jeg ikke føler at ting er så mye å rope hurra for. Jeg er fornøyd over meg selv.
I neste uke har jeg planer, hvis jeg er i form til det, å ta opp litt pilates og yoga. Det styrker selvfølelsen.

Til tross for at jeg har lagt hurra og gratulerer med dagen bak meg, ikke synes at 17.mai er noe særlig og helst vil putte hodet under dyna, ble det en veldig bra dag. For mange som sliter med spiseforstyrrelser og overopptatthet av mat, kan det fort bli en slik dag der mattanker er dominerende. For meg har det ikke vært sånn de to siste årene, noe som er fryktelig fint og jeg er glad for det.
Selv om det var over 20. grader i skyggen, lot jeg feiring forbli feiring, tilbrakte mye av dagen hjemme med god samvittighet (!!!!!) og ut på ettermiddagen slo vi til med årets første grilling i hagen. Det var, hurra, veldig okei. Etter mye om og men, kom jeg frem til at jeg likevel hadde lyst til å ta meg en tur inn til byen for å se på borgertoget sammen med pappa - og jada, vi gjorde det. Når alt kommer til alt, var det bedre enn jeg hadde trodd. Det eneste som er skummelt (og så klart relativt okei på mange måter) er muligheten man har til å møte på gamle bekjente, folk jeg gikk på skolen med og vil være tvunget til å utveksle noen ord med det. Selv om ting er helt annerledes enn det de var for noen år siden, er jeg fortsatt redd for hva noen av dem tenker når de ser meg. Men etter noen sammenstøt her og der, har jeg forstått at de egentlig ikke bryr seg så mye om det og stort sett er glad for at det har gått fremover. Uansett hvordan ting har vært, har de likvel behandlet meg normal, sett meg for hva jeg er uten å si alle de tingene jeg er redd for. Bekymringene er fullstendig unødvendige. Ettermiddagen som jeg hadde gruet meg til - den turen til ei strand sammen med mennesker som en gang pleide å være gode venner av meg, ble bokstavelig talt en suksess. I noen timer hadde jeg det bedre enn på ganske lenge, kjente nok en gang på hvor vakkert livet både er og kan være, opplevde fine timer, ruset på glede og bare var meg. Ung. Levende. Det er slike dager, øyeblikk som kan lagres i arkivet og hente frem igjen på dager der jeg har mest lyst til å kutte kontakten med samfunnet, grave hodet under dyna og stenge alt ute.

Gårsdagen derimot var ikke noen bra dag. Absolutt ikke. Tom, en konstant følelse av meningsløshet og timene sneglet seg av sted uten mål og mening. Men jeg kom meg igjennom den. Det gikk bra. Jeg overlevde.

Timeplanen min i dag er i alle fall noe mer innholdsrik enn gårsdagen. Det er tid for årets store, vanskelige prosjekt: finne bikini. En jakt jeg ikke kan fordra, men som er ganske nødvendig likevel. I alle fall hvis man har planer om å kunne bade i sommer, og siden jeg reiser til Egypt om tjuefem dager er det greit å ha den saken ute av verden. Følelsene for en tur til sydligere strøk har i løpet av tiden etter påske vært så som så. Bare tanken på det å skulle sprade rundt halvnaken har vært litt vanskelig å forene seg med, frykten for å bruke all tiden på å fokusere og tenke på hvordan jeg ser ut har vært skremmende. Likevel prøver jeg å tenke på både reisen til Mallorca og Madeira sist sommer og begge turene gikk veldig fint. Selv om ting er bittelitt vanskeligere nå, tror jeg det kommer til å gå greit. Det er ikke alltid enkelt, men etterhvert som dagene, ukene og månedene har rast av sted, har jeg på sett og vis blitt flinkere til å forene meg med tanken og akseptere at det er slik det er. Uansett hvordan tingenes tilstand er, er det slik jeg ser ut. Jeg er som jeg er. Kroppen min er sånn som den er. Flere ganger i løpet av våren har jeg prøvd å fokusere, tenke at "jeg driter i det. Det spiller ingen rolle. Jeg ser ut som jeg gjør og innerst inne vet jeg at ingen i hele verden dømmer meg for det. Selv om det er vanskelig i perioder der overfokus på tall er sentralt, er jeg verken et nummer eller et idiotisk tall. Jada - mye av livet består av tall i alle sammenhenger; penger, mat, skole, år, alder, dager, måneder, timer og haugevis med andre ting. Men jeg og livskvaliteten min kan ikke måles i tall." Akkurat som alle andre ting som man forteller seg selv mange nok ganger, blir det en sannhet. Og det er jo nettopp det det er: sannheten. Ingen andre enn meg bryr seg om det. I blant er det nok nyttig å prøve og se ting fra andres synspunkt, til tross for at det på mange måter er umulig.

