hverdagen. den vanskelige hverdagen med fine øyeblikk som kommer når man minst venter det. av og til handler det bare om å gripe sjanser. se. lytte. føle. selv om følelsene kan være overveldende, dukker det likevel opp så mye vakkert som er en del av den du er.


den siste tiden har jeg forresten vært mye hjemme hos mamma og pappa.

"Ikke gå," hvisker jeg inn i nakken hans og stryker armene over den nakne ryggen, "ikke forlat meg." Jeg gråter ikke, men jeg kunne gjort det hvis jeg hadde tillatt meg selv å gjøre nettopp det. Da hadde de salte, vonde tårene mine møtt huden hans og skapt en friksjon som ville satt spor.
"Jeg går ikke noen steder. Du skremmer meg ikke."
Frykten er alltid der. Frykten for relasjoner, for å åpne opp, for å vise fram det innerste innerste. Jeg kan danse naken på et bord på en fest eller vise fram alle mine "nye" kilo i all min "prakt" uten, eh, ja, voldsomme problemer - men når det kommer til relasjoner og følelser er angsten så stor at selv frykten for speil og tall blir bagateller. Jeg er livredd. 


Til slutt reiser han seg allikevel. Går. Både metaforisk og bokstavelig talt. Forsvinner ut døren med ryggen til uten å snu seg mot meg, uten å si farvel - bare går - med tunge skritt og alt jeg kan høre er klangen av ordene hans som henger igjen.
"Jeg er glad i deg."
Igjen må jeg gjenta ordene jeg skrev i et dikt da jeg var femten - mye yngre, men med samme angst og frykt for å bli forlatt, samme redsel for å elske uten å bli elsket igjen, samme trang for å bli tatt vare på, samme lengsel etter noe annet enn frykten, desperasjonen og angsten. Jeg var ei annen jente, men jeg var fortsatt den samme. Det samme mennesket som hadde like store problemer med relasjoner.
Ordene:
Ja, du er vel det. 


scenen er virkelig. den har hendt. gang på gang på gang. og når den ikke skjer, i de øyeblikkene det er fred og ro og alt er så bra som det skal være, avspilles avskjedsscenene på autopilot i hodet. bildene flimrer frem og tilbake; i en hastighet så utrolig at jeg ikke vet hvordan jeg skal skru det av. det finnes ingen deleteknapp. fysiske og håndfaste bevis fra det som en gang var kan slettes. fjernes fra datamaskinen, tas bort og forsvinne i det store intet. det kan ikke disse. minnene og erindringene fra alt jeg har opplevd og vært gjennom vil for alltid være en del av meg og jeg skulle ønske at det var enklere å gi slipp.
men jeg vet ikke hvordan jeg gjør det.

jeg gir slipp. jeg prøver å få fortiden til å blekne. og når jeg klarer det, i gulløyeblikk, i oppturdager lar jeg meg selv skinne uten å henge noenting på knaggene. jeg lar det være. lar alt som har vært forbli. men så dukker det opp igjen; bit for bit. alle ordene som en gang ble sagt, alle slosskampene - de metaforiske kampene jeg har vært gjennom, bare for å holde meg selv på beina.
og hver eneste gang noe går galt, skylder jeg på meg selv. jeg bærer vekten av verden på mine skuldre. når det kommer til kjærlighet, når det kommer til familiære ting, når det kommer til prestasjoner og andre menneskers lidelse. fra jeg var liten trodde jeg at alt var min feil. det var min feil hvis mamma var sliten, min feil hvis pappa var sint, min feil hvis lillesøster gråt og min feil hvis lillebror ikke kom hjem. ansvaret var stort å bære. og best av alt husker jeg tsunamien som rammet verden i 2003: jeg trodde at det var min feil, den også. av en grunn: jeg var ikke sånn som jeg skulle være.

