Igjen: mobilblogging.

Ville bare si at...
I dag da jeg våknet, kjente jeg en ro. En av disse gode følelsene som fyller kroppen fra topp til tå. Fred. I hodet, i sjela, en av disse dagene der jeg våkner uten å tenke noenting. Bare ligger rolig i senga på søskenbarnet mitt sitt rom og smiler for meg selv. Fint.

Jeg øver meg på å si til meg selv at jeg ser fantastisk ut. Gårsdagens opplevelser henger enda igjen. For selv om jeg er rund i kantene, selv om jeg ikke lengre er en størrelse xxs og selv om ingen kan stryke meg over skuldrene og si: "du er så tynn!", er jeg flott. De sier det. Jeg er meg. Og kroppen er en kvinne. Jeg er ei dame. Tjue år.

Takk Heidi. Takk Juni. Takk for at jeg fikk være sammen med dere og luftet alle tankene jeg ikke er så flink til å si. Takk for at dere lytter og for at dere skjønner bedre enn noen andre hvordan det er. Takk eks-behandler E for at du er et helt unikt menneske og for at du fortsatt klemmer meg på samme måte. Og takk, takk Capio.
Jeg elsker dere alle.