Jeg har ganske lenge holdt på å redigere kategoriene jeg blogger i, og er enda ikke ferdig med det prosjektet. Med tusen og noen innlegg tar det tid. Fortsatt er det enda litt rotete og kaotisk, og noen av kategoriene som står der, skal forsvinne.
Kategoriene (står til høyre på siden) er som følger:



Capio - alle innlegg som er skrevet mens jeg var innlagt på Capio eller andre ting som har med Capio å gjøre
.
div - krimskrams og annet tull som ikke passer inn andre steder.

info - informasjon om sykdommer, tilstander og annet som kanskje kan være nyttig (eller unyttig)

Livet -hverdagen, livet og her og nå. Generelt sett ting som ikke omhandler sykdom. På grunn av at jeg, i en periode postet alle innlegg i denne kategorien, har den utrolig mye innhold.

Oppskrifter - matoppskrifter. Det er dessverre (eller kanskje like greit?) et fåtall oppskrifter på denne bloggen. Kanskje kommer det mer etter hvert.

Oppsummering - års, måneds og andre oppsummeringer.

perm - permisjoner, i hovedsak fra ungdomspsykiatrisk. Noe er også fra capio.

Sf - Alt som omhandler spiseforstyrrelser og Elefantstemmen.

Skriverier - tekster, dikt og annet som jeg har skrevet.

Sykdom - depresjon, influensa, angst, kriser osv.

tanker - det punktet sier seg selv.

terapi - terapi, terapi. tidligere refererte jeg ofte til samtaler jeg hadde med diverse terapeuter, men på grunn av at enkelte i hjelpeapparatet leser bloggen min, gjør jeg ikke det lengre. Det har noe med at jeg ikke vil skrive feil eller uriktig, slik at jeg får ord som: "det har jeg aldri sagt" osv slengt i ansiktet. Regner med at dere forstår.

ungdomspsyk. - fra tiden på ungdomspsykiatrisk avdeling.


i tillegg kommer jeg til å opprette en kategori som heter ÅFS eller folkehøgskole = tiden fra Åsane.

Kommentarer: kommentarfeltet mitt har alltid vært "åpent", noe som for så vidt har vært veldig greit. Men, det gjør slik at det blir vanskeligere for meg å svare på kommentarene deres (jeg leser dem alltid!)  Så, jeg har ordnet på innstillingene og ordnet det slik at jeg alltid må godkjenne kommentarer. Det har absolutt ingenting med at jeg får slemme kommentarer og lignende, for det får jeg ikke. Jeg satser på at jeg fremover får gitt bedre respons på kommentarer. 

Det virker nesten som en hel evighet siden sist jeg skrev et "ordentlig" blogginnlegg, og med "ordentlig" mener jeg slike innlegg som forteller om livet, hverdagen, tilstanden og sånne ting. Om hvordan jeg har det og hvordan jeg takler hverdagens utfordringer, kjemper kriger og det som hører med når man har sitt eget tankekjør hengende over sitt eget hode. Det er liksom ikke det at "tanker fra tiden som var vol. blablabla" ikke er blogginnlegg, for det er det jo, men de handler i hovedsak om hvordan jeg hadde det før- hvordan det er å leve med en alvorlig anoreksi, hvordan ting blir når Elefantstemmen tar over, om alvorlige tunge stunder med Mørkets Fyrste og så videre. En sammenligning. Skriftlige bevis på at det GÅR AN å bli bedre. De skriftlige bevisene er egentlig ingenting i forhold til hvordan det er når man kjenner det selv. En ting er at menneskene som man har rundt seg ser at "noe" har blitt annerledes, men det er noe helt annet når man kjenner det selv. Forandring, fremgang, styrke, friske dager. 


Jeg regner med at dere dør etter å høre hvordan det går?! Oppdatering? JA.