jeg klamrer meg fast. hardt. knoklene er hvite. likevel ligger jeg helt stille med ansiktet mot veggen og venter på at de skal finne meg. for de kommer til å komme. men når de kommer, når de kommer inn døren, først banker de på - det gjør de alltid, dukker monster opp til overflaten. slemme, stygge monster som river og sliter og som ikke lar noen slippe inn. "GÅ BORT," skriker jeg, "JEG VIL VÆRE ALENE." jeg kommuniserer dobbelt. når hjertet brister, når sjelen gjør vondt, når sårene som ikke vises blør, snakker jeg med to tunger. alt blir vanskelig. ikke bare for meg, men også fordi rundt som skal hjelpe. de vil være der, vil trøste, vil vise omsorg, men når pasienten, når barnet, når tenåringen eller tjueåringen støter alle bort og viser et raseri som er så voldsomt at man blir målløs, er det ikke bare bare å vite hva som skal gjøres. 
"GÅ BORT" er som regel synonymt med "BLI HER HOS MEG. JEG HAR DET SÅ VONDT OG VANSKELIG AT JEG IKKE VET HVA JEG SKAL GJØRE."


scenen er virkelig. det har hendt. gang på gang på gang. et puslespill av livet mitt, deler av kommunikasjonsproblemer, relasjonsproblemer, følelsesmessige problemer og et enormt kaotisk hode. raseri som ikke kan temmes; et sinne som har grobunn i noe som ikke kan forklares, en mekanisme som blir utløst når ordene ikke strekker til og når noen kommer for nært. da blir det plutselig viktig å skyve dem bort igjen.

å bygge seg selv opp igjen fra grunne er et prosjekt som tar tid. spesielt når brikkene i puslespillet mangler, spesielt når man ikke vet hvilken vei man skal gå. men det skal være mulig. det vanskelige er når ordene ikke finner sin rette plass, når behandlere gang på gang blir imponert av utviklingen og av formuleringsevnen. når ordene "jeg kan nesten ikke tro at du gjør det eller det når du ikke utagerer her" blir presentert på sølvfat. hvem er jeg? meg. for frisk og for syk på samme tid. hel og halv. sett og usett. hørt og uhørt. lyttet til og stengt ute på samme tid.

hvor høyt skal man rope?
høyt?

vekten av verden er tung. jeg kan kjenne den og jeg kan føle den. men jeg sletter spor og begynner forfra. i sommer er jeg på egenhånd. frem til september. jeg er skeptisk, usikker og redd. for jeg har det vondt. jeg vet hvordan det er. når det stopper opp, når smerten river i brystet, når strategiene man har fått med seg på veien for å takle alt blir diffuse.

men det kommer bedre dager.
og det kommer bedre tider.
det kommer andre mennesker som ser skjønnhet der jeg ikke ser det og som ikke vil gå.
det finnes kjærlighet som varer selv om jeg ikke har funnet den.
og det finnes liv.
så lenge det eksisterer, er det håp.

og hvis noen spør meg om hva jeg tror på, svarer jeg "på håpet".

motivasjonen for tekstene kommer og går. helst skulle jeg skrevet gode innlegg hver eneste dag; ord som beskriver og forklarer, ord som motiverer, setninger som betyr noe for meg og kanskje for andre også. helst skulle jeg gjort det. men jeg prøver å godta at jeg ikke er et supermenneske - at jeg, til tross for godt over 1400 innlegg om livet mitt, om sykdom, om oppturer og nedturer, også har mine begrensninger. alt kan ikke være perfekt. perfeksjon eksisterer ikke. av og til er formuleringsevnen noe begrenset. av og til kommer ikke alle ordene på løpende bånd, og av og til, av og til, er jeg så tom og tung i kroppen at jeg verken vet hva jeg skal skrive eller hva jeg skal si.

motivasjonen for skolen er dårlig.
heldigvis er det bare tre uker igjen, og snart, snart reiser jeg på en veldig etterlengtet ferie. de siste ukene har det blitt endel fravær - mye på grunn av dårlige dager, hjertevondt og sjelevondt, men også fordi jeg er så sliten at jeg rett og slett ikke våkner når vekkeklokka ringer på morgenen. dagen i dag er et godt eksempel på det. heldigvis kom jeg meg opp såpass tidlig at jeg likevel rakk min nest siste terapitime før behandleren min går ut i pappapermisjon fram til september. å snakke er fortsatt vanskelig. hvordan formidler man at man har det rimelig vondt, selv om alle rundt en synes at det har skjedd store forandringer?
"du har blitt flinkere til å snakke om følelsene dine og hva som er årsaken til dem."

