Scene: Det er mandag. Jeg står på toalettet og vasker hendene i varmt vann; så varmt at hendene mine blir røde og huden svir. Dette er en sånn dag der synet i speilet ikke akkurat er et glansbilde. I dag følger elefantstemmen etter meg. I full desperasjon og frustrasjon river jeg speilet ned fra veggen.


”Stopp! Drittkjerring!” hveser stemmen, den uendelige grusomheten som tygger hjernecellene i biter, stemmen som fremkaller mørkets fyrste og alt det andre tullet som følger med på lasset. Elefantstemmen er en ond diktator som klarer å dra med seg all verdens stakkarslige vesener som egentlig ikke har lyst til å være med på marsjen. ”Jeg er lei for det.” Ja takk, min kjære indre fiende nummer enmillionåttehundreogfemtiseks tusen – jeg vet det. Men det gjør ikke ting bedre. Du er her likevel.

Jeg senker ikke speilet og armene mine skjelver. De er fortsatt ikke spesielt muskuløse. Det er min egen feil selvfølgelig; jeg hater å trene styrke. Sånn er det bare.

”Hva i herrens navn er det du driver med?”

”Du våger ikke å trekke gud inn i dette.”

Elefantstemmen rister på hodet og himler med de bustete øyenbrynene som har grodd sammen for lenge siden. De burde vært ordnet litt på, i alle fall om han vil at invasjonene hans skal gå rette veien. Det pleier å være en fordel å se bra ut i slike situasjoner, men hey, det er dømt til å mislykkes uansett hvor mye man snur og vender på det. Elefantstemmen er og blir grusomt stygg.

”Forbannede drittunge. Det er det du er.”

Takk skal du ha. Takk for at du forteller meg det, takk for at du minner meg på det og takk for at du gjentar deg selv så ofte at jeg nesten begynner å tro på det. Nesten. Heldigvis andre gode mennesker, vesener og hva det nå enn måtte være som forteller meg at jeg er god nok, bra nok og flink nok. Det er de ordene jeg må huske på. Av og til må jeg bare slå meg selv hardt i hodet for å huske på det.

”Vet du ikke at det å knuse speil gir deg syv års ulykke?” sier han. ”Syv år!”

Jeg trekker bare på skuldrene og slipper dritten i gulvet. Det sprekker og faller fra hverandre i tusenvis av skarpe biter. Akkurat slik som et speil vi hadde på en vegg i ei leilighet familien min og jeg bodde i, gjorde for fjorten år siden. Det falt fra veggen en dag jeg og et av søskenbarnene mine lukket ei soveromsdør litt for hardt igjen.

”Tror du ikke jeg holder ut med syv års ulykke?” Jeg ler rått. Syv års ulykke ville ikke vært noen ting om man setter ting i litt perspektiv. Og hva er definisjonen av syv års ulykke? Selv om livet kanskje kommer til å være vondt i syv år til – hvem vet vel hva fremtiden bringer, blir det ikke verre enn det dét har vært. I alle fall ikke om jeg kjemper for det. Det er menneskelig å ha dårlige dager. Det har jeg forstått.

Og sånn går dagene. Det gjelder å stå opp på morningen. Det gjelder å ordne seg sånn at man føler seg litt bedre. Det gjelder å gå opp til frokost og gjøre som man har lært på Capio – trosse demonen på innsiden. Det gjelder å smøre matpakke. Det gjelder å tillate seg selv og smile når noen sier noe morsomt – ting blir ikke bedre av å la være. Det gjelder å åpne den røde matboksen når det blir lunsj. Det gjelder å stoppe, observere, akseptere og la gå. Det gjelder å gjøre diverse aktiviteter, delta på det som skjer selv om man ikke har lyst – ofte opplever man at det kanskje ikke var så ille som man hadde trodd, og plutselig er ting bedre. Det gjelder å slappe av. Det gjelder å sette av tid til seg selv. Det gjelder å lytte til kroppen sin. Det gjelder å sove om nettene og det gjelder å spise. Det gjelder å fortsette kampen. Hver dag. Hver eneste dag.

Fremover, bakover og rundt i tull; men Annika holder middelveien og fortsetter selv om det er hull i alle skoene og de nye gummistøvlene fra Sparkjøp er iskalde. Våte og kalde føtter med gnagsår eller ikke: det nytter ikke å gi opp.

Jeg har ikke en veldig bra dag i dag. Det er kaldt i Bergen, mange tusen minusgrader og jeg fryser. Dessuten er jeg veldig sliten, har mest lyst til å sove resten av dagen - men kan ikke. Jeg er ganske tom på innsiden også, og det er få ting jeg liker så lite som det. Nåja, det finnes mange ting jeg ikke liker. Ta for eksempel: min manglende evne til å holde orden og system på ting. Jeg har nok en gang rotet vekk iPoden min. Jeg har rett og slett ikke peiling på hvor den har blitt av, noe som er fryktelig irriterende. Før jul mistet jeg en jeg har hatt i noen år - ja, den hadde virkelig forsvunnet, noe som resulterte i at jeg kjøpte meg en ny. Det er prikken over i'en. Gjør ikke akkurat denne dagen så mye bedre.

Men, men. Jeg har gjort noen ganske trivelige ting likevel. Det har vært en Jazz - konsert på skolen, jeg har fått et veldig fint brev i posten, jeg har lest noen sider i "Tilbake til Riverton", vært en tur på det grusomme kjøpesenteret og spist middag sammen med ei av jentene på internatet. Det var trivelig. I kveld er det pysjamas - fest, eller hva man skal kalle det, i gymsalen. Jeg har ikke så veldig lyst til å drive med flere sosiale aktiviteter, men jeg har tenkt å møte opp likevel. For alt jeg vet kan det jo være at det er akkurat det jeg trenger for å heve humøret noen hakk. Man vet aldri. Skader ikke å gi det et forsøk.

