tirsdag
Å leve.
11/01/2011 09:05:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Det er så fint av og til.
Dette, å kunne være. Noen ganger er det vakrere enn alt annet, og
av og til føler jeg meg som et lite barn - dette lille barnet som trekker pusten, og som puster inn hele
verden på samme tid. Det fine, bare. Ikke alt det andre.
Jeg er ute på reise.
Rollen som ressursperson spilles bra - nei, ikke spilles, det er løgn, for jeg spiller ikke -
utføres greit. Jeg får det til. Jeg mestrer det. Mestrer å fortelle min historie til åtti sekstenåringer om gangen,
åtti sekstenåringer med runde øyne som oppmerksomt følger med. De ser ikke alltid på meg.
Noen ganger ser de i bakken. Noen ganger krymper skuldrene seg litt, slik at de spede eller kraftige skuldrene beveger seg nedenfor stolryggen. Noen blir berørte. Andre ikke.
Uansett lytter de. Ansiktsutrykkene røper det, røper at noen av ordene og beskrivelsene som forteller om ensomheten og det å føle seg alene, treffer. Noen bevegelser røper at "det var alltid noe som kunne gjøres bedre, det var alltid en grunn til å ikke føle meg bra nok," setter seg fast et sted. Kanskje i hjertet. Og kanskje hjelper åpenheten min noen. Kanskje viser det at det er lov å be om hjelp når ting er vanskelig.
"Hvor gammel var du da du fikk hjelp?"
"Hvor gammel er du nå da?"
"Har du kontakt med familien din?"
Alt skal ikke fortelles eller svares på.
Det handler ikke om å sjokkere eller ryste noen. Det handler om budskapet; om at alle
har ei psykisk helse og at alle faktisk kan bli syke. Det handler om å være en venn, om å lytte, om å stille
opp og det handler om at ting blir bedre. Ikke om hvor mange ganger jeg egentlig var innlagt eller hvor ofte jeg pleide å skade meg selv, hvordan jeg gjorde det eller hvor mange behandlere jeg egentlig har hatt. Det handler ikke om å fortelle hvor tynn jeg var eller hvor tykk jeg selv trodde jeg var, om alle dagene som kom og gikk - disse dagene der jeg bare ville dø og forsvinne. Det er ikke det det handler om. Det er ikke essensen. Essensen er følelsene. Det å gå seg vill på veien. Det å finne tilbake igjen. Ikke alle disse hvordan og hvorfor og hva og enn hvis som jeg har stilt meg selv.
Det handler ikke om det.
Og det er jeg glad for.
For hvem har egentlig bruk for detaljer?
Hvem er egentlig interessert i alle detaljene midt i og i mellom?
Bare jeg. De har bare betydning for meg selv, ikke for sekstenåringene
som kanskje, for første gang får høre noens historie om det å ha det vanskelig.
Detaljene er ikke viktige.
Det store bildet er det som spiller noen rolle.
To gjennomføringer i dag, ca 160 elever. To gjennomføringer i morgen, omtrent like mange elever. Like mange sekstenåringer med ulik bakgrunn og bagasje. Og jeg er stolt. Så stolt av dem, så stolt av prosjektet til Venn1 og så stolt av meg selv fordi jeg endelig kan få bruke dette til noe.
I morgen kveld reiser jeg også til Capio. En dag tidligere enn planlagt. Av kun en grunn: å slippe å dra hjem, lande sent i morgen natt med flyet, for så å snu i døren og reise tilbake til Gardermoen. Jeg har avtalt, jeg har fått en seng i det gule huset og jeg vet virkelig ikke hvordan det blir. Jeg har vært der ved flere anledninger siden jeg ble utskrevet og hadde fullført behandlingen i desember 2009, men aldri overnattet.
Siste natt jeg sov i ei slik seng på et slikt rom var natt til 11.desember 2009.
Jeg husker det fortsatt: jeg, pasienten, jenta som hadde vært sykehuspasient mer eller mindre konstant i 1 1/2 år i strekk, ble sluppet fri. I frihet. Ikke fordi jeg skrev meg ut, men fordi jeg var klar. Jeg var klar for å skrive kapitlene i boka mi selv. Klar for å kjempe meg gjennom dager nesten alene, uten noen som fulgte med og noterte i kardexer om hvordan jeg hadde vært den og den dagen. Jeg husker det. Husker at jeg var redd, men også lykkelig. Lykkelig fordi jeg hadde akseptert vektoppgangen. Akseptert at jeg fortsatt hadde mye igjen. Akseptert at anoreksien måtte bort. Lykkelig fordi jeg visste at jeg var sterk nok til å få det til selv.
Og det var jeg.
Det var jeg faktisk.
Jeg var det.
Og i morgen skal jeg tilbake. Ikke som pasient, bare som gjest. I samme type seng, i samme type rom og i akkurat samme hus som fortsatt behandler akkurat samme pasientgruppe. Huset med en utrolig kompetanse som jeg egentlig ikke får skrytt nok av.
Om det blir rart?
Ja.
Om jeg får flashbacks?
Sikkert.
Om jeg kommer til å våkne med et rykk på torsdag 0645 fordi jeg tror at det er tid for veiing?
Haha, mulig.
Men det gjør ikke noe.
Det er en tid som er over. Historien er forent, den er fullendt.
Capio er fortsatt mitt hjertebarn, min redning, engelen og alt det der. Men Capio er også litt et arbeidssted. Jeg gjør en jobb der. Ikke for meg selv, men for dem.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
5 kommentarer:
Jeg er også stolt av deg! Lys til deg :)
Først vil jeg bare si hvor fantastisk og tøff jeg syns du er! Det krever mye mot å stå foran en haug med 16-åringer, og prate om et så vanskelig tema som psykisk helse jo er. Så vil jeg bare komme med et spørsmål, hvis det er greit...? Jeg har fått time til Grete Hartviken,og selv om jeg vet at ikke hun var behandleren din da du var på Capio, kjenner du sikkert mye til hvordan hun er. Gruer meg veldig til jeg skal til henne (heldigvis lenge til ennå), og det hadde vært til veldig stor hjelp og visst litt om hvordan hun faktisk er. Du trenger selvfølgelig ikke og svare hvis ikke du vil, men det hadde vært til veldig stor hjelp.....
Anonym: Gå til Grete! Hun er et supert og fantastisk menneske med vanvittig mye kunnskap. Hun var legen min en periode - hun har humor, kan sitt felt og vet hvordan man snakker med mennesker. Alle som har hatt henne som jeg kjenner har vært mer enn fornøyd. Hun er et slikt menneske som man virkelig blir glad i, det er i alle fall min erfaring :) Alle som har arbeidet på Capio er svært dyktige. Jeg har aldri opplevd et sted som har flere kompetente og forståelsesfulle mennesker! Go for it! ...Du er heldig som har fått time hos henne ;)
Mica: Takk <3
Takk for at du svarte Annika :) Da gruer jeg meg mindre. Håper du får en fin dag!
Herregud så nydelig skrive, Annika. Sterkt, rørande, vart og viktig. UFATTELEG BRA..!
Eg er så stolt av deg, og stolt over å kjenne deg <3