Annika har stått opp fra senga, trukket opp rullegardinen, spist middag sammen med mamma og pappa, dratt frem ytterjakke og fakkel, og har betalt årslisensen for 2010 for kanal positiv. Mørkets Fyrste har gått hjem for i kveld; hadebra, takk for nå og venligst ta en liten pause.

Det er gode utsikter for et bra år. Det er det, og i blant må man huske på å minne seg selv på det. Hver dag gir en ny mulighet til å fortsette, kjempe og endre. Hver dag.

Takk til:

• Mamma og pappa som har vært der hele veien, som alltid stiller opp. Som alltid er der og som alltid har vært der. Fordi de er glade i meg uansett hva som skjer. Lillesøster og lillebror fordi de er tålmodige og har holdt ut alt styret som har vært.
• Alle dere som leser bloggen min, som har fulgt meg igjennom året, som har kommet med støttende og rosende ord. Dere aner ikke hvor mye det betyr.
• Jentene jeg har blitt kjent med i løpet av året, fantastiske mennesker som jobber beinhardt hver eneste dag og som hele tiden viser en enorm styrke. Det å være sammen med dere i løpet av den tiden som har gått, har gjort vanskelige dager lettere.
• Inger som har holdt ut med meg i mange herrens år, alltid stiller opp og alltid orker å høre på alt pjattet mitt. Tenk at det går an!
• Merete som kjører turer, som ringer, som stiller opp og som igjen også alltid orker å høre på alt tullet som ramler ut av munnen min.
• Alle de gode menneskene på skolen min som jeg har fått lov til å bli kjent med i løpet av året.
• Besteforeldrene mine.
• Tanter og onkler som tar kontakt og er interessert i hvordan det går.
• Gamle lærere, flinke terapeuter, nye lærere, rådgivere og diverse diverse.
• June for alle mailer og gode ord. Det har betydd fryktelig mye for meg.
• Alle mail, brev, meldinger og kort som har tikket inn i løpet av året som har gått.

31.desember og vi er inne i de siste timene i 2009. Det har gått tolv måneder, femtito uker og tre hundre og sekstifem dager.


Jeg har alltid vært et av disse menneskene som planlegger for mye. I årevis har jeg skrevet lister, satt opp planer og fylt filofaxen med både det ene og det andre. Møter her, samtaler der, turer, prosjekter og evinnelige timer opp og ned og i mente. Det er brøkstykker, likninger, tallrekker og algebra som aldri går opp. Men det er sånn det er. Gjøre, gjøre, gjøre – en ting jeg har fått fra pappa. Han er også slik. Skjer det ikke noe, blir vi begge to rastløs og jeg holder i alle fall å gå på veggen. Prosjekter, planlegging og lignende er muligens noe jeg driver med for å holde ting på avstand. Kanskje ikke. Det er uansett ikke så lurt å holde på med alt for mye på en gang, noe jeg vet godt – men samtidig er det en viss trygghet i å vite hva man skal, selv om man ikke vet nøyaktig hva den neste tingen på lista vil føre til.

På denne tiden for et år siden var alt klart: jeg var sammen med familien i Narvik, viftet med det obligatoriske stjerneskuddet og skrev 2009 i lufta. Jeg hadde en plan stor plan. Et opplegg i vente, noe skummelt, men det var noe som skulle skje. Jeg ventet hele jula på det.

I dag er jeg litt redd uten å vite hvorfor. Det er overgangen til et nytt år, tiden går, jeg blir eldre, alt går for fort og jeg gruer meg til mai, til å ta farvel med skolen Ja da, det er ikke det at jeg ikke har ting og tang som skal skje når januar kommer i gang igjen, men likevel føler jeg noe som jeg ikke helt hva er. Kanskje er det egentlig noe bra og godt. Kanskje er det noe fint som jeg ikke har kjent før. Jeg aner virkelig ikke og uvitenhet er skummelt.

Nyttårsaften er en slik dag der Mørkets Fyrste stikker innom, sier hei og hallo, jeg er lei for at jeg kommer tilbake igjen og vær så snill, ikke fell noen tårer. ”Ja, hvorfor gråter du litt? Det er jo ingenting å være redd for, Annika. Det er ingenting du trenger å frykte.”

Jeg ler ikke og jeg skal ikke kaste meg ut i ei voldsom feiring et eller annet sted. Jeg skal tenke på året som har gått, spise middag sammen med familien min, kjenne på denne dritten som har kommet på besøk og gjøre et forsøk på å akseptere at det er slik det er i blant og at man ikke dør av det. Mest sannsynligvis blir det bedre i morgen. Jeg skal krype under et teppe hjemme hos Inger, fylle hodet med en film og se på noen raketter før jeg går hjem og sover. Jeg har ikke sovet så mye på mange døgn. Jeg er redd for å miste.