Timen på DPS i går gikk bra. Jeg gikk ut av døren med et hefte i hendene; et hefte med 566 utsagn og et ark der jeg skulle kysse av på true/false, avhengig av hva som passer for meg. Det må være noe av det kjedeligste jeg har gjort, og siden denne greia mest sannsynligvis må ha vært skrevet på... 60 - tallet eller noe, er det haugevis med formuleriner jeg ikke helt forstår. Jeg er drittlei av tallene og rundingene med T og F i, men heldigvis er jeg snart ferdig med hele greia. Takk og lov.

Egentlig var det meningen at jeg skulle ha dommedag, gå til en ny eksamen og alt det der; men legen min har planer om å gjøre det samme neste fredag - og jeg måtte fortelle behandleren min at det ikke er hensiktsmessig på noen som helst måte å gjøre det to uker på rad. Det er sannheten. Og ja, hun var enig med meg i det. "Du er ikke der lengre at det er livsnødvendig å gjøre det så ofte" - jeg kunne ikke vært mer glad for det. "Den eneste grunnen til at vi må gjøre det i blant, er for å sjekke at alt går som det skal."
Jeg skulle gjerne sluppet unna, men jeg skjønner poenget. Jeg er ikke helt der ennå at jeg slipper unna det, men jeg håper at jeg vil komme dit i løpet av året. Det kommer til å bli utrolig deilig. Jeg ser frem til den dagen der behandleren min kan si: "Vet du, Annika, nå er du så stabil at vi ikke lengre trenger å sjekke hvor du ligger!"

Det finnes en ting til jeg virkelig gleder meg til. Det er den dagen der sitter på et kontor hos et menneske, gudene må vite hvem det måtte være, åpne munnen og høre meg selv si: "Nå tror jeg at jeg er så frisk som jeg kan bli."

Herregud. Jeg GLEDER meg. Den dagen kommer til å komme. Ikke i dag, ikke i morgen og ikke neste uke. Det vil nok ta tid, lengre enn jeg har trodd det ville ta, men den kommer. Det gjelder bare å være tålmodig.

Julefesten på fredag gikk tålelig greit. I alle fall nesten. Da klassen min og jeg sto på scenen fremfor gudene må vite hvor mange mennesker, følte jeg absolutt ingenting - inntil det ble min tur til å åpne kjeften for så å lese opp det lille utdraget fra nok en tekst uten tittel. De første sekundene var okei nok, men så glemte jeg, bokstavelig talt, å puste igjennom nesen. I blant gjør jeg det og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig etter alle de timene med fokusering på nået og åndedragene som jeg har drevet med det siste året.
Det førte selvfølgelig til at kroppen min begynte å riste, hendene mine skalv og jeg ble så svimmel at sorte prikker begynte å svømme fremfor øynene mine. Da vi gikk av scenen etter ti minutter var jeg så dårlig at det var like før middagen kom i retur. Det gikk heldigvis bra.

I 22- tiden kjørte klasseforstanderen min Caroline og meg til togstasjonen. Vel i ført penkjoler og høyhælte sko trampen vi inn på toget som skulle ta Caroline med til Hønefoss og meg... til Asker av alle steder. Da jeg bestilte togbillett i oktober var jeg så idiotisk at jeg skrev "Bergen - Oslo Lufthavn" på NSB sine nettsteder, noe som førte til at jeg måtte gå av på Asker stasjon rundt 0600 tiden. Jajaja. Til slutt kom jeg meg frem til flyplassen, fikk sjekket inn og travet frem og tilbake mellom spisestedene på jakt etter frokost mens ambivalensen holdt på å gjøre meg fullstendig gal. Jeg blir flau av å spasere rundt slik og jeg kan ikke forestille meg hvor latterlig det må se ut for de andre menneskene som venter på å ta flyet sitt. Selv om man ikke lengre kan se at jeg er spisesyk, er jeg nesten overbevist om at det lyser "spiseforstyrret" på lang vei. Jeg hater å spise frokost på flyplasser, men det er i allefall god øving på å bli mer fleksibel når det kommer til frokostspising. Det er tross alt ikke meningen at man skal spise det samme hver eneste dag resten av sitt liv. Friske mennesker gjør ikke det - men så lenge jeg ikke er flink nok til det per dags dato, holder jeg meg fortsatt til det jeg har fått banket inn i hodet i løpet av ca. 144 dagene jeg har tilbrakt på Capio. På grunn av at det ikke finnes noen kostlister og lunsjer som er dominert av dl mål og andre idiotiske ting, har jeg likevel blitt flink til å spise det jeg har lyst på.

Ja, ja. Selv om det var ei utfordring (noe som er bra!), greide jeg det til slutt. Takk og lov.

Da jeg kom hjem og skulle ta meg en tur på toalettet, oppdaget jeg til skrekk og gru at mamma og pappa hadde funnet frem vekta og plassert den under vasken. I blant glemmer de at det er farlig for meg å ha den innen synsvidde, noe som er forståelig. I de fleste hjem er det normalt å ha ei vekt liggende selv om de færreste bruker den til tider og utider.
"Pappa," sa jeg da jeg hadde vært på toalettet. "Du må fjerne den vekta. Den kan ikke ligge der når jeg er hjemme. Det er ikke bra for meg."

Som så mange andre har også jeg hatt veiemani, og er det noe jeg ikke vil, så er det å få den tilbake. Selv om jeg bare blir veid når jeg er hos relativt kompetende mennesker, må jeg likevel ha den unna for å forhindre enkelte uheldige ting og tang.
Før jeg tok kveld måtte jeg nok en gang forsikre meg om at den var borte, og det var den. Mamma og pappa tar forhåndsregler når jeg kommer hjem. Takk og lov for det. Og når alt kommer til alt, synes jeg at jeg er flink som sier i fra. Som så mange av dere vet, krever det noe å gjøre det.

Ellers har jeg det fint. Denne jula har jeg ikke store planene. Jeg skal bare gjøre ting jeg virkelig har lyst til og bortprioritere elektroniske duppeditter litt, for å få fullført noe jeg har lagt til side ganske lenge. Jeg skal lime inn bilder i fotoalbum, lese noen av de bøkene jeg har hatt lyst til å lese lenge, strikke ferdig noen greier jeg begynte på for evigheter siden og ellers... spille the sims og slappe av.


