Jeg håper det er mulig å gjøre noe med det. Men kanskje er det ikke det. Noen ganger er jeg redd for at matproblemer, uansett om det er ufrivillig sultkatastrofer eller matbaserte sykdommer som spiseforstyrrelser har kommet for å bli.

Noen av dere (de fleste kanskje?) husker meg kanskje som den anorektiske jenta som skrev om Elefantstemmen og Mørkets Fyrste - mine egne oppdikta navn på sykdommer som har rammet meg. Jenta som skrev sider opp og sider ned, mange tusen ord, mange hundre blogginnlegg om denne Elefantstemmen og som tok opp kampen, kjempet og delte veien mot friskhet med kjente og ukjente lesere. Dere husker kanskje?

De fleste forsto at Elefantstemmen var spiseforstyrrelsen. At Elefantstemmen bare var et navn og at jeg hadde personifisert sykdommen min - altså gitt den en skikkelse og gitt den menneskelige egenskaper. En av behandlerne mine syntes ikke at dette var en god ide, men jeg gjorde det likevel og for meg fungerte det. Det var det som gjorde at jeg klarte å skille hva som var Annika og hva som var sykdom. Det var slik jeg etter hvert forsto at det jeg ØNSKET var helt annerledes enn det spiseforstyrrelsen ville. I mange år, før jeg automatisk og ubevisst gjorde spiseforstyrrelsen om til en skikkelse med menneskelige egenskaper, hadde jeg hatt samtaler med spiseforstyrrelsen. Krangler, raseriutbrudd, underkastelse og så videre. I utgangspunktet var det jo bare jeg som snakket med meg, men for meg var det nesten som om jeg snakket med en helt annen side av den personen jeg var - nesten sånn at jeg hadde splittet personlighet og var flere ulike mennesker som hadde forskjellige stemmer. Hvorfor det var sånn, vet jeg ikke, men det er altså sånn det var. Og det ga mening.

Jeg prøvde å forklare dette for behandleren min i dag. Jeg har alltid hatt problemer med å forklare hvordan det henger sammen, uten at det høres ut som noe det ikke er. For det er ikke slik at jeg har hørt stemmer eller sett ting. "Du vet schizofreni?" sa jeg under timen min, "hvordan enkelte har en virkelighet eller vesener som bestemmer hva de skal gjøre og sånn? Tvinger de til det og det?" Han nikket anerkjennende. "Sånn er det. Bare at jeg ikke hører stemmene eller ser demonene mine. Det har jeg aldri gjort. Men sammenligninga er altså at det er noe som tvinger deg til å gjøre noe. Og desto sykere du blir, desto mindre kontroll har du over deg selv. Dette noe tar til slutt helt overhånd. Det gjorde det med meg. Jeg mistet meg helt, og jo tynnere jeg ble, desto større biter tok spiseforstyrrelsen av meg. Den spiste meg opp."

Spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser. Vi snakket mye om det i dag - jeg hadde en sinnadag og det var første gang jeg ordentlig viste frustrasjonen og sinnet mitt i et terapirom. Nåja, jeg bet tennene rimelig hardt sammen for å ikke kaste stolen jeg satt på i veggen. Årsaken til spiseforstyrrelsesnakk, elefantstemmesnakk, er fordi jeg nettopp oppdaget at jeg kanskje ikke er så frisk som jeg trodde. Jeg har erklært meg selv frisk, og det er jeg jo og, fra anoreksien. Men - og det er så mange men.
Det hele begynte med at jeg bestemte meg i desember at jeg måtte gjøre noe med livet mitt. Jeg har null overskudd, er ufattelig sliten og har brukt hele høsten til å sove. Sove, sove, sove. Dette har muligens en naturlig forklaring: uregelmessig søvn, for mye festing, lite fysisk aktivitet og et kosthold som i hovedsak består av tomme karbohydrater uten næring og sukker.

Så jeg tenkte i mitt optimistiske sinn at jeg skulle endre litt på dette da. Skape en balanse i livet mitt. Ikke for å endre på hvordan jeg ser ut - det bryr jeg meg faktisk ikke om, jeg er komfortabel med kroppen min og jeg trives med sånn som jeg er nå. Det handler ikke om å se slik eller sånn ut eller bli supersunn og fit og alt som jeg egentlig ikke bryr meg om lengre. Bare å ha overskudd nok til å utnytte store deler av det potensialet jeg har og jeg vet at jeg sannsynligvis vil ha det bedre med meg selv hvis hverdagen er litt mer stabil. Jeg forklarte alt dette til behandleren min i dag, og han tenkte som meg, at dette var en god ide.

