"Noe av det viktigste av alt, er det at jeg vet at jeg lever, er og puster."

Uansett hvordan ting måtte være, er det fortsatt slik.

Jeg har gjort noen fornuftige ting idag. Pakket ut smartpakkene jeg sendte hjem i mars og begynnelsen av mai, tømt de to koffertene som har stått urørt på rommet mitt siden jeg kom tilbake fra Bergen og pakket ned alle de gamle dagbøkene som har stått i hylla på rommet mitt i årevis. Etter mye om og med bestemte jeg meg for at det er på tide å legge bort noe av fortiden min. Jeg er riktignok ikke ferdig med alt sammen, men jeg har ikke lengre behov for å lese side opp og side ned, fylle hodet med alle de tragiske dagene og de vonde beskrivelsene av ting og dager som er over. Nei, jeg kaster ingenting. Bare legger alt bort frem til jeg en dag kan ta det frem igjen uten at det føles som en slags begravelse. Det føles veldig greit.

Etter mye tilsnakk fra mamma, byttet jeg fastlege i går. Siden jeg skal være i Tromsø til høsten, må jeg ha en lege her og jeg tror kanskje jeg fant et kvinnemenneske som muligens kan være okei. I følge diverse opplysninger har hun jobbet både på barneavdelingen på sykehuset og på barne - og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Man vet aldri hva slags mennesker man møter, men jeg håper og tror at hun har et snev av erfaring. Noe annet ville vært ganske trist.

Jeg gir det uansett et forsøk.