I dag skal jeg på julekonsert sammen med mamma, Sandra og Inger. Det blir fint.

"Når alt kommer til alt, er dette mitt siste trekk og mitt siste alternativ i håpet om å få et bra liv."


 Kl. 0930 og utover...
Svette hjerneceller. Blablabla. De to damene jeg har møte med, snakker hull i meg og de pakker virkelig ikke ting inn i bomull. Nei, her kjører de rett på og forteller meg alle de grusomme tingene jeg egentlig vet, men som jeg slettes ikke har lyst til å tenke på. Hun ene er grei. Hun får meg til å le.
Timen tar to og en halv time. De skriver ark opp og ark ned, og jeg har sittet i samme posisjon så lenge at jeg har vondt i rumpa. Jeg vil reise meg å gå. Jeg holder på å bli litt sint, men bare nesten. De synes at jeg er flink med ord. De snakker om skolen, om verden, om ting og tang - og til slutt blir vi enige om at jeg skal dra til Fredrikstad. Jeg nikker, jeg vet ikke om jeg vil, det er på andre siden av jordkloden, halloiluken. Det spiller egentlig ikke noen rolle om jeg vil eller ikke, jeg må, hvis jeg har lyst til å ha et liv.
Hun ene dama jeg har møte med, ringer til Fredrikstad mens jeg er ute sammen med hun andre - som ber meg hoppe og danse, og reise meg raskt opp fra stolen, snurre rundt og gudene vet hva.

"Du reiser dit 6.januar."
"å."

Selvfølgelig lot de seg ikke lure av skjelettjenta, meg, som satt i stolen og snakket for harde livet. De gjorde de vanlige "prøvene" og jeg gikk ikke akkurat ut av dem med spesielt gode resultater. Jeg strøk. Anoreksien tapte mot autoritetene. Jeg ble stilt på en ekkel sak som skulle fortelle hvor mange tall det var igjen av meg, og selv med alle de klærne jeg hadde på meg, ble jeg funnet alt for lett. "Jeg er veid og funnet for lett," som Kari Iveland synger i en sang. Det var nettopp det jeg var.
De eneste prøvene jeg gikk ut med toppkarakterer på, var en greie der jeg skulle sette fingeren min på nesen og balansere på ei linje. DET klarte jeg, men det var også alt.

Damene i Bodø pakket ikke ting inn i bomullsdotter, neida, de slengte sannheten midt i trynet mitt. Den var brutal. I dag hører jeg fortsatt hvordan ordene deres surrer i hodet mitt og hvordan de fortalte meg at de ikke var sikre på om jeg burde være hjemme i jula. Jeg snakket meg ut av hele greia, og fikk dra hjem på en betingelse: ta et EKG. På lillejulaften.

På spiseavdelingen i Bodø hadde de den gang bare fire døgnplasser og disse var alt gitt til jenter som trengte dem like mye som det jeg gjorde. Heldigvis var det sånn at Helse Nord hadde en avtale med Capio, og de sendte alle de pasientene som måtte være i døgnbehandling - og som de ikke hadde plass til, dit. Så... sånn havnet jeg der etter to uker i senga hjemme i juleferien. To uker der jeg hadde influensa og var usikker på hvordan jeg skulle klare å overleve den neste dagen.

 Kl: 1115
Pappa og jeg tar taxi til byen, og ler sammen av ei litt dement gammel dame som prøver å komme seg opp rulletrappa, den som går feil vei. Pappa er glad. Mamma er glad. Jeg vet ikke hva jeg er.
Vi er i Bodø noen timer, fryser i vinden og tar taxi og fly tilbake til Narvik.

I dag vet jeg hva jeg er: jeg er glad for at jeg dro til Fredrikstad. Jeg er glad for at jeg lever. Jeg er glad for at mamma og pappa har stilt opp hele veien. Jeg er glad for at vennene mine har holdt ut med meg til tross for hvor forferdelig jeg helt sikkert har oppført meg til tider.
Jeg har det mye bedre. Jeg er ikke lengre lei og sliten, jeg har en kropp som fungerer, jeg kan være sosial, jeg går på skole og jeg klarer det, jeg spiser, jeg puster og jeg ler. Jeg smiler som friske mennesker, jeg kan dra på en fest sammen med vennene mine, jeg kan gå ut uten mange lag med klær, jeg kan leve. Jeg lever.

Denne jula blir helt annerledes og om jeg skulle få influensa, vel, da kommer jeg i alle fall ikke til å ligge i senga og lure på om jeg kommer til å overleve. Dessuten kommer jeg heller ikke til å slikke asjetter eller spise smuler fra benken uten å oppdage at jeg har gjort det, før jeg står med fingrene i munnen.
Grusomt? Ja. Men det er sannheten. Det er sånn det er å være anorektiker og et matvrak. Det er slik det er å være syk. Og la meg gjøre en ting klart: DET ER HELT FORFERDELIG. Det er så grusomt at bare mennesker som har vært der selv kan forstå det. På den tiden var det uutholdelig å være meg. Å være Annika. Jeg gråter når jeg tenker på det.

MEN. I dag er det ikke forferdelig å være meg. I dag er det greit. Jeg har mye igjen, men jeg har kommet langt på veien og jeg kan leve med meg selv. Noen dager er det veldig, veldig fint å være 1.stk Annika, 19 år gammel og alt som hører med. Noen dager er det ikke så greit. Det er en del av livet, og det er en del av det å både være spisesyk og skulle bli frisk.
Men... alt i alt: jeg har det mye bedre enn det jeg har hatt i løpet av alle tenårene som har forsvunnet.


Om et døgn sitter jeg på toget, på tur nordover for å feire jul. Og som jeg har skrevet så mange ganger: jeg gleder meg!