jeg er i utvikling. de siste to årene har jeg gjort enorme framskritt. framskritt som jeg ikke hadde trodd var mulig. selv om jeg fortsatt føler at jeg har vanskeligheter med å si ting som de er, har jeg likevel blitt bedre til å sette ord på hva jeg føler.
"det virker som du er i kontakt med deg selv," sa behandler A da jeg var innom ungdomspsykiatrisk på tirsdag. Jeg vet ikke om jeg er 100%, men jeg er MER i kontakt med meg selv enn det jeg har vært tidligere.
jeg vet ikke, jeg.

nå er det helg. neste uke er det tre skoledager. det klarer jeg. uka etterpå er det eksamen. det klarer jeg også.  og noen dager etter, er det sommerferie.
men, helg. jeg har arbeidshelg. lørdag og søndag er det syv timer på sykehjemmet som skal fullføres, syv timer sammen med demente som trenger oppmerksomhet og omsorg. men det går greit - jeg liker å jobbe, jeg liker å være hjelper i stedet for pasient og arbeid gir meg energi. i tillegg kommer tante på helgebesøk til mamma og pappa, og hun har med seg søskenbarn, gudbarnet mitt og lillebabyen som er fem måneder. jeg gleder meg. i helga skal jeg være gudmor, leke, og kose med babysøskenbarn som jeg enda ikke har sett. det blir fint.

"Jeg er der for deg hele tiden, men når du bare står med ryggen til, hvem skal da være der for meg?"

"Jeg kler på meg et annet jeg. Desto bedre jeg ser ut, jo mer forsvinner jeg."

"'Jeg vil bli perfekt' er den mest brukte misforståtte setninga med dobbelbetydning. 'Jeg hater meg selv.' Nøyaktig like mange ord."

"Det som er med deg, Annika, er det at du har fått slengt all dritten etter deg. Det har ikke jeg. Jeg har vært heldig."


tenkte tanker, tenkte setninger, ord som er skrevet ned i kladdebøkene, i skrivebøkene. tanker om Annikaen jeg var og ord som har blitt sagt. det er sånn det var. noen ganger er det sånn fortsatt. ja, jeg har fått slengt dritt etter meg. dritt. jeg har vært mobbeoffer. 


men ting blir bedre.
det gjør det. 

som kart over et liv

du selv har valgt å leve

i svart hvitt- negativ

Skalpell, barberblad, kniv

speilbit, glass og salt

redskaper til smerte

som en lydløs straff for alt

Dine pinsler er private 

det synes du å mene

men jeg vil så gjerne hjelpe

så du slipper gå alene

Presset fra en selv

er den tyngste bør å bære

håp og tusen drømmer drømt

om alt du ønsket være

Men hør meg, kjære søster

på det jeg har å si

du trenger ikke streve, 

for du er alt du vil bli

Det er knivens skarphet 

som gjør dronningen til narr

for du har all verdens styrke

men du bruker den på arr.

kilde.

selvskading er, som jeg har nevnt tidligere også en del av min historie. dessverre. selv om jeg ikke lengre kategoriserer meg som "selvskader", er jeg enda ikke tørrlagt. ikke er jeg friskmeldt fra det heller. min historie om det hele kan jeg heller kanskje skrive om senere hvis det er av interesse.

for noen dager siden ble jeg presentert for et prosjekt som kalles "the butterfly project". dette er kort sagt ett opplegg for mennesker som skader seg selv på en eller annen måte, for personer som har holdt på med det og mennesker som kjenner noen som driver med selvskading. Prosjektet er unikt og rimelig fantastisk.
"The Butterfly project" har blitt opprettet for selvskadere som føler at de er klare for å gi slipp på selvskadingen og trenger motivasjon til å klare det.

Ideen er enkelt: man tegner en sommerfugl på kroppen - de stedene man ønsker eller pleier å skade seg selv. Hvis sommerfuglen forsvinner uten at man har laget sår eller gjort andre ting mot sin egen kropp, har sommerfuglen overlevd og dratt sin vei.





Mer om prosjektet kan leses her og her. 


Jeg tør. Gjør du?

jeg kom over en viktig tekst på facebook; en tekst av en modig mann som deler sin egen historie med oss andre. en fortelling fra virkeligheten som har fått over 1500 "liker". og siden dette i hovedsak handler psykiatri - om sykdom, om motivasjon og alt som hører med, tenker jeg at dette kanskje er noe som noen av dere ønsker å lese.
teksten kan også lese her. 


