"Så flott å se deg! Det var nesten utrolig.... I døra står ei jente, ei nydelig jente og hun er glad!"
"Ja, jeg ser vel omtrent ut som...meg..."
"Vi vet at det ikke alltid er enkelt for deg og at dette garantert er vanskelig, men du er flott."

Det er lenge siden jeg har forstått betydningen av ordene. Jeg hører dem ofte, hver dag, spesielt av mamma og pappa som fortvilt prøver å få meg til å forstå hvordan ting egentlig er- spesielt i situasjoner der jeg gråter og snakker veldig stygt og slemt om kroppen min. Om meg. En ting er å høre det av ens egne foreldre- de er liksom nødt til å si noe fint til barnet som ikke har det bra, uavhengig om de mener det eller ikke. Det er noe helt annet å få høre det hos andre mennesker, folk som jeg egentlig kvier meg litt for å treffe fordi det er så lenge siden og fordi kroppen er Annika, nå, for første gang på mange år. Annika- kroppen som jeg aldri har likt.

Fredrikstad var et eventyr. I den forstand man kan kalle det, det. Ut i fra et angstfylt tjueårig kvinnehjerte som har vært og fortsatt er livredd for både det ene og det andre, var det en helt utrolig opplevelse å bryte den vonde sirkelen som i de siste fem månedene har vært basert på å unngå kontakt med omgivelsene i den grad det er mulig uten å melde seg helt ut av samfunnet og hverdagen. Derfor: et eventyr. Unikt. Fantastisk. Herlig. Alle slike gode, fine ord kan egentlig heller ikke beskrive følelsene og opplevelse av mestring, klarhet og pur lykke som jeg har opplevd de siste to dagene.

Årsaken til besøket på Capio har jeg tidligere nevnt: møte i Capios brukerråd. Jeg er "medlem" i dette brukerrådet og det har jeg vært siden oppstarten, høst 2010. Og som jeg også har sagt og skrevet utallige ganger, har jeg også gruet meg noe innmari. Av en grunn: skamfølelse og redsel for hvordan jeg blir oppfattet. Frykt for hvordan mennesker ser på meg, jeg som er den gamle meg igjen, bare med mye mer muskler enn tidligere. En utgave av Annika som ingen på Capio eller venner jeg fikk i løpet av oppholdet der (som jeg fortsatt har kontakt med) har sett. For utenforstående kan det kanskje virke både tåpelig og dumt med tanken på at jeg fortsatt er meg- personligheten har jo ikke forandret seg, men det er altså sånn ståa er. Det er sannheten. Min sannhet er oftest bare reell for meg selv. For det som er fakta, er helt annerledes. I følge mennesker rundt meg er jeg fin. Og flott. Og fantastisk. Nydelig. Selv om jeg sjeldent tror det selv, hurra for både selvforakt og selvhat, har jeg i det minste hatt en ganske okei opplevelse av mitt eget individ de siste 48 timene. Selvskryt? JA. Men gud bevare meg vel- JEG FORTJENER Å SKRYTE AV MEG SELV. Jeg vil ikke påstå at jeg er innbilsk på noen som helst måte. Snarere tvert i mot. Det er lov å si at man føler seg fin. Det er lov!!!!!!!!

I går våknet jeg like før 0400. Flyet mitt gikk 0645 fra Tromsø, og det var selvsagt forsinket pga is og snø og annet tull og tøys. Jeg mistet toget jeg skulle ta til Fredrikstad og måtte vente en time til neste gikk. Det førte til at jeg naturligvis kom for sent til Capio- lunsjen og måtte gjøre entre på Capio helt alene. Men det gikk bra! Jeg døde ikke, jeg fikk ikke panikkanfall og det var ingen som skulte stygt på meg. Snarere tvert i mot. Jeg ble møtt av herlige personal M som tok så godt vare på meg da jeg kom, leppestift- M som jeg pleide å kalle henne, fikk gode klemmer og alt var egentlig bare... fint!? Med andre ord: ingenting å grue seg til!

Jeg fikk til og med noen ord med min gamle behandler E (takk for at du er den du er, takk for at du fortsatt ser meg og takk for at du alltid har gjort det- helt fra dag 7.januar 09), og Heidi, Juni og jeg tok toget til Oslo halv fem. Vi fikk snakket sammen og jeg fikk fortalt om alt det problematiske og vanskelige som har vært og som er, uten å pynte på det eller gjøre det til en evinnelig samtale om vekt og kalorier. Det er fy-fy. Godt å snakke ut med noen som forstår, som vet hva det handler om og som selv både har kjent, følt og tenkt mange av de samme tingene som jeg. Viktig å huske på: DU ER IKKE ALENE. Det er ikke jeg heller.
Fikk litt ekstra tid sammen med Heidi på Oslo City før jeg dro hjem til tante og onkel, og rakk til og med å handle to nye kjoler som jeg også PRØVDE. Uten å gråte på prøverommet eller bli sint eller få en annen lite hensiktsmessig reaksjon. Hurra for meg. Og hurra for flotte mennesker som gir meg gode ord, motivasjon og sånne ting som trengs.

Det var til og med fint hjemme hos tante og onkel også. Vi ble sittende lenge ut over kvelden selv om jeg var fryktelig sliten (hadde jo reist + vært våken i en evighet), snakket om alt og ingenting- takk for at dere tar så godt i mot meg!

Og i dag...
møtte jeg ei flott dame som jeg aldri har truffet før- hun holder på med et spennende prosjekt. Vi satt på kafe i tre timer og snakket for det meste om...meg. Uansett: det var veldig hyggelig.


Langt og kort på samme tid.
Jeg er tilbake i nord.
Det samme er virkeligheten, den har alt slått meg litt i ansiktet, men det gjør ingenting. I to dager har jeg følt meg fantastisk. I to dager har jeg vært høy, ruset på gode følelser og hatt en fantastisk, hverdagslig opplevelse. "Bare" det å leve, bare det å puste inn luft i en annen by og møte mennesker jeg er glade i, har gjort godt. Jeg møter dagene som kommer med godt mot.