Jeg tror folk flest husker sin første gang. I alle fall når det kommer til enkelte ting, spesielle hendelser, som, på et vis skapte noen endringer i livet og i hverdagen. Når den første gangen har inntruffet, er det ofte ingen vei tilbake. Det som var før, får man svært sjeldent igjen. Noen ganger endrer denne første gangen, denne første opplevelsen et syn på noe for alltid.


Jeg husker, akkurat som så veldig mange andre, den første gangen jeg virkelig var forelsket - så forelsket at jeg rødmet bare jeg så denne personen og hjertet dundret i hundre og førtini hver gang jeg gikk forbi ham. Jeg husker den første dagen jeg møtte Inger, det var et møte som endret livet mitt for alltid. Jeg husker første dagen på ungdomsskolen. Den første dagen på videregående. Det første møtet med den første kjæresten min. Det første møtet med spesielle mennesker som har satt spor. Første gang jeg reiste med fly alene. Den første dagen på den første sydenturen noen sinne. Den første karakteren min. Jeg husker første gang jeg skadet meg selv og var bevisst på at jeg gjorde nettopp det. Første gang jeg forsto at det som var vondt, ikke bare var noe forbigående. Første dagen på et sykehus. Det første møtet med den første behandleren min. Den første ordentlige samtalen jeg hadde med foreldrene mine. Første gang jeg gråt i offentlighet. Første gang jeg følte at jeg mestret mitt eget liv. Første gangen jeg forsto at når noen sier at de synes jeg er vakker, mener de det også.

Første gang.

Det er mange første ganger. Og jeg husker nesten alle.




































Jeg har tenkt veldig mye på disse "første gangene" i løpet av de siste dagene. Det dukket først opp i en samtale rundt kveldsmaten hjemme hos meg en kveld, men kom tilbake igjen da jeg var ute med Venn1 og underviste sekstenåringer i Kristiansund. Der var det ei veldig engasjert, dyktig, fantastisk og godt voksen helsesøster som jeg og han jeg var der sammen med, snakket mye med. Det tok meg 7 1/2 år tilbake i tid, til den tiden jeg var 14 år gammel og gikk på ungdomsskolen. En liten reise tilbake til den første gangen (og faktisk nesten den eneste også) jeg ba om hjelp.

Jeg hadde akkurat fylt 14 år. Og så omtrent slik ut:




























Ja, jeg hadde det vondt. Allerede i en årrekke hadde jeg hatt problemer med en altoppslukende panikkangst som hadde satt store begrensninger for hverdagen - men jeg visste ikke hva det var den gang. Bare var klar over at jeg alltid ble veldig redd av ting som egentlig ikke var farlig, og denne redselen kom like uforklarende hver eneste gang. På dette tidspunktet var depresjonen et faktum. Jeg visste heller ikke at det var en depresjon, MEN alt gjorde vondt og jeg pleide å skrive eller beskrive det slik som at "en dag gikk sola ned og den sto aldri opp igjen." Det hadde vært slik i nesten et år. Mange hundre vonde dager, mange hundretusen uutholdelige tanker og følelser som jeg ikke forsto noenting av. Jeg ville dø og egentlig var det også alt. Det var det eneste jeg ville. Å fullføre ungdomsskolen, å bli stor, alle slike ting, det var ikke tanker som opptok meg. Det brydde jeg meg ikke om. Jeg ville forsvinne, bli borte og bli ferdig med elendigheten. Men midt oppe i alt det vonde, forsto jeg såpass at dette ikke var helt normalt. En fjortenåring har selvsagt mange følelser i sving, men man skal ikke bruke 90% av kreftene sine på å tenke på døden. Det er ikke slik det skal være.

En dag på høsten gikk jeg til helsesøster, fullstendig på eget initiativ. Hun hadde vært innom klassen min og fortalt at alle kunne komme til henne med både små og store problemer, og at hun kunne være en samtalepartner. Jeg gikk dit, ekstremt nervøs, uten å vite hva jeg skulle si, uten å ha tenkt veldig mye gjennom det - men å snakke med noen, det skulle jeg. I alle fall prøve.
Jeg husker enda hvordan jeg forsiktig ruslet inn på kontoret hennes og satte meg i en gammel, utslitt sofa. Husker hvordan hun så på meg og spurte meg det vanlige spørsmålet: "Ja, hva er det du tenker på da?" og jeg så på henne, uten å si så mye. Hun spurte videre om hun skulle åpne gardinene - de var trukket for, og jeg ristet på hodet.
Etter minutter med stillhet, sa jeg prøvende: "Jeg har det ikke noe bra."
Hun så spørrende på meg, og jeg prøvde å forklare det uforklarlige. De vonde følelsene. Det med at verden var svart både når jeg hadde øynene åpne og når jeg lukket dem igjen. At jeg helst ville forsvinne. At jeg egentlig ikke så noe poeng med noe, og at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med det.