Jeg har kjøpt julekjole og pensko som kan brukes til det meste er på plass. Det er bare litt finpuss igjen  på julegavene og så er jeg ferdig - for engangsskyld er jeg ganske så fornøyd med det jeg har klart å finne etter flerfoldige timer på allverdens kjøpesentre i byen.
I dag er det alt for mye som skal gjøres. Hele internatet mitt er snudd på hodet for å ta den store julevasken og rom skal vaskes og ryddes. Dessuten gjør jeg et helhjertet forsøk på å pakke det jeg skal ha med meg hjem til mamma og pappa. Jeg reiser nemlig avsted i penkjole med natt - toget til Oslo i morgen kveld og alt må være ferdig i dag. Det kommer til å bli en veldig lang reise: tog sammen med Caroline kl.23, Gardermoen over ni timer senere og frokost (frokost på flyplassen er grusomt) + tre timers venting på Gardermoen før jeg setter meg på et Norwegian- fly til Tromsø. Det kommer til å bli en slitsom reise og jeg er veldig spent på om jeg kommer til å få sove noe på toget. Heldigvis lånte jeg meg noen lydbøker på sånn MP3 lignende greie i går da jeg var på biblioteket før konserten i Grieghallen så for håpentlig vis overlever jeg.

Dessuten har vi julefest i morgen kveld med julemat, riskrem og hele pakka. Elefantstemmen skriker litt ekstra i hodet for tiden, så jeg er spent på hvordan det kommer til å bli. MEN siden vi hadde julebord da jeg var på Capio for ei uke siden, har jeg vært igjennom det en gang før. Jeg har bestemt meg for at det skal gå bra. Ingen idiotisk og forferdelig grusom elefantstemmedritt skal få lov til å legge julefesten i ruiner. Den dårlige samvittigheten får bare komme og jeg vet at den etterhvert kommer til å forsvinne.

I går var jeg på DPS, den siste timen før jul. Det var en bedre time enn det jeg hadde forestilt meg og vi tok opp veldig mange ting. Jeg fortalte hva jeg tenkte om det offentlige behandlingssystemet og hvordan opplegget med kostlister ofte kan feile hvis man ikke klarer å frigjøre seg fra den. Jeg, som så mange andre, ble firkantet i hodet og klarte ikke å dra noen steder uten diverse matvarer og dl mål. Man blir ikke fri og frisk av det.
Da behandleren min sa at det ofte kunne være konkurranser på institusjoner om å være tynnest, fortalte jeg hvordan det er på Capio. Siden de fleste som er pasienter der, er der frivillig, er det ikke konkurranse. De som virkelig er motivert jobber med å fokusere på seg selv og sitt problem - og dessuten støtter vi hverandre i den jobben vi gjør. Vi snakker om hvordan spiseforstyrrelsen skal i søpla, om hvor drittlei vi er og hva vi skal gjøre når vi blir friske. Vi er der for hverandre, vi gjør ting sammen på vanskelige dager og vi.... klemmer.

Behandleren min og jeg tok opp mange viktige temaer og prøvde å finne ut hva vi skal fokusere på i tiden fremover. Det at hun virkelig er opptatt av at jeg skal holde meg her jeg er nå og jobbe med å spise nok, er en trygghet. Hun er innstilt på at hvis jeg skulle feile litt, skal det ikke gå for langt og vi skal stoppe det før det går fullstendig ut av kontroll. "Jeg er ikke så flink til å be om hjelp," sa jeg, noe som er sant.
"Hvis det skulle skje noe, skal vi ordne opp i det."
Jeg er ikke så redd som det jeg har vært tidligere. Jeg har fått en fastlege som ser meg som et menneske og som virkelig har planer om å følge meg opp med både det ene og det andre og en behandler som tydeligvis har akkurat de samme hensiktene. Jeg føler meg trygg. Jeg er heldig.

"Har du tenkt å spise julekaker i jula da, Annika?" spurte hun mens hun skriblet for harde livet.
"Mm," svarte jeg. Jeg har store planer om det. Jeg skal ha ei fin jul som er så normal som mulig. Det er vanlig å spise julekaker og da skal jaggu meg jeg også gjøre det. Jeg skal gjøre et forsøk.
"Hva har du tenkt å spise da?"
"Hva? Nei, vet du. Det har jeg ikke tenkt på. Jeg tar det som det kommer. Jeg har kommet frem til at jeg ikke trenger å stappe i meg mange, og selv om jeg ikke har lyst på der og da, skal jeg i alle fall ta en. Og så skal jeg ikke spise pepperkaker bare fordi... jeg vet hvor mye det er i det av ditten og datten. Jeg skal ta ei kake som jeg vet jeg pleide å like veldig godt da jeg ikke var så syk som det jeg ble i ettertid."

Hun skrev seks sider i ei skrivebok og jeg måtte spørre hvorfor hun noterte så innmari mye. Det kan da umulig være så mye fornuftig å notere.
"De fleste skriver bare enkelte ord. Jeg skriver hele setninger, noe jeg har lagt som vane. Dessuten er det greit når man kommer litt opp i årene. Ikke bare bare å huske alt sammen, skjønner du. Jeg skal jo skrive en del i journalen etterpå, og da er det greit å ha med seg noe."
Ja, jeg skjønner det. Selv jeg som ikke er mer enn nitten år har problemer med å huske mange ting.

Da jeg hadde sagt god jul og hadde gått ut døren kom jeg frem til at hun ikke er så verst likevel. Jeg måtte ringe mamma for å fortelle henne det som vanlig.
"Ja," sa hun. "Du kan ikke bestemme deg for at du ikke liker noen etter bare en time."
Mamma er ikke så dum.


Jeg har til og med spist opp de siste lukene i sjokoladekalenderen min. Det er ikke verst bare det. Jeg tenkte nemlig at det var like så greit siden jeg har kjøpt den og alltid har hatt store planer om å åpne hver eneste luke. Nå ligger pappen som er igjen i en av de hundre søppelposene jeg har fylt for å kaste alle kviteringer og annet dritt som har hopet seg opp. Det er resultatet av manglende orden på ting.
Jeg håper det blir hvit jul. Ingenting er så vakkert som julefeiring i Nord - Norge når det er ordentlig snø.