1. For to uker siden (jeg er ikke sikker, dagene går i surr) økte jeg dosen på medisinen jeg begynte på i februar. Antidepressiva, noe jeg aldri har gått på før. Årsaken er rett og slett fordi behandlere var redd for at jeg skulle havne i en manisk hurramegrundt-periode, og i tillegg fungerte de humørstabiliserende pillene jeg har brukt tidligere. På grunn av den ufyselige smaken på de tablettene, sluttet jeg i desember. Det var ikke et sjakktrekk. November-desember-januar-februar-mars-krisefasen ble enda vanskeligere å takle da jeg ikke hadde noe som kunne hjelpe meg til å gjøre de aller verste stupene i gjørmehullet litt enklere.
Nye medisiner og jeg tror de virker. Jeg har fortsatt mine dager, men de er ikke like tunge og jeg gråter ikke hysterisk hver eneste dag. Jeg kaster ikke ting veggemellom eller ødelegger mobiltelefoner, og jeg ringer heller ikke mamma annen hvert minutt for så å legge på røret i det hun prøver å si noen trøstende ord.

Medisiner tar naturligvis ikke bort sykdommen, men det demper symptomene og det er akkurat det jeg trenger. En støttekrykke i hverdagen. Noen ganger har man behov for akkurat det. Og jeg, vel, jeg har heldigvis erkjent at jeg nok må ta medisiner en stund til.

Nåja, innlegget skulle ikke akkurat handle om medisiner da, men.... den gledelige nyheten er uansett at jeg TROR og HÅPER at jeg er sterkere. Det kjennes slik ut. Og jeg tror også at jeg er i stand til å overvinne denne eviglange krisefasen en gang for alle. I alle fall for denne gang!


2. Fredagskveld, i forrige uke var jeg ute på byen. For første gang på mange, mange måneder. Det er ikke det at bylivet er så fryktelig morsomt eller noe jeg foretrekker å bruke alle helgene mine på, men... det var ganske stort allikevel. Av en grunn: vektoppgangen som tok helt av i høst og tidlig vinter, har gitt meg angsten tilbake og en fryktelig selvfølelse. Begge deler har gjort det utrolig vanskelig for meg å forholde meg til andre mennesker.

3. Praksisoppgaven er levert inn, jeg er på skolen hver dag (så langt), det enorme samfunnsfagprosjektet er snart i mål og påskeferien er like rundt hjørnet. I tillegg hadde jeg bare tre bittesmå feil på en engelskstil som jeg fikk tilbake i dag! Ja, og så skal jeg lage en muntlig presentasjon om spiseforstyrrelser. I engelsken.

4. Jeg har innsett et og annet. For første gang i livet mitt, i alle fall nesten, ønsker jeg å ta godt vare på meg selv.

5. Og til slutt, en liten advarsel: aldri begynn å spill dette spillet:

"Det er som du er tilbake," sier mamma, "etter noen år borte."
Jeg både forstår og ikke forstår hva hun mener. Slik som jeg oppfatter den daværende tilværelsen min og tingenes tilstand, har jeg vært bortevekke så lenge jeg kan huske. Men, jeg er glad at andre oppfatter ting annerledes og husker den jeg var før jeg "forsvant."
"i fjortenårs alderen," sier mamma, "nå er du deg selv igjen!"

"husker du den der... velkommen hjem- sangen til Sissel? Det er nesten sånn det er. VELKOMMEN HJEM, ANNIKA."

Jo takk. Jeg er nærmere friheten enn jeg har vært siden 2003. Selv om november-desember-januar-februar-mars-krisefasen fortsatt står på, har det blitt enklere. Kanskje er mye takket være medisiner og eksponeringsturen til Oslo, Fredrikstad og Capio, og uansett hvordan det er, er det i alle fall noe som er enklere. Jeg ser meg på en litt annen måte. Jeg gråter ikke hver dag. Og jeg brøler ikke, hyler ikke og snakker ikke konstant om hvor tykk jeg er. Jeg tror at vekta er stabil. Jeg har fått maten under "kontroll", det vil si at jeg ikke putter skjea i honningboksen og spiser opp alt innholdet eller stapper i meg en hel ost og gråter etterpå, eller en 200 g sjokoladeplate om dagen. "Overlevelse," sa behandler E da jeg besøkte capio i november i fjor. Jeg kan spise godteri og is og kake uten å spise hele isboksen eller hele kaka. O' JOY!
Sånt skjer. Overlevelse høres bedre ut enn overspising. Det tok mange måneder. Men jeg tror jeg forstår nå. Selv om skammen er enorm, selv om jeg skammer meg er det enklere nå. Jeg er ikke alene. DU ER IKKE ALENE.
Det er enklere å eksistere når maten går bedre. Når maten går normalt. Å ha en spiseforstyrrelse suger. Bare så det er sagt. Normalvektig er ikke synonymt med frisk. Bare så det også er sagt.

