"Går du?" sier noen på nord-norsk, og ser på meg i det jeg kler på meg den røde kåpa og slenger sekken på ryggen. Jeg nikker.
"Koffør det? Du får jo fravær og ingen bryr seg om du ikke har gjort det vi holdt på med i går." Jeg rister på hodet og nikker om hverandre, nikker og rister og stotrer fram noen ord som egentlig ikke er av betydning, fordi ingen skjønner eller forstår dem allikevel. Det er ikke vits å forklare seg. For hvordan forklarer man seg for noen som ikke forstår: "Det spille ingen rolle. Æ går..."

Og jeg går. Mennesker sitter i klasserommet som spørsmålstegn, undrende, vurderende og lurer på hvorfor Annika forsvinner nok en gang. Hvorfor blir hun ikke? Hvorfor forsvinner hun? Hvorfor er hun borte hele tiden? Hvorfor?
Jeg vet at de lurer. Jeg vet at de vurderer meg og tror at jeg er lat. Tror at det handler om at jeg ikke orker. At jeg er umotivert, at jeg er drittlei av skolen, at jeg har for mye å gjøre, at jeg ikke vil være der mer. Sånn er det ikke. Det er ikke realitetene.

Men jeg skulle ønske det var slik. Jeg skulle ønske sannheten var at jeg faktisk er drittlei og umotivert og at jeg ikke orker å sitte ved pulten min mer. Jeg skulle ønske det var slik. For det er så mye bedre enn sånn som det faktisk er.
For det handler ikke om skolen, det handler ikke om prestasjoner eller karakterer eller mye pensum å gjøre. Det er ikke det det handler om.

Det handler om meg. Det er derfor jeg går.
Jeg går fordi det gjør vondt å puste. Det gjør vondt å bevege seg ute blant mennesker. Det gjør vondt å ikke føle at jeg mestrer hverdagen. Jeg går fordi alt er kaos, fordi det eneste stedet jeg føler meg nesten ok er under dyna, går fordi jeg ikke takler å være alene på innsiden av meg, går fordi jeg er så sliten av å være, går fordi det gjør vondt, alt gjør vondt, jeg klarer ikke, jeg får ikke til og jeg går, jeg går fordi Mørkets Fyrste er dominerende, og han vil meg vondt og hjertet blør og fordi jeg ikke har det noe bra.

Jeg har det vondt.
Og jeg må sloss, jeg må sloss med hele meg, men jeg har ingenting å sloss med.
Det er derfor jeg går.
Fordi jeg går på tær, fordi jeg konstant har en voksende klump i brystet og fordi jeg vil gråte, og store jenter gråter ikke i offentlighet.

Jeg vet hvordan det er. Jeg har skrevet det før. At jeg vet hvordan det er og at jeg skulle ønske jeg ikke visste. Men nå er det sånn at jeg vet og det er dessverre ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg vil alltid vite. Jeg vil alltid snu meg tre ganger rundt i senga før jeg sovner, bare for å sjekke om han er der eller ikke. Jeg vil alltid liste meg på tå gjennom dager, gjennom uker, gjennom måneder- bare sånn i tilfelle, bare i tilfelle han finner meg, bare i tilfelle han løper etter meg for å fange meg igjen. Jeg vil alltid gjøre det. Jeg vil alltid vært obs på ham. Jeg vil sannsynligvis alltid være mer sårbar enn de menneskene som aldri har møtt han. Hvem? Mørkets Fyrste, selvsagt. Mørkets Fyrste. Depresjonen. Min depresjon. Depresjonen som jeg lever med, som jeg må holde ut med. Jeg skulle ønske jeg slapp, men heller jeg enn noen andre. Heller meg enn et annet menneske.


Jeg vet hvordan det er. 
Og det vises ikke at jeg vet. For dagene går og som regel holder jeg ut. Som regel henger jeg med i svingene, som regel er jeg med på mye, som regel deltar jeg, som regel får jeg ting til - som regel får jeg til det ubegripelige og flere ganger, når jeg åpner døren og lar sannheten slippe ut, ser folk på meg med spørrende øyne og lurer på hvordan jeg i det hele tatt klarer å holde meg oppegående. "Jeg vet ikke," sier jeg, "jeg vet ikke."

Etter å ha slitt med depresjon siden jeg var tretten år gammel, har jeg til slutt klart det umulige: å leve med elendigheten. Det umulige er mulig, det tar bare litt lengre tid enn andre ting.

Å være deprimert er ikke enkelt. Men det er nesten enda vanskeligere å lære seg å leve med sykdommen, enn å la den ta overtaket. For mange høres det kanskje absurd ut, men la meg forklare: de periodene der jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å gjøre noe, i de periodene der jeg endte opp med å melde meg helt ut og ikke gjorde annet enn å sitte hjemme og stirre i veggen, var det i det minste forståelig at jeg ikke hadde det bra. Spesielt i sammenheng med anoreksien. Tynn og skjør, folk forsto da. Det er enklere å få forståelse når det sees at man er syk, enn når alt ser tilsynelatende bra ut. Nå er det ikke sånn at jeg er ute etter forståelse eller sympati, det er jeg ikke, men jeg ønsker å forklare. For jeg vet at det er mennesker der ute som ikke skjønner hvorfor jeg ikke gjør sånn eller slik, eller hvorfor jeg ikke kommer eller viser hundre prosent engasjement. Kanskje leser dere, kanskje leser dere ikke. Uansett gjør det ingenting, for kanskje leser noen andre som kanskje kan kjenne seg igjen i dette. Kanskje leser noen som tidligere ikke har forstått, som kanskje får en aha-opplevelse. Nei. Dere trenger ikke å forstå, aksept er nok. Å akseptere at det er slik for meg og for mange andre mennesker holder i massevis.

Jeg aksepterer at det er slik. Gjør du?

Lenge aksepterte jeg det ikke. Jeg aksepterte ikke at jeg hadde ei sperre, ei belastning som gjør slik at jeg ikke klarer å bruke mitt fulle potensiale. For jeg vet hvem jeg er; jeg vet hva jeg kan. Jeg vet hva jeg er god til og hva jeg ikke er så god til. Jeg er en flink person, jeg er en flink elev, et relativt oppegående menneske med mange ressurser. For dere som kanskje rynker på nesen for at jeg skriver slik om meg selv: det er lov å skrive positive ting om den man er. Jeg er flink og jeg er relativt smart, men dessverre har jeg denne blokaden som gjør at jeg ikke kan bruke alt for det det er verdt.

Men det er ikke det dette handler om. Det handler om depresjonen. Depresjonen som jeg har måtte leve med i nesten 10 år. Depresjonen som ikke merkes, som ikke vises. Jeg merker hvor mye enklere det er å si: "jeg har hatt anoreksi", enn å fortelle:"Jeg sliter med depresjoner. Noen ganger er det så ille at jeg ikke klarer å gjøre noen ting. Noen ganger føler jeg meg så uendelig dårlig at jeg ikke takler å være sammen med andre mennesker. Noen ganger er det så grusomt at jeg ikke ser løsning på noenting. Noen ganger er det så vondt og vanskelig at jeg ikke klarer å dusje på flere dager eller gjøre noe annet enn å ligge under dyna, se i veggen og sove." Hvorfor er det så mye enklere å si at noe har vært og fortelle om det, enn å snakke om ting som fortsatt er?

Mange tenker at det bare er å ta seg sammen. "Ta deg sammen, kom deg opp, gjør noe med livet ditt." Så enkelt er det ikke. For jeg tar meg sammen. Jeg tar meg så hardt sammen at jeg av og til går på veggen fordi jeg stenger alt inne og plutselig sier det pang.

