onsdag
Tanker fra tiden som var vol 15.
6/01/2011 09:57:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
mandagskaos, 5.mai 2008
”Jammen, vi vil jo ikke se på deg med noe avsky i blikket! Hvorfor i alle dager skulle vi gjøre det? Du er jo datteren vår,” sier mamma og jeg stirrer i bordet. Unngår å se på henne, unngår å møte blikket hennes for jeg hører at stemmen hennes brister. Jeg orker ikke flere tårer nå.
Kjøkkenet. Jeg prøver å gjøre matte, det går ikke så bra – det gikk fint tidligere, jeg hadde det greit, men pang, så skjedde det noe, det ble krøll på tråden et sted og verden begynte å snurre faretruende fort. Boom. Strømmen av følelser, alt det vonde, kaos fra ende til annen, jeg som gråter og skjelver og fryser, og som rett og slett ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har akkurat fortalt mamma hva jeg egentlig føler for turen til Kreta, fortalt hvordan det kommer til å bli, hvordan de kommer til å skjemmes og hvor jævelig jeg kommer til å føle meg med alle disse blikkene menneskene rundt omkring kommer til å sende og for å ikke snakke om spørsmålene og kommentarene til onkel og tante som skal reise sammen med oss.
Det er ikke det at jeg ikke vil dra, for jeg lengter så veldig etter solen og varmen, etter røyk til tre euro stykket, gresk salat som jeg sikkert ikke kan spise, kjenne bølgeskvulp mot beina og lukten av feit solkrem og aftersun som river i nesa. Lengter etter å få farge på kroppen, i ansiktet, kinnene. Ja, spesielt i kinnene: røde kinn, fregner på nesa – få bort denne bleike stygge fargen som er ganske vanskelig å gjemme vekk, selv bak noen liter foundation og pudder.
Samtalen vår, min og mammas går til helvete som vanlig, og hun forsvinner ut kjøkkendøra sammen med pappa for å gå tur med hunden vår, Caro. Jeg blir sittende, snakker til meg selv, hyler, babler og rabler om at det ikke er noen vits med noen verdens ting, at jeg bare kan slutte og gi opp med alt sammen og at det er håpløst uansett og at neida, jada, ting spiller for faen ingen rolle, gi meg en pistol noen, jeg hater meg selv, og ja, klart, jeg kommer til å stryke på mattetentamen hvis jeg da møter opp, og hvis jeg liksom bare kunne få være litt i fred, få en pause liksom eller noe, da ville alt bli okei. Ordstrømmen tar ingen ende. Jeg slamrer igjen matteboka, og skjelver mens jeg stabler meg bortover gulvet.
Hvorfor blir det sånn? Jeg hadde det fint i dag. Helt greit. Norsktentamen, bytur der jeg fant en fin grønn sofa og lekte med tanken på hvordan det kan bli når jeg flytter for meg selv – HVIS det i det hele tatt skjer, hadde energi nok til å bevege på meg, til å være i godt humør, til å fungere. Jeg var glad, for faen!
Flytting. Jeg får ikke flytte hvis helsetilstanden min ikke tillater det, og det irriterer meg at jeg kan føle meg så frisk og okei og alt det der, når alle andre står rundt meg og forteller skriker inn i ørene mine ”DU ER SYK DU ER SYK DU ER SYK.” Okei, så er jeg kanskje ikke helt hundre prosent frisk helsemessig og sånn, men jeg har det jo så mye bedre enn det jeg har hatt det på flere år. Er det ingen som ser det? Er det aldri nok? Noen ganger skulle jeg ønske at mamma, for eksempel, kunne være glad for at jeg har det litt bedre enn og hele tiden fokusere på at jeg er så innmari dårlig.
Nei, gud, hjelpe meg. Det blir liksom aldri nok.
Nei, gud, hjelpe meg. Det blir liksom aldri nok.
Jeg er en sånn nevrotisk haug som skjelver av følelser og redsel og kulde, og jeg venter på svar fra UPA, venter på kopi av søknaden fra behandler L, venter på posten – som ikke kommer. Redd for at de ikke har adressen min, redd for hva som kommer til å skje når jeg en dag får det brevet eller brevene eller hva det enn måtte være. Frykt er ganske ille; jeg kan det ganske godt, det feltet også, etter panikkangsten jeg hadde en gang i tiden.
Nei, altså. Jeg er, jeg er, jeg er fortsatt etter alle disse årene. Egentlig skjønner jeg ingenting, alt er kaos og jeg mest kaotisk av alt. Behandler L er langt borte, og jeg skulle ønske jeg kunne få sitte på kontoret hennes i den blå sofaen og se på måkene som flyr forbi vinduet.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
Kjære Annika!
Jeg er så glad for å se at du har det bedre nå! Jeg har aldri skrevet en kommentar på en blogg før, men nå gjør jeg tydeligvis det. Jeg snublet innom bloggen din på SOL en gang i 2006, din og i tillegg Bianca(?) sin. I fem år har jeg tidvis kikket innom for å se hvordan det går. Og selv om du tydeligvis fortsatt tidvis er litt nede, vil jeg bare gi lyd fra meg for å si at jeg synes det er fantastisk at du har kommet deg såpass langt – og ikke minst å se deg smile.