Jeg håper det er mulig å gjøre noe med det. Men kanskje er det ikke det. Noen ganger er jeg redd for at matproblemer, uansett om det er ufrivillig sultkatastrofer eller matbaserte sykdommer som spiseforstyrrelser har kommet for å bli.

Hei. Jeg er Annika. Jeg er 21 år og en måned gammel. Noen ganger føler jeg meg eldre enn 21 år. Noen ganger føler jeg meg som ei gammel dame i en ung kropp. Men jeg er bare 21. Jeg har vært gjennom 22 novembermåneder. Ni av disse har vært vanskelige. Ni. Det er ganske mange. Det har vært mange vanskelige måneder. Jeg teller dem ikke. Det er ikke noe poeng. Det fører til at verden blir sort, og jeg prøver å farge tilværelsen med regnbuer, rosa skyer og flyvende ponnier i pastellfarger. Det er det jeg prøver på.
Ikke at jeg tror på det perfekte, for det gjør jeg ikke. Perfeksjon eksisterer ikke. Perfekte mennesker finnes ikke. Dårlige dager og gode dager rammer alle. Da jeg var syk, pleide jeg å si til behandleren min: "Perfeksjon finnes. Ikke i den forstand jeg ønsker meg, men på en annen måte. På en helt annen skala. Den dagen jeg kan se meg selv i speilet og si at jeg elsker meg selv akkurat slik jeg er, med alle mine skavanker, småfeil og mangler, den dagen er jeg perfekt."


Med andre ord: ikke etterstreb det umulige. Du er alt perfekt. Akkurat slik du er.


























Jeg er Annika. Mamma og pappa skulle egentlig kalle meg Sara. Slik ble det ikke. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fant de ut at navnet ikke passet da jeg hadde forlatt mammas mage og de holdt meg i armene sine. Det er ikke godt å si. Alt fra det øyeblikket de fant ut at jeg skulle bli til, har jeg vært elsket. Ekstremt høyt. På alle mulige måter. Likevel tok det meg nesten tjue år før jeg forsto det. Det tok meg nesten tjue år før jeg innså at jeg ikke var et monster eller en demon fra underverdenen, et udyr som kun fortjente forråtnelse og fortapelse. Tjue år er lenge. Det er nesten hele livet mitt, det.

























Dette innlegget skulle ikke handle om det å ha det vanskelig eller ha følelsen av å ikke være elsket, eller bli sett. Jeg skal heller ikke skrive om det usynlige barnet, den usynlige tenåringen, den usynlige ungdommen og det usynlige voksne mennesket. Ikke det heller. Men om kroppen min. Huden min, lårene mine, rumpa, hoftene, armene, brystet, hendene. Om ansiktet, om øynene, om ørene. Om håret. Om å akseptere det uperfekte fordi det er akkurat perfekt nok for meg. Det er akkurat bra nok til mitt bruk. Det er jo meg, hva annet kan jeg forlange?

Kropp. Selvfølelse. En tilbøyelighet for å skille kroppen med hodet. Alt det der er ting som henger sammen med det å ha en spiseforstyrrelse. Det er nå ett år siden jeg skiftet "fil" og gikk fra å være rimelig anorektisk i kroppen til å bli normalvektig. Menneskene som jeg ikke levde sammen med (dvs.Inger og Sunniva + foreldrene mine i blant) applauderte. Det så så bra ut. Sannheten var selvsagt annerledes. Den var hard og brutal, gjemt bak enorme mengder med usunn mat, selvmordstanker, isolasjon og tårer. Ingen hjalp meg. Behandlingapparatet visste hva som skjedde, men ingen tok affære. "Det må være opp til Annika," sa de og ignorerte telefoner fra bekymrede foreldre. Uansett. Det er ett år siden anoreksien gikk til overspising, og anorektikeren forsvant for godt.

Det var forjævelig.
Men så gikk det over. Og så ble det bra. Litt mer enn bra.



























Jeg er frisk. Fra anoreksien. Ikke friskmeldt fra spiseforstyrrelsen fra lege og behandler, men jeg har aldri hatt et så avslappet forhold til mat og kropp før. Jeg har friskmeldt meg selv. Jeg har fortsatt tendenser til en uspesifisert spiseforstyrrelse, jeg har fortsatt tanker i perioder og det hender at jeg sliter. Men mat tar ikke tid lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg veier. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser. Jeg driter i det. Bokstavelig talt.




























At anoreksien ikke lengre er en del av livet mitt, betyr ikke automatisk at jeg er spesielt fornøyd med meg selv. Det betyr heller ikke at jeg plutselig satte pris på kroppen min, eller at jeg kunne beundre ansiktet mitt i speilet. Jeg har aldri likt sånn som jeg ser ut.
Dette året har jeg alltid hatt en eller to menn i livet mitt som kunne gi meg bekreftelse på at jeg var vakker. Det hjalp der og da, men i øyeblikkene jeg var alene med meg selv og tankene mine, sto jeg igjen med den kroniske følelsen av tomhet og en enorm sorg som ikke ville forsvinne. Til slutt forsto jeg at jeg var nødt til å bekrefte meg selv og jeg måtte lære meg å gjøre det. Jeg øver fortsatt. Men det er framskritt. Store framskritt.

Jeg har en kropp. Det er min kropp. Og denne kroppen, den er meg, den også. Jeg bestemmer selv over den. Jeg bestemmer hva den skal gjøre, jeg bestemmer hvem som skal få ta på meg, jeg bestemmer hvordan håret skal se ut, hvilken sminke jeg skal ha på, hvilken klær jeg vil gå i og hvilken farge neglene skal ha. Det er mine valg. Bare mine, og ingen andres.

Jobbe med aksept er kanskje det vanskeligste. Å akseptere hver kroppsdel for det det er. Okei, så har jeg kanskje litt store hofter, da. Men de har sitt formål, og jeg har aldri hørt noen klage over disse hoftene bortsett fra meg selv. Puppene er kanskje ikke så faste som jeg skulle ønske, men det er pupper, de er mine, og de duger til det de skal brukes til. Rumpa er litt for stor, men den er god å sitte på og den er myk. Jeg har et rart ansikt, men jeg er da ikke direkte stygg. Jeg har arr. Jeg har arr over alt, men jeg bærer dem med stolthet. De er kanskje stygge, men de er da mine de også, og jeg bestemmer om jeg vil ta de bort eller om jeg vil ha dem som en påminnelse om alt som har vært. Foreløpig faller valget på sistnevnte. Huden er ikke feilfri, men den er myk. Jeg har babyhud på hele kroppen.

Er det så ille da? 
Nei, det er slettes ikke så ille. 

Jeg aksepterer meg. At jeg er slik som jeg er. Og alt i alt, begynner jeg å bli ganske glad i dette individet, denne skapningen som jeg er. Jeg ville ikke vært noen andre om jeg fikk bytte. Jeg er stolt for at jeg har kriget, stolt for at jeg har overlevd, stolt fordi jeg har kommet meg gjennom det ene nederlaget etter det andre, og det gjør meg glad.

Livet er hardt, men herregud, så vakkert det er.

Jeg tror folk flest husker sin første gang. I alle fall når det kommer til enkelte ting, spesielle hendelser, som, på et vis skapte noen endringer i livet og i hverdagen. Når den første gangen har inntruffet, er det ofte ingen vei tilbake. Det som var før, får man svært sjeldent igjen. Noen ganger endrer denne første gangen, denne første opplevelsen et syn på noe for alltid.