"Du holder nesten på å bli feit," mens han la til en voldsom høylytt latter.
Det var som et slag midt i fleisen, forståelig nok, og jeg visste ikke hva jeg skulle si til det.
"Hehehe," lo jeg med, "hahahaha."


I morgen
- Skal jeg til DPS for siste gang før jul.
- KL.1930 skal skolekoret (de er veldig flinke!!) ha julekonsert i Grieghallen sammen med en annen folkehøgskole, og alle er invitert. Billettene koster 100 kr.

.......

"Nei, det gjør ikke så vondt. Men det der..." sier hun, tar en pause og stryker meg på den venstre armen; den samme som hun satt sprøyta i for et øyeblikk siden.
"Det gjør nok litt mer vondt." Hun holder fortsatt hånden sin på armen min i det hun slutter å snakke, og lar blikket hvile på ansiktet mitt. Jeg møter øynene hennes, viker ikke unna, unngår ikke og prøver ikke å skjule hvor overrasket jeg er. Det er evigheter siden jeg har fått høre noe slikt, og selv om det bare er hvite merker igjen, vet jeg at folk fortsatt ser. Jeg vet at de studerer, jeg vet at de tenker og jeg vet at de er fylt til randen med spørsmål de skulle ønske de turde å spørre.
"Det begynner å bli en stund siden, gjør det ikke? Det ser fint ut."
Jeg smiler så bredt jeg klarer og litt til. Jeg smiler med munnen, med kinnene, med nesa, med øynene - hele ansiktet følger med og kroppen også. Jeg smiler med hjertet.
"Det er ganske lenge siden nå og nei... nei det ser ikke så ille ut."

Hun smiler, hun også. "Jeg er helsesøster på en ungdomsskole, skjønner du."
"Mm. Det er en del av oss der," sier jeg, noe som er sant. Ikke bare en del. Mange. "Men det som er så fint, er det at det som regel blir bedre."
Pustepause. "Ting er bedre og det gikk bra til slutt. Jeg trengte noen hender å holde i og noen kraftige spark i baken her og der, men ved hjelp av det, litt stahet, en smule viljestyrke og andre ting ble alt bedre. I blant må man bare gi det tid og være tålmodig."

Hun snakker og snakker og snakker. Hun er nysgjerrig. Spør om alderen min, om hva jeg gjør for tiden og at hun ikke mener å få det til å virke som et kryssforhør. Det gjør hun ikke. Dette er et fint øyeblikk fordi jeg kan se hvor oppriktig interessert hun er i det jeg har å si, fordi jeg kan se hvor stort hjertet hennes er, fordi alle ordene hun sier og handlingene hun gjør viser meg hvor engasjert hun er i ungdommer. Et vakkert øyeblikk fordi jeg, som ikke har møtt dette mennesket før, virkelig kan føle hvor glad hun blir når jeg sier at det går bra med meg.

I løpet av hele 2009 har jeg surret frem og tilbake mellom tre forskjellige verdener. Uansett hvor rart det måtte virke, er det sånn det er. Innenfor de fire veggene i det gule Capiohuset er det et eget lite samfunn, en skole som på mange måter er annerledes og rar for menneskene utenfor. Ei slags boble der det meste dreier seg om mat, hvordan man egentlig skal smøre brødskiver, hvordan en middagsporsjon ser ut og ikke minst: lære seg ting og tang som man egentlig ikke visste så veldig mye om. Sortere tanker, holde fokus og jobbe.
Når man forlater huset i Åsebråtveien, vender nesen hjemover og ut i den verdenen som folk flest lever i, kommer man ut til noe helt annet. Der ute er det et helt annet opplegg og en stor forskjell fra livet på institusjon og sykehus. Man må ta ansvar for seg selv, kan igjen drive med de aktivitetene og tingene man har lyst til å gjøre - og... jobbe for å finne en balansekunst slik at man kan henge med i hverdagslige aktiviteter. Det er annerledes. Etter tider der man har vært isolert fra det stedet der man skal LEVE, må man igjen tilpasse seg samfunnet. Har man vært innlagt over lang tid er det vanskelig.

En av de tingene som er så fint med behandlingsopplegget på Capio, er det at de har lagt opp til til å sakte men sikkert skal komme tilbake til livet utenfor. Det er effektivt. Det fungerer. På psykiatrisk ble jeg bokstavelig talt kastet ut tilbake til hverdagen, inntrykkene var for overveldende og det var vanskelig å komme tilbake.

Siden jeg er tilbake på Hylke, har jeg nok en gang forsvunnet inn i en verden som skiller seg ut fra alt det andre. Det er sånn det er å gå på folkehøgskole: man befinner seg i ei slags boble, en smule isolert fra det som skjer rundt om kring i byer og diverse andre steder og jeg har ikke fått med meg en eneste nyhet i løpet av de siste fire månedene. Bortsett fra den der saken i Kongo og pepperkakeby - katastrofen her i Bergen.
Folkehøgskole - bobla er fin. I blant virker det som om tiden står stille selv om klokka går. Jeg legger ikke merke til tiden som suser av sted, til nå nettopp da det var tid for å forlate Capio og juleferien er like rundt hjørnet. Det er rart og uvant.
Høstferien var så rar. Hjem til Tromsø uten noen planer, dager uten den vanlige strukturen som er her, og det å være i et hus der det "bare" bor fem mennesker når jeg er hjemme.

I de periodene jeg var skrevet ut fra Capio for å være hjemme og virkelighetsprøve programmet, klarte jeg å finne en balanse. Det var ikke noe problem i å få dagene til å gå - men... i høstferien holdt jeg bokstavelig talt å gå på veggen. Det er vanskelig å være alene hele dagen når man har blitt vant til å være rundt så mange andre mennesker hele tiden.
Jeg tror juleferien kommer til å bli annerledes. Hele familien min har juleferie, Inger er tilbake i huset som bare ligger noen hundre meter unna mitt, Merete har skolefri og flere av de som har flyttet er hjemme.