Lenge leve optimismen. Lenge leve livet.
Lenge leve motivasjon og inspirasjon.
Lenge leve det man kan og det man får til.
Håpet. Gleden. Troen. Livsglede. Drømmer. Skriving. Eksponering. Å kunne kose seg. Å fungere. Å le. Å danse tulling på stuegulvet sammen med lillesøster. Å sove hele dagen fordi jeg VIL, ikke fordi jeg vil slutte å tenke.
Meg. Deg. Oss.

Jeg har alltid hatt problemer med å fortelle mennesker ansikt til ansikt hva jeg føler for dem eller hva de betyr for meg. Det har muligens sammenheng med min manglende evne til å generelt snakke om mine egne følelser om hva det nå enn måtte være, og det gjør mange ting ganske vanskelig. Det setter sperrer både her og der, og gjør det blant annet litt problematisk å få det man trenger i terapi-sammenhenger.
Det er enklere å skrive. Alltid. Noen ganger når jeg er så fylt til randen med gode følelser får jeg slike innfall som er basert på at jeg, på en eller annen måte er nødt til å fortelle hva jeg har inni meg. Til det eller de menneskene det gjelder.

I går var en slik dag. Til tross for at jeg var veldig sliten etter to dager der jeg omtrent hadde vært på farten hele tiden, var jeg overfylt med kjærlighet, ruset på gode følelser og så evinnelig takknemlig for å få være en del av alt sammen- verden, livet, menneskene jeg bryr meg om, saker jeg kjemper for og ting jeg engasjerer meg i osv.

Så jeg skrev en mail. En mail på syv ord som på mange måter sier mer enn tusen andre ord. Noen ganger er det enkle det beste.



ps. jeg fikk svar også. jeg tror hun ble litt glad.

21. april 2009 skrev jeg innlegget under og publiserte det i bloggen, og jeg publiserer det en gang til. må dog legge til at svarene på "falskehetene" er skrevet ut fra mitt eget synspunkt, mine opplevelser og erfaringer.

Jeg kjenner at jeg rett og slett blir både oppgitt og matt, når jeg titter innom enkelte blogger. Jeg er fullstendig klar over at man leser det som publiseres på eget ansvar, og man må selv være ansvarlig for det man velger å klikke seg innpå på det O'store World Wide Web. Joda, jeg vet at man selv velger hva man skal motta, hvordan man skal tolke det, og hvis man innerst inne er fullstendig klar over at det man leser ikke er bra for én, burde man virkelig styre unna det.


Over alt i verden finnes det jenter og gutter, for den saks skyld, som er hellig overbevist om at det å leve med en spiseforstyrrelse, virkelig er en livsstil. De har repetert setninger som; "åh, jeg blir nok aldri så dårlig," og "det går an å leve sånn, det tror jeg på" så mange ganger at det til slutt blir en sannhet for dem. Det er en god del av oss matvrakene som har vært der. Titt og ofte dumper jeg innom sider, der spesielt jenter, har publisert en "så kaldt fordelliste", og reaksjonen som oppstår fra min side, er ikke noe annet enn en ren og brutal irritasjon. Selv om jeg vet at de gjør det på eget ansvar, og at det nesten er umulig å få opp øynene deres – såpass at det egentlig er nytteløst å prøve å forklare noe som helst, synes jeg at det er min fulle rett å bli sinna. Rett og slett.


Hvor hensiktsmessig det er å publisere dette innlegget, spesielt med tanken på fortsettelsen av dette skribleriet, vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan dere kommer til å reagere, og jeg aner ikke om det vil gi en helt motsatt effekt, så langt fra det jeg egentlig prøver å formidle. Jeg velger likevel å publisere hele greia, for hvis jeg, på ett eller annet vis, klarer å treffe en søkende sjel som holder på å forville seg inn på stien til helvete, på en såpass måte at vedkommet begynner å reflektere litt over hvor hun/han er på vei, er jeg fornøyd. Da har det i alle fall kommet noe godt ut av det.


Så, here we go:

Denne greia har fått ett eller annet navn, som jeg rett og slett ikke klarer å huske, men det er ikke viktig. Det er ikke det som er relevant. Den består i alle fall av en rekke helt idiotiske punkter, som jeg kjenner at jeg blir KVALM innvendig av å lese. Jeg har, av diverse grunner, bare valgt å trekke ut noen punkter.



falskhet 1: Du kommer til å bli tynn.

