"Ikke gå," hvisker jeg inn i nakken hans og stryker armene over den nakne ryggen, "ikke forlat meg." Jeg gråter ikke, men jeg kunne gjort det hvis jeg hadde tillatt meg selv å gjøre nettopp det. Da hadde de salte, vonde tårene mine møtt huden hans og skapt en friksjon som ville satt spor.
"Jeg går ikke noen steder. Du skremmer meg ikke."
Frykten er alltid der. Frykten for relasjoner, for å åpne opp, for å vise fram det innerste innerste. Jeg kan danse naken på et bord på en fest eller vise fram alle mine "nye" kilo i all min "prakt" uten, eh, ja, voldsomme problemer - men når det kommer til relasjoner og følelser er angsten så stor at selv frykten for speil og tall blir bagateller. Jeg er livredd. 


Til slutt reiser han seg allikevel. Går. Både metaforisk og bokstavelig talt. Forsvinner ut døren med ryggen til uten å snu seg mot meg, uten å si farvel - bare går - med tunge skritt og alt jeg kan høre er klangen av ordene hans som henger igjen.
"Jeg er glad i deg."
Igjen må jeg gjenta ordene jeg skrev i et dikt da jeg var femten - mye yngre, men med samme angst og frykt for å bli forlatt, samme redsel for å elske uten å bli elsket igjen, samme trang for å bli tatt vare på, samme lengsel etter noe annet enn frykten, desperasjonen og angsten. Jeg var ei annen jente, men jeg var fortsatt den samme. Det samme mennesket som hadde like store problemer med relasjoner.
Ordene:
Ja, du er vel det. 


scenen er virkelig. den har hendt. gang på gang på gang. og når den ikke skjer, i de øyeblikkene det er fred og ro og alt er så bra som det skal være, avspilles avskjedsscenene på autopilot i hodet. bildene flimrer frem og tilbake; i en hastighet så utrolig at jeg ikke vet hvordan jeg skal skru det av. det finnes ingen deleteknapp. fysiske og håndfaste bevis fra det som en gang var kan slettes. fjernes fra datamaskinen, tas bort og forsvinne i det store intet. det kan ikke disse. minnene og erindringene fra alt jeg har opplevd og vært gjennom vil for alltid være en del av meg og jeg skulle ønske at det var enklere å gi slipp.
men jeg vet ikke hvordan jeg gjør det.

jeg gir slipp. jeg prøver å få fortiden til å blekne. og når jeg klarer det, i gulløyeblikk, i oppturdager lar jeg meg selv skinne uten å henge noenting på knaggene. jeg lar det være. lar alt som har vært forbli. men så dukker det opp igjen; bit for bit. alle ordene som en gang ble sagt, alle slosskampene - de metaforiske kampene jeg har vært gjennom, bare for å holde meg selv på beina.
og hver eneste gang noe går galt, skylder jeg på meg selv. jeg bærer vekten av verden på mine skuldre. når det kommer til kjærlighet, når det kommer til familiære ting, når det kommer til prestasjoner og andre menneskers lidelse. fra jeg var liten trodde jeg at alt var min feil. det var min feil hvis mamma var sliten, min feil hvis pappa var sint, min feil hvis lillesøster gråt og min feil hvis lillebror ikke kom hjem. ansvaret var stort å bære. og best av alt husker jeg tsunamien som rammet verden i 2003: jeg trodde at det var min feil, den også. av en grunn: jeg var ikke sånn som jeg skulle være.

jeg klamrer meg fast. hardt. knoklene er hvite. likevel ligger jeg helt stille med ansiktet mot veggen og venter på at de skal finne meg. for de kommer til å komme. men når de kommer, når de kommer inn døren, først banker de på - det gjør de alltid, dukker monster opp til overflaten. slemme, stygge monster som river og sliter og som ikke lar noen slippe inn. "GÅ BORT," skriker jeg, "JEG VIL VÆRE ALENE." jeg kommuniserer dobbelt. når hjertet brister, når sjelen gjør vondt, når sårene som ikke vises blør, snakker jeg med to tunger. alt blir vanskelig. ikke bare for meg, men også fordi rundt som skal hjelpe. de vil være der, vil trøste, vil vise omsorg, men når pasienten, når barnet, når tenåringen eller tjueåringen støter alle bort og viser et raseri som er så voldsomt at man blir målløs, er det ikke bare bare å vite hva som skal gjøres. 
"GÅ BORT" er som regel synonymt med "BLI HER HOS MEG. JEG HAR DET SÅ VONDT OG VANSKELIG AT JEG IKKE VET HVA JEG SKAL GJØRE."


scenen er virkelig. det har hendt. gang på gang på gang. et puslespill av livet mitt, deler av kommunikasjonsproblemer, relasjonsproblemer, følelsesmessige problemer og et enormt kaotisk hode. raseri som ikke kan temmes; et sinne som har grobunn i noe som ikke kan forklares, en mekanisme som blir utløst når ordene ikke strekker til og når noen kommer for nært. da blir det plutselig viktig å skyve dem bort igjen.

å bygge seg selv opp igjen fra grunne er et prosjekt som tar tid. spesielt når brikkene i puslespillet mangler, spesielt når man ikke vet hvilken vei man skal gå. men det skal være mulig. det vanskelige er når ordene ikke finner sin rette plass, når behandlere gang på gang blir imponert av utviklingen og av formuleringsevnen. når ordene "jeg kan nesten ikke tro at du gjør det eller det når du ikke utagerer her" blir presentert på sølvfat. hvem er jeg? meg. for frisk og for syk på samme tid. hel og halv. sett og usett. hørt og uhørt. lyttet til og stengt ute på samme tid.

hvor høyt skal man rope?
høyt?

vekten av verden er tung. jeg kan kjenne den og jeg kan føle den. men jeg sletter spor og begynner forfra. i sommer er jeg på egenhånd. frem til september. jeg er skeptisk, usikker og redd. for jeg har det vondt. jeg vet hvordan det er. når det stopper opp, når smerten river i brystet, når strategiene man har fått med seg på veien for å takle alt blir diffuse.

men det kommer bedre dager.
og det kommer bedre tider.
det kommer andre mennesker som ser skjønnhet der jeg ikke ser det og som ikke vil gå.
det finnes kjærlighet som varer selv om jeg ikke har funnet den.
og det finnes liv.
så lenge det eksisterer, er det håp.

og hvis noen spør meg om hva jeg tror på, svarer jeg "på håpet".