Angst og AD/HD

Jeg skal skrive dette innlegget før jeg legger meg - fordi jeg har lovet meg selv det, og fordi noe jeg har gjort i løpet av dagen i dag, handler om å gjøre en relativt stor bragd. Om ord jeg har sagt; setninger jeg aldri hadde trodd kom til å komme ut av munnen min - et møte med et menneske som jeg i årevis har drømt om å si noen alvorsord til og om tilgivelse. Først og fremst det. Forene seg med fortiden.
Jeg skal skrive om det, selv om jeg er et følelsesmessig kaos og har mest lyst til å knote ned kryptiske setninger om å ta dyna eller puta over hodet og stenge verden ute.

Tilgivelse.
Forene seg med fortiden.
Akseptere sin egen historie.
Akseptere andres feilgrep.
Tilgi omsorgssvikt fra psykiatrien.
Tilgi.
Og å gå videre.


Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om tiden min fra ungdomspsykiatrisk avdeling, som nå er delt i to: ungdomspsykiatrisk seksjon og regionalt senter for spiseforstyrrelser. To innleggelser over to perioder. To tidsepoker der jeg var veldig syk på to forskjellige plan, likevel med samme problematikk. Og jeg har også skrevet innlegget "jeg følte at ingen trodde eller hørte på meg", som beskrev noe av frustrasjonen jeg bar på, på den tiden. Nå, i mai, er det tre år siden min siste innleggelse der. 20.mai var det akkurat tre år siden jeg kom inn døren i den bygningen de holdt til i 2008 med den rosa kofferten min.
Tre år. Det er lang tid. Mange forandringer har skjedd, men likevel, likevel er det mye som er det samme. Og de tre årene har, til tross for alt som har vært vanskelig, gått fort. Kjærligheten til miljøarbeiderne på huset har vokst med tiden. Jeg har forstått hva de har gjort for meg og jeg vil alltid være evig takknemlig for mange ting. Men så har vi sinnet. Sinnet og frustrasjonen, i hovedsak over å ha blitt feilbehandlet og nedprioritert - i tillegg til å fortsatt få beholde all kontroll, til tross for en veldig alvorlig anoreksi. Og det evinnelige sinnet til behandler A. Behandler A som, på sin måte, tok fra meg håpet ved å kalle meg både "kronisk deprimert" og "den svarteste tenåringen" han noen sinne hadde møtt. Jeg var sytten. Sytten år, suicidal og dypt deprimert.

Akkurat nå spiller det ingen rolle.
For det har seg nemlig slik at jeg har en bloggleser, ei fantastisk jente, som jeg begynte med å prate med her om dagen. Det viste seg at hun var innlagt på "samme" sykehus som jeg var på samme tidspunkt for tre år siden, bare på en annen avdeling. Med det samme personalet som jobbet der da jeg var innlagt første gang.
Vi avtalte ganske raskt at jeg skulle komme innom i dag. For å hilse på henne, og selvsagt for å få noen veldig etterlengtede ord med behandler A. Egentlig hadde jeg store planer om å le til ham, vise meg frem i all min prakt og si "in your face". Noe slikt. Få ham til å føle seg så dårlig som han fikk meg til å føle meg, men...  jeg er et følelsesmenneske. Jeg bryr meg om hva andre føler. Jeg har vært redd for å bytte behandlere fordi jeg er redd for å såre dem.

Uansett.
I dag dro jeg. Tok bussen til sykehuset med hjertet i halsen, trasket opp til ungdomspsykiatrisk med lettere angst og ble varmt mottatt av ei flott jente som jeg aldri har møtt før. Panikken vokste i det jeg gikk inn døren; tusen tanker, tusen ord, tusen ting på en gang. Jeg var alt forberedt på at ingen kom til å kjenne meg igjen - jeg er godt polstret i forhold til sist gang jeg var innom for å si hei. Det er to år siden. Men tankene om at de kom til å tenke at jeg var tykk og stygg og fæl var ikke til å komme utenom. Heldigvis gikk det bra. Heldigvis gikk det over all forventning.