Jeg tror det kommer til å gå bra. Jeg velger å tro det. Det MÅ gå.
I morgen fyller lillebror atten år og i ettermiddag skal hele familien dra ut sammen for å spise middag. Det kommer til å gå bra det også.

Dagene, tiden på folkehøgskolen virker uendelig langt unna, men likevel er det noe som mangler i livet mitt. Det er som om noen eller noe har vært innom, rasket med seg en viktig del av meg og forsvunnet av sted uten å gi beskjed. Mangelen på de vanlige rutinene, strukturen i hverdagen og det som er en del av det å arbeide, gå på skole eller hva det nå enn måtte være, er både irriterende og dominerende. Selv om det ikke er mange dager siden jeg kom tilbake til Tromsø, er dagene plutselig tomme og det til tross for at jeg gjør så godt jeg kan for å fylle dem med meningsfulle ting. Problemet er det at definisjonen min på mengsfullt tidsfordriv er noe annerledes enn det, ta mamma for et eksempel, er.
Det skal ikke mye til før ting virker ganske meningsløst, noe som er slitsomt og relativt deprimerende. Heldigvis kan jeg rette opp i det; finne frem kreativiteten, fantasien og kanskje hente frem ting jeg en gang pleide å like. Det store spørsmålet er som alltid: HVA. Det holder liksom ikke med å lese en bok - noe jeg ikke greier å gjøre så ofte, spille noen timer, sitte ved pianokrakken og gjøre et forsøk på å få et par musikkstykker til å høres riktige ut eller bake gullrotkake som mamma skal ha med seg et sted og trille noen boller med rosiner. Jeg er rastløs, har vanskeligheter med å slå meg til ro og ta dagene som de kommer, men det er ikke så enkelt som jeg skulle ønske det var. Jeg skriver opp enkle gjøremål som jeg prøver å få gjort i løpet av dagen, men alt sammen virker som et ork.

Og så har jeg jo det evinnelige styret med videregående, skolegang og alt det der. Det er riktignok bare mai, men vi har alt kommet til midten av måneden og sommeren går fryktelig fort. Høsten nærmer seg med stormskritt. Dessuten har det seg sånn at jeg plutselig har blitt usikker på hvor jeg egentlig vil være. I vinter hadde jeg noen øyeblikk der jeg hadde mest lyst til å gråte med tanken på skole, bosted og sånn, men det er opplagt at jeg må gjøre noe. I bunn og grunn liker jeg jo å gå på skole, jeg lengter etter å bruke hodet mitt igjen og da er det bare en ting å gjøre: komme i gang.
Når jeg tenker nærmere etter, finnes det flere fordeler både med å bli værende her i byen jeg egentlig ikke er så glad i og i Bergen. Og... er jeg egentlig klar for å starte på fulltid? Har jeg kommet dit at jeg kommer til å orke skoledager fra kl. 0800 til 15/16, 5 dager i uka? Jeg vet ikke. Jeg er så usikker og det er vanskelig å kjenne hva som er best for meg og hva jeg egentlig orker. Jeg har et stort ønske om at når jeg til høsten kommer i gang med skole igjen, kan være 100% tilstedeværende, delta, holde meg unna alle de fraværsdagene jeg har hatt tidligere og fullføre skoleåret. Ikke alltid jeg har like stor tro på meg selv og jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Man kan aldri vite.