Sannhet 1: Ja, sannsynligheten for at du blir tynn er stor. Problemet er bare at du aldri i verden kommer til å bli tynn nok, og for hvert kilo som forsvinner av deg og jo mer usynlig du blir, desto større ser du ut i speilet. Noen innbilder seg at det å være lykkelig, er synonymt med tynnhet – men de tar fullstendig feil. Når du først holder på å forsvinne, vil du aldri klare å oppleve "liksom-gleden". Det er ikke bare det utvendige som blir mindre, det er også det innvendige. Til slutt er det ingenting igjen av det mennesket du en gang var, alle kvalitetene dine, alle interessene du hadde, lysten til å være sammen med mennesker du bryr deg om, forsvinner i takt med deg.



Falskhet 2: Du kommer til å se dødsbra ut uansett hva du har på deg.

Sannhet 2: Bullshit! Når klærne henger og slenger som en søppelsekk, ser du ikke dødsbra ut lengre. Du ser ikke ut som noe som helst, og du drukner i alt stoffet. Til slutt orker du ikke å ordne eller fikse deg lengre på noen måte, for du har verken lyst eller ork til å prøve engang. Alt du gjør er å føle deg grusom og forferdelig.


Falskhet 3: Menn vil synes du er mer attraktiv.

Sannhet 3: Nei, det gjør de ikke. Du ser ut som du har overlevd en sultkatastrofe i et u-land, og mennesker frastøter deg fordi du er så skjør. Menn kommer ikke til å se din vei engang, og om de gjør det, er det bare fordi de synes at du ser direkte skrøpelig ut. Dessuten kommer du til å miste all interessen du noen gang har hatt for det motsatte kjønn, og ting som er fine i livet; som forhold og fysisk kontakt, blir rett og slett umulig. Mennesker kommer til å få store problemer med å ta i deg, i frykt for at du kommer til å knekke sammen.


Falskhet 4: Du kommer til å føle deg mer selvsikker og fornøyd med livet.

Sannhet 4: Ja,ja,ja!!! for all del! Kjempefornøyd. Etter hvert som tiden går, blir du aldri god nok, aldri bra nok, aldri fin nok, og du blir så usikker på deg selv at du ikke vet hvilken fot du skal stå på. Du forsvinner, matmonsteret vokser og gror, før den til slutt overtar hele deg. Livet blir en jammerdal fordi hver dag blir en krig, og til slutt går det så langt at du egentlig bare ønsker å dø. Du slutter å si hva du mener, fordi din egen stemme forsvinner bak elefantstemmens ord, og alt som kommer ut av munnen din blir løgner på løgner, og mumlende, hviskende ord der du prøver å forklare deg selv.


Falskhet 5: Du kommer til å ha fullstendig kontroll over livet ditt, og andre mennesker vil se det.

Sannhet 5: Du kommer ikke til å ha et snev av kontroll. Hvordan kan du ha det, når du ikke har makt over deg selv? Alt andre mennesker kommer til å se, er et forvirret menneske som ikke vet helt hvordan det skal fikse livet.



Falskhet 6: Tykk er en lat, slaskete, grådig og uintelligent person. Tynn er en intelligent og flink person som har kontroll over livet sitt.

Sannhet 6: Hva som er tykk og tynt er forskjellig fra menneske til menneske. Er du radmager, er også hjernecellene dine døde, og det finnes ikke mer intelligens og flinkhet igjen. Farvel fornuft og forstand, hei galskap.



Falskhet 7: Du får mer tid. Bare tenk på all den tiden man bruker på å handle, lage mat, spise og rydde vekk? Du kan gjøre andre, morsommere ting.

Sannhet 7: Du får ikke mer tid. Du kommer til å bruke hvert eneste minutt av hverdagen til å tenke på mat, lese om mat, fokusere på mat, etc. Det kommer til å være det eneste som fyller dagene, timene, ukene dine, og det kommer til å gå ut over alt annet. Ingenting kommer til å bli morsomt lengre; du orker ingenting, ikke være sammen med venner, drive med interesser og hobbyer.


Falskhet 8: Du vil være mindre utsatt for en rekke sykdommer. Hjerteinfarkt, diabetes osv.