Å bli mottatt med åpne armer, klemmer, ord og blikk er fantastisk. Å få sitte på en stol inne på ei avdeling som jeg ikke lengre kjenner, med mennesker som er oppriktig nysgjerrig på hvordan det går og som har lyst til å fortelle meg hvor flott jeg er, føles bra. Mennesker som har vært der i det livet mitt hadde ramlet fra hverandre. Mennesker som husker jenta jeg var og som gleder seg over den jeg har blitt.
Det var mange å hilse på, før det ble behandler A sin tur. Mennesker på spiseavdelingen kom løpende, klemte meg i tusen biter og jeg var så flau og glad og sliten på samme tid at jeg egentlig ikke visste helt hvordan jeg skulle uttrykke meg.
"Ja... eh... kommer her med all min polstring, da," sa jeg.
"polstring???"
"ja, som dere ser... jeg har jo lagt litt på meg da," mumlet jeg og tenkte at det var like greit at jeg påpekte det med en gang.
"TAKK GUD FOR AT DU HAR FÅTT LITT MER POLSTRING, JA," var responsen jeg fikk, før jeg fikk enda en klem eller ti.

Behandler A kjente meg ikke igjen med en gang. Og jeg måtte si, som jeg hadde sagt til så mange andre i løpet av formiddagen: "kjenner du meg?"
"jeg kjenner stemmen din, ja," sa behandler A og så nøye på meg. Redsel. Hadde han glemt meg? Nei. Det går ikke an. Han kunne ikke ha gjort det. Han kunne ikke ha glemt den svarteste tenåringen han noen sinne hadde møtt. Den kronisk deprimerte plagsomme jentungen som han aldri nådde inn til. Det ville ikke vært mulig.
"Annika," sa jeg. "Annika. Og jeg er IKKE kronisk deprimert."

Han hadde glemt ordene sine, selvfølgelig hadde han det. Det er ikke annet å forvente av en mann som sikkert prater med hundrevis av ungdommer hvert eneste år, og jeg var ikke på noen måte spesiell. Ordene man sier glemmer man, men mottakeren kan huske det for alltid.
Jeg fulgte etter ham inn på kontoret og jeg ble sittende der. I en evighet.

"pleide vi å krangle mye?" spurte han meg.
"ja, det var det eneste vi gjorde. vi var alltid uenige."

Vi fikk pratet ut. Jeg fikk fortalt om mine opplevelser og hvordan det var for meg å bli stemplet som kronisk i en alder av sytten. Jeg fikk fortalt om hvordan det var å oppleve at det virket som om ingen trodde at jeg kom til å klare det. Jeg fikk fortalt og beskrevet om veien, om erfaringene, om opplevelsene, om følelsene.
"Det er som du holder et speil fremfor meg nå, " sa han og snakket videre om tilbakemeldinger.

"Jeg var en vanskelig pasient," sa jeg.
"Det kan jeg skrive under på at du var."

Og så lo vi litt. Lo fordi jeg hadde vært en "pain in the ass", fryktelig vanskelig, fryktelig umulig, og vi snakket om tårene og om kjeften og om alt kaoset. Om å aldri nå inn, og om at jeg hadde vært en enorm utfordring.
"Av og til følte jeg meg litt hjelpeløs. Kanskje ikke hjelpeløs, men ja...." sa han. Ja, tro meg, det gjorde jeg og. Hele tiden. Hver eneste dag.

"Ikke gå inn i behandlerrollen. Du er ikke behandleren min lengre. Jeg kommer hit av egen fri vilje," måtte jeg si da han lurte på om han mistet sin terapeutiske rolle da han stilte meg et spørsmål som ikke handlet om behandling. Jeg kom ikke for behandling. Jeg kom for å fortelle. For å få fred med meg selv. For å gi ham noe tilbake, selv om han kanskje ikke ga meg så mye. Jeg snakket om hvor viktig det er å ikke la den spisesyke få holde på kontrollen. Om hva som har fungert og hva som ikke har fungert. Om at tvang burde brukes i noen sammenhenger, der det er nødvendig - selv om han, som terapeut, er redd for å bruke tvang. Tvangsparagrafen er der for en grunn. Den skal ikke misbrukes eller overbrukes, men når det er mennesker som ikke klarer å forstå sin egen situasjon og som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, må noen andre gripe inn. Jeg snakket og snakket. Snakket om at den "noen som ikke kunne se eller forstå" på et tidspunkt var meg. Ja, jeg ville motsagt det også. Jeg ville hylt og skreket. Men hvis jeg ikke hadde hatt noen valg eller alternativer, ville jeg gitt etter.