Jeg husker, akkurat som så veldig mange andre, den første gangen jeg virkelig var forelsket - så forelsket at jeg rødmet bare jeg så denne personen og hjertet dundret i hundre og førtini hver gang jeg gikk forbi ham. Jeg husker den første dagen jeg møtte Inger, det var et møte som endret livet mitt for alltid. Jeg husker første dagen på ungdomsskolen. Den første dagen på videregående. Det første møtet med den første kjæresten min. Det første møtet med spesielle mennesker som har satt spor. Første gang jeg reiste med fly alene. Den første dagen på den første sydenturen noen sinne. Den første karakteren min. Jeg husker første gang jeg skadet meg selv og var bevisst på at jeg gjorde nettopp det. Første gang jeg forsto at det som var vondt, ikke bare var noe forbigående. Første dagen på et sykehus. Det første møtet med den første behandleren min. Den første ordentlige samtalen jeg hadde med foreldrene mine. Første gang jeg gråt i offentlighet. Første gang jeg følte at jeg mestret mitt eget liv. Første gangen jeg forsto at når noen sier at de synes jeg er vakker, mener de det også.

Første gang.

Det er mange første ganger. Og jeg husker nesten alle.




































Jeg har tenkt veldig mye på disse "første gangene" i løpet av de siste dagene. Det dukket først opp i en samtale rundt kveldsmaten hjemme hos meg en kveld, men kom tilbake igjen da jeg var ute med Venn1 og underviste sekstenåringer i Kristiansund. Der var det ei veldig engasjert, dyktig, fantastisk og godt voksen helsesøster som jeg og han jeg var der sammen med, snakket mye med. Det tok meg 7 1/2 år tilbake i tid, til den tiden jeg var 14 år gammel og gikk på ungdomsskolen. En liten reise tilbake til den første gangen (og faktisk nesten den eneste også) jeg ba om hjelp.

Jeg hadde akkurat fylt 14 år. Og så omtrent slik ut:




























Ja, jeg hadde det vondt. Allerede i en årrekke hadde jeg hatt problemer med en altoppslukende panikkangst som hadde satt store begrensninger for hverdagen - men jeg visste ikke hva det var den gang. Bare var klar over at jeg alltid ble veldig redd av ting som egentlig ikke var farlig, og denne redselen kom like uforklarende hver eneste gang. På dette tidspunktet var depresjonen et faktum. Jeg visste heller ikke at det var en depresjon, MEN alt gjorde vondt og jeg pleide å skrive eller beskrive det slik som at "en dag gikk sola ned og den sto aldri opp igjen." Det hadde vært slik i nesten et år. Mange hundre vonde dager, mange hundretusen uutholdelige tanker og følelser som jeg ikke forsto noenting av. Jeg ville dø og egentlig var det også alt. Det var det eneste jeg ville. Å fullføre ungdomsskolen, å bli stor, alle slike ting, det var ikke tanker som opptok meg. Det brydde jeg meg ikke om. Jeg ville forsvinne, bli borte og bli ferdig med elendigheten. Men midt oppe i alt det vonde, forsto jeg såpass at dette ikke var helt normalt. En fjortenåring har selvsagt mange følelser i sving, men man skal ikke bruke 90% av kreftene sine på å tenke på døden. Det er ikke slik det skal være.

En dag på høsten gikk jeg til helsesøster, fullstendig på eget initiativ. Hun hadde vært innom klassen min og fortalt at alle kunne komme til henne med både små og store problemer, og at hun kunne være en samtalepartner. Jeg gikk dit, ekstremt nervøs, uten å vite hva jeg skulle si, uten å ha tenkt veldig mye gjennom det - men å snakke med noen, det skulle jeg. I alle fall prøve.
Jeg husker enda hvordan jeg forsiktig ruslet inn på kontoret hennes og satte meg i en gammel, utslitt sofa. Husker hvordan hun så på meg og spurte meg det vanlige spørsmålet: "Ja, hva er det du tenker på da?" og jeg så på henne, uten å si så mye. Hun spurte videre om hun skulle åpne gardinene - de var trukket for, og jeg ristet på hodet.
Etter minutter med stillhet, sa jeg prøvende: "Jeg har det ikke noe bra."
Hun så spørrende på meg, og jeg prøvde å forklare det uforklarlige. De vonde følelsene. Det med at verden var svart både når jeg hadde øynene åpne og når jeg lukket dem igjen. At jeg helst ville forsvinne. At jeg egentlig ikke så noe poeng med noe, og at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med det.

"Sånn er det i puberteten," var responsen jeg fikk, "det er vanlig å ha det vanskelig og humøret svinger."
"Puberteten? Ja, jeg vet jo hva det er da. Jeg fikk mensen da jeg var elleve. Jeg burde være relativt ferdig med den verste biten," mumlet jeg.
"Neida," svarte helsesøster, "Puberteten og pubertetsproblemer" og så videre og så videre og så videre. Den bittelille døren med åpenhet som jeg hadde kjent på tidligere samme dag, smalt igjen.
"Ja, men..." hvisket jeg prøvende, "se her da..." Jeg viste henne hva jeg hadde gjort med meg selv. De selvpåførte skadene som uten tvil fortalte sin historie.
"Oia," sa hun så, "javel."

Mer ble det ikke sagt om den saken. Hun ga meg en lapp til helsestasjon for ungdom, og sa at jeg kunne ta kontakt med dem hvis jeg følte jeg ville prate med noen. De hadde psykologistudenter, sa hun. Men det var for sent. Jeg hadde alt oppfattet meg selv om teit og ubrukelig og latterlig fordi jeg trodde at jeg hadde det vanskelig, og at mitt strev egentlig var fullstendig ubetydelig. For det var jo bare pubertetsproblemer, da. Denne helsesøsteren sa det samme som foreldrene mine pleide å si før de fikk vite: "Det er bare en fase, det går over."

Det kunne kanskje vært "bare" en fase. Kanskje kunne det gått over av seg selv. Kanskje kunne ting stoppet der og ikke sklidd ut i det vide og det brede, før det faktisk ble bedre. Kanskje, hvis noen, for eksempel hun, hadde sett på meg med alvorlige øyne og tatt det stotrende forsøket mitt alvorlig. Kanskje da.
Men det ble ikke bedre. Det gikk ikke over av seg selv. Og denne fasen som liksom bare var en fase, viste seg å utvikle seg til alvorlig psykisk sykdom.
Etter helsesøsterbesøket prøvde jeg meg aldri på noe slikt igjen. For det første trodde jeg at jeg egentlig bare var tullete, jeg trodde jeg var sprø og jeg følte at ved å snakke med noen, ville jeg bare latterliggjøre meg selv enda mer. Det var jo normalt? Hva annet kunne jeg tenke? Hva annet kan en 14 åring med ekstremt dårlig selvbilde forestille seg?
Tilliten var brutt. Jeg åpnet meg aldri til noen ordentlig igjen før mange, mange år senere.

Et og et halvt år senere var det derimot en lærer som fant en hylende og skrikende 15årig utgave av meg, løpende ut av et klasserom fra en engelsktime. I løpet av det 1 1/2 året hadde ting gått enda mer skeis. Jeg hadde løpt meg fullstendig vill og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få ting til å bli bedre. De uheldige mestringsstrategiene mine ble bare flere; og det igjen utviklet seg til tilleggsproblemer. Problematikk som måtte jobbes med før grunnproblemet kunne løses opp i.
Selv om jeg nektet å snakke, måtte jeg det allikevel. Selv om jeg nektet at foreldrene mine skulle vite noe, fikk de det likevel. Og selv om jeg absolutt ikke ville snakke med noen profesjonelle om kaoset, måtte jeg det også.