Det finnes noen ting jeg er drittlei av. Noen greier som jeg har fått opp i vranghalsen. For eksempel: Elefantstemmen og snus. Det er bare en ting å gjøre når det kommer til elefantstemmen: spisse svert, ta frem skjoldet, stå i det som gjør vondt, sloss og jobbe for å vinne kampene. Før eller siden seirer man – det har så mange andre gjort, og jeg skal jaggumeg klare det, jeg også. Snusen får jeg bare ta som det kommer. Det tullet der må bort det også.

Hei og hå. Dere får ha en fin dagog jeg skal prøve å ha det jeg også.
Måtte 2010 bli et fantastisk år med mange muligheter, gode dager og alt som hører med!

Januar begynte med ingenting og jeg var veldig syk. Jeg dro til Fredrikstad 7.januar, en onsdag, og ble innlagt samme dag - ting ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde planlagt å dra ut sammen med mamma etter samtalen jeg hadde med sjefen og behandleren min, komme tilbake på kvelden og begynne dagen etterpå. Det fikk jeg ikke. Jeg fikk ikke gjøre noe som helst og tilbrakte de neste fem ukene på rumpa.


Dagen etter jeg kom møtte jeg Mia for første gang. Hun pleide å komme innom av og til. På kvelden den samme dagen fikk jeg en kommentar på et blogginnlegg der hun fortalte skrev at hun hadde lest bloggen min ei god stund. Etterpå sa det klik og vi ble gode venner.


Jeg lærte meg å strikke, jeg drev på med hobbyting, jeg sov, jeg så på tv, jeg skrev blogg og dagbok, jeg leste i skolebøker, jeg så i veggen, jeg spiste, jeg var ensom, jeg gråt, jeg var redd, jeg klarte ikke å ha ordentlige samtaler og jeg... hadde det vondt.
Å, som jeg lengtet etter friheten. Jeg satt inne på rommet mitt med strikketøyet i hendene, så på vinteren utenfor rommet mitt og var smålig sjalu på de andre jentene som kom og gikk ut døren for å gå turen sin. Jeg ønsket at det var jeg som fikk lov til det. Det fikk jeg ikke.








Jeg fikk begynne å trene igjen, jeg fikk plass på Åsane folkehøgskole, jeg var i Narvik og ryddet leiligheten, jeg surret rundt som en tulling, styrte med alt for mange ting på en gang og hadde en veldig trivelig tacokveld sammen med Inger, Sunniva og Merete.




Da jeg kom tilbake til Fredrikstad etter påskeferien, flyttet jeg i leiligheten og der var jeg resten av den tiden jeg var i behandling på Capio. Jeg var i Fredrikstad i to uker, før jeg nok en gang dro hjem og ble der i fire.

For noen år siden spurte jeg pappa hva han ønsket seg i julegave. Det var i de gode, gamle og ikke minst fantastiske dagene der det var "hælane" i taket og rairai fra morgen til kveld uten like.
Jeg husker at pappa satt i en av de slitte grønne lenestolene vi har hatt i stua i årevis, leste i tegneseriene sine - helt sikkert et Tex Willer. Det var før han begynte med briller på heltid. Det var før vi begge to forsto et og annet. Jeg husker det tok litt tid før han svarte meg, når pappa leser er han i en helt annen verden. I blant er det umulig å få kontakt.
Jeg måtte spørre to ganger, kanskje flere. Det er godt mulig.
"Hva jeg ønsker meg i julegave?" svarte han etter en stund.
"Ja?"
"Hm..." Pappa satt stille en stund uten å si noe og jeg ventet. Jeg har alltid vært flink til å vente. Hele livet mitt har jeg ventet. Og ventet. Og ventet.
"Jeg ønsker meg et dikt," sa han.

Og hva gjorde jeg? Joda. Jeg tenkte som så: "akkurat.... ja, da skal han jaggu meg få et også." Det gjorde han. Jeg rammet inn noe tull jeg hadde skrevet en dag, pakket det inn og slengte det i haugen med julegaver. På den tiden fikk mamma og pappa aldri lese noe jeg skrev. Jeg var så flau.
I dag henger dette diktet på kjøkkenet vårt og jeg har ikke lest det på fryktelig lenge. Ikke før i dag, da jeg så på kalenderen for 2010 som jeg ga mamma og pappa i julegave. En slik kalender som man kan lage selv med bilder og diverse, for så å bestille den fra en eller annen fotobutikk.

Jeg leste det og ja, jeg måtte trekke på smilebåndet. Spesielt siden det er skrevet på en tid der alt var forferdelig og livet var ikke så veldig mye annet enn vondt.

Glede og noe

første følelse
av lyseblått, lyserosa
fargesprakende regnbue
dansende, syngende

som en brennende pil
midt i hjertet

ingen ord, ingen tanker
bare denne ene tingen
denne leende, latterfulle
elskverdige lille blomsten

som vokser og
gror på innsiden
som puster i håp
om å få blomstre

om å forbli levende
eksisterende,
et individ, en kropp
en del av livet

ikke glem, ikke glem
at hun fortsatt kan smile


Selv om det ikke er et poetisk mesterverk, liker jeg det likevel. Jeg liker det fordi de forteller meg at jeg fortsatt hadde håp om noe bedre, selv på dager der jeg ikke orket å stå opp av senga. På dager der jeg helst ville lukke igjen øynene og sove for evig og alltid.
Jeg hadde håp og det finnes bevis. Det døde aldri. Og kanskje er det nettopp det, det å holde liv i håpet, som har vært og kanskje er den største styrken jeg har. Jeg vet ikke.

Her en kveld, mens jeg satt i senga mi, banket det på døren til "pikerommet" mitt. Jeg orket ikke å slenga av meg dyna, balansere mellom alt rotet for å åpne døren og møte den greia som muligens sto utenfor. I blant har jeg en viss anelse om hvem det kan være og det finnes noen vesner der ute som det aldri frister å se ansiktet på. Noe vil man helst unngå så godt det lar seg gjøre.
De hamrende lydene mot treverket ga seg ikke og til slutt ble håndtaket trykket ned, døren dyttet opp og hei, der sto han. Min velkjente følgesvenn igjennom alt for mange år.

"Hei, Annika," sa han før han sakte bevegde seg mot senga mi. Han stoppet noen cm fra kanten og ble stående uten å bevege seg.
Jeg møtte blikket hans og sukket. "Nei, vær så snill. Ikke nå. Ikke i dag. Det passer fryktelig dårlig."
"Jeg beklager. Jeg beklager virkelig. Jeg vet at det verken er tidspunktet eller noe som helst, men noe inne i deg ropte på meg, og jeg kan ikke..." Han stoppet. Han sa ikke mer.
"... holde deg unna," hvisket jeg.
"Jeg er lei for det."

Det verste er at jeg vet han snakker sant. En gang for ikke så lenge siden dominerte han livet mitt; han holdt meg i fangenskap, låste hendene mine fast i håndjern og stengte meg inne på rommet mitt. Han holdt meg fanget på innsiden av meg selv og gjorde meg til en sort og forvirret tenåring. Da jeg fikk en ny og ganske flink behandler på BUP her i Tromsø, ei dame jeg gikk til fra høsten 2007 til sommeren 2008, lærte jeg meg mange ting. Blant annet å tenke på en annen måte, sette ting litt i perspektiv og andre ting. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig hadde noen av de mer eller mindre heldige mestringsstrategiene mine forandret seg. Den største endringen skjedde i løpet av sist høst da jeg hadde avsluttet "samarbeidet" med henne og flyttet for meg selv. Kanskje forsto han at han ikke kunne holde meg fast for alltid, kanskje ikke. Noe ble i alle fall annerledes.

Nei, det er ikke elefantstemmen. Det er Mørkets Fyrste. I blant er han streng og sint, andre ganger er han ydmyk. Sånn som nå. Han kommer ofte sammen med elefantstemmen på tider der jeg er sliten, svak og stresset - og blandingen av begge gjør slik at jeg får det vondt. Men det går over. Mørkets Fyrste slipper taket raskere enn Elefantstemmen.

De siste dagene har Mørkets fyrste vært innom for å hilse på. Han har dukket opp jevnt og trutt i løpet av noen formiddager, ettermiddager, kvelder og netter i løpet av høsten. Selv om jeg begynner å bli vant til det etter noen år med hans nærvær - jeg er alltid litt på vakt for hans besøk og prøver å være klar hvis han skulle banke på døren min. Men jeg kan vissnok aldri være nok forberedt, for hver eneste gang gjør det like vondt. For meg virker det som om Mørkets Fyrste blir like sliten som jeg. Likevel kommer han tilbake.
"Du kommer til å være sårbar for depresjonen, Annika. Men ting er annerledes og du vet at den slipper taket. Selv om du er nedstemt i blant, betyr det ikke at det er den," sier de. Det er sant.

I dag er heldigvis ting annerledes. Mørkets Fyrste tok en pause i løpet av natten og da jeg sto opp i morges var han ikke der. Jeg håper han blir borte en stund fremover, for igjen husker jeg at livet er fantastisk. Jeg husker å puste. Jeg husker at det ikke gjør noe om jeg ikke tilbringer mange timer utenfor huset hver eneste dag. Det er lov å slappe av og det er lov å kjenne på følelsene sine.

Ellers går jula sin gang - det er helligdager som ligner på søndager, men det gjør ikke noe. I dag har jeg det ganske fint.

På fredag drar vi til Narvik en tur, noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg skal treffe søskenbarn, besteforeldre og tilbringe noen dager i den byen der ting ikke ble så bra. Noen ganger må man tenke positivt, og ja, jeg velger å gjøre det.
Mandag i uke 1 drar jeg tilbake til Bergen. Jeg gleder meg til å se sola igjen!

I går limte jeg endelig inn det siste bildet i albumet. Da jeg var ferdig, ble jeg sittende på stolen min og bla igjennom alt sammen. Det er et sted mellom 100 til 200 bilder fra jeg, Inger og Sunniva kom til Gardermoen for å overnatte og så videre. Hele turen er fotografert. Fra begynnelsen til slutten. Det er rart å se: jeg som klemmer den rosa kofferten min med et bittelite smil om munnen, Inger som sitter i ei seng på Gardermoen gjestegård, Sunniva som halvsover på Gardermoen og alle de andre vi reiste sammen med. Alt er så lenge siden og likevel husker jeg nesten alt sammen. Kanskje fordi jeg dokumenterer det meste som skjer i livet mitt: jeg er en samler. Jeg skriver dagbok, jeg tar notater og jeg tar bilder. Jeg vil ikke glemme. Noen ting er dessuten viktige å minne seg selv på, slik at man kan jobbe for å ikke falle tilbake til det som en gang var.

Ja, jeg ser på alle disse bildene - og jeg ender opp med å fokusere på meg selv. Ser på ansiktet mitt, på kroppsholdningen, på blikket, på håret. Jeg ser på hele det mennesket som var meg. Var. Jeg er ikke den jenta lengre. Heldigvis.

På 90% av bildene smiler jeg ikke. Jeg smiler ikke på stranden, jeg smiler ikke på busstoppet, jeg smiler ikke da Inger og jeg står lent inntil et gjerde på en båt vi tok. På noen av disse bildene kan man se antydning til et delvis anstrengt smil og på noen få: et ordentlig. Jeg prøvde virkelig å smile. Det er ikke det at alt var forferdelig, for jeg hadde det okei på en måte. Jeg var på ferie sammen med to av de beste vennene mine, og er det noe jeg setter pris på, så er det kvalitetstid med dem. Men... jeg tror ikke de visste. Kanskje, kanskje ikke. I blant er det vanskelig å legge merke til at noe er veldig galt.

Jeg husker så godt da jeg bestilte språkreisen i februar 2007. Mamma var veldig bestemt på at jeg måtte ha reiseforsikring, noe jeg ikke kunne fatte og begripe. På den tiden var jeg veldig sinna og hadde absolutt ikke et problem, nei for all del. Jeg hylte, skrek og lagde et forferdelig spetakkel, noe man ofte gjør når man vil holde noe for seg selv og lure alle og en hver om at man har det kjempefint. Jajaja. "DU TROR IKKE AT JEG KOMMER TIL Å DRA, DU. JEG HAR DA VIRKELIG IKKE ET PROBLEM!" Ord som ble repetert titt og ofte. Det var ikke sant. Mamma hadde lyst til at jeg skulle dra. Mamma ønsket at jeg skulle få det til. Mamma er glad i meg og i dag forstår jeg hvor redd hun måtte ha vært, selv om jeg ikke klarer å sette meg inn i hvordan det var for henne.

Ja, og så fikk jeg dra da. Jeg tror de var litt bekymret da jeg sto på flyplassen i Tromsø og vi skulle si farvel. Det var min første ferietur alene og selv om jeg både var fornuftig, reflektert og relativt moden for alderen, var jeg emosjonelt umoden. Jeg var ikke flink til å passe på meg selv.
"Må du huske å spise da," sa mamma.
"Ja, så klart. Hva er det du tror om meg?"
Hun trodde nok mange ting og mange av de tingene var helt riktig. Jeg ville bare ikke se det selv.