Og vi var enige.
For første gang i vår "Historie" var vi enige. Om at alt til syvende og sist handlet om livskvalitet, ikke om å være frisk eller slik eller sånn. LIVSKVALITET.
Så lo vi litt mer.

Det var en fin samtale.
Den beste vi noen sinne har hatt.
"Du skal ikke unnskylde deg for noe," sa han.
"Det er jeg heller ikke kommet for å gjøre. Jeg har ingenting å unnskylde meg for. Jeg var veldig syk."
"Unnskyld," sa han

Unnskyld.
Han er tilgitt.

"Du har gitt meg mye å tenke på," sa han da jeg gikk for å gå til henne jeg egentlig var på besøk hos.
"Mange ting å tenke på."

Da jeg kom hjem var jeg fullstendig utmattet.
Men jeg har fred. Og jeg har tilgitt. Jeg er ikke lengre sint på ham. Nå kan jeg gå videre.

Det har vært en rimelig hektisk dag i dag. Samtale med miljøarbeider, skole og så jobb frem til halv elleve. Vil bare minne om at bloggen faktisk har en side på facebook, og der kommer det oppdateringer så fremst jeg har noe å skrive om. Oppdateringer som ikke kommer i bloggen. Det samme gjelder også twitter, selv om oppdateringene der er av den mer... ja, rare sorten.
Når jeg reiser på pilegrimsreise 16.juni, kommer jeg til å ha fullstendig bloggpause i fjorten dager, men facebooksiden vil fortsatt være aktiv!

Følg med her.

14.februar publiserte jeg et innlegg om drømmen om å dra på pilegrimsreise som jeg har nevnt i blant og hvor nært jeg i år kanskje, kanskje kom til å være for å oppfylle den. Innlegget kan leses her. å spasere langs landeveiene i Spania er noe jeg har hatt lyst til siden 2009; en fantasi som jeg har båret på og som jeg tidlig lot pappa få bli en del av. heldigvis. ordene "hvis ingen vil gå sammen med meg, går jeg alene," har ramlet ut av munnen min - men med min selvinnsikt, vet jeg at det aldri vil bli en realitet. ikke før jeg er mer eller mindre angstfri. for ja, jeg har angst. det har jeg hatt siden jeg var syv år gammel, og denne intense frykten har strukket seg i det vide og det brede, og langt forbi det hinsidige.

men det er en annen historie.

i dag skal jeg skrive om sommerferien. sommer 2011. sommeren som jeg, i den verste krisefasen, aldri hadde trodd kom til å komme. enden på et skoleår jeg i begynnelsen var usikker på om jeg kom til å klare. men jeg klarer, til tross for at jeg ikke alltid mestrer. til tross for at jeg har fraværsdager, til tross for at jeg har sengedager og dager der jeg helst vil opphøre. dager der jeg ikke orker å komme meg opp fra senga eller sofaen, dager der det er fantastisk å ha en venn som heter Inger - en bestevenn som river opp døra til soverommet og åpner vinduet. "Herregud, det stinker her. har du hørt om å lufte? kle på deg. nå går vi på butikken."

i vinter ga pappa meg et ultimatum: "vi drar på pilegrimsreise hvis du klarer å fullføre skoleåret." da jeg var yngre; da jeg var superflinke Annika som alltid var på skolen, hun som karret seg av sted bortover skoleveien til Kvaløysletta Ungdomsskole med tårer sviende bak øyelokkene og bet tennene så hardt sammen at kjeven gikk ut av ledd, var det å gå på skole en selvfølge. men mens Annika ble sykere, ble ingenting tatt som det lengre. selv ikke livet. å leve var ingen selvfølge. å bli bedre var ingen selvfølge. tilværelsen vår var usikker. min usikre eksistens gjorde hele familielivet til en turbulent reise gjennom usikre landskap som jeg håper vi slipper å gå gjennom en gang til. det var en reise som vi gikk hver for oss. jeg fremst, bakerst, eller langt utenfor - blødende, haltende og gråtende, mens resten av familiemedlemmene prøvde å henge med på sin egen måte.