Natt til i går ble jeg liggende i tre timer med øynene igjen før jeg sovnet. Det finnes få ting som er mer irriterende enn det - og spesielt når man egentlig ikke ser vitsen i å bare bli liggende sammenkrøllet i fosterstilling mens man febrilsk prøver å sove. Det som frister mest i slike situasjoner er å stå opp, begynne med rydding og vasking, skrive videre på de hundre julekortene jeg har planer om å ha ferdig til den 16.desember og pakke sakene mine til den siste og endelige reisen til huset i Åsebråtveien. "Om nettene skal man ligge i senga og slappe av selv om man ikke får sove. Kroppen har behov for hvile," sier behandleren min hver eneste gang jeg gnåler om søvnmangel. Jeg har en merkelig greie med å få dårlig samvittighet hvis jeg ikke gjør som hun sier. Siden jeg er avhengig av å ha sovemedisiner basert på naturlige stoffer liggende, stappet jeg i meg noen slike uten å få noen effekt. Disse pillene skal virke beroligende, så jeg slapp i alle fall unna den uendelige tankestrømmen som har en tendens til å dukke opp om nettene. Fryktelig irriterende.
Gårdagen ble likevel ikke så forferdelig som jeg hadde fryktet. På dager der jeg ikke har sovet noe blir jeg ofte det jeg kaller "høy" og selv om bivirkningene som regel er en periode som ikke er så fryktelig bra, hjelper det der og da. I går passet det i grunnen veldig fint - det gjorde slik at jeg kom meg helskinnet igjennom fem timer i byen med ei bøsse i hånden og sure mennesker som tok lange omveier for å unnslippe "Hei. Har du lyst til å støtte ISA - aksjonen 2009?" Siden det florerte av diverse andre innsamlingsaksjoner samtidig, ble det ikke så mye penger som vi hadde håpet på. Jaja, vi gjorde i alle fall et godt forsøk.

For øyeblikket er jeg tømt for all kreativitet og ord. Jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg skal skrive om, og selv det å skulle skrive ned noen ord i dagboka mi har blitt et problem. Jeg begynner, jeg stopper, jeg stryker ut, jeg begynner på nytt og slik fortsetter det i det uendelige. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om, for det har jeg alltid. Hodet mitt tar aldri pause, og uansett hvor mye jeg prøver å tone ned volumknappen for å dempe alt kaoset der inne, hjelper det fint lite.

Jeg har litt for mye å tenke på og mange ting som skal gjøres. Resultatet av denne jeg-klarer-ikke-å-skrive-noe greia er et fullt beger som holder på å renne over. I perioder der jeg ikke klarer å skrible noen meningsfylte ord ned på et papir, blir det meste ganske problematisk og ting hoper seg opp.


Jeg er veldig sliten og jeg vet ikke hvorfor. Uansett hvor mye jeg prøver å finne ut HVA det er som gjør meg så sliten, klarer jeg ikke å finne noen utløsende årsaker. Det eneste jeg har kommet frem til at det enten skylles jernmangel eller så er det... stress og de vanskelige tingene som plutselig slår ut i kroppen min. Jeg burde sjekket jernlagerne for lenge siden, men siden jeg har hatt denne idiotiske fastlegen og byttet av den nye ikke ble aktivert før 1.desember, har jeg enda ikke kommet meg avsted til noe legekontor. Vel. På tirsdag fikk jeg meg i alle fall endelig til å bestille en legetime. Selvfølgelig hadde hun nye dama ikke noe ledig før den 15.desember og det er ei god stund til.


Jeg føler at jeg ikke gjør stort annet enn å sutre over hvor sliten jeg er og den elendige konstentrasjonen min. Er det noe jeg ikke liker så er det å spre negative vibrasjoner til omverdenen og plage menneskene rundt meg med sure miner og et hengende hode. Dessverre er det vanskelig å skjule noen ting i blant.


Ja, ja. Tross all elendigheten har jeg i alle fall mange ting å se frem til som kommer til å sette punktum på noen av de mindre fine tingene. Jeg gleder meg for eksempel fryktelig mye til morgendagen er overstått, neste uke er ferdig (avslutning på Capio og ei hard uke med nesa ned i haugevis med tekster som skal gjenomgås) og til jeg har begge føttene plantet på velkjent, iskald Tromsø jord. Og ikke minst: juleferie!


Morgendagen kommer til å bli en slitsom og lang dag. Det har seg nemlig slik at hele skolen skal trave rundt i sentrum i fem timer med bøsser for å samle inn penger til et ungdomssenter på Sri Lanka. Jeg har alltid likt å drive med slike ting, men når formen ikke er helt tipp-topp frister det ikke å stå nesten stille i ei gågate i fem timer. Menmen. Krysser fingrene for at jeg har mer energi, er fullstendig oppegående og glad i morgen. Det gjelder bare å plassere den riktige foten ut av senga først i morgen tidlig. Jeg velger å tro at det skal gå bra.


I morgen kveld har vi juleverksted på skolen og det blir i alle fall fint. Pepperkakebaking, julelenke-laging, julekort, julemusikk og alt som hører med. Det blir koselig.


Jeg har, til tross for den mindre positive holdningen min vært ganske flink i dag. Når jeg er sliten og kaotisk blir jeg fort veldig svak, og elefantmonsteret utnytter det selvfølgelig så godt han kan. I ettermiddag tvang jeg meg selv til det evinnelige og gørrkjedelige kjøpesenteret på Åsane, dro innom apoteket og rasket med meg flerfoldige kostbare (de koster en formye) næringsdrikker, slengte dem i en pose og gikk. Reserveløsning. Klarer jeg ikke å spise nok, nei, da skal jeg i alle fall slurpe i meg ei komplett suppe med alt man trenger av næringsstoffer. Jeg hater spiseforstyrrelsen og jeg er fryktelig lei.