Men - så kommer men'ene - jeg kan ikke huske NÅR jeg hadde et normalt kosthold. Jeg tror aldri det har eksistert. Og da mener jeg omtrent aldri. I alle fall ikke siden jeg var kanskje ti år. Da jeg holdt på å bli bedre fra anoreksien (capio) var kostholdet mitt så rigid og firkantet til tross for at det var normale mengder, og et svært rigid kosthold er ikke normalt. Etter Capio fortsatte det i samme verset selv om jeg var mer fri enn på årevis. Det var noe som var fyfy og noe som var jamat. Det er heller ikke normalt. I det overspisingen satte inn, var ingenting i nærheten av normalt.
Etter den skrekkelige plutselige og overveldende fasen sto jeg igjen med, tja, kunnskap om hva som er riktig og rett for kroppen, men ikke lyst på noe annet enn sukker. Så jeg har spist sukker, såkalte raske karbohydrater og blablabla, ting som ikke akkurat gir overskudd eller holder et stabilt blodsukker.

Hva er problemet, tenker kanskje noen av dere. Det høres jo fantastisk ut å kunne spise hva man vil når man vil! Og det er det. Jeg har ikke noen problemer med det. Jeg trives sånn, men det gjør ikke kroppen min. Ikke når det man vil ha, er smågodt til lunsj og skolebolle til middag. Den har vitaminmangler og jernmangler og er slapp og sliten hele tiden. Problemet er faktisk det, at nå, når jeg faktisk prøver å skape stabilitet og har begynt å jobbe med det, drar det igang det eneste jeg har vært dritgod på fra det å spise fem om dagen og vanlig og sånn som vanlige norske kostråd anbefaler: å tenke spiseforstyrra tanker. Alle de tusen tingene jeg har tenkt på så mange ganger og som får meg til å føle meg så elendig at jeg blir kvalm.

Alle tankene gjør meg også både sint og frustrert.  Jeg tok alt opp med behandleren min og var nærmest på gråten i det jeg forklarte ditten og datten om all verdens ting. Det skal ikke mer til for å gråte. Bare å ha følelser som jeg følte for et år siden, gjør vondt. "Kanskje du bare skal konsentrere deg om skolen dette halvåret og fortsette som før?" foreslo han, "slik at du slipper å fokusere på maten i tillegg." Forslaget var i og seg ikke så dumt, men jeg vet at jeg må gjøre endringer for å få det bedre.

Og kanskje fører det til at jeg må drepe en haug med spiseforstyrra tanker. Kanskje fører det til at jeg enda en gang må kjempe mot matmonsteret i en mildere grad og drepe det på nytt. For jeg ønsker så gjerne å få det til. Jeg ønsker å ha det bra med meg selv på alle plan. Kjenne at jeg har energi. Kjenne at jeg orker og klarer og mestrer. Å ha spiseforstyrra tanker i hodet er mildt sagt et helvete om du er normalvektig eller overvektig eller undervektig.

Jeg vet ikke, jeg.
Men denne Elefantstemmetullingen skal i alle fall ikke lure meg en gang til.
Det gidder jeg ikke.
Får brette opp armene og kjempe litt, da.

Desember. Advent. Julegavehandling. Stress. Mat. Julefeiring. Sammenkomster. Mas. Familie. Fri. Helligdager, åh, helligdager. Fram til jeg var tolv år, elsket jeg jul. Jula var den fineste tida jeg visste om. Jeg elsket å få penger fra mamma og pappa i begynnelsen av desember, slik at jeg kunne kjøpe julegaver. Jeg elsket lukta, følelsene, snøen på bakken, julelysene, pynten og opplevelsen. Ribbemiddag og pinnekjøttmiddag. Naturligvis var jeg ikke barn for alltid. Den opplevelsen man har av jul, forandrer seg med årene. Det gjorde det for meg også. I en alder av tretten hadde synet mitt på jul forandret seg veldig.

I første omgang var det forventningene som gjorde jul annerledes. Å være tretten, trist, sint og frustrert passet ikke inn i det lykkelige bildet av julefeiringen. For jula er ei tid der alle skal være glade. Fornøyde. Blide. For meg var det ikke slik. Jeg var ikke lykkelig, ikke før jul, ikke i jula og ikke etterpå. Og det at det ble forventet at jeg skulle være glad og fornøyd og sosial samtidig som jeg hadde det vondt, gjorde det enda vanskeligere. Jeg prøvde å holde masken, men ofte sprakk den. Kaboom. Og jeg smalt både hodet og hendene i veggen, og uforstående foreldre sto utenfor og lurte på hva i guds navn det egentlig var som feiret den ampre og iltre tenåringen deres.

