"Jeg er så imponert, det ser ut til å gå så bra!"
"Joda, det går fint. Det ser i alle fall sånn ut."


"Begynner du å bli deprimert nå? Føler du at..?"
"Jeg kjenner det. Jeg kjenner det hele tiden. Hvordan håpløsheten bygger seg opp. Hvordan det blir vanskeligere å komme seg opp om morgenen. Hvordan kroppen ikke vil så mye annet enn å sove. Hvordan jeg... er redd."


"Du trenger struktur i hverdagen din."
"Jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til."


"Hvordan fungerer økningen på medisinen?"
"Det fungerer ikke i det hele tatt."


"Hvordan har du det?"
"Jo, det går fint..."


først var det sommer. en vanskelig sommer. så ble det høst. det er fortsatt høst. og det ser ut til å gå bra. det ser ut til å gå veldig bra. utenpå er det ingenting å sette fingeren på. karakterene er gode. jeg smiler og ler og er sosial. deltar på det jeg kan være med på, uten å helt legge merke til at jeg har begrensninger. begrensningene kjenner jeg bare når jeg er alene. det føles ut som om jeg lever i et skalkeskjul. som om jeg er tilbake på ungdomsskolen, som om jeg er femten år og ler hele dagen bare for å kamuflere det uforståelige. men jeg er ikke femten år lengre. jeg vet hva dette er for noe.

det er kaos.
jeg har mye å ordne opp i.