Bergen er en flott by. En av de fineste jeg vet om og jeg stortrives der. Jeg har et sosialt nettverk, mennesker jeg setter pris på og uendelig med muligheter når det kommer til både det ene og det andre. Og så har vi jo Haukeland da, som tydeligvis skal ha et ganske greit tilbud for spiseforstyrrelser. Men så har det seg sånn at jeg ikke får plass der - det var i alle fall det eks-psykologen min sa uten å prøve engang. Joda, tilbudet er bedre enn her, men nå har jeg ingen psykolog der lengre og må nok en gang begynne på et nytt "behandlingsopplegg" fra høsten av. Dessuten er planen at jeg skal flytte sammen med Inger, noe jeg har sett frem til i en halv evighet og vel så det.

Men - det er mange men her. Mange. Tromsø har jeg fått langt opp i vranghalsen. Jeg hadde i alle fall det; det er her jeg har tilbrakt nesten alle de årene som har vært veldig vanskelig og jeg er redd for at steder, situasjoner og alt kan få meg til å havne tilbake i de gamle sporene mine. Men ting er annerledes nå og hvordan vet jeg at det kommer til å bli slik? Det går helt fint å være hjemme hos mamma og pappa, til tross for at det er HER jeg har hatt alle de uheldige mestringsstrategiene mine, det er i dette huset jeg har tilbrakt dager på dager med depresjoner, sulting og selvfordervelse. Ting er ikke slik lengre. Jeg er annerledes. Jeg har forandret meg. Livet mitt har forandret seg. Selv om jeg ikke har det store sosiale nettverket her lengre, har jeg i alle fall kommet meg ut av det miljøet som ikke var spesielt bra, kuttet ut destruktive vennskap og har det fine igjen. Det er rart, men det finnes tusenvis av mennesker rundt om kring og flere av dem er helt sikkert potensielle vennskap. Garantert. Jeg kommer ikke til å bo hjemme, men jeg har mamma og pappa her. Mamma og pappa som alltid kommer til å ha døren åpen, som passer på - selv om jeg er voksen, som vil at jeg skal spise middag her og ja. Sånne ting. Kanskje vil jeg til og med ha muligheten til å oppfylle et av de store ønskene mine med å komme i gang med ridningen igjen og kanskje, kanskje skrape sammen noe kroner til en liten hund. Jeg trenger noe å holde på med, noe annet å holde fokuset på enn meg selv.
Jada, jeg må gå på jakt etter en ny fastlege og en psykolog. Men uansett hvor jeg kommer til å befinne meg, må jeg likevel få tak i en ny behandler. Jeg må komme meg til en ernæringsfysiolog. Få råd, veiledning og oppfølging.

Herregud. For et rot.
Nei, jeg må få ut fingeren. Bestemme meg for hva jeg vil - noe som faktisk er en av de få tingene jeg MÅ gjøre, betale turen til Egypt og hva det nå enn måtte være. Jeg har lånt et par bøker på biblioteket med oppskrifter på teddybjørner, bestilt en pakke med diverse teddy-materiale fra panduro, og har bestemt meg for å komme meg ut, traske på pilates og yogatimer i løpet av uka som kommer. Meditasjon, sjelsrenselse og selv om det ikke alltid er bare bare å komme seg ut døra, vet jeg innerst inne at den typen fysisk aktivitet får meg til å føle meg et tusentalls ganger bedre.

I det siste nummeret av medlemsbladet til ROS står det en interessant artikkel om søvn. Søvnen min har vært så som så i flere år, og i perioder mer problematisk enn andre. Som alle med søvnvansker vet, er dette fryktelig irriterende og på lang sikt kan det bli et stort problem. Jeg kan ikke fordra å ligge våken kveld etter kveld, flerfoldige netter i uka mens det virker som om jeg aldri i verden kommer til å sovne. Det går i Valerina natt, Valerina forte - noe som fungerer over kortere tid, men som ikke har noen virkning i det hele tatt hvis ting virkelig blir på en snurr. Før jeg dro til Irland i mars, mannet jeg meg endelig opp til å be legen om noe å sove på. Det fungerte. Men nå, når jeg er hjemme igjen slipper jeg på et magisk vis å bruke noe som helst!