Sannhet 8: Akkurat, ja. Mennesker med spiseproblemer har økt risiko for beinskjørhet, hjerteproblemer, ødemer, elektrolyttforstyrrelser, håravfall, hullete tenner, dårlige negler og hud, blåmerker. Det er fantastisk pent. I tillegg blir huden grå, tærne blå og kroppsdeler verker til hver tid.


Falskhet 9: Du kan gå i bikini, og være STOLT!

Sannhet 9: Jeg kan love deg at du ikke kommer til å ta på deg en eneste bikini.

"Så flott å se deg! Det var nesten utrolig.... I døra står ei jente, ei nydelig jente og hun er glad!"
"Ja, jeg ser vel omtrent ut som...meg..."
"Vi vet at det ikke alltid er enkelt for deg og at dette garantert er vanskelig, men du er flott."

Det er lenge siden jeg har forstått betydningen av ordene. Jeg hører dem ofte, hver dag, spesielt av mamma og pappa som fortvilt prøver å få meg til å forstå hvordan ting egentlig er- spesielt i situasjoner der jeg gråter og snakker veldig stygt og slemt om kroppen min. Om meg. En ting er å høre det av ens egne foreldre- de er liksom nødt til å si noe fint til barnet som ikke har det bra, uavhengig om de mener det eller ikke. Det er noe helt annet å få høre det hos andre mennesker, folk som jeg egentlig kvier meg litt for å treffe fordi det er så lenge siden og fordi kroppen er Annika, nå, for første gang på mange år. Annika- kroppen som jeg aldri har likt.

Fredrikstad var et eventyr. I den forstand man kan kalle det, det. Ut i fra et angstfylt tjueårig kvinnehjerte som har vært og fortsatt er livredd for både det ene og det andre, var det en helt utrolig opplevelse å bryte den vonde sirkelen som i de siste fem månedene har vært basert på å unngå kontakt med omgivelsene i den grad det er mulig uten å melde seg helt ut av samfunnet og hverdagen. Derfor: et eventyr. Unikt. Fantastisk. Herlig. Alle slike gode, fine ord kan egentlig heller ikke beskrive følelsene og opplevelse av mestring, klarhet og pur lykke som jeg har opplevd de siste to dagene.

Årsaken til besøket på Capio har jeg tidligere nevnt: møte i Capios brukerråd. Jeg er "medlem" i dette brukerrådet og det har jeg vært siden oppstarten, høst 2010. Og som jeg også har sagt og skrevet utallige ganger, har jeg også gruet meg noe innmari. Av en grunn: skamfølelse og redsel for hvordan jeg blir oppfattet. Frykt for hvordan mennesker ser på meg, jeg som er den gamle meg igjen, bare med mye mer muskler enn tidligere. En utgave av Annika som ingen på Capio eller venner jeg fikk i løpet av oppholdet der (som jeg fortsatt har kontakt med) har sett. For utenforstående kan det kanskje virke både tåpelig og dumt med tanken på at jeg fortsatt er meg- personligheten har jo ikke forandret seg, men det er altså sånn ståa er. Det er sannheten. Min sannhet er oftest bare reell for meg selv. For det som er fakta, er helt annerledes. I følge mennesker rundt meg er jeg fin. Og flott. Og fantastisk. Nydelig. Selv om jeg sjeldent tror det selv, hurra for både selvforakt og selvhat, har jeg i det minste hatt en ganske okei opplevelse av mitt eget individ de siste 48 timene. Selvskryt? JA. Men gud bevare meg vel- JEG FORTJENER Å SKRYTE AV MEG SELV. Jeg vil ikke påstå at jeg er innbilsk på noen som helst måte. Snarere tvert i mot. Det er lov å si at man føler seg fin. Det er lov!!!!!!!!

I går våknet jeg like før 0400. Flyet mitt gikk 0645 fra Tromsø, og det var selvsagt forsinket pga is og snø og annet tull og tøys. Jeg mistet toget jeg skulle ta til Fredrikstad og måtte vente en time til neste gikk. Det førte til at jeg naturligvis kom for sent til Capio- lunsjen og måtte gjøre entre på Capio helt alene. Men det gikk bra! Jeg døde ikke, jeg fikk ikke panikkanfall og det var ingen som skulte stygt på meg. Snarere tvert i mot. Jeg ble møtt av herlige personal M som tok så godt vare på meg da jeg kom, leppestift- M som jeg pleide å kalle henne, fikk gode klemmer og alt var egentlig bare... fint!? Med andre ord: ingenting å grue seg til!