Min første gang var ikke fin.
Og den ødela veldig. Kanskje fordi jeg var uheldig med tidspunktet, med ordvalget - hva vet jeg. Men jeg vet i alle fall det at ting burde tas alvorlig og seriøst uansett. Det skal ikke sykeliggjøres, det er unødvendig, men det skal ganske mye til før man selv går å ber om hjelp.
Jo tidligere man får løst opp i knutene, jo kortere tid tar det før ting blir bedre. Først nå, 7 1/2 år senere, er jeg relativt klar for å begynne å rote i arkivet etter det som egentlig var der i begynnelsen. Det hadde kanskje ikke trengt å ta så lang tid.
Likevel har jeg vært heldig. Jeg har fått god hjelp. Bedre sent enn aldri.

Jeg vet hvordan det er og jeg skulle ønske jeg klarte å formulere setningene mine riktig, slik at det blir forståelig. For hvordan forklarer man det uforklarlige? Hvordan setter man ord på noe som egentlig bare kan føles og kjennes lengst inne i hjerterota, i magen, i kroppen - det ukonkrete, det diffuse, det abstrakte?

Jeg har prøvd å sette ord på det før. Mange hundre tusen ord. Mange tusen tekster. I poesien, i novellene, i sitatene, i fortellingene, i debattinnlegg, i kortprosa og i sakprosa. Jeg har formulert det med metaforer, med sammenligninger, med bilder og med gjentagelser for å beskrive for den uforstående hvordan det er. Og likevel, likevel mangler det alltid noe.
Fra jeg var tretten til jeg var seksten var det slik jeg satte ord på ting. Det var slik jeg snakket om følelsene mine, om det sorte, om ingentinget som rørte seg på innsiden av meg, det var slik jeg satt, kveld etter kveld med pennen i hånden, røde merker på venstre arm og tårer rennende nedover begge kinnene. Uansett hvor mye jeg skrev og tegnet i huden, klarte jeg likevel aldri å få plassert det jeg ønsket. For tomheten forble. Det samme gjorde det sorte. Og mørket spiste meg som om jeg skulle vært en rå and på middagsbordet til noen kannibaler.

utdrag fra diktet Lamictal, skrevet av en sekstenårig utgave av meg:

"painkillers dreper
hodepine sier du
og rekker meg dine
paracet, ibux, paralgin forte
svelges, blandes, ristes
en slurk, kanskje to
alt ned i dypet

funker ikke, funker ikke
hodet smeltes til en
klump
jeg har fått mine
egne painkillers
men såret midt i
nekter å gro" 


Det var et forsøk. Et forsøk på å sette ord på tilværelsen som jeg selv ikke forsto. Et forsøk på å finne svar. Svar på alle hvordan og hvorfor og hva som jeg har båret med meg siden jeg var barn. Hvordan ble det slik? Hvordan kom jeg til det punktet der det eneste jeg ønsket egentlig var å forsvinne fra meg selv og mine egne følelser? Hvorfor tok det aldri slutt? Hvorfor forble jeg i en tilstand jeg selv ikke hadde ønsket å være i, og hvorfor, hvorfor fortsatte det dag etter dag? Hvorfor ble det aldri noe annet enn mørketid på innsiden av meg? Og hva, hva var årsaken? Hva var grunnen til at JEG havnet i en slik situasjon som ingen kan rømme fra? Ingen vet. Selv ikke behandlere. Selv ikke jeg.

 lett depresjon, moderat depresjon, moderat til alvorlig depresjon, alvorlig depresjon, tilbakevendende depresjon. Same old story. Ingenting er forandret.


Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet hvordan det er.

Jeg vet hvordan det er når nettene blir lange. Når hjertet er sammenklemt til en vond, smertefull klump og verden snurrer i en hastighet som hodet og sjela ikke klarer å henge i takt med. Noen ganger går tiden så sakte at jeg ikke får puste. Noen ganger går den så raskt at jeg hyperventilerer. Andre ganger finner jeg meg selv stående mot en vegg med tårer i øynene eller sammenkrøpet på badegulvet med flisene mot kinnet, hikstende, med kramper i føttene. Andre ganger sitter jeg i den ene grønne lenestolen i stua, mens jeg stirrer tomt ut i lufta, eller ligger i sofaen med et rutete ullteppe over. Oftest ligger jeg i senga. Under dyna. Med eller uten musikk. Sover eller ikke sover. Kanskje prøver jeg å sove, kanskje gjør jeg ikke det. Uansett hva jeg gjør, prøver jeg å rømme. Fra meg selv. Fra mitt indre landskap. Fra smertene som kommer pulserende når jeg minst venter det. En smerte som ikke har fysisk forklaring, men som heller har sammenheng med lavt serotoninnivå i hjernen.

Denne pulserende smerten kan ingen se. Eller høre. Og hvordan jeg opptrer ovenfor meg selv eller hvordan jeg har det inni meg, er usynlig. Ingen kan vite.

Meste parten av tiden legger jeg et lokk over alt som gjør vondt, kler på meg kjole, kler på meg skjørt, sminker meg, pakker sekken og går på skolen. Jeg er der. Jeg deltar. Jeg ler og jeg snakker og jeg er der. Lokket ligger på plass, ingen kan se noe annet enn gamle arr og noen har spurt meg om dem også. Det er okei. Jeg er ærlig og jeg svarer hvis noen lurer. Det er ingenting å holde hemmelig.
Men så drar jeg hjem. Jeg går til bussen, venter og når bussen kommer, går jeg ombord, scanner busskortet og trasker til et ledig sete, der jeg setter meg ned og lener ansiktet mot vinduet. I det jeg lukker øynene igjen, sklir lokket jeg har lagt over alt det vonde bort, og alt dukker opp igjen.

Ikke rart at ingen ser hvor vondt det gjør, da. Ikke rart at "du ser jo ikke deprimert ut," kommer på løpende bånd. Ikke rart at det er vanskelig å be om hjelp, når alt ser bra ut.
For det er jo bra. Det ytre. Det er jo fint. Jeg går på skolen og jeg trives. Jeg drar meg gjennom dagene med et smil og munnen og gråter når jeg legger meg. Jeg går på jobb, jeg har flere jobber, og jeg liker dem alle sammen. Jeg er forelsket og det er gjensidig. Det er bra hjemme. Jeg har venner som jeg trives sammen med. Det ytre er bra. Det ytre er mer enn bra.

Det er mørketid.
Det kalles ikke mørketidsdepresjon, det kalles helårsdepresjon i mitt tilfelle.

Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet hvordan det er,
men jeg skulle ønske jeg ikke visste.

Året er 2010. Jeg går på skolen, helsefagarbeider, det er første termin og vi holder på med helhetlig menneskesyn, livskvalitet og andre ting som er relevant å ha med seg i ryggsekken når man arbeider med mennesker - spesielt når man jobber i helsevesenet.
Læreren vår leste en case for oss, elevene, og saken omhandlet en ung mann på 25 år som hadde blitt fullstendig funksjonshemmet fordi han tidligere hadde vært rusmisbruker. 
"Hva tenker dere om dette?" Spurte læreren og de fleste av oss trakk på skuldrene. Jeg var opptatt med facebooktitting, men lyttet med et halvt øre.
"Nei... jeg synes ikke så mye om det," sa en av mine medelever, "jeg tenker egentlig at det er hans egen feil. Han har selv valgt å drive med rus og da får han ta følgende av det". (sitatet er ikke ordrett). Slike uttalelser har alltid fått meg til å reagere kraftig og jeg rakk opp hånden.
"Jeg synes ikke at vi kan si at det er hans egen feil. Vi vet ingenting om forholdene. Vi vet ingenting om miljøet han har vokst opp i. Rus er ofte, på lik linje, med svært mye annet, en mestringsstrategi for å takle vanskelige følelser og tanker som man ikke klarer å forholde seg til. Da denne mannen begynte å ruse seg, var det muligens den eneste løsningen han kom på. Dette gjelder selvsagt ikke alle. Noen vokser opp i hjem der de er vitne til rusmisbruk fra barnbeins av, mens andre kommer inn i et uheldig miljø mens man er ung og ønsker å prøve ut noe. MEN ofte, ofte er det noe annet, noen andre følelsesmessige problemer som ligger i bunnen for at enkelte mennesker blir rusmisbrukere."