Uansett. Jeg lærte et og annet av denne artikkelen i ROS bladet.
...Trodde du at en god natts søvn betyr at du sover tungt og uvabrutt? Det er en vanlig, men feil oppfatning. Faktum er at søvnen går gjennom ulike faser i løpet av natten. Det er normalt, og er med på å holde oss friske. De fleste vil kunne tåle å få forstyrret søvnen sin en gang i uken, men gjentatte søvnforstyrrelser har en skadelig effekt.
Ja, jøss. De skadelige effektene av søvnmangel har jeg vært så heldig å få oppleve. Det er ikke mye å rope hurra for når livskvaliteten blir forferdelig, når man er nødt til å holde seg borte fra skole og jobb fordi man ikke fungerer, miste konsentrasjonen og gå daglig rundt i ei eneste suppe fordi kroppen ikke får slappet av.

- ...De fleste av drømmene våre finnes i REM - søvnfasen (Rapid eye movements). Tiden fra du har sovnet og frem til den første perioden med REM-søvn, kalles søvn-latens. Normalt varer denne fasen omlag 90 minutter, men hos mennesker med psykiske lidelser er den kortere.

- .... For enkelte mennesker er hele søvnfasen forskjøvet. Det fører til at de har vanskelig for å sovne om kvelden, og ligger gjerne våken til langt på natt. En person med forsinket søvnfasesyndrom kan derfor sove til langt ut på dagen hvis de ikke blir vekket. Tilstanden er særlig vanlig hos unge. Personer med forsinket søvnfasesyndrom må følge strenge rutiner. Denne tilstanden kan blant annet forekomme hos mennesker som er deprimerte.

- ...Har du problemer med å sovne, sover urolig, våkner tidlig om morningen og/eller har dårlig søvnkvalitet, kan du lide av det som på fagspråket kalles insomni. For mange med insomni er det typisk at de er trette i timene før sengetid, men våkner med en gang de kommer under dynen og har store vansker med å sovne. Mange opplever at det er enklere å sovne når de ikke prøver på det, på sofaen eller foran fjernsynet.

- ... I innsovningsfasen kan det strømme på med mange tanker og du klarer ikke å koble ut. Noen vil også merke dete som økt spenning i kroppen. Depresjon regnes som den vanligste enkeltårsaken til lanvarige søvnproblemer. Det er vanlig at problemene med å sove svinger i takt med de psykiske symptomene. Når den psykiske tilstanden er bra er også søvnen normal, og når den psykiske tilstanden er dårlig, er søvnen det også.

- Spiseforstyrrelser og søvn: Personer med anoreksi kan utvikle insomni, særlig ved stor grad av undervekt. Det kan skyldes at sulttilstander ofte resulterer i såkalt "matbolsk stress" som fører til reduksjon av dyp søvn og avbrytt søvn. Hos noen kan insomni komme i følge med depressive symptomer. På den andre siden har mange med bulimi ofte ekstra lange søvnperioder etter overspising.

Gode søvnråd?
Disse har vi garantert hørt både en og to ganger, men i følge eksperter og mennesker som kan det, er det vissnok sant.
- Ha en fast døgnrytme, også i helgene
- Slapp av med rolige og positive rutiner hver kveld
- Vær mye ute. Sol og dagslys gjør godt for døgnrytmen
- Avslutt treningen minst to timer før du legger deg
- Spis et lett måltid på kvelden
Nja? I blant sover man bedre når man har litt mat i magen. Dessuten er det vanskelig å sovne hvis man er veldig, veldig sulten. I alle fall for meg.
- Slå av mobiltelefonen om natten
- Bruk ikke sengen til noe annet enn å sove og å ha sex.

Ja, så da lærte jeg i alle fall at insomni henger sammen med den psykiske tilstanden og når jeg tenker etter, stemmer det veldig. I perioder der jeg er fryktelig nedstemt/deprimert (med mindre jeg er så utbrent at jeg sover hele tiden) er søvnen helt skrekkelig. Det samme gjelder i perioder der maten er litt vanskeligere enn ellers. Hvis noen får det ROS-bladet i posten, anbefaler jeg å lese den artikkelen.