Alle mennesker har det vondt av og til. Og jeg skal prøve å forklare hvordan det er for meg. På en måte som er forståelig. Tenk deg at du er ute og går i en storm. I motvind. Og vinden er så sterk, vinden er så sterk at det er så vidt du klarer å gå framover. Sånn er det for meg. Sånn er det for meg nesten hver eneste dag. Eller slik: vi har alle hatt manglende motivasjon for å gjøre noe, en oppgave eller det å rydde noe- men som regel klarer man å få det til etter noen runder med sukk og stønn. Når depresjonen er på sitt verste, klarer jeg ikke å motivere meg for noe. Jeg kan begynne på oppgaver, men smerten i magen, vekten av verden er så tung at jeg faller sammen lenge før jeg er ferdig. Noen ganger er kroppen så tung at jeg ikke kommer meg ut av sengen, og hvis jeg kommer meg ut av den, er kroppen så tung at jeg ikke klarer å bevege på meg. Når depresjonen fyller hele meg og alle rom i kroppen min, og det eneste jeg kan tenke på er smerten på innsiden, den voldsomme tunge sorte skyen som spiser opp alt som kunne vært noe, er det ingenting som kan gjøre meg glad. Det finnes ting som får meg til å føle meg bedre, men smerten overskygger som regel alt annet og på grunn av det, klarer jeg heller ikke å gjøre de tingene som gjør meg glad. Det verste er å ikke mestre å gå ut døren selv om du vet at du vil føle deg bedre, fordi vekten av verden er så tung. Noen ganger får jeg ikke sove, er oppe hele natten med mitt miserable jeg og stirrer ut i tomrommet, andre ganger sover jeg hele dagen uten å føle meg mer uthvilt enn jeg har gjort tidligere. Konsentrasjonen blir så dårlig at jeg ikke kan få gjort en eneste oppgave, og midt oppi alt kjefter jeg på meg selv for at jeg ikke får det til. "Kom igjen kvinnemenneske, du er ubrukelig, dette kan du, du får det til! Kom deg opp, kom deg ut." Og det hjelper selvsagt ikke, for kjeftingen øker bare selvhatet og får meg til å føle meg enda mer ubrukelig.

Noen ganger er alt et stort sort hulrom, et tomt rom, fylt med absolutt ingenting, en følelse av apati, av å ikke klare, av å ikke mestre, og smerten er så stor at jeg bare vil synke ned i et hull i bakken og forsvinne til smerten blir borte.

"it feels like you're being dragged down into the ocean and the further you go the more dense it gets and you cant move. and it keeps getting darker and more impossible to breathe and it seems impossible to swim back to the surface."

Å beskrive hvordan det er, er egentlig et håpløst prosjekt. Jeg føler ikke det blir tydelig nok. Jeg ser på kalenderen, ser at det er januar, ser at jeg har fraværsdager og tør ikke å logge meg på fronter på datamaskinen for jeg vet at lærere har prøvd å få tak i meg. Jeg føler meg lat fordi jeg ikke klarer. Fordi bare tanken på å gå ut i verden gjør meg så tung rundt brystet at jeg bare vil legge meg igjen. Jeg føler meg miserabel fordi jeg gråter av sanger, av videoer på nettet og av meg selv.

Men det er sånn det er da.
Jeg er ikke på skolen fordi jeg ikke vil. Jeg er ikke på skolen fordi vekten av meg selv er den tyngste bør å bære.

Desember. Advent. Julegavehandling. Stress. Mat. Julefeiring. Sammenkomster. Mas. Familie. Fri. Helligdager, åh, helligdager. Fram til jeg var tolv år, elsket jeg jul. Jula var den fineste tida jeg visste om. Jeg elsket å få penger fra mamma og pappa i begynnelsen av desember, slik at jeg kunne kjøpe julegaver. Jeg elsket lukta, følelsene, snøen på bakken, julelysene, pynten og opplevelsen. Ribbemiddag og pinnekjøttmiddag. Naturligvis var jeg ikke barn for alltid. Den opplevelsen man har av jul, forandrer seg med årene. Det gjorde det for meg også. I en alder av tretten hadde synet mitt på jul forandret seg veldig.

I første omgang var det forventningene som gjorde jul annerledes. Å være tretten, trist, sint og frustrert passet ikke inn i det lykkelige bildet av julefeiringen. For jula er ei tid der alle skal være glade. Fornøyde. Blide. For meg var det ikke slik. Jeg var ikke lykkelig, ikke før jul, ikke i jula og ikke etterpå. Og det at det ble forventet at jeg skulle være glad og fornøyd og sosial samtidig som jeg hadde det vondt, gjorde det enda vanskeligere. Jeg prøvde å holde masken, men ofte sprakk den. Kaboom. Og jeg smalt både hodet og hendene i veggen, og uforstående foreldre sto utenfor og lurte på hva i guds navn det egentlig var som feiret den ampre og iltre tenåringen deres.

Slik var det.
I mange år.






















I 2006 ble maten for alvor vanskelig. Det gjorde også jula til et mareritt. På mange måter slapp jeg unna mye, siden jeg ikke spiser kjøtt, men det var likevel mange andre ting som det florerte av i hytt og gevær. Mat. Maten. Senere brukte jeg å fortelle en sammenligning til folk, slik at de kunne forstå hvorfor jula var så vanskelig for meg: "I jula er det mye mat. Denne maten står framme hele dagen. Kaker, godteri og allverdens ting og tang. Det er helt normalt for friske folk. Det er slik det skal være. Men for meg er jula et mareritt. Jeg vet at friske folk også synes at det er litt mye mat i jula av og til. Jeg har mat i hodet hele tiden. Enorme mengder mat. Jeg drømmer om mat, jeg tenker på mat. Og for meg, så er jula nesten som om alt jeg har i hodet hele tiden, er tatt ut og plassert i rommet rundt meg."
Jeg var deprimert og hadde matproblemer, og dette gjorde ikke jula noe enklere. Det skapte store kommunikasjonsproblemer for meg og foreldrene mine - jula ble konfliktfylt og i 2006 la jeg jula for hat. Bildet over er en ironisk illustrasjon som jeg tegnet i paint i desember 2007. Jula var vond. Den var vanskelig, det var krangling, det var mat og ingenting passet inn i slik jeg egentlig ønsket at ting skulle være.

Selvfølgelig følte jeg meg som et monster. Jul skulle være fint og jeg forpestet alt som var. Negativ. Jeg karret meg gjennom det, til jeg bestemte meg for at jeg ikke orket mer. Livet var en pain in the ass. Nyttårsaften 2007 endte jeg opp på akutten. I tre dager lå jeg på sykehuset sammen med ei dame med kols. I tre dager fikk jeg beskjed om å tenke positivt og så havnet jeg på ungdomspsykiatrisk.
Mer er det ikke å si om den saken.

Hei. Jeg er Annika. Jeg er 21 år og en måned gammel. Noen ganger føler jeg meg eldre enn 21 år. Noen ganger føler jeg meg som ei gammel dame i en ung kropp. Men jeg er bare 21. Jeg har vært gjennom 22 novembermåneder. Ni av disse har vært vanskelige. Ni. Det er ganske mange. Det har vært mange vanskelige måneder. Jeg teller dem ikke. Det er ikke noe poeng. Det fører til at verden blir sort, og jeg prøver å farge tilværelsen med regnbuer, rosa skyer og flyvende ponnier i pastellfarger. Det er det jeg prøver på.
Ikke at jeg tror på det perfekte, for det gjør jeg ikke. Perfeksjon eksisterer ikke. Perfekte mennesker finnes ikke. Dårlige dager og gode dager rammer alle. Da jeg var syk, pleide jeg å si til behandleren min: "Perfeksjon finnes. Ikke i den forstand jeg ønsker meg, men på en annen måte. På en helt annen skala. Den dagen jeg kan se meg selv i speilet og si at jeg elsker meg selv akkurat slik jeg er, med alle mine skavanker, småfeil og mangler, den dagen er jeg perfekt."


Med andre ord: ikke etterstreb det umulige. Du er alt perfekt. Akkurat slik du er.


























Jeg er Annika. Mamma og pappa skulle egentlig kalle meg Sara. Slik ble det ikke. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fant de ut at navnet ikke passet da jeg hadde forlatt mammas mage og de holdt meg i armene sine. Det er ikke godt å si. Alt fra det øyeblikket de fant ut at jeg skulle bli til, har jeg vært elsket. Ekstremt høyt. På alle mulige måter. Likevel tok det meg nesten tjue år før jeg forsto det. Det tok meg nesten tjue år før jeg innså at jeg ikke var et monster eller en demon fra underverdenen, et udyr som kun fortjente forråtnelse og fortapelse. Tjue år er lenge. Det er nesten hele livet mitt, det.

























