søndag

Søndag.

Julefesten på fredag gikk tålelig greit. I alle fall nesten. Da klassen min og jeg sto på scenen fremfor gudene må vite hvor mange mennesker, følte jeg absolutt ingenting - inntil det ble min tur til å åpne kjeften for så å lese opp det lille utdraget fra nok en tekst uten tittel. De første sekundene var okei nok, men så glemte jeg, bokstavelig talt, å puste igjennom nesen. I blant gjør jeg det og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig etter alle de timene med fokusering på nået og åndedragene som jeg har drevet med det siste året.
Det førte selvfølgelig til at kroppen min begynte å riste, hendene mine skalv og jeg ble så svimmel at sorte prikker begynte å svømme fremfor øynene mine. Da vi gikk av scenen etter ti minutter var jeg så dårlig at det var like før middagen kom i retur. Det gikk heldigvis bra.

I 22- tiden kjørte klasseforstanderen min Caroline og meg til togstasjonen. Vel i ført penkjoler og høyhælte sko trampen vi inn på toget som skulle ta Caroline med til Hønefoss og meg... til Asker av alle steder. Da jeg bestilte togbillett i oktober var jeg så idiotisk at jeg skrev "Bergen - Oslo Lufthavn" på NSB sine nettsteder, noe som førte til at jeg måtte gå av på Asker stasjon rundt 0600 tiden. Jajaja. Til slutt kom jeg meg frem til flyplassen, fikk sjekket inn og travet frem og tilbake mellom spisestedene på jakt etter frokost mens ambivalensen holdt på å gjøre meg fullstendig gal. Jeg blir flau av å spasere rundt slik og jeg kan ikke forestille meg hvor latterlig det må se ut for de andre menneskene som venter på å ta flyet sitt. Selv om man ikke lengre kan se at jeg er spisesyk, er jeg nesten overbevist om at det lyser "spiseforstyrret" på lang vei. Jeg hater å spise frokost på flyplasser, men det er i allefall god øving på å bli mer fleksibel når det kommer til frokostspising. Det er tross alt ikke meningen at man skal spise det samme hver eneste dag resten av sitt liv. Friske mennesker gjør ikke det - men så lenge jeg ikke er flink nok til det per dags dato, holder jeg meg fortsatt til det jeg har fått banket inn i hodet i løpet av ca. 144 dagene jeg har tilbrakt på Capio. På grunn av at det ikke finnes noen kostlister og lunsjer som er dominert av dl mål og andre idiotiske ting, har jeg likevel blitt flink til å spise det jeg har lyst på.

Ja, ja. Selv om det var ei utfordring (noe som er bra!), greide jeg det til slutt. Takk og lov.

Da jeg kom hjem og skulle ta meg en tur på toalettet, oppdaget jeg til skrekk og gru at mamma og pappa hadde funnet frem vekta og plassert den under vasken. I blant glemmer de at det er farlig for meg å ha den innen synsvidde, noe som er forståelig. I de fleste hjem er det normalt å ha ei vekt liggende selv om de færreste bruker den til tider og utider.
"Pappa," sa jeg da jeg hadde vært på toalettet. "Du må fjerne den vekta. Den kan ikke ligge der når jeg er hjemme. Det er ikke bra for meg."

Som så mange andre har også jeg hatt veiemani, og er det noe jeg ikke vil, så er det å få den tilbake. Selv om jeg bare blir veid når jeg er hos relativt kompetende mennesker, må jeg likevel ha den unna for å forhindre enkelte uheldige ting og tang.
Før jeg tok kveld måtte jeg nok en gang forsikre meg om at den var borte, og det var den. Mamma og pappa tar forhåndsregler når jeg kommer hjem. Takk og lov for det. Og når alt kommer til alt, synes jeg at jeg er flink som sier i fra. Som så mange av dere vet, krever det noe å gjøre det.

Ellers har jeg det fint. Denne jula har jeg ikke store planene. Jeg skal bare gjøre ting jeg virkelig har lyst til og bortprioritere elektroniske duppeditter litt, for å få fullført noe jeg har lagt til side ganske lenge. Jeg skal lime inn bilder i fotoalbum, lese noen av de bøkene jeg har hatt lyst til å lese lenge, strikke ferdig noen greier jeg begynte på for evigheter siden og ellers... spille the sims og slappe av.


I dag skal jeg på julekonsert sammen med mamma, Sandra og Inger. Det blir fint.

3 kommentarer:

Mariann sa...

Jeg blir glad på dine vegne, når jeg leser at det går bra med deg:) Fremgangen er så tydelig, og jeg håper det vil fortsette slik.

Kos deg på konsert:)
Klem!

Sirenru sa...

Du var veldig flink som sa ifra! ^^

Det er deilig å se at du har bestemt deg for at du skal slappe av. Og at turen gikk relativt greit.

Også: jeg tviler på at noen i det hele tatt ser i din rettning når du surrer frem og tilbake. Jeg gjør også det. Frem og tilbake: "vil jeg ha det?" "neeei" "denne da?" "Den var dyr" "dette holder jeg meg mett på lenger.... men jeg har ikke lyst på det" Slik går de fleste, så du trenger ikke bekymre deg om dét i alle fall!

*Stooooor juleklem* Gla i deg <3

Laila sa...

oooff, så ubehagelig det skulle bli med denne høytlesningen da...sånne situasjoner kan jo slå knock out omtrent på hvem som helst da, så du er ikke alene om å få en sånn reaksjon. Men det viktigste: du kom deg gjennom det!!

hærregud, fikk nesten tårer i øynene når jeg leste at du ba pappan din fjerne vekten...det sier så mye. Det viser styrken i deg, til å tilrettelegge alt til det beste for deg selv. Jeg synes det var tøft gjort av deg.

Jeg håper virkelig at du klarer å kose deg og slappe av i jula, og gjøre akkurat det DU har mest lyst å gjøre.

Håper du kosa deg på konserten da :)

*klem*

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive