For øyeblikket er ting litt vanskelig. Elefantstemmen river meg i håret, biter i hjernecellene mine og hvisker til meg i nattemørket. Måtte han dø, forlate meg, fortæres og råtne. Forbasket dritt. Jeg ønsker den død og jeg er sikker på at den kommer til å bli det også. Jeg har fått mange mail fra jenter som forteller at de i dag er friske, jeg kjenner mennesker som har vært pårørende til en spisesyk og jeg kjenner også en del folk som er friske. Det er ordentlig fint. Det gir meg håp, styrke og forsterker troen på at det er mulig. Takk!

Til tross for at ting ikke er så enkelt, klarer jeg meg bra. Jeg nekter å gi opp. Jeg orker ikke å kaste inn årene. Jeg vet at det kommer til å bli bedre om ikke så lenge. Det har blitt det og da vil det bli det igjen. Jeg klamrer meg fast i den kunnskapen jeg har lært og minner meg selv på at livet er vakkert. Jeg gidder ikke en runde til bak dører uten muligheten til å være fri.

Det kommer til å bra.

Jeg tror litt på pappas religiøse overbevisning og i blant er jeg overbevist om at det faktisk finnes noe der ute et sted som kanskje er mektigere enn en selv. En sterkere energi, en kraft, noe, ett eller annet. Kanskje har det noe med oppveksten min men jeg vet ikke. Noen mennesker er i alle fall stand til å utrette mirakler. I går fortalte pappa meg en historie som var så sterk at jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det. Det å få høre hvor mange mennesker som har bedd for meg er sterkt. Det viser hvor sterkt de ønsker at jeg skulle innse hvor syk jeg var, hvor mye de brydde seg og bryr seg om jeg, det forteller om den neste kjærligheten de har selv om de knapt kjenner meg.

For mange folk ute i verden, virker det kanskje rart og uforståelig men det betyr ingenting. En ting er i alle fall sikkert: det finnes engler blant mennesker. På Capio er det fullt av dem. Det er mange rundt meg. Vennene mine, mamma og pappa, lillesøster, lillebror, slekt og familie, gamle lærere, gamle klassekamerater, dere lesere som alltid viser deres støtte igjennom gode og dårlige dager og alle andre som bryr seg.

Spørsmål om julefeiringa dukker opp titt og ofte her hjemme.

"Ja, Annika, hva ønsker du deg i julestrømpen fra nissen?" spurte pappa i går.

"Lengre hår," svarte jeg. Jada, håret mitt har vokst mye det siste året - hurra for det. Helt siden jeg klipte av alt i august i fjor, noe som var nødvendig fordi det bare var tre hårstråd igjen nederst i tuppene, har jeg hatt komplekser for det. Det er heldigvis mye bedre nå, men i perioder der jeg "røyter", noe alle mennesker gjør i blant, får jeg hetta. Heldigvis opplever jeg gang på gang at det går over. Det er en fin ting.

Apropos julestrømpe: jeg vet ikke hva jeg har lyst til å få hos julenissen. Jeg aner ikke hva jeg skal svare når pappa spør om jeg kanskje har lyst på en sjokolade - bare en liten en. Jeg tenker og tenker, og ja, kanskje jeg faktisk har lyst på en. Ambivalensen er ganske sterk, så jeg vet ikke noe som helst. Det blir spenndende å se hvordan ting kommer til å bli i morgen, men jeg har planer om å ha en fin julaften med julestrømpe, dessert og i alle fall ei julekake. Dårlig samvittighet eller ikke. Jeg skal drite i den.

 en gang for lenge siden så det slik ut.

Lillesøster har litt problemer med å kjøpe julegave til meg. Gang på gang har hun spurt meg om hva jeg ønsker meg, og det er alltid de samme svarene.

"Et virusprogram som kan holde unna teite tanker. De selger det nok på Expert eller Elkjøp."

"En makuleringsmaskin. Jeg tror de har det på Binders."

"En deleteknapp. En pauseknapp. Og kanskje... en tryllestav som kan få ting til å gå litt raskere, men det vet jeg ikke hvor man finner. Kanskje ei oppskriftbok, selv om jeg kan den utenat. Eller... Ja. Noe annet. Kan jo hende det finnes noe på Rema." Jeg ler litt når jeg svarer. Litt humor er viktig, selv om det som regel er galgenhumor. Latter hjelper og jeg liker å le. Det gjør meg glad.

fra julefesten på fredag 18.desember

det ser ut som om alle har opplevd noe helt forferdelig grusomt

Jeg har det både bra og litt vondt på samme tid. Det høres kanskje rart ut, men det er mulig. Alle tingene rundt meg er så fine, og jeg er glad for at det er slik. Jeg har det fint hjemme sammen med familien min. Jeg pusler med koselige ting jeg liker: som for eksempel en generasjon jeg og lillesøster driver med på The Sims (ja vi spiller masse og jeg har kjøpt tilleggspakken som en for tidlig julegave til oss begge), fotoalbum, litt strikking og lesing. Jeg har til og med lest ut ei bok som heter "Før jeg dør" og nå har jeg begynt på "Lucifers evangelium." Begge to er veldig lettleste, noe som passer meg fint. Det siste året har jeg ikke klart å lese gode gamle klassikere som jeg egentlig er veldig glad i. Den eneste er "Sult". Det tok en evighet. En gang i tiden satt jeg med nesa i ei bok hele tiden og fullførte flere bøker i uka. Når man blir syk blir konsentrasjonen veldig dårlig, noe som er synd. Jeg liker å lese. Før jul i fjor leste jeg noen få bøker men pugget ambulansemedisin, latinske kroppsdeler. Hvordan jeg klarte det, fikk gode karakterer og hang med i alle de tingene er ufattelig.

I løpet av høsten har jeg lest omentrent fire bøker. "Sult", den elendige twilightgreia "formørkelsen", "Eragon" og den som jeg nettopp ble ferdig med. Det er ingenting. Den siste boka jeg leste, "Før jeg dør" var ikke så verst, og jeg tror "Lucifers evangelium" også er ganske okei. Den virker i alle fall sånn. Jeg har alltid likt bøker som handler om religion og slike ting. Religion har alltid fascinert meg.

Jeg gleder meg til all vaskingen og alt det der er ferdig og julefreden kan senke seg over huset. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal spise i morgen, men det ordner seg sikkert. Jeg spiser ikke kjøtt.

I går spiste jeg, Inger, Sunniva og Merete ute. Det gikk veldig bra til tross for at ting er litt vanskelig akkurat nå.