Dette innlegget skulle ikke handle om det å ha det vanskelig eller ha følelsen av å ikke være elsket, eller bli sett. Jeg skal heller ikke skrive om det usynlige barnet, den usynlige tenåringen, den usynlige ungdommen og det usynlige voksne mennesket. Ikke det heller. Men om kroppen min. Huden min, lårene mine, rumpa, hoftene, armene, brystet, hendene. Om ansiktet, om øynene, om ørene. Om håret. Om å akseptere det uperfekte fordi det er akkurat perfekt nok for meg. Det er akkurat bra nok til mitt bruk. Det er jo meg, hva annet kan jeg forlange?

Kropp. Selvfølelse. En tilbøyelighet for å skille kroppen med hodet. Alt det der er ting som henger sammen med det å ha en spiseforstyrrelse. Det er nå ett år siden jeg skiftet "fil" og gikk fra å være rimelig anorektisk i kroppen til å bli normalvektig. Menneskene som jeg ikke levde sammen med (dvs.Inger og Sunniva + foreldrene mine i blant) applauderte. Det så så bra ut. Sannheten var selvsagt annerledes. Den var hard og brutal, gjemt bak enorme mengder med usunn mat, selvmordstanker, isolasjon og tårer. Ingen hjalp meg. Behandlingapparatet visste hva som skjedde, men ingen tok affære. "Det må være opp til Annika," sa de og ignorerte telefoner fra bekymrede foreldre. Uansett. Det er ett år siden anoreksien gikk til overspising, og anorektikeren forsvant for godt.

Det var forjævelig.
Men så gikk det over. Og så ble det bra. Litt mer enn bra.



























Jeg er frisk. Fra anoreksien. Ikke friskmeldt fra spiseforstyrrelsen fra lege og behandler, men jeg har aldri hatt et så avslappet forhold til mat og kropp før. Jeg har friskmeldt meg selv. Jeg har fortsatt tendenser til en uspesifisert spiseforstyrrelse, jeg har fortsatt tanker i perioder og det hender at jeg sliter. Men mat tar ikke tid lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg veier. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser. Jeg driter i det. Bokstavelig talt.




























At anoreksien ikke lengre er en del av livet mitt, betyr ikke automatisk at jeg er spesielt fornøyd med meg selv. Det betyr heller ikke at jeg plutselig satte pris på kroppen min, eller at jeg kunne beundre ansiktet mitt i speilet. Jeg har aldri likt sånn som jeg ser ut.
Dette året har jeg alltid hatt en eller to menn i livet mitt som kunne gi meg bekreftelse på at jeg var vakker. Det hjalp der og da, men i øyeblikkene jeg var alene med meg selv og tankene mine, sto jeg igjen med den kroniske følelsen av tomhet og en enorm sorg som ikke ville forsvinne. Til slutt forsto jeg at jeg var nødt til å bekrefte meg selv og jeg måtte lære meg å gjøre det. Jeg øver fortsatt. Men det er framskritt. Store framskritt.

Jeg har en kropp. Det er min kropp. Og denne kroppen, den er meg, den også. Jeg bestemmer selv over den. Jeg bestemmer hva den skal gjøre, jeg bestemmer hvem som skal få ta på meg, jeg bestemmer hvordan håret skal se ut, hvilken sminke jeg skal ha på, hvilken klær jeg vil gå i og hvilken farge neglene skal ha. Det er mine valg. Bare mine, og ingen andres.

Jobbe med aksept er kanskje det vanskeligste. Å akseptere hver kroppsdel for det det er. Okei, så har jeg kanskje litt store hofter, da. Men de har sitt formål, og jeg har aldri hørt noen klage over disse hoftene bortsett fra meg selv. Puppene er kanskje ikke så faste som jeg skulle ønske, men det er pupper, de er mine, og de duger til det de skal brukes til. Rumpa er litt for stor, men den er god å sitte på og den er myk. Jeg har et rart ansikt, men jeg er da ikke direkte stygg. Jeg har arr. Jeg har arr over alt, men jeg bærer dem med stolthet. De er kanskje stygge, men de er da mine de også, og jeg bestemmer om jeg vil ta de bort eller om jeg vil ha dem som en påminnelse om alt som har vært. Foreløpig faller valget på sistnevnte. Huden er ikke feilfri, men den er myk. Jeg har babyhud på hele kroppen.

Er det så ille da? 
Nei, det er slettes ikke så ille. 

Jeg aksepterer meg. At jeg er slik som jeg er. Og alt i alt, begynner jeg å bli ganske glad i dette individet, denne skapningen som jeg er. Jeg ville ikke vært noen andre om jeg fikk bytte. Jeg er stolt for at jeg har kriget, stolt for at jeg har overlevd, stolt fordi jeg har kommet meg gjennom det ene nederlaget etter det andre, og det gjør meg glad.

Livet er hardt, men herregud, så vakkert det er.

Tirsdag 0700: *bank, bank*, soveromsdøren går opp og pappa står i døråpningen: "Annika, skal du på skolen?"

"Jeg er så imponert, det ser ut til å gå så bra!"
"Joda, det går fint. Det ser i alle fall sånn ut."


"Begynner du å bli deprimert nå? Føler du at..?"
"Jeg kjenner det. Jeg kjenner det hele tiden. Hvordan håpløsheten bygger seg opp. Hvordan det blir vanskeligere å komme seg opp om morgenen. Hvordan kroppen ikke vil så mye annet enn å sove. Hvordan jeg... er redd."


"Du trenger struktur i hverdagen din."
"Jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til."


"Hvordan fungerer økningen på medisinen?"
"Det fungerer ikke i det hele tatt."


"Hvordan har du det?"
"Jo, det går fint..."


først var det sommer. en vanskelig sommer. så ble det høst. det er fortsatt høst. og det ser ut til å gå bra. det ser ut til å gå veldig bra. utenpå er det ingenting å sette fingeren på. karakterene er gode. jeg smiler og ler og er sosial. deltar på det jeg kan være med på, uten å helt legge merke til at jeg har begrensninger. begrensningene kjenner jeg bare når jeg er alene. det føles ut som om jeg lever i et skalkeskjul. som om jeg er tilbake på ungdomsskolen, som om jeg er femten år og ler hele dagen bare for å kamuflere det uforståelige. men jeg er ikke femten år lengre. jeg vet hva dette er for noe.

det er kaos.
jeg har mye å ordne opp i.

Jeg tror folk flest husker sin første gang. I alle fall når det kommer til enkelte ting, spesielle hendelser, som, på et vis skapte noen endringer i livet og i hverdagen. Når den første gangen har inntruffet, er det ofte ingen vei tilbake. Det som var før, får man svært sjeldent igjen. Noen ganger endrer denne første gangen, denne første opplevelsen et syn på noe for alltid.


Jeg husker, akkurat som så veldig mange andre, den første gangen jeg virkelig var forelsket - så forelsket at jeg rødmet bare jeg så denne personen og hjertet dundret i hundre og førtini hver gang jeg gikk forbi ham. Jeg husker den første dagen jeg møtte Inger, det var et møte som endret livet mitt for alltid. Jeg husker første dagen på ungdomsskolen. Den første dagen på videregående. Det første møtet med den første kjæresten min. Det første møtet med spesielle mennesker som har satt spor. Første gang jeg reiste med fly alene. Den første dagen på den første sydenturen noen sinne. Den første karakteren min. Jeg husker første gang jeg skadet meg selv og var bevisst på at jeg gjorde nettopp det. Første gang jeg forsto at det som var vondt, ikke bare var noe forbigående. Første dagen på et sykehus. Det første møtet med den første behandleren min. Den første ordentlige samtalen jeg hadde med foreldrene mine. Første gang jeg gråt i offentlighet. Første gang jeg følte at jeg mestret mitt eget liv. Første gangen jeg forsto at når noen sier at de synes jeg er vakker, mener de det også.

Første gang.

Det er mange første ganger. Og jeg husker nesten alle.




































Jeg har tenkt veldig mye på disse "første gangene" i løpet av de siste dagene. Det dukket først opp i en samtale rundt kveldsmaten hjemme hos meg en kveld, men kom tilbake igjen da jeg var ute med Venn1 og underviste sekstenåringer i Kristiansund. Der var det ei veldig engasjert, dyktig, fantastisk og godt voksen helsesøster som jeg og han jeg var der sammen med, snakket mye med. Det tok meg 7 1/2 år tilbake i tid, til den tiden jeg var 14 år gammel og gikk på ungdomsskolen. En liten reise tilbake til den første gangen (og faktisk nesten den eneste også) jeg ba om hjelp.