Akkurat slik som den daværende medeleven min (som er et veldig hyggelig, oppegående og dyktig menneske) uttalte seg, tenker dessverre svært mange i dag. I 2011. Det er en vanlig misoppfattning at, blant annet, rusmisbrukere har seg selv å takke fordi de havnet på kjøret. Det samme gjelder mennesker med psykiske lidelser.

Min egen feil.
Ja, hadde det bare vært så enkelt.

For mennesker som aldri har vært pårørende, aldri har kjent på psykiske problemer selv og aldri har jobbet med eller vært borti noe lignende, kan jeg på sett og vis faktisk forstå at det går an å tenke slik. I den forstand det er mulig. Psykiske problemer vises ikke. Hvordan kan det da være en sykdom? Hvordan kan det i det hele tatt være noe man "bare får"?

Jeg prøver å forklare det til utenforstående med å trekke paralleller mellom fysiske og psykiske sykdommer. Alle forstår at en som går med gipset arm har gjort noe vondt med armen sin. Alle forstår at mennesker som sitter i rullestol har et problem som gjør slik at de ikke er i stand til å gå. Alle skjønner at mennesker som har mageproblemer ikke kan gå ut og helst bør sitte på toalettet eller ligge på sofaen med vaskebøtta til å kaste opp i ved siden av seg. Alle forstår også at du ikke kan være med på fest når du har halsbetennelse eller lungebetennelse fordi du går på antibiotika og ikke er helt i form. Alle forstår også at hvis du faller på asfalten og får hull i buksa, skrubbsår på knær og smågrus inni sårene, gjør det vondt og det svir. Det er helt naturlig at du ikke kan delta på alt hvis du sliter med kraftige og hyppige migrener. Det er rimelig opplagt at du ikke orker å dra på skolen hvis du har 40+ i feber eller har influensa eller har kraftig tannpine. Det er forståelig. Det er opplagt. Alle skjønner det.

Likevel er det så vanskelig å forstå at man kanskje ikke orker å dra på en fest fordi man er dypt deprimert. Det er vanskelig å forstå at man ikke klarer å gå på skolen fordi man er redd for andre mennesker eller fordi man ikke klarer å konsentrere seg fordi følelsene gjør så vondt. Det er vanskelig å forstå hvorfor det av og til er fullstendig umulig å gå på butikken eller ta bussen. Vanskelig å forstå hvorfor hendene må sprites så og så mange ganger før noe kan røres i eller tas på, og vanskelig å forstå hvorfor maten må spises uten å smakes på, uten å berøre leppene, uten pause, hvorfor den må komme i retur eller hvorfor den kanskje ikke kommer inn i kroppen i det hele tatt. Det er vanskelig å forstå at noen mennesker har en helt egen verden, et eget univers inni sitt eget hode og at dette universet ofte er mye enklere å forholde seg til, enn alt som er utenfor.
Det er vanskelig å forstå og det er forståelig. Det er ikke håndfast. Du kan ikke gi antibiotika til en depresjon eller gipse en spiseforstyrrelse. Du kan heller ikke sette panikkangsten i rullestol og gi cellegift til psykosen. Det er umulig å ta smertestillende og hvile for å fjerne tvangstanker og tvangshandlinger, og det er umulig å kurere schizofreni med cola og loff.

Selv om psykiske sykdommer, problemer og lidelser er uforståelige og lite håndfast, og selv om det svært sjeldent kan vises utenpå, betyr det ikke at det er den sykes egen feil. Som jeg fortalte klassen min i fjor da jeg underviste om spiseforstyrrelser: "en spiseforstyrrelse er en sykdom som alle andre sykdommer. Akkurat som kols, som kreft, som feber, influensa og så videre. Det er en sykdom. Og sykdommer velger man ikke selv om man skal få eller ikke. Det er ikke et valg man har."
For det er ikke et valg. Det går ikke an å velge. Det er ikke forhåndsbestemt hvem som skal bli syk på en eller annen måte og hvem som skal gå gjennom livet frisk og rask. Det er ikke sånn det fungerer.

Jeg valgte ikke selv å få panikkangst som 7 åring. Jeg valgte ikke selv å være livredd for alt som eksisterte og få hjertebank av det som var tilsynelatende småting for andre mennesker. Jeg valgte ikke selv å være redd for å gå gjennom butikkdørene på Rema eller redd for å gå hjem alene selv om det var lyst ute. Jeg valgte heller ikke at jeg ville dø da jeg var rundt tolv, tretten år gammel. Jeg valgte ikke å bli så deprimert at jeg gråt meg i søvn hver eneste kveld og var livredd for å fortsette å eksistere neste dag. Jeg valgte det ikke. Jeg valgte heller ikke å skade meg selv - selvskadingen var den eneste løsningen på problemene mine, det eneste jeg fant som jeg kunne bruke, for jeg hadde ikke nok verktøy til å håndtere det. Jeg valgte ikke å få diagnosen bipolar i en alder av femten, og enda mindre valgte jeg å få en spiseforstyrrelse. Jeg valgte ikke selv tilværelsen uten mennesker, uten næring, uten glede, uten søvn, uten livslyst, uten mening, uten stabilitet, uten trygghet, uten noenting. Jeg valgte ikke å bli så syk at jeg ikke kunne følge mine jevnaldrende i skolegang, i utvikling, i utdanning, i jobb og så videre. Jeg valgte ikke å få tilbakevendende depresjoner heller. Eller denne konstante angsten som jeg må leve med. Alt dette var ikke noe jeg ønsket meg eller ville ha. Dette var noe jeg fikk slengt i fanget mitt uten å bli spurt om jeg hadde lyst til det eller ikke. Og hadde jeg hatt valget, da ville jeg valgt noe annet. Jeg ville valgt å være slik som alle andre. Jeg ville valgt å slippe unna årevis i mitt eget personlige helvete som ingen kunne se eller forstå. Det vistes riktignok da jeg var fryktelig tynn, men bare da. "Det er bare å ta deg sammen," har jeg hørt så mange ganger. "Det er bare å spise." "Det er bare, bare, bare, bare..."

For en person som er psykisk syk er det like enkelt å ta seg sammen, som det er for en pasient med langtkommen kols å puste uten oksygentank. Det er like enkelt å ta seg sammen som det er for noen som ikke har bein, å gå. Det er like enkelt å bare bare som det er for en stum person å snakke. Skjønner du? Kjempeenkelt med andre ord. Dødsenkelt. For det er jo bare å...