"Sånn er det i puberteten," var responsen jeg fikk, "det er vanlig å ha det vanskelig og humøret svinger."
"Puberteten? Ja, jeg vet jo hva det er da. Jeg fikk mensen da jeg var elleve. Jeg burde være relativt ferdig med den verste biten," mumlet jeg.
"Neida," svarte helsesøster, "Puberteten og pubertetsproblemer" og så videre og så videre og så videre. Den bittelille døren med åpenhet som jeg hadde kjent på tidligere samme dag, smalt igjen.
"Ja, men..." hvisket jeg prøvende, "se her da..." Jeg viste henne hva jeg hadde gjort med meg selv. De selvpåførte skadene som uten tvil fortalte sin historie.
"Oia," sa hun så, "javel."

Mer ble det ikke sagt om den saken. Hun ga meg en lapp til helsestasjon for ungdom, og sa at jeg kunne ta kontakt med dem hvis jeg følte jeg ville prate med noen. De hadde psykologistudenter, sa hun. Men det var for sent. Jeg hadde alt oppfattet meg selv om teit og ubrukelig og latterlig fordi jeg trodde at jeg hadde det vanskelig, og at mitt strev egentlig var fullstendig ubetydelig. For det var jo bare pubertetsproblemer, da. Denne helsesøsteren sa det samme som foreldrene mine pleide å si før de fikk vite: "Det er bare en fase, det går over."

Det kunne kanskje vært "bare" en fase. Kanskje kunne det gått over av seg selv. Kanskje kunne ting stoppet der og ikke sklidd ut i det vide og det brede, før det faktisk ble bedre. Kanskje, hvis noen, for eksempel hun, hadde sett på meg med alvorlige øyne og tatt det stotrende forsøket mitt alvorlig. Kanskje da.
Men det ble ikke bedre. Det gikk ikke over av seg selv. Og denne fasen som liksom bare var en fase, viste seg å utvikle seg til alvorlig psykisk sykdom.
Etter helsesøsterbesøket prøvde jeg meg aldri på noe slikt igjen. For det første trodde jeg at jeg egentlig bare var tullete, jeg trodde jeg var sprø og jeg følte at ved å snakke med noen, ville jeg bare latterliggjøre meg selv enda mer. Det var jo normalt? Hva annet kunne jeg tenke? Hva annet kan en 14 åring med ekstremt dårlig selvbilde forestille seg?
Tilliten var brutt. Jeg åpnet meg aldri til noen ordentlig igjen før mange, mange år senere.

Et og et halvt år senere var det derimot en lærer som fant en hylende og skrikende 15årig utgave av meg, løpende ut av et klasserom fra en engelsktime. I løpet av det 1 1/2 året hadde ting gått enda mer skeis. Jeg hadde løpt meg fullstendig vill og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få ting til å bli bedre. De uheldige mestringsstrategiene mine ble bare flere; og det igjen utviklet seg til tilleggsproblemer. Problematikk som måtte jobbes med før grunnproblemet kunne løses opp i.
Selv om jeg nektet å snakke, måtte jeg det allikevel. Selv om jeg nektet at foreldrene mine skulle vite noe, fikk de det likevel. Og selv om jeg absolutt ikke ville snakke med noen profesjonelle om kaoset, måtte jeg det også.

Min første gang var ikke fin.
Og den ødela veldig. Kanskje fordi jeg var uheldig med tidspunktet, med ordvalget - hva vet jeg. Men jeg vet i alle fall det at ting burde tas alvorlig og seriøst uansett. Det skal ikke sykeliggjøres, det er unødvendig, men det skal ganske mye til før man selv går å ber om hjelp.
Jo tidligere man får løst opp i knutene, jo kortere tid tar det før ting blir bedre. Først nå, 7 1/2 år senere, er jeg relativt klar for å begynne å rote i arkivet etter det som egentlig var der i begynnelsen. Det hadde kanskje ikke trengt å ta så lang tid.
Likevel har jeg vært heldig. Jeg har fått god hjelp. Bedre sent enn aldri.