Jeg hadde akkurat fylt 14 år. Og så omtrent slik ut:




























Ja, jeg hadde det vondt. Allerede i en årrekke hadde jeg hatt problemer med en altoppslukende panikkangst som hadde satt store begrensninger for hverdagen - men jeg visste ikke hva det var den gang. Bare var klar over at jeg alltid ble veldig redd av ting som egentlig ikke var farlig, og denne redselen kom like uforklarende hver eneste gang. På dette tidspunktet var depresjonen et faktum. Jeg visste heller ikke at det var en depresjon, MEN alt gjorde vondt og jeg pleide å skrive eller beskrive det slik som at "en dag gikk sola ned og den sto aldri opp igjen." Det hadde vært slik i nesten et år. Mange hundre vonde dager, mange hundretusen uutholdelige tanker og følelser som jeg ikke forsto noenting av. Jeg ville dø og egentlig var det også alt. Det var det eneste jeg ville. Å fullføre ungdomsskolen, å bli stor, alle slike ting, det var ikke tanker som opptok meg. Det brydde jeg meg ikke om. Jeg ville forsvinne, bli borte og bli ferdig med elendigheten. Men midt oppe i alt det vonde, forsto jeg såpass at dette ikke var helt normalt. En fjortenåring har selvsagt mange følelser i sving, men man skal ikke bruke 90% av kreftene sine på å tenke på døden. Det er ikke slik det skal være.

En dag på høsten gikk jeg til helsesøster, fullstendig på eget initiativ. Hun hadde vært innom klassen min og fortalt at alle kunne komme til henne med både små og store problemer, og at hun kunne være en samtalepartner. Jeg gikk dit, ekstremt nervøs, uten å vite hva jeg skulle si, uten å ha tenkt veldig mye gjennom det - men å snakke med noen, det skulle jeg. I alle fall prøve.
Jeg husker enda hvordan jeg forsiktig ruslet inn på kontoret hennes og satte meg i en gammel, utslitt sofa. Husker hvordan hun så på meg og spurte meg det vanlige spørsmålet: "Ja, hva er det du tenker på da?" og jeg så på henne, uten å si så mye. Hun spurte videre om hun skulle åpne gardinene - de var trukket for, og jeg ristet på hodet.
Etter minutter med stillhet, sa jeg prøvende: "Jeg har det ikke noe bra."
Hun så spørrende på meg, og jeg prøvde å forklare det uforklarlige. De vonde følelsene. Det med at verden var svart både når jeg hadde øynene åpne og når jeg lukket dem igjen. At jeg helst ville forsvinne. At jeg egentlig ikke så noe poeng med noe, og at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med det.

"Sånn er det i puberteten," var responsen jeg fikk, "det er vanlig å ha det vanskelig og humøret svinger."
"Puberteten? Ja, jeg vet jo hva det er da. Jeg fikk mensen da jeg var elleve. Jeg burde være relativt ferdig med den verste biten," mumlet jeg.
"Neida," svarte helsesøster, "Puberteten og pubertetsproblemer" og så videre og så videre og så videre. Den bittelille døren med åpenhet som jeg hadde kjent på tidligere samme dag, smalt igjen.
"Ja, men..." hvisket jeg prøvende, "se her da..." Jeg viste henne hva jeg hadde gjort med meg selv. De selvpåførte skadene som uten tvil fortalte sin historie.
"Oia," sa hun så, "javel."

Mer ble det ikke sagt om den saken. Hun ga meg en lapp til helsestasjon for ungdom, og sa at jeg kunne ta kontakt med dem hvis jeg følte jeg ville prate med noen. De hadde psykologistudenter, sa hun. Men det var for sent. Jeg hadde alt oppfattet meg selv om teit og ubrukelig og latterlig fordi jeg trodde at jeg hadde det vanskelig, og at mitt strev egentlig var fullstendig ubetydelig. For det var jo bare pubertetsproblemer, da. Denne helsesøsteren sa det samme som foreldrene mine pleide å si før de fikk vite: "Det er bare en fase, det går over."

Det kunne kanskje vært "bare" en fase. Kanskje kunne det gått over av seg selv. Kanskje kunne ting stoppet der og ikke sklidd ut i det vide og det brede, før det faktisk ble bedre. Kanskje, hvis noen, for eksempel hun, hadde sett på meg med alvorlige øyne og tatt det stotrende forsøket mitt alvorlig. Kanskje da.
Men det ble ikke bedre. Det gikk ikke over av seg selv. Og denne fasen som liksom bare var en fase, viste seg å utvikle seg til alvorlig psykisk sykdom.
Etter helsesøsterbesøket prøvde jeg meg aldri på noe slikt igjen. For det første trodde jeg at jeg egentlig bare var tullete, jeg trodde jeg var sprø og jeg følte at ved å snakke med noen, ville jeg bare latterliggjøre meg selv enda mer. Det var jo normalt? Hva annet kunne jeg tenke? Hva annet kan en 14 åring med ekstremt dårlig selvbilde forestille seg?
Tilliten var brutt. Jeg åpnet meg aldri til noen ordentlig igjen før mange, mange år senere.

Et og et halvt år senere var det derimot en lærer som fant en hylende og skrikende 15årig utgave av meg, løpende ut av et klasserom fra en engelsktime. I løpet av det 1 1/2 året hadde ting gått enda mer skeis. Jeg hadde løpt meg fullstendig vill og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få ting til å bli bedre. De uheldige mestringsstrategiene mine ble bare flere; og det igjen utviklet seg til tilleggsproblemer. Problematikk som måtte jobbes med før grunnproblemet kunne løses opp i.
Selv om jeg nektet å snakke, måtte jeg det allikevel. Selv om jeg nektet at foreldrene mine skulle vite noe, fikk de det likevel. Og selv om jeg absolutt ikke ville snakke med noen profesjonelle om kaoset, måtte jeg det også.

Min første gang var ikke fin.
Og den ødela veldig. Kanskje fordi jeg var uheldig med tidspunktet, med ordvalget - hva vet jeg. Men jeg vet i alle fall det at ting burde tas alvorlig og seriøst uansett. Det skal ikke sykeliggjøres, det er unødvendig, men det skal ganske mye til før man selv går å ber om hjelp.
Jo tidligere man får løst opp i knutene, jo kortere tid tar det før ting blir bedre. Først nå, 7 1/2 år senere, er jeg relativt klar for å begynne å rote i arkivet etter det som egentlig var der i begynnelsen. Det hadde kanskje ikke trengt å ta så lang tid.
Likevel har jeg vært heldig. Jeg har fått god hjelp. Bedre sent enn aldri.

"Hvor gammel er du nå da?"

Jeg vet hvordan det er og jeg skulle ønske jeg klarte å formulere setningene mine riktig, slik at det blir forståelig. For hvordan forklarer man det uforklarlige? Hvordan setter man ord på noe som egentlig bare kan føles og kjennes lengst inne i hjerterota, i magen, i kroppen - det ukonkrete, det diffuse, det abstrakte?