Jeg fikk til og med noen ord med min gamle behandler E (takk for at du er den du er, takk for at du fortsatt ser meg og takk for at du alltid har gjort det- helt fra dag 7.januar 09), og Heidi, Juni og jeg tok toget til Oslo halv fem. Vi fikk snakket sammen og jeg fikk fortalt om alt det problematiske og vanskelige som har vært og som er, uten å pynte på det eller gjøre det til en evinnelig samtale om vekt og kalorier. Det er fy-fy. Godt å snakke ut med noen som forstår, som vet hva det handler om og som selv både har kjent, følt og tenkt mange av de samme tingene som jeg. Viktig å huske på: DU ER IKKE ALENE. Det er ikke jeg heller.
Fikk litt ekstra tid sammen med Heidi på Oslo City før jeg dro hjem til tante og onkel, og rakk til og med å handle to nye kjoler som jeg også PRØVDE. Uten å gråte på prøverommet eller bli sint eller få en annen lite hensiktsmessig reaksjon. Hurra for meg. Og hurra for flotte mennesker som gir meg gode ord, motivasjon og sånne ting som trengs.

Det var til og med fint hjemme hos tante og onkel også. Vi ble sittende lenge ut over kvelden selv om jeg var fryktelig sliten (hadde jo reist + vært våken i en evighet), snakket om alt og ingenting- takk for at dere tar så godt i mot meg!

Og i dag...
møtte jeg ei flott dame som jeg aldri har truffet før- hun holder på med et spennende prosjekt. Vi satt på kafe i tre timer og snakket for det meste om...meg. Uansett: det var veldig hyggelig.


Langt og kort på samme tid.
Jeg er tilbake i nord.
Det samme er virkeligheten, den har alt slått meg litt i ansiktet, men det gjør ingenting. I to dager har jeg følt meg fantastisk. I to dager har jeg vært høy, ruset på gode følelser og hatt en fantastisk, hverdagslig opplevelse. "Bare" det å leve, bare det å puste inn luft i en annen by og møte mennesker jeg er glade i, har gjort godt. Jeg møter dagene som kommer med godt mot.

i morgen reiser jeg.

8.februar 2007


Fra en samtale i går. Jeg husker ikke alt ordrett selvfølgelig, så noe er nok litt forandret på, men den var likevel noe som lignet på dette.

Annika: Jeg er ikke redd for noe.

Behandler: Du er ikke redd for noe?

Annika: Nei. Altså, selvfølgelig er jeg redd for noe.
              Alle mennesker er jo redd av og til. Det finnes
              ingen som aldri, aldri noensinne frykter noe.

Behandler: Nei, det er sant. Det er helt naturlig for et menneske å frykte noe.

Annika: Ja. Jeg vet det. Men jeg er ikke redd for "slike" ting lengre. Sånn. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har aldri vært redd for å dø. Men jeg vil egentlig ikke dø. Det er ingen sekstenåringer som virkelig vil dø.
Ikke sant, man kan si det så mange ganger en vil, men innterst inne - vil en jo ikke dø. En person som er like gammel som meg har jo egentlig mye igjen av livet. Så mye at det bare ville vært unaturlig og ikke lure på hva man kom til å gå glipp av.

Behandler: Ja, det er sant. Mer?

Annika: Nei... Ikke sant, for mange er døden det verste som kunne skjedd. Det er det ikke for meg. Jeg vil ikke dø, men jeg frykter ikke døden, som for mange ville vært en naturlig frykt. Vet ikke hvorfor, jeg vil jo ikke dø - men ofte tenker jeg at det kanskje ville vært greit. Jeg mener. Jeg vet jo ikke om jeg får til livet.
 
Behandler: Hva tror du er verst da, døden eller livet?