Skoleåret som gikk.
Året mitt på folkehøgskole startet vel egentlig alt på Capio og da jeg fikk fingeren ut, sendte en søknad til Åsane og kom inn. I første omgang var det behandleren min som anbefalte meg å ta et år på folkehøgskole. Etter et par smell når det kommer til VGS, litt fornuft og sånn, kom jeg frem til at det å skulle begynne på videregående igjen, høsten 2009, var helt uaktuelt. Fulltidsjobb orket jeg ikke, deltid var uaktuelt det også - for hva i all verden skulle jeg gjøre de timene og dagene jeg ikke gjorde noe? Så da ble det folkehøgskole da, noe jeg absolutt ikke angrer på.

Hva har egentlig skjedd? Mye. Veldig, veldig mye. Ikke bare ble både jeg og livet mitt fullstendig forandret i løpet av tiden på Capio, men det stoppet ikke der. Året på Åsane har lært meg fryktelig mye om... det meste.

MEG
Forandring: Ja, her er det mye. Ting har forandret seg. Jeg har forandret meg på omentrent alle mulige måter og jeg har vokst. Jeg har beveget meg mange, mange steg oppover og fremover, lært mye om meg selv og blitt utfordret på alle måter. Tankegang, måter å gjøre ting på, handlinger, mestring av situasjoner og... mye annet.

Utvikling: Blir kanskje mye av det samme som over. Men, ja, jeg har utviklet meg og jeg er helt sikker på at det er på en positiv måte. Selv om jeg lærte mye om mestring og mestringsstrategier i løpet av tiden min på Capio, har jeg blitt enda flinkere. I alle fall når det kommer til det å ikke ty til uheldige og mindre gode handlinger når ting er ekstra vanskelig. Selv om jeg ikke er tørrlagt på... mange områder, er jeg i alle fall nesten så godt som. Maten er riktig nok vanskelig, men likevel har jeg ikke følt meg så fri på evigheter.



SOSIALT
I løpet av den første tiden på skolen,  pleide jeg å si: "Ja, nå har jeg fylt opp sosial-kvoten min for mange år fremover." Sånn ble og er det ikke. Det har ikke vært bare bare å bo så tett opp i nitti mennesker, men det har gått veldig bra. Jeg har forstått at jeg trenger mennesker for å holde humøret stabilt og at det hjelper å ha noen rundt seg på dårlige dager.
Jeg har vært på den ene festligheten etter den andre og fått med meg noe av det jeg har gått glipp av i løpet av de siste årene. Jeg har levd. Jeg har vært ordentlig tenåring. Tullet, gjort ting jeg ikke er så stolt over, prøvd nye ting og gjort mye av det jeg alltid har hatt lyst til, men aldri hatt muligheten til å gjøre fordi psyken, helsa og alt det der ikke har vært på den riktige siden. Jeg har feilet, prøvd og funnet ut hva som er noe for meg og hva som ikke er det.

Før jeg begynte på Åsane folkehøgskole var jeg overbevist om at jeg aldri i verden kom til å greie og bo på internat. Der tok jeg feil. Jeg har fått venner for livet. Mennesker som har stilt opp i gode og dårlige dager, som alltid har vært der, gitt klemmer, fått meg til å føle meg bedre på dager som har vært forferdelig. Dessuten tror jeg at jeg endelig har forstått at det går an å være sammen med meg, selv om jeg av og til er fryktelig ustabil. Folk respekterer det. De respekterer meg; tar både de dårlige og de gode sidene mine. Jeg hadde aldri trodd det var mulig. Men det er det.

MOTIVASJON
Den har kommet og gått. I perioder har ting vært så lite bra at jeg nesten har vurdert å pakke sakene mine og dra min vei. Ikke fordi det har vært noe galt med skolen, elevene, lærere og sånn, men fordi jeg har hatt det veldig vondt. Jeg er glad jeg ikke gjorde det.