Jeg har prøvd å sette ord på det før. Mange hundre tusen ord. Mange tusen tekster. I poesien, i novellene, i sitatene, i fortellingene, i debattinnlegg, i kortprosa og i sakprosa. Jeg har formulert det med metaforer, med sammenligninger, med bilder og med gjentagelser for å beskrive for den uforstående hvordan det er. Og likevel, likevel mangler det alltid noe.
Fra jeg var tretten til jeg var seksten var det slik jeg satte ord på ting. Det var slik jeg snakket om følelsene mine, om det sorte, om ingentinget som rørte seg på innsiden av meg, det var slik jeg satt, kveld etter kveld med pennen i hånden, røde merker på venstre arm og tårer rennende nedover begge kinnene. Uansett hvor mye jeg skrev og tegnet i huden, klarte jeg likevel aldri å få plassert det jeg ønsket. For tomheten forble. Det samme gjorde det sorte. Og mørket spiste meg som om jeg skulle vært en rå and på middagsbordet til noen kannibaler.

utdrag fra diktet Lamictal, skrevet av en sekstenårig utgave av meg:

"painkillers dreper
hodepine sier du
og rekker meg dine
paracet, ibux, paralgin forte
svelges, blandes, ristes
en slurk, kanskje to
alt ned i dypet

funker ikke, funker ikke
hodet smeltes til en
klump
jeg har fått mine
egne painkillers
men såret midt i
nekter å gro" 


Det var et forsøk. Et forsøk på å sette ord på tilværelsen som jeg selv ikke forsto. Et forsøk på å finne svar. Svar på alle hvordan og hvorfor og hva som jeg har båret med meg siden jeg var barn. Hvordan ble det slik? Hvordan kom jeg til det punktet der det eneste jeg ønsket egentlig var å forsvinne fra meg selv og mine egne følelser? Hvorfor tok det aldri slutt? Hvorfor forble jeg i en tilstand jeg selv ikke hadde ønsket å være i, og hvorfor, hvorfor fortsatte det dag etter dag? Hvorfor ble det aldri noe annet enn mørketid på innsiden av meg? Og hva, hva var årsaken? Hva var grunnen til at JEG havnet i en slik situasjon som ingen kan rømme fra? Ingen vet. Selv ikke behandlere. Selv ikke jeg.

 lett depresjon, moderat depresjon, moderat til alvorlig depresjon, alvorlig depresjon, tilbakevendende depresjon. Same old story. Ingenting er forandret.


Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet hvordan det er.

Jeg vet hvordan det er når nettene blir lange. Når hjertet er sammenklemt til en vond, smertefull klump og verden snurrer i en hastighet som hodet og sjela ikke klarer å henge i takt med. Noen ganger går tiden så sakte at jeg ikke får puste. Noen ganger går den så raskt at jeg hyperventilerer. Andre ganger finner jeg meg selv stående mot en vegg med tårer i øynene eller sammenkrøpet på badegulvet med flisene mot kinnet, hikstende, med kramper i føttene. Andre ganger sitter jeg i den ene grønne lenestolen i stua, mens jeg stirrer tomt ut i lufta, eller ligger i sofaen med et rutete ullteppe over. Oftest ligger jeg i senga. Under dyna. Med eller uten musikk. Sover eller ikke sover. Kanskje prøver jeg å sove, kanskje gjør jeg ikke det. Uansett hva jeg gjør, prøver jeg å rømme. Fra meg selv. Fra mitt indre landskap. Fra smertene som kommer pulserende når jeg minst venter det. En smerte som ikke har fysisk forklaring, men som heller har sammenheng med lavt serotoninnivå i hjernen.

Denne pulserende smerten kan ingen se. Eller høre. Og hvordan jeg opptrer ovenfor meg selv eller hvordan jeg har det inni meg, er usynlig. Ingen kan vite.

Meste parten av tiden legger jeg et lokk over alt som gjør vondt, kler på meg kjole, kler på meg skjørt, sminker meg, pakker sekken og går på skolen. Jeg er der. Jeg deltar. Jeg ler og jeg snakker og jeg er der. Lokket ligger på plass, ingen kan se noe annet enn gamle arr og noen har spurt meg om dem også. Det er okei. Jeg er ærlig og jeg svarer hvis noen lurer. Det er ingenting å holde hemmelig.
Men så drar jeg hjem. Jeg går til bussen, venter og når bussen kommer, går jeg ombord, scanner busskortet og trasker til et ledig sete, der jeg setter meg ned og lener ansiktet mot vinduet. I det jeg lukker øynene igjen, sklir lokket jeg har lagt over alt det vonde bort, og alt dukker opp igjen.

Ikke rart at ingen ser hvor vondt det gjør, da. Ikke rart at "du ser jo ikke deprimert ut," kommer på løpende bånd. Ikke rart at det er vanskelig å be om hjelp, når alt ser bra ut.
For det er jo bra. Det ytre. Det er jo fint. Jeg går på skolen og jeg trives. Jeg drar meg gjennom dagene med et smil og munnen og gråter når jeg legger meg. Jeg går på jobb, jeg har flere jobber, og jeg liker dem alle sammen. Jeg er forelsket og det er gjensidig. Det er bra hjemme. Jeg har venner som jeg trives sammen med. Det ytre er bra. Det ytre er mer enn bra.

Det er mørketid.
Det kalles ikke mørketidsdepresjon, det kalles helårsdepresjon i mitt tilfelle.

Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet hvordan det er,
men jeg skulle ønske jeg ikke visste.

Året er 2010. Jeg går på skolen, helsefagarbeider, det er første termin og vi holder på med helhetlig menneskesyn, livskvalitet og andre ting som er relevant å ha med seg i ryggsekken når man arbeider med mennesker - spesielt når man jobber i helsevesenet.
Læreren vår leste en case for oss, elevene, og saken omhandlet en ung mann på 25 år som hadde blitt fullstendig funksjonshemmet fordi han tidligere hadde vært rusmisbruker. 
"Hva tenker dere om dette?" Spurte læreren og de fleste av oss trakk på skuldrene. Jeg var opptatt med facebooktitting, men lyttet med et halvt øre.
"Nei... jeg synes ikke så mye om det," sa en av mine medelever, "jeg tenker egentlig at det er hans egen feil. Han har selv valgt å drive med rus og da får han ta følgende av det". (sitatet er ikke ordrett). Slike uttalelser har alltid fått meg til å reagere kraftig og jeg rakk opp hånden.
"Jeg synes ikke at vi kan si at det er hans egen feil. Vi vet ingenting om forholdene. Vi vet ingenting om miljøet han har vokst opp i. Rus er ofte, på lik linje, med svært mye annet, en mestringsstrategi for å takle vanskelige følelser og tanker som man ikke klarer å forholde seg til. Da denne mannen begynte å ruse seg, var det muligens den eneste løsningen han kom på. Dette gjelder selvsagt ikke alle. Noen vokser opp i hjem der de er vitne til rusmisbruk fra barnbeins av, mens andre kommer inn i et uheldig miljø mens man er ung og ønsker å prøve ut noe. MEN ofte, ofte er det noe annet, noen andre følelsesmessige problemer som ligger i bunnen for at enkelte mennesker blir rusmisbrukere."


Akkurat slik som den daværende medeleven min (som er et veldig hyggelig, oppegående og dyktig menneske) uttalte seg, tenker dessverre svært mange i dag. I 2011. Det er en vanlig misoppfattning at, blant annet, rusmisbrukere har seg selv å takke fordi de havnet på kjøret. Det samme gjelder mennesker med psykiske lidelser.

Min egen feil.
Ja, hadde det bare vært så enkelt.

For mennesker som aldri har vært pårørende, aldri har kjent på psykiske problemer selv og aldri har jobbet med eller vært borti noe lignende, kan jeg på sett og vis faktisk forstå at det går an å tenke slik. I den forstand det er mulig. Psykiske problemer vises ikke. Hvordan kan det da være en sykdom? Hvordan kan det i det hele tatt være noe man "bare får"?

Jeg prøver å forklare det til utenforstående med å trekke paralleller mellom fysiske og psykiske sykdommer. Alle forstår at en som går med gipset arm har gjort noe vondt med armen sin. Alle forstår at mennesker som sitter i rullestol har et problem som gjør slik at de ikke er i stand til å gå. Alle skjønner at mennesker som har mageproblemer ikke kan gå ut og helst bør sitte på toalettet eller ligge på sofaen med vaskebøtta til å kaste opp i ved siden av seg. Alle forstår også at du ikke kan være med på fest når du har halsbetennelse eller lungebetennelse fordi du går på antibiotika og ikke er helt i form. Alle forstår også at hvis du faller på asfalten og får hull i buksa, skrubbsår på knær og smågrus inni sårene, gjør det vondt og det svir. Det er helt naturlig at du ikke kan delta på alt hvis du sliter med kraftige og hyppige migrener. Det er rimelig opplagt at du ikke orker å dra på skolen hvis du har 40+ i feber eller har influensa eller har kraftig tannpine. Det er forståelig. Det er opplagt. Alle skjønner det.