Jeg savner familien min og jeg gleder meg til å være sammen med dem i juleferien. Jeg gleder meg til å sitte på sofaen uten å gjøre noe, traske rundt på COOP OBS og irritere meg grønn over alle de desperate menneskene på julehandel, bake en haug med kaker - selv om bakemanien for lenge siden har forsvunnet, og pynte pepperkakehuset. Jeg gleder meg til lukten av julerøkelse, pappas slitsomme vaskerunde, mørketid, filmmaraton sammen med Inger, en forsinket bursdagsfeiring sammen med Merete og den logrende halen til hunden vår. Jeg gleder meg til og med til all snøen som for håpentligvis fortsatt ligger på bakken når jeg kommer hjem. Det er få ting som er så vakkert som ei jul i nord.

I dag hadde jeg min første time på DPS med den nye behandleren min. Det var i og for seg en relativt interessant opplevelse, og jeg vet egentlig ikke helt hvilke inntrykk jeg sitter igjen med. Med noen år på baken, flerfoldige endringer her og der, bytte av behandlere, nye opplegg, mindre gode møter med autoritetene og diverse, blir man skeptisk.

Denne nye behandleren min er en psykologspesialist (jeg skrev om henne for noen uker siden).
Hun tok selvfølgelig opp Haukeland og det mer eller mindre mislykkete forsøket om å få til noe med dem.
"Når det gjelder den Haukelandgreia...," sa hun,"...Så kan vi ikke få til et opplegg. De tar bare i mot de som er sånn som du var da du kom til Capio."



Det kom ikke som en overraskelse.
Det som derimot gjorde og fortsatt gjør det, er hvordan de kan tilby mennesker som er like syk som det jeg var for et år siden, et DAGTILBUD. Det dagtilbudet det var snakk om dreier seg i hovedsak om tre dager i uka (jeg hadde håpet å få tre dager i måneden) - og hvordan det i alle dager skal være noe for en alvorlig syk anorektiker som egentlig burde vært innlagt for veldig lenge siden, skjønner jeg ikke.

Nei, når alt kommer til alt, skjønner jeg fint lite.

Resten av timen dreide seg i hovedsak om hva annika-tror-annika-trenger-oppfølging-til og om: hvordan-annika-vil- ditt og: hvordan-annika-vil-datt. Hvor ofte vil Annika gå i samtaler? Pleide hun å være hos studenten en gang i uka?
Hvor ofte vil Annika at psykologen skal veie henne? For veiingen skal foregå her og ikke hjemme? Ja, for man må jo se litt på hvor man er i sykdomsforløpet også - så... hva tror Annika? En gang i måneden? Hver tredje uke?

Og der stoppet det opp. Nei, jeg vet ikke hvordan jeg vil det og nei, jeg vet ikke hvordan jeg vil det heller. Ja, jeg gikk i samtaler en gang i uka, noe jeg alltid har gjort. Nei, jeg skal ikke veie meg hjemme - jeg fikk mamma til å kaste vekta jeg hadde på hybelen da de vasket den i vår, og jeg ingen planer om å kjøpe meg en ny, selvdestruktiv, livskvalitetsødleggende, depresjonsutløsende drittgreie. Hvor ofte? Nei, det vet jeg ikke.

Til slutt tror jeg vi kom frem til at alle de idiotiske tallene skal sjekkes en gang i måneden i første omgang, og så tar vi det deretter. For min del kunne jeg gjerne vært foruten, men jeg vet at det fortsatt er nødvendig.

Ja. Nei. I løpet av timen viste det seg også at hun er blant disse som elsker notatblokker (jeg håper det bare er fordi det var den første gangen jeg var hos henne...) og som skriver for harde livet. Dessuten er hun ei sånn dame som liker å se på fortiden.

...
for noen timer siden hadde jeg veldig mye å skrive om det møtet der, om denne dagen og alt sammen, men nå er jeg så sliten at jeg ikke orker å gjøre noe som helst.

Jeg har ikke tilbrakt en eneste ettermiddag/kveld på skolen siden jeg kom tilbake fra Capio. Nå ja, vi hadde jo den linjekvelden på lørdag, men den telles ikke. En helaften på skolen består i hovedsak av å slappe av etter middag - i alle fall om man får det til, spise kveldsmat klokken 1900 ved det faste spisebordet, og deretter henge på biblioteket, i peisestua, på internatet eller på et annet internat frem til det blir sent nok til å legge seg og vel så det.

Sånn har det ikke vært for meg den siste tiden. Jeg har fartet rundt som en tulling, styrt og ordnet med alle mulige ting både før jeg dro til Capio, mens jeg var der (bortsett fra den tiden jeg lå i senga og de timene jeg satt i sofaen) og nå når jeg er tilbake. Det har vært bussturer, kinoturer, julegaver, handling, pengebruk, uøkonomisk tenking, ROS kurs og gudene vet hva jeg har brukt tiden til. Og så skal man liksom ta vare på seg selv, spise, jobbe med egenterapi, skrive, sove, vaske klær, rydde og... alt det der. Ja, jøss.

I går var den siste dagen på kurset i "kropp og selvfølelse". På slutten av dagen snakket vi litt om hvordan det hadde vært, hva vi hadde fått ut av det og lignende. Mens vi satt der, fortalte jeg plutselig litt av hvordan ting har vært i løpet av året som har gått. De vet alle sammen om behandlingen på Capio og alt det der, men jeg hadde vissnok aldri fortalt noe om hvor forferdelig ting var og hvor fryktelig syk jeg har vært. Etter en liten spørsmålsrunde fra de andre deltakerne, som ikke har samme problem som meg, måtte jeg fortelle dem det viktiste av alt:

"Nå er det sånn... Jeg er ikke en anorektiker lengre. Jeg har anoreksi, men jeg er ingen anorektiker. En gang var jeg det. Det er ikke så lenge siden, egentlig. Jeg var en anorektiker på den tiden da jeg ikke var noe annet enn et... ingenting. Den gangen da hverdagen var preget av syke tvangsmønstre, smulespising fra benken, uendelige netter der jeg leste kokebøker, dager der jeg ikke orket å stå opp og timer der jeg sorterte matvarer etter energi - innhold. Det var på den tiden der en tur på matbutikken tok flere timer fordi jeg sugde i meg alle intrykkene fra hyllene, nistirret på alle de forbudte tingene - pugget alle matvaredeklarasjonene før jeg løp ut av butikken, fullstendig overveldet, uten å ha fått handlet mer enn et par ting. Jeg var en anorektiker da MAT var det eneste i livet mitt. Den gangen da jeg valgte bort livet, venner, sosial omgang, klemmer, kjærlighet, festligheter, selskaper, restaurantbesøk, klesprøving, skoledager, utdanning, bøker, latter, lek, glede - bare for å være alene mens jeg minsket i rasende fart.