Hvis man bruker uttrykket "det er din egen feil" om psykisk sykdom, kan man gjøre det om andre sykdommer også. Ja, så er det MIN feil at jeg fikk spiseforstyrrelser, lider av tilbakevendende depresjon, følelsesmessige problemer og angst. Men det er din feil at du har svulst på hjernen fordi du har snakket for mye i telefonen. Det er din feil at du har kols fordi du har røkt. Det er din feil at du er lam fordi du kjørte bil og den bilen, vel den krasjet - det er fin feil det også. Det er din feil at du knakk foten fordi du malte huset og falt ned fra stigen. Det er fin feil at du fikk feber fordi du ikke hadde lue på. Din feil at du fikk halsbetennelse fordi du sang for høyt på en konsert. Det er din feil at du fikk spysjuka fordi du tilbrakte tid sammen med andre mennesker. Det er også din feil at du har fått diabetes fordi du har spist for mye sukker. Din feil at du fikk hjerteinfarkt fordi du ikke har passet på kostholdet ditt og den fysiske aktiviteten.
Hvis det er min feil at jeg ble psykisk syk, så er det også andres egen feil at de er fysisk syke.

Når jeg skal forklare til andre mennesker som aldri har vært borti den psykiske smerten før, bruker jeg ofte slike eksempler. Det er ingen som sier at "det er din egen feil at du har fått kreft".  I stedet for uttrykker man sympati og omsorg, noe som selvsagt er helt riktig. Jeg mener heller ikke at fysisk sykdom er ens egen feil, men noen ganger må man sette ting litt ekstra på spissen for å få folk til å forstå.

Jeg valgte ikke å bli syk. Men jeg kan velge å bli frisk. Og hvis det viser seg å være umulig, kan jeg finne gode måter som jeg kan leve med sykdommene mine på, slik at jeg fortsatt kan ha en bra livskvalitet.

Som vi sier i psykisk helseforedraget til Venn1:
"Er det noen her som har brukket noe?" Ofte rekker en eller flere opp hånden og jeg spør: "Var det flaut?". Vedkommet rister som regel på hodet: "nei, det var ikke flaut å gå med gips."
Så sier jeg noe slikt som: "Jeg har aldri brukket noe. Verken en arm eller fot eller en finger. Men jeg har fått en knekk i den psykiske helsa mi. Synes dere det er noe jeg trenger å være flau over?"
Som oftest rister elevene på hodet samtidig. "Nei," sier jeg så, "Vet dere. Det synes faktisk ikke jeg heller!"

"Det kommer aldri til å gå," hvisker jeg og krøller beina under kroppen min. Meg og mitt, et evig salig kaos uten like, et håpløs prosjekt som jeg ga opp og som jeg begynte på igjen, men som jeg likevel aldri ser ut til å bli ferdig med. Blir man det? Noen gang? Det spørs kanskje hvilke prosjekter det er snakk om. Men i mitt tilfelle oppstår det alltid et nytt når et annet tar slutt. "Prosjekt: leve" og "kampen for tilværelsen," er jeg godt i gang med allerede. Nesten ferdig med, faktisk. Fordi jeg fikk det til. Fordi jeg klarte å gi slipp på anoreksien. Til tross for at de to største prosjektene mine er godt i gang, er det likevel alltid noe annet. Å være takknemlig for de små tingene i hverdagen er det jeg jobber med støtt og stadig, men ofte kan det være vanskelig når det ser ut til at jeg foreløpig "bare" må lære meg å leve med en tilbakevendende depresjon.
"Det kommer aldri i verden til å gå."
Du hører ikke ordene mine, men jeg antar at du vet hva jeg tenker. For jeg har sagt det, og du vet sikkert at jeg er usikker, usikker på både det ene og det andre, og katastrofetankene mine gjør ingenting bedre.

"Hva om jeg bare slutter å tenke, og lar deg stå for den biten?" sier jeg.
"Det er en måte å gjøre det på," svarer du.
"Det kommer aldri i verden til å gå," jeg biter meg i leppa og ser på veggen. "Aldri i verden. Ikke over mitt lik."

Av og til åpner jeg munnen for å prate. Ikke bare prate-prat, for det gjør jeg hele tiden. Snakke kan jeg, men det er ikke alltid jeg forteller alt. Sånn som nesten hele tiden. Men noen ganger føler jeg for å dele noe, og jeg ønsker å dele biter av meg selv med deg. Sånn at du skal forstå hvilken skrøpling jeg kan være til tider, ikke fordi du skal synes synd på meg, ikke i det hele tatt, men mest fordi du skal forstå at jeg kan trampe på telefoner utenfor det psykiatriske sykehuset eller kaste laptoper i gulvet hvis ordene har forsvunnet fra munnen min.
"Han vil at jeg skal snakke om følelser," sier jeg så. "Følelser! Behandleren min, altså. Er det noe jeg ikke kan, så må det være det. Holy Crap. Jeg vet ikke hvordan man gjør det engang. Negative følelser føles likt for meg. Jeg klarer ikke å skille dem fra hverandre. Jeg tenker på følelser i farger, og jeg klarer ikke å se de forskjellige nyansene i dem. Skjønner du hva jeg mener? Uansett. De har sagt det så mange ganger. Den første terapeuten min, hun likte å analysere drømmer, høhø, hun, vet du, HUN sa: 'du viser ikke følelser'. Kognitivt overkompensert og emosjonelt umoden står det i papirene mine. Papirene, skrevet av de som vet."

Du lytter. Eller, jeg vet ikke om du hører etter og glemmer det jeg sier etterpå, men det spiller egentlig ingen rolle. Jeg har i alle fall sagt det, og dette problemet med følelser, det er viktig. Det må ikke tabulegges, ikke legges lokk på. Du ler litt av utsagnet mitt, det med overkompensert og umodent, og legger til: "Du kan snakke om følelser med meg."
"HAHA. Ja, det kan jo bli morsomt..."

Men jeg gjør et forsøk likevel, og på fem minutter lærer du meg forskjellen på noe jeg tidligere ikke har forstått. Når følelser, følelser for ting og for mennesker og humør og meg og det som rører seg på innsiden blir kaos, er jeg som et lite barn. Oppfører meg som et barn. Kan være så barnslig at mitt ellers relativt oppegående jeg forsvinner bort og glemmes. Det er en av grunnene til at jeg skyr enkelte relasjoner. For det kan umulig være enkelt å leve sammen med meg. Ikke fordi jeg er sånn eller slik, men fordi det av og til sier klikk i topplokket og verden blir snudd opp/ned over natten. Jeg krangler ikke med vilje, jeg krangler aldri eller sjeldent, men de konfliktene som rører seg innenfor husets fire vegger i en familierelasjon er som regel bunnet i mangelen på ord når det gjelder følelser. Hva jeg føler. Utageringen er en reaksjon. En reaksjon på mangelen på beskrivende ord og manglende forståelse for mine egne følelser.

Jeg har så mye jeg ønsker å fortelle deg. For eksempel om den manglende selvfølelsen min, den som har vært en del av meg i mange år, den som får meg til å se på deg som om du er et romvesen fra en annen galakse når du forteller meg både det ene og det andre, det som beskriver hvorfor akkurat du er glad i akkurat meg. Det, blant annet.

Men mest av alt, mest av alt ønsker jeg at du skal vite at det føles ut som om livet akkurat har begynt. Som om jeg er nyfødt eller har vært i dvale i nesten tjue år. Jeg trodde livet begynte i 2009 under behandlingen på Capio, men det var bare selve fødselen. Livet som en tjueåring i mengden, livet som en som kan gjøre hva jeg vil når jeg ønsker det, elske, danse og le til solen går ned, reise plutselig til ingenmannsland og andre duppeditter som hører med, den herlige spontaniteten blant annet, kom ikke før nå. Ikke før den nesten halvårige krisefasen hadde forsvunnet. Ikke før alle kiloene som forsvant da anoreksien kom, var tilbake og ikke før anoreksien var forsvunnet, ikke før da. Ikke før nye medisiner var tatt og ga effekt.