Likevel er det så vanskelig å forstå at man kanskje ikke orker å dra på en fest fordi man er dypt deprimert. Det er vanskelig å forstå at man ikke klarer å gå på skolen fordi man er redd for andre mennesker eller fordi man ikke klarer å konsentrere seg fordi følelsene gjør så vondt. Det er vanskelig å forstå hvorfor det av og til er fullstendig umulig å gå på butikken eller ta bussen. Vanskelig å forstå hvorfor hendene må sprites så og så mange ganger før noe kan røres i eller tas på, og vanskelig å forstå hvorfor maten må spises uten å smakes på, uten å berøre leppene, uten pause, hvorfor den må komme i retur eller hvorfor den kanskje ikke kommer inn i kroppen i det hele tatt. Det er vanskelig å forstå at noen mennesker har en helt egen verden, et eget univers inni sitt eget hode og at dette universet ofte er mye enklere å forholde seg til, enn alt som er utenfor.
Det er vanskelig å forstå og det er forståelig. Det er ikke håndfast. Du kan ikke gi antibiotika til en depresjon eller gipse en spiseforstyrrelse. Du kan heller ikke sette panikkangsten i rullestol og gi cellegift til psykosen. Det er umulig å ta smertestillende og hvile for å fjerne tvangstanker og tvangshandlinger, og det er umulig å kurere schizofreni med cola og loff.

Selv om psykiske sykdommer, problemer og lidelser er uforståelige og lite håndfast, og selv om det svært sjeldent kan vises utenpå, betyr det ikke at det er den sykes egen feil. Som jeg fortalte klassen min i fjor da jeg underviste om spiseforstyrrelser: "en spiseforstyrrelse er en sykdom som alle andre sykdommer. Akkurat som kols, som kreft, som feber, influensa og så videre. Det er en sykdom. Og sykdommer velger man ikke selv om man skal få eller ikke. Det er ikke et valg man har."
For det er ikke et valg. Det går ikke an å velge. Det er ikke forhåndsbestemt hvem som skal bli syk på en eller annen måte og hvem som skal gå gjennom livet frisk og rask. Det er ikke sånn det fungerer.

Jeg valgte ikke selv å få panikkangst som 7 åring. Jeg valgte ikke selv å være livredd for alt som eksisterte og få hjertebank av det som var tilsynelatende småting for andre mennesker. Jeg valgte ikke selv å være redd for å gå gjennom butikkdørene på Rema eller redd for å gå hjem alene selv om det var lyst ute. Jeg valgte heller ikke at jeg ville dø da jeg var rundt tolv, tretten år gammel. Jeg valgte ikke å bli så deprimert at jeg gråt meg i søvn hver eneste kveld og var livredd for å fortsette å eksistere neste dag. Jeg valgte det ikke. Jeg valgte heller ikke å skade meg selv - selvskadingen var den eneste løsningen på problemene mine, det eneste jeg fant som jeg kunne bruke, for jeg hadde ikke nok verktøy til å håndtere det. Jeg valgte ikke å få diagnosen bipolar i en alder av femten, og enda mindre valgte jeg å få en spiseforstyrrelse. Jeg valgte ikke selv tilværelsen uten mennesker, uten næring, uten glede, uten søvn, uten livslyst, uten mening, uten stabilitet, uten trygghet, uten noenting. Jeg valgte ikke å bli så syk at jeg ikke kunne følge mine jevnaldrende i skolegang, i utvikling, i utdanning, i jobb og så videre. Jeg valgte ikke å få tilbakevendende depresjoner heller. Eller denne konstante angsten som jeg må leve med. Alt dette var ikke noe jeg ønsket meg eller ville ha. Dette var noe jeg fikk slengt i fanget mitt uten å bli spurt om jeg hadde lyst til det eller ikke. Og hadde jeg hatt valget, da ville jeg valgt noe annet. Jeg ville valgt å være slik som alle andre. Jeg ville valgt å slippe unna årevis i mitt eget personlige helvete som ingen kunne se eller forstå. Det vistes riktignok da jeg var fryktelig tynn, men bare da. "Det er bare å ta deg sammen," har jeg hørt så mange ganger. "Det er bare å spise." "Det er bare, bare, bare, bare..."

For en person som er psykisk syk er det like enkelt å ta seg sammen, som det er for en pasient med langtkommen kols å puste uten oksygentank. Det er like enkelt å ta seg sammen som det er for noen som ikke har bein, å gå. Det er like enkelt å bare bare som det er for en stum person å snakke. Skjønner du? Kjempeenkelt med andre ord. Dødsenkelt. For det er jo bare å...

Hvis man bruker uttrykket "det er din egen feil" om psykisk sykdom, kan man gjøre det om andre sykdommer også. Ja, så er det MIN feil at jeg fikk spiseforstyrrelser, lider av tilbakevendende depresjon, følelsesmessige problemer og angst. Men det er din feil at du har svulst på hjernen fordi du har snakket for mye i telefonen. Det er din feil at du har kols fordi du har røkt. Det er din feil at du er lam fordi du kjørte bil og den bilen, vel den krasjet - det er fin feil det også. Det er din feil at du knakk foten fordi du malte huset og falt ned fra stigen. Det er fin feil at du fikk feber fordi du ikke hadde lue på. Din feil at du fikk halsbetennelse fordi du sang for høyt på en konsert. Det er din feil at du fikk spysjuka fordi du tilbrakte tid sammen med andre mennesker. Det er også din feil at du har fått diabetes fordi du har spist for mye sukker. Din feil at du fikk hjerteinfarkt fordi du ikke har passet på kostholdet ditt og den fysiske aktiviteten.
Hvis det er min feil at jeg ble psykisk syk, så er det også andres egen feil at de er fysisk syke.

Når jeg skal forklare til andre mennesker som aldri har vært borti den psykiske smerten før, bruker jeg ofte slike eksempler. Det er ingen som sier at "det er din egen feil at du har fått kreft".  I stedet for uttrykker man sympati og omsorg, noe som selvsagt er helt riktig. Jeg mener heller ikke at fysisk sykdom er ens egen feil, men noen ganger må man sette ting litt ekstra på spissen for å få folk til å forstå.

Jeg valgte ikke å bli syk. Men jeg kan velge å bli frisk. Og hvis det viser seg å være umulig, kan jeg finne gode måter som jeg kan leve med sykdommene mine på, slik at jeg fortsatt kan ha en bra livskvalitet.

Som vi sier i psykisk helseforedraget til Venn1:
"Er det noen her som har brukket noe?" Ofte rekker en eller flere opp hånden og jeg spør: "Var det flaut?". Vedkommet rister som regel på hodet: "nei, det var ikke flaut å gå med gips."
Så sier jeg noe slikt som: "Jeg har aldri brukket noe. Verken en arm eller fot eller en finger. Men jeg har fått en knekk i den psykiske helsa mi. Synes dere det er noe jeg trenger å være flau over?"
Som oftest rister elevene på hodet samtidig. "Nei," sier jeg så, "Vet dere. Det synes faktisk ikke jeg heller!"

"Jeg ser at det har gått hardt utover den ene armen din der?"
Jeg kaster et blikk på den venstre armen min og nikker, før jeg med stødig stemme legger til: "Ja, det har nok det."


En annen spør:
"Er det ikke noe du kan gjøre med det?"
"Som i å få det bort? Er det det du tenker på?"
"Ja?"
Jeg trekker på skuldrene og smiler litt. Ordvalget er viktig. Ordleggingen er viktig. Ordlyden er viktig. Det er vanskelig å få noen til å forstå noe som egentlig er helt uforståelig. Men jeg forklarer det på den måten som virker riktigst og best.
"Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet ikke engang om jeg ønsker å fjerne dem. Ja, kanskje vil jeg det om noen år, kanskje ønsker jeg å få bort merkene mine og da kan jeg i så fall gjøre det med laser. Den muligheten har vi heldigvis i dag. Noen synes kanskje at arrene er stygge eller kanskje til og med ekle, men jeg ser ikke slik på det. Ikke nå lengre. Dette er mine krigsarr. Misforstå meg rett: jeg bærer dem med stolthet. Jeg er ikke stolt over mestringsstrategien jeg har brukt, men jeg skammer meg ikke over det. De viser at jeg har følt og levd, at jeg har sloss og de viser også at jeg har overlevd."