Annika: Livet, selvfølgelig. Det tror jeg egentlig de fleste som har levd litt, kan si. I det minste mennesker som har tenkt over hva livet og døden egentlig er. Selvfølgelig er det jo fortsatt mange som vil være redd for døden etter en slik konklusjon, men mennesker som meg - jeg vet at det er mange der ute, tenker at livet er verst. Ikke fordi det nødvendigvis blir forferdelig, men fordi det er den tyngste måten å møte døden på. Jeg snakker rundt meg selv, men. Ja. Vi går jo alle mot døden, ikke sant. Veien som heter livet er den lengste, og den tyngste. Det er den de fleste går. Det er den som skaper nye liv som andre mennesker skal leve. Det er den veien som krever mest arbeid. Døden er så mye enklere. Du velger den - og møter den. Da slipper du alle rundtturene som livet krever.

Behandler: Og da mener du at det ville vært lettere for de fleste å velge døden?

Annika: Selvfølgelig.

Behandler: Hvorfor tror du at så mange mennesker velger å fortsette livet?

Annika: Det er vel egentlig ganske enkelt å forstå. Mange mennesker har aldri vært i den situasjonen at hodet deres kun kverner seg om liv eller død, og mange vil heller aldri komme i den. De fleste mennesker skaper seg tanker om livet og døden, men det er kun noen mennesker som blir svært opphengt i tankene rundt det hele. Og da mener jeg opphengt nesten som i besatt. Slike mennesker blir ofte ensomme siden tankene om dette ofte opptar det meste. Mennesker som aldri har vært, om jeg skal si - besatt av tankene på livet og døden, vil aldri trenge å forholde seg til om de skal fortsette å leve, eller om de skal dø.

Behandler: Men det forklarer jo likevel ikke..?

Annika: Hvorfor så mange vil fortsette? Nei. Men det forklarer litt.
De få menneskene, altså; på verdensbasis blir de ganske få, som kverner med disse to store tingene vil til syvende og sist velge livet. Mange velger å kjempe til de dør, også opplever de at livet har mer å by på enn døden. Og det er jo ikke så rart.

Behandler: Hvorfor synes du ikke det?

Annika: Du lever nå, også er du død i all evighet. Livet er mye mer fantastisk enn døden, for døden er for alle lik. Det finnes bare en død men det finnes mange forskjellige liv.

Behandler: Jeg liker at du forklarer deg så nøyaktig.

Annika: Forklarer jeg ikke, skjønner du jo ikke hva jeg mener.

Behandler: Nei, det er sant. Men.. for å gå tilbake til noe du nevnte tidligere; du er ikke redd for noen "slike" ting, sa du.

Annika: Ja?

Behandler: Kan du forklare hvilke ting som går under "slike"?

Annika: Ja. Altså... De fleste mennesker frykter ting når det gjelder det psykiske. For eksempel, ei venninne av meg sier at de tre tingene hun frykter mest, er;

1. En syretrip som varer for alltid.
2. Å få en bipolar lidelse. (Det som før het manisk- depressiv).
3. Å få sosial angst.

Men jeg kan ikke frykte slike ting lengre. Skjønner du? Hva er det å frykte? Mange mennesker synes psykiske lidelser er skremmende. Jeg gjør ikke det lengre. Jeg har jo ingen grunn til å frykte mani - når jeg selv blir utsatt for hypomani. Angst har jeg hatt, så jeg frykter ikke det heller. Selvfølgelig; i den forstand at man ikke kan frykte slik. Man må jo være temmelig idiot i hodet om man aldri er redd for slike ting. Redd er jeg jo, men jeg frykter det ikke.

Behandler: Nei. Du har vel ingen grunn til å frykte mani, det er sant. Og dessuten tror jeg du trenger deler av kreativiteten du får av hypomanien for å holde deg fast.

Annika: Holde meg fast i hva da?

Behandler: I deg selv.

Annika: Hm?

Behandler: Ja. Jeg tror du er redd for å åpne deg selv litt, og gi litt slipp.

Annika: Gi slipp? På hva da?

Behandler: På frykten.

Annika: På frykten for da?

Behandler: Annika, vet du hva jeg tenker?

Annika: Nei, hvordan i alle dager skal jeg vite det? Jeg er jo ikke deg.

Behandler: Nei det er sant.

Annika:Så hva tenker du da?!?

Behandler: Jeg tenker at du ikke er redd for døden. Men..

Annika: Herregud. Det er jo det jeg sier!

Behandler: Ja. Men jeg tenker at du er litt redd for livet.

Fortid, tanker tusen ganger tenkt. Sår og vond, men allikevel noe.