Livet som anorektiker ga meg ingenting positivt å se tilbake på. Ingen minner jeg kan le av i ettertid, for hele epoken ligger som en dis eller en tykk tåke over øynene mine og minnefeltet i hodet. Et tomrom, et hulrom med en hel masse ingenting, like lite givende som den kroniske tomheten jeg bærer med meg. Tomheten kan heldigvis fylles opp med noe annet enn, nettopp, ingenting. Anoreksien kunne ikke det. Kanskje trengte jeg den da, kanskje ikke, for meg var det uansett en mestringsstrategi som fungerte der og da. Jeg trenger den ikke lengre. Selvfølgelig er det noen gode minner mellom slagene, som ferieturer og håpløse romanser som førte til huller i hjertet, noen morsomme historier og annet tull, men det viktigste, det viktigste har kommet nå etterpå.

Forståelsen. Forståelsen for livet, for hjerteslag, for hender som holder hverandre, gleden i å fullføre et skoleår eller to - det som gir ordentlig mestring, det som er ekte. Men det er ikke det eneste. Livsvisdommen, evnen til å tørre å røre borti det ukjente, evnen til å våge seg ut på nye farvann, til å bryte egne barierer, til å feile uten at det er verdens undergang og det å akseptere at det finnes mennesker der ute som synes at jeg er bra nok på alle måter og det å kunne tro på det.

Du er viktig. Og selv om du kanskje kommer til å forsvinne, jeg kan ikke holde deg fast, det har jeg ingen rett til, har du uansett lært meg et par ting som jeg ikke forsto fra før. Takk.

"Jeg er der for deg hele tiden, men når du bare står med ryggen til, hvem skal da være der for meg?"

"Jeg kler på meg et annet jeg. Desto bedre jeg ser ut, jo mer forsvinner jeg."

"'Jeg vil bli perfekt' er den mest brukte misforståtte setninga med dobbelbetydning. 'Jeg hater meg selv.' Nøyaktig like mange ord."

"Det som er med deg, Annika, er det at du har fått slengt all dritten etter deg. Det har ikke jeg. Jeg har vært heldig."


tenkte tanker, tenkte setninger, ord som er skrevet ned i kladdebøkene, i skrivebøkene. tanker om Annikaen jeg var og ord som har blitt sagt. det er sånn det var. noen ganger er det sånn fortsatt. ja, jeg har fått slengt dritt etter meg. dritt. jeg har vært mobbeoffer. 


men ting blir bedre.
det gjør det. 

She lifts her skirt up to her knees,
walks through the garden rows with her bare feet, laughing.
I never learned to count my blessings,
I choose instead to dwell in my disasters.
I walk on down the hill,
through grass, grown tall and brown
and still its hard somehow to let go of my pain.
On past the busted back of that old and rusted Cadillac
that sinks into this field, collecting rain.
Will I always feel this way?
So empty, so estranged.

And of these cut-throat busted sunsets,
these cold and damp white mornings
I have grown weary.
If through my cracked and dusted dime-store lips
I spoke these words out loud would no one hear me?
Lay your blouse across the chair,
let fall the flowers from from your hair
and kiss me with that country mouth, so plain.
Outside, the rain is tapping on the leaves,
to me it sounds like they're applauding us the the quiet love we've made.
Will I always feel this way?
So empty, so estranged.

Well I looked my demons in the eyes,
laid bare my chest, said "Do your best, destroy me.
You see, I've been to hell and back so many times,
I must admit you kind of bore me."
There's a lot of things that can kill a man,
there's a lot of ways to die,
listen, some already did that walked beside me.
There's a lot of things I don't understand,
why so many people lie.
Its the hurt I hide that fuels the fire inside me.
Will I always feel this way?
So empty, so estranged.

obs: langt innlegg om psykdom.

Jeg har en bipolar lidelse, noe jeg svært sjeldent nevner. Eller- de, et par behandlere fra fjern (likevel nær) fortid, skrev diagnosen inn i papirene mine det året jeg fylte seksten år. Da var det i hovedsak en tentativ diagnose- altså: en foreløpig diagnose, ikke noe fastsatt og jeg fikk den først og fremst fordi jeg hadde og har en rekke symptomer i tillegg til at et relativt nært medlem i slekta har akkurat samme problematikk. Den bipolare biten, altså. Jeg skrev bittelitt om diagnosen da jeg presenterte Mørkets Fyrste i et blogginnlegg, men ikke mye. Årsaken til at jeg sjeldent eller nesten aldri snakker eller forteller om den diagnosen er fordi jeg er usikker på hvor reell den faktisk er. I tillegg er det fort gjort å definere seg via en diagnose.
Jeg er ikke bipolar. Jeg har en bipolar lidelse. Det finnes ingen mennesker som er en sykdom selv om det i blant for eksempel føles som om man er en anorektiker eller en selvskader eller noe annet. Og jeg er ikke et unntak: jeg bruker betegnelsene selv, til tross for at de er uriktige. Jeg har aldri vært en anorektiker, selv om anoreksien styrte meg så voldsomt og tok over hele livet mitt. Jeg led av svært alvorlig anoreksi, men jeg var aldri sykdommen. Jeg har aldri vært en selvskader. Jeg har vært ei jente som sliter med selvskading. Og som i blant fortsatt gjør det. I perioder. Et menneske som har kreft vil tvilsomt si noe slikt som "jeg er brystkreft" eller "hey, jeg er svulst". En person som har brukket en fot vil neppe fortelle seg selv noe i denne duren: "jeg er en brukket fot."
Har du noen gang hørt noen med diabetes uttalte: "jeg er diabetes type 2."??

Selv om det på mange måter er vanskelig å sammenligne fysisk og psykisk sykdom, er problematikken likevel det samme: et problem. en sykdom. noe som ofte står i veien for at de som sliter eller lider av det som er vanskelig kan ha en fullverdig livskvalitet. Men- det betyr absolutt ikke at man ikke kan lære seg å leve med enkelte ting. Noen sykdommer kan man lære seg å leve med og man kan ha et godt liv til tross for noe som gjør en litt annerledes. Noen sykdommer kan man ha god livskvalitet med. Men ikke med en spiseforstyrrelse som dominerer hverdagen din til de grader-bestemmer hva du kan spise og hva du skal gjøre. Jeg vet at det i blant er fristende å tro at det er mulig å ha et okei liv med et brutalt matmonster i en eller annen form, men... det er ikke mulig. Aldri tro noe annet.

Vi er aldri sykdommene våre. Jo mer vi definerer oss ved sykdommene og diagnosene og problemene, desto vanskeligere blir det å gi slipp. Hvis jeg tidligere "bare" hadde sett på meg selv som en anorektiker, ville det vært tilnærmet umulig for meg å begynne å kjempe kampen mot spiseforstyrrelsen. Hvorfor? Jo: hvis du bare er en anorektiker, hva annet har man da? det er vanskelig å finne ut hvilken person man egentlig er, hvis det eneste man ser er Elefantstemmen.