Fire godt voksne hoder nikker. Jeg tror de forstår.
Å prate om merker og arr, minner meg om noe han sa til meg her om dagen: "Du har ei rimelig fin samling, Annika. Du trenger ikke å samle mer. Du burde vite når det er nok." Han smilte og vi lo. Jeg samler ikke mer. Ja, jeg kan sprekke. Det forekommer. Men det er svært sjeldent. En sprekk en gang i blant er ikke synonymt med å gå helt tilbake. 


                                                                 ****


Jeg er ute på reise. Igjen. Denne gangen er jeg på jobb, på oppdrag fra Mental Helse sammen med en herlig gjeng andre mennesker. Det er så fint! I dag har jeg vært ute i ilden for første gang og det gikk veldig bra. Overraskende. Fire foredrag og diverse annet har blitt gjennomført og fullført, og jeg er egentlig sprekkferdig av stolthet. Ikke bare på mine vegne, men for alle menneskene som jobber i prosjektet, et prosjekt som handler om å undervise elever på grunnskolen og videregående om psykisk helse. Å stå framfor en skokk femten - sekstenåringer og fortelle dem hva det hele egentlig dreier seg om, er meningsfullt. Å få dele deler av min egen historie, bli hørt og sett og kanskje, kanskje gi noen håp om at det går an å bli bedre, er fantastisk.

Når jeg nå lukker øynene etter en heftig dag, er alt jeg kan se for meg øynene på elevene, klappen på skulderen fra en lærer som sa at jeg var tøff, de unge guttene som tok meg i hånden etterpå og takket, lærere, helsesøster, skolepsykolog og andre mennesker som var der i dag. Det gjør meg glad. Stolt. Og litt lykkelig fordi jeg har muligheten til å være med på det.

Plutselig, nei, kanskje ikke plutselig, er følelsen der igjen. Den merkelige, altoppslukende fysiske reaksjonen som klemmer sammen brystet, vibrerer gjennom kroppen, får leppene til å skjelve og som får hjertet til å hoppe over et slag eller to. De urytmiske hjerteslagene, den ubeskrivelige opplevelsen av at nå - nå er noe definitivt galt med meg, er gjenkjennelig. Bare ikke slik. Bare ikke på akkurat denne måten. Det kjennes ikke alltid likt; likevel bør jeg kunne være i stand til å kjenne igjen symptomene. Noenting forandrer seg aldri. Noe forblir alltid det samme. Slik som dette. Slik som nå.

Det kommer gradvis, deretter plutselig. Det slår deg hardt og brutalt midt i magen og får hele universet til å endevende seg. Igjen: gradvis, snikende og så - plutselig. Boom. Krasj.

Plutselig blir bussturene hjem fra skolen igjen uutholdelige, fordi magesekken vrenger seg i alle himmelretninger i takt med antall mennesker som kommer på, plutselig kommer kvalmen - den fryktelige overmannende kvalmen som får deg til å lure på om du har fått mat intoleranse eller bærer på det beryktede sykehus- og sykehjemsviruset, NORO - og du tror du kommer til å være nødt til å gå av bussen lenge før den tjuefemminutters lange bussturen er over, bare for å kaste opp.

Plutselig, uten forvarsel, begynner hjertet å dundre i det telefonen ringer og hendene skjelver når klassekameratene forteller deg at - joda, norskinnleveringen som du ikke har begynt på fordi du har vært på kurs mandag og tirsdag, skal leveres senest klokken 1600 onsdag ettermiddag, og så blir du kvalm igjen.
Brekningsrefleksen kommer helt uforberedt, men du kaster ikke opp, nei - selvsagt gjør du ikke det, i stedet for begynner svetten å piple fram i panna og du må stryke deg over overleppa for å tørke bort salte dråper av svette.

Lyder får deg til å skvette. Når du snur deg, når du går ute i mørket, alene, forever alone, kan du tydelig se at skyggene har hender og disse strekker seg etter deg og plutselig blir du kvalm igjen, og må løpe, ja, du må løpe helt til du kjenner oksygenmangelen rive i brystet, til blodsmaken, smaken av jern er det eneste som fyller munnen, og du er sliten, du er så sliten, men du kan ikke stoppe, du må løpe, for ellers, ellers kommer noe svært, svært fryktelig til å skje.

Kort fortalt.



Så, igjen, plutselig, finner jeg meg selv i den ene grønne utslitte lenestolen i stua med den velkjente, svært dype bekymringsrynka i panna og med skjelvende hender.
"Mamma, noe er galt med meg. Jeg er kvalm hele tiden," sier jeg frustrert og kjenner hvordan det nok en gang klemmer sammen i brystet.
"Er du gravid?" spør hun.
Gravid? Nei. Det går ikke an. Likevel, likevel løper jeg igjen, løper ned bakkene til butikken mens kvalmen får de indre organene til å kaldsvette, joda, graviditetstest kjøpes, en pinne tisses på, og svaret er en strek. Ingen graviditet. En av de få fysiske og naturlige forklaringene for kvalmen blir luket bort uten spørsmål, og likevel, likevel forsvinner ikke kvalmen. Alt fortsetter som før. Den samme runddansen, den samme krampeholdingen i tilværelsen med disse hvite hendene som jeg har skrevet om så mange ganger før.
Det er alltid de samme spørsmålene, alltid det samme.
"Hva feiler det meg? Er jeg syk?"

Svaret er naturligvis ja, og bekreftelsen får jeg plutselig en kveld, nok en natt der det er godt over sengetid og jeg burde, akkurat som med så mye annet, få struktur på livet og sove nok. Men å sove er umulig. Jeg vrir på meg, vrir, kjenner pulsen stige og synke, og hver gang jeg lukker øynene, flimrer marerittene over netthinna, etterfulgt av kvalmen.
Og mens jeg ligger der, i all min frustrasjon over manglende nattesøvn og en tilsynelatende manglende evne til å slappe av, går romdøren min opp. En litt for velkjent skikkelse, grunnproblemet, grunnproblematikken sklir lydløst over dørstokken og kommer inn på soverommet. Synet gjør meg ikke mindre kvalm.
"Du stiller spørsmål og ønsker svar?" spør skikkelsen, hest, hult og hjerteskjærende.
Jeg svarer ikke.
"Her har du svaret. Du kjenner meg, Annika, gjør du ikke? Ja, du kjenner meg? Vi har vært venner lenge, vi. Du lyver. Du forteller alle at du ble kvitt den verste delen av meg i en alder av tolv da hunden kom i hus, men du vet like godt som meg at det ikke er sant. Jeg forsvant aldri. Jeg har bare skiftet form. Kjært barn har mange navn. Kjært barn har også en unik evne til å endre seg i takt med omgivelsene, dette kalles evolusjon. Det eneste som aldri vil endre seg er meg - den grunnleggende egenskapen min, evnen til å skape frykt, evnen til å skape engstelse, evnen til å forbli selv om alt annet endrer seg. Jeg henger igjen fra urtiden, fra den tiden der mennesker hadde behov for meg for å overleve, fra den tiden der samfunnet var basert på den sterkeste rett."

"Du trenger ikke å fortelle meg dette," svarer jeg, "jeg vet godt hvem du er. Jeg kjenner deg. Jeg kan historien din. Jeg kan deg."

Allmektige Herr Angst.
Kan du være så vennlig å forlate meg?

Jeg har vært ei uke på Samos sammen med Inger - det har vært ei fin og litt vindfull uke med mindre god mat, mye tull og tøys, og veldig mye avslapning. Kom hjem tilbake til Tromsø i går, og så var det skolestart i dag, gitt. Første skoledag på det siste året. Det siste året på videregående. Jeg har ventet på det siden jeg var seksten år, og endelig, endelig er jeg i gang. Hvordan det kommer til å gå, vet jeg ikke. For tiden venter jeg veldig på at behandleren min skal komme tilbake fra pappapermisjonen sin (behandler, hvis du leser dette: du er savnet og det er behov for deg!) og det har jeg vel egentlig ventet på siden, ja, begynnelsen av juli vil jeg tro.
Å være i venteboksen og tankeboksen på samme tid med alt for mye på hjertet, er vanskelig. Dokumentet som jeg begynte på i juni har nå vokst seg til sytti sider, sytti sider som skal leses og gjennomgås og tolkes.
Det er kanskje mye å forlange, men jeg pleier ikke å kreve noe.