PSYKE
Den har som vanlig vært svingende, humøret mitt har vært diverse, følelsene mine kaotiske og i blant har jeg løpt på veggen. Men hvem gjør ikke det? Det er en del av det å være menneske, en del av det å være i en slik prosess som jeg er i og likevel tror jeg ikke at jeg har hatt så mange gode dager på lenge. JA - jeg har vært sliten, jeg har vært deprimert, MEN likevel har det ikke vært så forferdelig som ting har vært tidligere.


MAT
Den evinnelige maten, det skrekkelige problemet, tankekjøret, vanskelighetene og blablabla. På mange måter har det gått bra. Veldig bra. Jeg har deltatt på flere skumle middager enn det jeg har gjort tidligere (om man ser bort fra den tiden jeg var i behandling), noe jeg har lært mye av. Jeg har prøvd, jeg har feilet og frem til jul har det bare gått oppover. Men så ble ting litt vanskelig igjen. Hverdagens kamper ble større, lengre og tiden på slagmarken tok mye energi. I februar begynte ting å bli litt tullete, jeg rotet, surret og gikk rundt i grøten. Så nå er det bare en ting å gjøre: komme seg tilbake til toppen.



SKOLE
det har vært et fantastisk år.



SKRIVINGEN
Ja, tekstene mine har ofte handlet om samme tema. Psyke, psykiske vanskeligheter, Elefantstemmen, spisetull og alt som måtte røre seg i hodet mitt, men likevel har jeg utviklet meg. Mye. Jeg har skrevet tekster opp og tekster ned, vært produktiv i perioder og har gjort så godt jeg kunne. I alle fall nesten.

DIVERSE
Jeg har tatt to tatoveringer, fylt nitten år - noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre for noen år siden, vært en tur på stortinget, hilst på statsministeren, stått på scenen, vært på radioen, sett uhorvelig mange filmer på kino, knotet meg igjennom Sult av Hamsun, vært i Irland for første gang, lagd en teddybjørn, tatt mange bilder, lært mange unyttinge og nyttige ting, tilbrakt flerfoldige timer på rommet til Caroline, brukt for mye penger på Spar Hylkje, og... mye, mye mer.

NARVESEN - Flesland (Bergen flyplass), torsdag 13.mai.
Jeg har fryktelig dårlig tid, har betalt over 450 kr ekstra for å få med meg en sort søppelsekk som jeg stappet med alt jeg ikke fikk plass til i de to koffertene mine, er stresset, alt for varm og sliten. Siden det er tid for lunsj, velger jeg å trosse den brutale, litt for velinnbygde stressklokka som raser avsted i takt med pulsen og forsvinner inn på Narvesen for å raske med meg både det ene og det andre - livets nødvendigheter. Outfiten er det ingenting å si på: hettegenser med Åsane - logo, klær på halv åtte, usminket og ryggsekk. Jeg ser omentrent ut som jeg føler meg, men smører på et mer eller mindre overbevisende smil i det jeg stiller meg ved kassa for å betale det jeg har rasket med meg på måfå.

"... Kan jeg ta ut 370 kr???" spør jeg, mens jeg ser rundt meg i øst og vest for å forsikre meg om at jeg har fått med meg alt.
"370 kr? Det skal gå greit," sier mannen i kassa - noe som opplagt ikke var så veldig okei, siden han begynte å surre noe veldig mens han dro frem en kalkulator og satte i gang med en langtrekkelig prosess med å trykke inn både det ene og det andre.
"JA! Og du! Jeg må ha en Nick & Johnny også."  Så klart. Jeg har ikke selvdisiplin eller lyst nok til å slutte å snuse, selv om jeg er drittlei hele greia, og jeg trasker fortsatt rundt, er stor i kjeften mens jeg passer på å forteller alle og enhver at jeg skal slutte for året er omme.