Egentlig skulle jeg skrive om det å ha en såkalt bipolar lidelse- eller, det som i gamle dager ble kalt manisk depressiv lidelse. Nei, egentlig ikke om det heller, men derimot om hvor jeg er per dags dato: blandet affektiv episode.

men først: grunnlaget for denne diagnosen, denne hersens bipolare greia nevnte jeg tidligere i innlegget. men det er også noe annet, noe som jeg leste på wikipedia (åhå, man skal egentlig være kritiske til kildene sine, men jeg liker allikevel wikipedia) kan minne om barnet Annika, et barn jeg egentlig har prøvd å glemme, men som hele tiden dukker opp både i terapi og i tankene mine:
Noen begrensede langtidsstudier indikerer at barn som senere får diagnosen bipolar lidelse kan vise subtile, tidlige trekk som subterskel unormalt syklisk humør, depressive episoder, og muligens ADHD med humørsvingninger. Det kan forekomme overfølsomhet og irritabilitet. Det er noe uenighet om disse erfaringene er fluktuerende eller kan bli kroniske.


de trodde jeg hadde, ja, blant annet ADHD. 


uansett.
Blandet affektiv episode. 
meg. for tiden.


En blandet affektiv episode er et herk. Noe dritt. Mildt sagt. Ofte, når man tenker på en bipolar lidelse (jeg gjør i alle fall det...) ser man kanskje for seg at personen som dessverre har sykdommen, enten er manisk/har hypomani eller er deprimert. Og så har man sinnsyke svingninger i humøret. Med mindre man blir medisinert med Lamictal eller Lithium eller noe annet lurt- medisiner som faktisk fungerer. I alle fall for noen.


Jeg blir aldri manisk. Jeg har aldri vært manisk en eneste gang i hele mitt liv, og jeg tviler på at jeg noen sinne kommer til å bli det. Men, man skal aldri si aldri. Det er vanlig å dele bipolar inn i tre deler: 1.depressiv episode, 2. manisk episode og 3. hypoman episode. I tillegg skiller man mellom bipolar type 1- man blir manisk og bipolar type 2- hypomani. Hypomani er en svært mild form for mani. 


Ja, og så var det denne "blandet affektiv episode", da. Denne dritten. Det kan enkelt og greit forklares slik (igjen, wikipedia):
I forbindelse med bipolar lidelse er en blandet episode en tilstand der symptomer på mani og klinisk depresjon forekommer samtidig (for eksempel agitasjon, angst, aggressivitet eller kamplyst, forvirring, utmattelse, impulsivitet, søvnløshet, irritabilitet, selvmordstanker, panikk, paranoiditet, taleflom, raske tanker, rastløshet, og raseri).


Forekommer samtidig. Begge deler på en gang. Om det er slitsomt? Å JA!! Ikke bare for meg, men også for de rundt meg. I det ene øyeblikket er jeg "høye- Annika", som lillebror spør: "herregud, hva har du røyket i dag?", Annika som danser rundt på stuegulvet og stuper kråke i skinnsofaen, Annika som snakker og kysser og klemmer og som hopper opp og ned og som synger fra ende til annen, Annika som svinger med føttene og som er overivrig og ustoppelig og som aldri holder kjeft. Annika som minner mamma om den Annikaen som var før, hun der impulsive jentungen som var morsom uten å være morsom med en ustanselig energi og lyst til å til og med bli president i USA. Ja, jeg har tenkt tanken. En periode var jeg til og med overbevist om at jeg hadde nøkkelen til hele verden. Disse øyeblikkene er for meg, relativt gode. Slitsomme- de tar energi og krefter, men de er gode. Problemet er det som kommer etterpå. I det andre øyeblikket. Eller, rett og slett bare når jeg stopper opp for å trekke inn pusten en liten stund. Da. Smeller. Det. Og skilpadde Annika kommer krypende, jenta som er redd for alt, hun som ikke kan reise til Fredrikstad, hun som ikke kan stå på beina, hun som smeller med dørene og som vrir seg i senga fordi hun ikke får sove, hun som tenker dumme, stygge, ekle tanker som ikke skal tenkes eller sies høyt. Hun. 


I disse dager er jeg begge. Samtidig. Det er forvirrende. Krevende. Utmattende. 


Det var alt. For nå.

18.november 2006


Det er som å være i en skrekkfilm. Ei jente, seksten, som løper - løper, selv av sin egen skygge. Vrir hodet i panikk, redd for hva hun kommer til å se. Hjertet hamrer, så hardt, det er nesten på tur ut av brystet hennes. Opp bakker, glatte av is. Ned bakker av is. Lange skygger vil spise henne. Mennesker vil drepe henne. Stillheten vil spidde henne. Motvinden får sminken til å renne ut over øynene hennes - det ligner på tårer, men hun kan ikke gråte. En tanke i hodet. Løp, løp, løp. Jeg prøver å smile, men leppene mine sprekker. De er så tørre.

jeg gjentar meg selv om og om igjen. de samme ordene, den samme setninga- sammensatte bokstaver som er mindre gode, litt onde og som gjør tilværelsen vanskelig. hemmer de sosiale funksjonene og evnen til å kommunisere med omverdenen. nei. ikke helt. bare nesten. den eneste funksjonen som er intakt er hodet. evnen til å tenke allverdens kaotiske og ubetydelige tanker, i mitt eget virtuelle univers. jeg og meg på krigsstien i november, i februar, mens jeg krampeholder meg fast i den usikre tilværelsen med hvite hender. og ordene som kommer, de du sier, de ordene som andre spør, etterfulgt av et stort spørsmålstegn i plast:"er det alt du klarer å tenke på?" ja, det er alt og det er ingenting, men samtidig så vanvittig mye. en gang var det noen som sa at jeg tenkte for avansert og at jeg måtte lære meg å tenke som et barn. usikkerheten i hvordan man gjør det kan verken beskrives eller forklares, for hvordan henter man fram barnetanker som forsvant og ble begravd delvis sammen med panikkangsten for mange år siden? "det er aldri for sent å skaffe seg en lykkelig barndom" sa terapeut L, på den tiden da jeg ikke var myndig, og da jeg pleide å sitte på kontoret hennes en gang i uka mens vi snakket i to timer om vær og vind. nei, det er aldri for sent, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
kanskje her, kanskje med den oppslåtte norskboka med forklaring i hvordan en reklameanalyse skal skrives- en analyse som skulle vært levert inn for ei uke siden. for sent. gjør ingenting. eller kanskje, kanskje den begynner med resepten jeg fikk i hånden i går- en ny, nye piller, rosa kapsler som skal hjelpe mot menn og slemme ikke-kjærester som Mørkets Fyrste. å være disponert for gjentakende episoder med voldsovergrep fra en mørk skikkelse i mannsfigur gjør at det å bestemme seg for at man aldri mer skal svelge en eneste rundt sak i desember, ikke er ordentlig gjennomtenkt.

man må prøve uten i blant for å forstå. bivirkningene kommer likevel, allerede, litt kvalme, tomhet i kroppen, som om jeg har vært på fylla i flere dager uten stopp eller hatt spysyken.
men. som sagt. man må prøve. for veien må gås uansett.

Statusrute. Blankt felt, i alle fall nesten, bare. Kva har du på hjartet? 
Å, jeg har mange ting på hjertet, jeg. Både på nynorsk og på bokmål. Facebook- statusoppdatering, 1330 ca, publisert via internett for mobil. En rosa Samsung som jeg ikke kan navnet på- kjøpt og betalt på expert til en tusenlapp i mai: "alle kortene skal på bordet"

Jeg var på vei til snakketime på Åsgård. Hadde planer, skrivebok i veska, skulle overrekke, skulle gi den bort, alle de innerste tankene og følelsene og alt rotet og kaoset og det som hører med i denne voldsomme dobbeltkommuniserende krisefasen jeg befinner meg i. Kan jeg ikke snakke, nei, herregud, da kan jeg vel skrive, da. Og det har jeg jo gjort. Skrevet. Side opp og side ned i ei skrivebok fra Rema 1000 til 20 kr, kjøpt i desember. Den var tom inntil for ei uke siden. Den ble åpnet mandags kveld, 24.januar 2011. Første kveld ble 10 A5 sider skrevet om alt og ingenting, mest om hvordan det er når man ikke klarer å snakke. Jeg lot ordene kle av meg både klær og hud, i forsøk på å rive ned murer bygd av betong. Ordene skulle leses. Ikke av meg, ikke havne i min egen private samling av dagbøker og skrivebøker som har hopet seg opp igjennom årenes løp. Men av noen andre. For å få frem det jeg ikke får sagt.