Så, nei. Jeg er ingen anorektiker lengre. Det er forskjell på å VÆRE en anorektiker og ha anoreksi. Jeg vet at man aldri er en sykdom, men når det kommer til den greia her, blir man den. Den tar jo fullstendig overhånd. Jeg vet ikke om folk er enig med meg når jeg sier at det er forskjell på å være en anorektiker og det å ha anoreksi, men for meg er det det."

Det er i alle fall sånn jeg ser på det nå. Takk og lov for at flere av de handlingene jeg gjør ikke lengre er styrt av et forferdelig monster, men av meg selv. Det er selvfølgelig mange, mange ting som fortsatt henger igjen, men jeg er fornøyd med å ha et snev av kontroll (jeg hater det ordet, men velger å bruke det likevel) over livet mitt.


Ja, ja. Jeg er sliten. Det har vært lange dager og jeg har arbeid hengende over hodet mitt. Ting som skal gjøres, som må gjøres, som burde vært gjort, som må forberedes og blablabla. Jeg hater å ha ting hengende over skuldrene mine.
Det er tirsdag og jeg er fortsatt usikker på hva jeg skal gi til Capio når jeg sier takk og farvel om litt over ei uke.

Dessuten er det 1.desember og jeg har åpnet den første luka i sjokoladekalenderen min. I går kveld lå jeg i senga og lurte på om jeg i det hele tatt skulle gjøre det - men så gjorde jeg det likevel.
Og i dag har jeg kjøpt meg ny iPod, for ja, jeg klarte selvfølgelig å miste min kjære følgesvenn igjennom flere år, da jeg gikk fra bussen for mange dager siden.

Snakk om å være uøkonomisk.

Pokker heller.
Det er en liten time siden jeg spiste middag, og nå må jeg jaggumeg spise igjen. Det har seg nemlig slik at på søndager serveres middagen klokken 1400, og siden det er så tidlig, blir det ikke noen lunsj på meg. Likevel har jeg funnet en balanse for å få måltidene til å gå opp: jeg stapper lunsjen et sted mellom 1400middagen og 1900kveldsmat. I begynnelsen var det fryktelig vanskelig å finne ut hvordan jeg skulle skvise alt sammen inn i de 12-14 eller 16 timene jeg er våken, med tanke på at det er et helt annerledes måltidssystem enn det jeg har hjemme og sånn som det er på Capio. Hjemme følger jeg Capio - programmet, og jeg fant, etter litt tid, hvordan jeg skulle gjøre det her også.

Så ja, jeg gjør slik i helgene som jeg skrev ovenfor. Det største problemet er bare det at jeg sjeldent er SULTEN på det tidspunktet, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sittet på rommet mitt og felt noen usle tårer fordi jeg må spise selv om jeg ikke er sulten. Har man en spiseforstyrrelse, så har man en spiseforstyrrelse og det viktigste man gjør er å spise NOK i løpet av en dag. Lar man være, går det fort nedover og er det noe jeg ikke vil, så er det å havne i den forferdelige dritt - tilstanden jeg var i for et år siden. ELLERS TAKK.

Jeg spiser selv om jeg ikke er sulten og sånn må det bare være. Det er ikke så veldig mange andre alternativer. På grunn av det trøblete forholdet man får mellom sult og metthetsfølelse etter noen år med matproblemer, kan man fort bli lurt av de signalene kroppen gir. For alt jeg vet er jeg kanskje sulten selv om det ikke kjennes sånn ut.

Det spiller uansett ingen rolle. Spise må man enten man vil eller ikke, i alle fall hvis man har planer om å bli frisk. Det har jeg. Det står øverst på lista over ting jeg skal bli og gjøre før jeg dør. Det står øverst på alle ønskelistene mine og er det eneste jeg ønsker meg til jul, bursdag og hva det enn måtte være. DET er det eneste jeg vil.

Dessuten tror jeg at jeg har knekt den koden behandleren min har snakket om så ofte:
Først av alt må man spise og sørge for at man spiser nok. Deretter må man fokusere på å spise vanlig mat, unngå de forbudte lettproduktene og jobbe med tankegangen, kjempe i mot dritten i hodet og fortsette. Og så må man utfordre seg. Spise alt man er redd for; ta et stykke kake når det blir servert eller når man har lyst på det - for jo mer man tygger ting man er redd for, desto mindre blir frykten.

Når man fortsetter å kjempe, jobber hardt, gjør det motsatte av det elefantstemmen sier, jobber med å gi slipp, og gir det tid er jeg helt overbevist om at man kommer til å bli helt frisk. Jeg er sikker på det. Og kanskje, kanskje er dette den endelige koden. Jeg vet ikke, men jeg begynner å tro det. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er så flink til alle disse tingene, men jeg lever i håpet om at det kommer. Små steg. Litt av gangen.

Det er viktig å huske på at selv om man feiler i blant er ikke løpet kjørt.
Ja. Uansett hvor vanskelig det der helgesystemet er, så får jeg det til. Heldigvis.

Siden det ikke ble noen twilight - kino her om dagen (alle billettene var utsolgt) skal vi dra i dag. Dessuten har jeg lagd pepperkakehus sammen med noen andre mennesker og det er rett og slett en ganske så god dag.