Det er her, ved det snus-punktet det blir noe krøll på linja. Mannen i kassa stopper hele trykke-inn-tall-på-kalkulatoren-for-å-finne-ut-hvor-mye-totalsummen-blir, ser på meg med store øyne før han forsvinner bort til det velkjente svarte skapet med store, hvite bokstaver på glassdøra som gjør det helt klart for alle hva som befunner seg i det.
"Snus? DU?" sier han. Jeg nikker. Smiler. Hehehe. Han ser på meg og kroppsspråket hans sier ett og annet om den tvilen han åpenbart har både for meg, denne nikotinen og ikke minst: antall år på jorda. For å få bekreftet hvor jeg står på aldersskalaen, bøyer mannen seg frem over disken, kikker på bankkortet som alt er plassert i terminalen og uttrykket i
"ER DU VIRKELIG 90-MODELL???" utbryter han. Jeg nikker igjen. Kjære gud, gi meg et sort hull i bakken. "Ja, jøss. Jeg er nok det."

Det lyser vantro på lang vei fra den andre siden av kassen. "Det er vel kanskje da man spør hva du gjør for å holde deg så bra?" Hehehehehe. Morsom, du altså. Hadde jeg vært førti, kanskje, da...
"Nei, si det." for å sette prikken over i'en, fortelle hele verden at jeg har det ustyrtelig morsomt og storkoser meg, ler jeg litt ekstra. He.He.He.
"Er jeg den eneste som lurer på det med alderen din?" spør han. Ro, ro, ro din båååt, ta din åre fatt!!!
"Nei, nei. Jeg gar ei lillesøster på fjorten år. I blant tror folk at hun er den eldste av oss."
                           
                                                                           *
Jeg synes ikke det er så rart at jeg har litt smålig komplekser for hvordan jeg ser ut i blant. Aldersmessig. Men den hendelsen med mannen på Narvesen, etset seg ikke så godt inn i hukommelsen som slike situasjoner gjerne gjør. Jeg møttte nemlig to kjekke engelskmenn(?) i køen ved skranken til Norwegian. To staute karer som lo av meg fordi jeg hadde så mye bagasje, humret av min manglende grasiøse evne til å manøvre to kofferter og en søppelsekk på en pen måte. De fortsatte å smile til meg resten av tiden på flyplassen, gliste til meg da vi gikk ombord på flyet og da jeg gikk ut av flyet en time senere, vinket de til og med farvel.
Det gjorde dagen noen hakk morsomere.

Jeg er fryktelig, fryktelig sliten og hele kroppen min sender ut signaler i et forsøk på å fortelle meg: "Du må ta det litt rolig, Annika. Jeg trenger en pause." Problemet her er bare det at jeg dessverre ikke har store muligheten til å krype under dyna, tilbringe både ettermiddagen og kvelden i senga med laptopen på fanget og Heroes eller The sims surrende på skjermen. For det første har jeg pakket ned dyna i en litt for full søppelsekk, som jeg håper at Norwegian er villig til å ta med seg på lasset. Siden selskapet tar betaling for alt som er og litt til, regner jeg nesten med at de ikke blir spesielt trist av å få noen kroner ekstra i kassa. For det andre: pakking. Det er siste innspurt på den fronten og jeg har med meg så mye mer enn det jeg hadde trodd. Aner ikke hvordan jeg skal få med meg alt sammen - det kommer til å koste meg noen hundrelapper ekstra, men det må gå. Og for det tredje: det er den siste runden med avslutning, takk og farvel. I kveld er det nok en fest med enda en festmiddag - jeg blir sliten bare med tanken, men det skal gå det også. Nekter å la Elefantstemmen gjøre ting tristere enn det de kommer til å være. Det skal være vake; meningen er at alle skal være våken i hele natt og tilbringe den sammen, men det tviler jeg på at jeg orker. Har tross alt en lang reisevei i morgen og jeg har ikke lyst til å være helt kake.

For øyeblikket går det i skrive-hilsen-i-årboka, noe som ikke er så veldig morsomt. Underveis får jeg meg både en og annen overraskelse: det er flere av elevene på skolen som leser og har lest bloggen min, mennesker jeg ikke trodde visste om problemet og det som er vanskelig, vet både ett og annet. Det er både fint og rart på samme tid.
Ja. Det blir godt å få sendt bagasjen og meg selv nordover, men fryktelig rart å forlate Hylkje.