Og sånn var det.

Julefesten på fredag gikk tålelig greit. I alle fall nesten. Da klassen min og jeg sto på scenen fremfor gudene må vite hvor mange mennesker, følte jeg absolutt ingenting - inntil det ble min tur til å åpne kjeften for så å lese opp det lille utdraget fra nok en tekst uten tittel. De første sekundene var okei nok, men så glemte jeg, bokstavelig talt, å puste igjennom nesen. I blant gjør jeg det og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig etter alle de timene med fokusering på nået og åndedragene som jeg har drevet med det siste året.
Det førte selvfølgelig til at kroppen min begynte å riste, hendene mine skalv og jeg ble så svimmel at sorte prikker begynte å svømme fremfor øynene mine. Da vi gikk av scenen etter ti minutter var jeg så dårlig at det var like før middagen kom i retur. Det gikk heldigvis bra.

I 22- tiden kjørte klasseforstanderen min Caroline og meg til togstasjonen. Vel i ført penkjoler og høyhælte sko trampen vi inn på toget som skulle ta Caroline med til Hønefoss og meg... til Asker av alle steder. Da jeg bestilte togbillett i oktober var jeg så idiotisk at jeg skrev "Bergen - Oslo Lufthavn" på NSB sine nettsteder, noe som førte til at jeg måtte gå av på Asker stasjon rundt 0600 tiden. Jajaja. Til slutt kom jeg meg frem til flyplassen, fikk sjekket inn og travet frem og tilbake mellom spisestedene på jakt etter frokost mens ambivalensen holdt på å gjøre meg fullstendig gal. Jeg blir flau av å spasere rundt slik og jeg kan ikke forestille meg hvor latterlig det må se ut for de andre menneskene som venter på å ta flyet sitt. Selv om man ikke lengre kan se at jeg er spisesyk, er jeg nesten overbevist om at det lyser "spiseforstyrret" på lang vei. Jeg hater å spise frokost på flyplasser, men det er i allefall god øving på å bli mer fleksibel når det kommer til frokostspising. Det er tross alt ikke meningen at man skal spise det samme hver eneste dag resten av sitt liv. Friske mennesker gjør ikke det - men så lenge jeg ikke er flink nok til det per dags dato, holder jeg meg fortsatt til det jeg har fått banket inn i hodet i løpet av ca. 144 dagene jeg har tilbrakt på Capio. På grunn av at det ikke finnes noen kostlister og lunsjer som er dominert av dl mål og andre idiotiske ting, har jeg likevel blitt flink til å spise det jeg har lyst på.

Ja, ja. Selv om det var ei utfordring (noe som er bra!), greide jeg det til slutt. Takk og lov.

Da jeg kom hjem og skulle ta meg en tur på toalettet, oppdaget jeg til skrekk og gru at mamma og pappa hadde funnet frem vekta og plassert den under vasken. I blant glemmer de at det er farlig for meg å ha den innen synsvidde, noe som er forståelig. I de fleste hjem er det normalt å ha ei vekt liggende selv om de færreste bruker den til tider og utider.
"Pappa," sa jeg da jeg hadde vært på toalettet. "Du må fjerne den vekta. Den kan ikke ligge der når jeg er hjemme. Det er ikke bra for meg."

Som så mange andre har også jeg hatt veiemani, og er det noe jeg ikke vil, så er det å få den tilbake. Selv om jeg bare blir veid når jeg er hos relativt kompetende mennesker, må jeg likevel ha den unna for å forhindre enkelte uheldige ting og tang.
Før jeg tok kveld måtte jeg nok en gang forsikre meg om at den var borte, og det var den. Mamma og pappa tar forhåndsregler når jeg kommer hjem. Takk og lov for det. Og når alt kommer til alt, synes jeg at jeg er flink som sier i fra. Som så mange av dere vet, krever det noe å gjøre det.

Ellers har jeg det fint. Denne jula har jeg ikke store planene. Jeg skal bare gjøre ting jeg virkelig har lyst til og bortprioritere elektroniske duppeditter litt, for å få fullført noe jeg har lagt til side ganske lenge. Jeg skal lime inn bilder i fotoalbum, lese noen av de bøkene jeg har hatt lyst til å lese lenge, strikke ferdig noen greier jeg begynte på for evigheter siden og ellers... spille the sims og slappe av.


I dag skal jeg på julekonsert sammen med mamma, Sandra og Inger. Det blir fint.