I dag skulle det gå. Jeg skulle legge kortene på bordet, jeg skulle overlevere disse notatene- det var planen. Enten i begynnelsen av timen, etterfulgt av ordene: "les når jeg har gått og så snakker vi om det neste gang." Joda, en ting er at jeg har problemer med å uttrykke meg muntlig. Men det er ikke så morsomt når tekster og lignende blir lest fremfor meg heller. Det er vanskelig det også. For eksempel... å lese opp noe jeg selv har skrevet er et mareritt. Jeg er livredd. Vanligvis har jeg ikke problemer med å holde foredrag eller taler eller snakke fremfor mennesker, jeg har ikke problemer med å lese fra bøker eller andres tekster. Men når mitt eget kommer frem, når mine egne ord leses høyt, da ønsker jeg meg alltid et stort sort hull i bakken. Husker timene på Åsane folkehøgskole. "Annika, vil du lese?" "Nei, ellers takk." Skal man utvikle seg som skribent, må man lese. Man må tørre å fortelle og tørre å motta konstruktiv kritikk. Sistnevnte er ikke et problem, men det å lese høyt, det er vanskelig. Å la andre lese uten at jeg selv sier det, det går fint. Hadde jeg for eksempel skulle stått i ei forsamling og lest dette innlegget høyt, ja, da tror jeg at jeg muligens ville tisset på meg.

Uansett. Planen var jo at jeg skulle overleve denne skriveboka, da. Som sagt. Og klarte jeg det ikke i begynnelsen, nei, da skulle jeg gjøre det på slutten når de 45 minuttene var over. Det ville kanskje vært enklere, for da hadde jeg sluppet å se at den eventuelt lå på skrivebordet. Da hadde den vært ute av verden og jeg kunne senket skuldrene. I alle fall en stund. Det eneste som hadde plaget meg, ville vært tanken på at akkurat de ordene ble lest av et annet menneske. Som regel går det bra.

Men. Så gikk det ikke likevel. De 45 minuttene gikk litt for fort, og jeg snakket litt for fort, kanskje sa jeg noe viktig, antageligvis ikke det viktigste. Antageligvis sa jeg ikke det jeg burde sagt, det gjør jeg nesten aldri, og hvorfor, hvorfor er det så veldig, veldig vanskelig? Et sted ble jeg sint. En plass, mellom ord og setninger og all verdens ting og tang begynte jeg å kjempe mot tårene. Stirret på veggen, på bokhylla, på titlene på bøkene- bøker i medisin, har stirret på disse bokryggene en gang i uka i et halvt år. Nesten. Noen ganger må man feste blikket på noe.

Jeg snakket om anoreksi. Om å ønske å være ordentlig religiøs. Om dobbeltkommunikasjon. Om familie. Om å si en ting, mene noe annet. Om å ville ha noen nær, men likevel skyve dem langt unna. Om at det ikke går så bra, men ingenting mer. At det ikke går bra sier fint lite. Hvor dårlig det egentlig går, sier heller ingenting. Hvis jeg hadde tatt bilde av rommet mitt, hvis jeg hadde tatt bilde av senga, hvis jeg hadde tatt bilde av haugen med skittenklær som vokser og vokser, kanskje det ville sagt noe?  Eller ikke? Det kan jo forbindes med latskap. Det er få ting som er så normalt som å ikke orke og rydde rommet sitt. Eller vaske klær. Og det er også få ting som er så normalt som å ikke gidde å dra på trening.
Kan man fotografere ens eget blikk i speilet? Er det mulig? Jeg vet ikke. Det er ikke enkelt. Jeg skulle ønske det fantes en minnebrikke som kunne overføre alle tankene mine og følelsene mine slik at jeg kunne lagre alt på den, og overlevere den til et annet menneske. "Hey, se hvordan det er. Kan du hjelpe meg med hva jeg skal gjøre med dette?"

Etterpå måtte jeg ringe mamma. Hysterisk som vanlig, og det kunne vel egentlig ikke passet dårligere. Å stå utenfor det psykiatriske sykehuset mens man gråter og kjefter er nok ikke så unormalt det heller, det er jo tross alt et psykiatrisk sykehus, men likevel følte jeg meg skrekkelig dårlig. Å gå på bussen slik, opprørt, med maskara nedover ansiktet, hvis jeg i det hele tatt husket å ta på meg maskara i morges, var ikke et alternativ. Jeg var så sint. Sint- nei, kanskje ikke sint, bare trist, selv om jeg vet at det var noe som var gjort riktig og bekymringsmeldingen hadde kommet til rett sted. Tenk å være så tåpelig! Story of my life.

Jeg bestemte meg for å gå hjem. Ringte mamma. La på. Gråt. Var litt sint. Litt frustrert. Lett blanding av, ja, alt. "Hvor er du?" spurte hun. "Jeg går hjem. Jeg er i skogen." For ja, jeg gikk i skogen. Hylte mellom trær og prøvde å roe meg selv ned. Ta deg sammen, ta deg sammen, dette er ikke verdens undergang, dette har du vært gjennom før, dette går bra. Bare gå. Frisk luft hjelper. 


"Mamma, hvordan kan jeg si at jeg er på trynet deprimert? For det er jo det jeg er! Helt på trynet"
"Du må si at du er på trynet deprimert."

....
"nå ødelegger jeg telefonen min. så slipper jeg å snakke med noen mer."

Jeg gjorde det. Kastet telefonen i snøen, trampet på den. En gang. To ganger. Fem ganger. Displayet ble hvitt, ødelagt, kan ikke se noenting. Ikke gjøre noe, annet enn å trykke to ganger på den grønne "ring"-knappen og ringe det siste nummeret. Som er... mamma. Det var kanskje ikke så lurt. Å ødelegge telefonen, altså. Men det hjalp, et øyeblikk hjalp det mer enn noe annet. Et øyeblikk, i skogen, helt på villtur, uten en fjerneste anelse om hvor jeg egentlig var, midt oppe på Tromsøya, langt hjemmefra, følte jeg meg fri. Helt fri. Det var dagens beste øyeblikk, til tross for at jeg er uten telefon for en stund. Skal bruke de siste pengene mine på å kjøpe meg en ny, det er klart. Men for nå, akkurat nå, var det det eneste som hjalp.

Hvor jeg går videre nå, vet jeg ikke. Jeg må på skolen før eller siden og hva jeg skal gjøre med praksisperioden som begynner på mandag vet jeg heller ikke. "Det finnes hjelp. Det finnes en løsning, Annika". Akkurat nå tror jeg kanskje at jeg rett og slett må tro på det. Må ta opp kampen. Må gjøre det vanskeligste, det å si fra. Vet ikke hvor jeg skal begynne, vet ikke hva og hvordan og når.

Jeg skal sende den skriveboka i posten. I kveld. Eller i morgen tidlig. Det kan jo kanskje være en begynnelse på noe.