fredag
Den første kjærligheten.
6/03/2011 12:14:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Herregud. Ikke nå igjen. Jeg falt bort for et øyeblikk siden da jeg hørte sangen “First love” og jeg tok meg selv i å tenke på deg igjen. Hvor skal det ende? Er det ikke over enda? Navnet ditt forfølger meg, holder meg fast, griper rundt anklene mine og gir ikke slipp. Jeg savner deg, selv om jeg ikke burde. Uten grunn. Poengløst, meningsløst. Savner deg, savner ordene dine, savner hendene og blikket. Lengter etter det som var, men som likevel ikke kan defineres som noe.
Elsk meg.
Jeg er overlegen, er jeg ikke? Går forbi uten å snu, uten å si hei, bare går, går uten mening, uten startpunkt eller endepunkt. Følelsene holder ikke følge. Det har de aldri gjort. Jeg narrer meg selv, graver ned ansiktet ditt i håret på den andre, han som kom etter deg – han jeg fant for å glemme. Idioti, håpløshet. Dagene og timene er ikke tegnet med gråblyant, kan ikke viskes bort med et gammelt viskelær, kan ikke tegnes over med korrekturlakk.
Elsk meg.
Jeg snur og vender på det; gjør ned om til opp, plasserer ting på hodet og løper tusen mil om dagen bare for å slippe unna. Men om kvelden, om kvelden når jeg står framfor speilet, studerer ansiktet mitt og legger den hvite hånden min på overflaten – nært kinnet, da kan jeg se omrisset av huden din. Når stillheten er det eneste som er igjen, når foreldrenes fotsteg og stemmer ikke lengre kan høres fra stua, når jeg er den eneste igjen og natten kommer, da hører jeg ordene dine. Setningene, tonefallet og jeg kan se, jeg kan se for meg hvordan du går frem og tilbake over gulvet den siste natten. “Kom til meg,” hvisket jeg. “jeg kommer til høsten,” svarte du. Og selv om jeg bare kunne se ryggen din, selv om jeg bare kunne se skuldrene dine, visste jeg at det var sant.
Elsk meg.
Du kom. Du dro. Likevel forble du, trampende og svirrende på innsiden av hodet, på innsiden av sjela, på innsiden av hjertet. Jeg går, løper, skriker, gråter og kjemper mot demonene mine, de jeg aldri fikk fortalt om – og når ting er som verst, når verden gjør meg vondt og jeg ønsker å falle, ser jeg deg, ser hvordan du ser på meg, slik som ingen andre har betraktet meg, og det roer meg ned. Jeg kan puste igjen. Du har forandret meg.
Elsk meg.
Jeg kan ikke snakke. Jeg tør ikke, tør ikke å åpne munnen, tør ikke se, tør ikke lytte. Skremt og redd for knærne som skjelver, redd for veggen som møter, redd for stemmen din og redd for å trå feil. For ung. Jeg er for ung. For ung til å føle, for ung til å være redd, for ung til å løpe, for ung til å kjempe, for ung til å forstå at det aldri vil fungere, og for ung til å elske. Men jeg gjør det likevel.
Elsk meg.
Redselen for å ikke være god nok, for å ikke være det jeg kan eller for å bli det jeg kunne blitt, tar opp plass. Jeg er redd for å vokse opp, redd for å måtte forholde meg til virkeligheten, redd for å gi slipp på dagdrømmer og fantasier. Angsten tar av og til så stor plass at den river meg i stykker, og jeg vet ikke om det kunne vært forandret. Du har begge beina plassert på jordoverflaten, det motsatte av meg, og når du tar hånden min, når du holder meg fast eller klemmer meg, gir frykten slipp. Du er min borg. Det motsatte av meg, alt jeg ikke er og alt jeg ikke kan bli. Jeg er ikke god nok.
Elsk meg.
Jeg kan ikke glemme. For hvis jeg gjør det, hvis jeg lar det forfalle, hvis jeg lar deg forsvinne, mister jeg en del av meg selv. Prøver likevel. River ut hjertet mitt, tramper på det, kutter det opp i tusen biter og makulerer det i pappas makuleringsmaskin. Du fortjener mye mer enn tankene mine, enn hånden min. Mer enn angsten, frykten for å bli voksen, redselen for at det vonde aldri går over. Jeg kan ikke gi deg det.
Elsk meg.
Elsk meg likevel.
*
omskrevet og redigert av en tekst jeg skrev da jeg var fjorten. den første kjærligheten dør aldri. ikke for meg.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Nydelig,og sterkt skrevet Annika. Den første kjærligheten blir sittende fast...
<3
Du skriver helt nydelig, Annika. As always! (Og det har du tydeligvis gjort lenge. Fjorten??)
Fantastisk bra skrevet, som vanlig Annika ♥
Og som alltid: så sant. Den første kjærligheten sitter. Den klorer seg fast.
Og jeg synes det er greit, det er godt å tenke på det som har vært.