mine sykdommer var deres sykdommer. min smerte ble deres. mine lidelser i dag er fortsatt en del av dem. heldigvis i svakere grad - for selv om tilværelsen er usikker, selv om vi aldri vet hvordan ting blir, selv om alt kan bli snudd på hodet i løpet av et mikroskopisk sekund, er ting tryggere. noen ganger blinker varsellampene, noen ganger kan smerten være så tydelig i ord og handlinger. frykten vises. men ting er enklere. og det er det viktigste.

om jeg er i krise nå? nei. bare en nedtur. jeg har drevet meg selv for hardt. og plutselig ble holdepunktet revet bort. jeg står tomhendt tilbake og bærer ensomheten alene, uten muligheten for å fortelle alt sammenhengende til herr behandler. igjen. ikke en overraskelse.

uansett.
sommerferien!

skoleåret blir fullført. det er bare 28 dager igjen. om 26 dager befinner jeg meg på et hotell i Madrid. Om 25 dager sover jeg på et pilegrimsherberge i Astorga. Om 24 har jeg, pappa og lillesøster gått vår første 2 - 3 milsettappe og har funnet et oppholdssted i en by som jeg ikke kan navnet på.
det blir pilegrimsreise. flybillettene er bestilt. hotell i Madrid første natt er bestilt. hvordan ferden blir, hvordan veien kommer til å gå videre, vet jeg ikke. det spiller ingen rolle.

jeg trenger ferie. jeg trenger pause. jeg har behov for å komme meg bort.

She lifts her skirt up to her knees,
walks through the garden rows with her bare feet, laughing.
I never learned to count my blessings,
I choose instead to dwell in my disasters.
I walk on down the hill,
through grass, grown tall and brown
and still its hard somehow to let go of my pain.
On past the busted back of that old and rusted Cadillac
that sinks into this field, collecting rain.
Will I always feel this way?
So empty, so estranged.

And of these cut-throat busted sunsets,
these cold and damp white mornings
I have grown weary.
If through my cracked and dusted dime-store lips
I spoke these words out loud would no one hear me?
Lay your blouse across the chair,
let fall the flowers from from your hair
and kiss me with that country mouth, so plain.
Outside, the rain is tapping on the leaves,
to me it sounds like they're applauding us the the quiet love we've made.
Will I always feel this way?
So empty, so estranged.

Well I looked my demons in the eyes,
laid bare my chest, said "Do your best, destroy me.
You see, I've been to hell and back so many times,
I must admit you kind of bore me."
There's a lot of things that can kill a man,
there's a lot of ways to die,
listen, some already did that walked beside me.
There's a lot of things I don't understand,
why so many people lie.
Its the hurt I hide that fuels the fire inside me.
Will I always feel this way?
So empty, so estranged.

Har opprettet facebook side til bloggen, trykk her for å komme inn på den. er veldig lov å like!

dette skrev jeg da jeg avsluttet behandlingen på Capio i 2009 - mottakeren er den kloke damen i 3.etasje, min kjære behandler og følgesvenn gjennom året som hadde gått. aldri har et menneske lært meg så mye om meg selv. hun er mitt forbilde. min helt. hun så styrken i meg da jeg ikke så den selv. nå vil jeg dele ordene mine med dere.


datert: 10.desember 2009.


Kjære behandler



Resten av historien kjenner du. Du har vært en del av den og du har hjulpet meg med å skrive flere av kapitlene i den metaforiske boka mi som du har snakket om så mange ganger. ”Du har skrevet mange kapitler, Annika,” har du sagt. Ja, det er sant. Selv om jeg vet at du helt sikkert er klar over at du har vært med og formet litt av den der boka, er jeg usikker på om du vet hvor stor den rollen du faktisk har hatt er. Jeg ville aldri klart og skrevet noen av de evinnelige kapitlene uten det jeg har fått fra deg og den behandlingen jeg har vært så heldig og både få begynne å avslutte. Jeg er privilegert.




Jeg husker togstasjonen som også kom til å være det eneste stedet jeg fikk se noe av før jeg ble parkert på rom 106 i 1.etasje uten lov til å gå utenfor huset med mindre det var for å ta blodprøver.