 

























Uansett! Skolestart! Hverdagen begynner igjen, høsten er i gang og jeg er spent og skeptisk og har litt sommerfugler i magen for hvordan det kommer til å gå. Jeg har vurdert opp og ned og i mente om jeg kommer til å klare 100% skolehverdag igjen, det var rimelig tøft og hardt sist år, og om jeg kanskje ikke har tatt meg litt vel mye vann over hodet med en god del jobb framover, kurs og diverse annet. Men vi får se. En dag av gangen, og så får jeg ta det derfra.

Før skolestart, som forresten var klokken 13, tilbrakte jeg en times tid på Jordbærpikene sammen med Sofie, der mannefrustrasjon ble utluftet over en kopp kaffe og et sjokoladestykke på deling. Og mens vi satt der, jeg i min dypeste irritasjon og frustrasjon, og Sofie med to ører som lyttet, kom en skokk med voksne mennesker som virket viktige inn. Og der var hun, da. Mennesket jeg har ventet på å se igjen siden juli 2008. Jeg måtte se to - tre ganger, og jeg klarte ikke å ta øynene fra henne da hun satt seg rett ved siden av meg med ryggen til. Jo. Det var henne. Litt eldre, litt annen hårfrisyre, litt annen klesstil og ansiktet var litt mildere, kanskje det blir sånn når man får barn nummer to eller tre, jeg vet ikke, men det var uansett... henne. Behandler L. Kjære, kjæreste behandler L - hun som ga meg symbolet på orkideen, hun som fortalte meg at jeg hadde orkideer inni meg som jeg ikke lot få blomstre, hun som ga meg en orkide i plast slik at den ikke kunne dø på vår siste time sammen. "La dine orkideer få blomstre," skrev hun på kortet. Ordene bærer jeg fortsatt med meg den dag i dag, og det var hennes ord, hennes ord som fikk meg til å gi Capio en orkide i gave da jeg avsluttet behandlingen. Av en grunn: de hjalp meg slik at jeg kunne hjelpe meg selv til å få mine orkideer til å blomstre.

Orkideer er viktige for meg.

Uansett. Behandler L. Hvem er hun? Og hvorfor er hun så viktig for meg? Hvorfor ble jeg så nervøs at jeg ikke klarte å si noenting da hun satte seg og jeg så at det var henne? Hvorfor var den første reaksjonen min heftige blikk til Sofie som satt rett over meg og en forsiktig pekefinger mot ryggen hennes?
JO. Behandler L var i første omgang legen min da jeg begynte på BUP våren 2006 i en alder av femten og et halvt. Hun hadde det medisinske ansvaret, passet på at kroppen min var i god stand og ordnet med medisinen min og blodprøver. Selv om jeg var en tverr, sur, over middels deprimert tenåring som ikke ante hvordan jeg skulle kommunisere om noenting med mennesker som prøvde å hjelpe meg, likte jeg henne. Jeg så fram til jeg fikk innkalling til legetime, og selv om ansiktet mitt var som stein, var det mye enklere å prate med henne enn den daværende behandleren min. Hun så hvor spiseforstyrrelsen holdt på å gå lenge før det ble kritisk, og prøvde å få meg til å forstå hvordan mat og kropp henger sammen, og at ingen mennesker kan leve på luft og vann alene. Supermennesker eksisterer ikke. Dessverre og også heldigvis, gikk den daværende behandleren min ut i sykemelding i alt for lang tid, og da hun kom tilbake, ville jeg ikke snakke med henne mer. Jeg hadde tenkt på det veldig lenge, men turte ikke å si fra fordi jeg var redd for å såre henne. Rart kanskje, men jeg var det. Jeg var redd for at, la oss kalle henne behandler, C, ville bli lei seg og tro at det var noe galt med henne som person. Det var det jo ikke. Det var heller kjemien det var noe galt med. Så jeg fikk en ny behandler, behandler L. Og fra sommeren 2007 ble ting ganske enkelt forandret.

For det første lærte jeg meg å inngå en terapeutisk relasjon, noe som var umulig for meg tidligere. Jeg lærte å åpne meg, lærte å fortelle om det som var vanskelig og jeg lærte meg å sette ord på følelser. Jeg fikk skriveoppgaver om selvskading og om spiseforstyrrelsen, og vi jobbet konkret sammen. Sammen gikk vi gjennom landskap jeg tidligere ikke visste eksisterte og berørte områder som jeg hadde lukket og stengt igjen. Vi jobbet med kognitiv terapi, og det var først da, etter et år sammen med henne, at jeg forsto. Og jeg var ikke lengre jenta som bare ville dø. Selv om spiseforstyrrelsen eksploderte og selv om jeg ble sykere matmessig, ble jeg bedre i hodet på andre måter. Det vistes kanskje ikke utenpå, men jeg kjente det innvendig. Behandler L ble veldig viktig for meg, fordi hun var den personen i helsevesenet som tok meg mest på alvor og så flest sider av meg på det daværende tidspunktet.

Behandler L ble hos meg da jeg ble innlagt på Regionalt senter for spiseforstyrrelser i mai 2008. De ukentlige avtalene våre fortsatte helt til hun gikk ut i mammapermisjon i juli samme år, til tross for at jeg hadde et annet behandlingsopplegg på RSS, og savnet etter henne var sårt. Men uansett satt jeg igjen mer flere verktøy og flere gode minner, enn vonde og når jeg har tenkt på henne i ettertid, har det vært med et varmt hjerte. Behandler L var viktig. Og hun er fortsatt viktig for meg i dag.

Flere ganger i ettertid har jeg tenkt på henne. Underveis i behandlingen på Capio, ønsket jeg å møte på henne. Spesielt da det ble mai og jeg var flere kilo tyngre enn jeg hadde vært sist gang hun så meg. Jeg hadde alltid et brennende ønske om å møte, si hei, fortelle hvordan det gikk, vise at det gikk bra og at den tynne stilken hun en gang hadde strevd med, ikke lengre eksisterte. Jeg ville fortelle henne at behandlingen hennes hadde gitt meg så mye og at RSS ikke var helt for meg, men det gikk bra allikevel. Jeg kom til Capio, jeg lærte, jeg forsto at det handlet om å VILLE og ikke om at andre ønsket det for deg, jeg fikk innsikt, selvrespekt, selvfølelse, og det var akkurat det jeg hadde behov for. Jeg ville fortelle henne og vise henne alt sammen, bare fordi bedringen min egentlig begynte hos henne og jeg ville si takk. "Takk for at du var hos meg da det ikke virket som om noen trodde i det hele tatt og for at du ikke ga opp, selv om jeg var tilnærmet tilbakestående og unnvikende og tverr."

Jeg fikk aldri sagt takk.
Men i dag fikk jeg gjort det allikevel. På en måte.

Behandler L satt der, lys levende bak meg på Jordbærpikene og jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte. Så jeg bet i meg all nervøsitet og pustet med magen og sa navnet hennes, bare for å sjekke om hun reagerte. Hun gjorde det. Snudde seg mot meg, studerte ansiktet mitt og smilte.
"Hei, husker du meg?" spurte jeg.
"Javisst gjør jeg det!" sa hun, og smilet hennes var så stort og voldsomt og sa så mye på en gang, "du har forandret deg."
Jeg nikket.
"Sist var du mørk i håret."
Jeg måtte le, for det er ikke den eneste forandringen som har skjedd på de siste tre årene. "Jeg har forandret meg på mange måter, men det sees kanskje."

Hun fortsatte bare å smile og stråle og skinne på stolen sin, klissete ord, men det er helt sant og den lydløse kommunikasjonen mellom smil kan egentlig ikke beskrives med ord. Det varte i noen minutter og så var det over. Manneproblemene ble ubetydelige etterpå og gleden av å ha sett behandler L igjen, og at hun så meg, er en av disse tingene som gjør livet vakkert.

Jeg skulle gjerne satt meg ned sammen med henne, fortalt henne hele historien, sagt både det ene og det andre, men jeg tror hun forsto likevel. At det går bedre enn det det gjorde da. At det går an å bli bedre. At terapi fungerer.

Jeg vet det gjør det.
Og jeg vet også at det går an å si farvel til anoreksien. Det har jeg fått erfare.