Slik var det.
I mange år.






















I 2006 ble maten for alvor vanskelig. Det gjorde også jula til et mareritt. På mange måter slapp jeg unna mye, siden jeg ikke spiser kjøtt, men det var likevel mange andre ting som det florerte av i hytt og gevær. Mat. Maten. Senere brukte jeg å fortelle en sammenligning til folk, slik at de kunne forstå hvorfor jula var så vanskelig for meg: "I jula er det mye mat. Denne maten står framme hele dagen. Kaker, godteri og allverdens ting og tang. Det er helt normalt for friske folk. Det er slik det skal være. Men for meg er jula et mareritt. Jeg vet at friske folk også synes at det er litt mye mat i jula av og til. Jeg har mat i hodet hele tiden. Enorme mengder mat. Jeg drømmer om mat, jeg tenker på mat. Og for meg, så er jula nesten som om alt jeg har i hodet hele tiden, er tatt ut og plassert i rommet rundt meg."
Jeg var deprimert og hadde matproblemer, og dette gjorde ikke jula noe enklere. Det skapte store kommunikasjonsproblemer for meg og foreldrene mine - jula ble konfliktfylt og i 2006 la jeg jula for hat. Bildet over er en ironisk illustrasjon som jeg tegnet i paint i desember 2007. Jula var vond. Den var vanskelig, det var krangling, det var mat og ingenting passet inn i slik jeg egentlig ønsket at ting skulle være.

Selvfølgelig følte jeg meg som et monster. Jul skulle være fint og jeg forpestet alt som var. Negativ. Jeg karret meg gjennom det, til jeg bestemte meg for at jeg ikke orket mer. Livet var en pain in the ass. Nyttårsaften 2007 endte jeg opp på akutten. I tre dager lå jeg på sykehuset sammen med ei dame med kols. I tre dager fikk jeg beskjed om å tenke positivt og så havnet jeg på ungdomspsykiatrisk.
Mer er det ikke å si om den saken.

Hei. Jeg er Annika. Jeg er 21 år og en måned gammel. Noen ganger føler jeg meg eldre enn 21 år. Noen ganger føler jeg meg som ei gammel dame i en ung kropp. Men jeg er bare 21. Jeg har vært gjennom 22 novembermåneder. Ni av disse har vært vanskelige. Ni. Det er ganske mange. Det har vært mange vanskelige måneder. Jeg teller dem ikke. Det er ikke noe poeng. Det fører til at verden blir sort, og jeg prøver å farge tilværelsen med regnbuer, rosa skyer og flyvende ponnier i pastellfarger. Det er det jeg prøver på.
Ikke at jeg tror på det perfekte, for det gjør jeg ikke. Perfeksjon eksisterer ikke. Perfekte mennesker finnes ikke. Dårlige dager og gode dager rammer alle. Da jeg var syk, pleide jeg å si til behandleren min: "Perfeksjon finnes. Ikke i den forstand jeg ønsker meg, men på en annen måte. På en helt annen skala. Den dagen jeg kan se meg selv i speilet og si at jeg elsker meg selv akkurat slik jeg er, med alle mine skavanker, småfeil og mangler, den dagen er jeg perfekt."


Med andre ord: ikke etterstreb det umulige. Du er alt perfekt. Akkurat slik du er.


























Jeg er Annika. Mamma og pappa skulle egentlig kalle meg Sara. Slik ble det ikke. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fant de ut at navnet ikke passet da jeg hadde forlatt mammas mage og de holdt meg i armene sine. Det er ikke godt å si. Alt fra det øyeblikket de fant ut at jeg skulle bli til, har jeg vært elsket. Ekstremt høyt. På alle mulige måter. Likevel tok det meg nesten tjue år før jeg forsto det. Det tok meg nesten tjue år før jeg innså at jeg ikke var et monster eller en demon fra underverdenen, et udyr som kun fortjente forråtnelse og fortapelse. Tjue år er lenge. Det er nesten hele livet mitt, det.

























Dette innlegget skulle ikke handle om det å ha det vanskelig eller ha følelsen av å ikke være elsket, eller bli sett. Jeg skal heller ikke skrive om det usynlige barnet, den usynlige tenåringen, den usynlige ungdommen og det usynlige voksne mennesket. Ikke det heller. Men om kroppen min. Huden min, lårene mine, rumpa, hoftene, armene, brystet, hendene. Om ansiktet, om øynene, om ørene. Om håret. Om å akseptere det uperfekte fordi det er akkurat perfekt nok for meg. Det er akkurat bra nok til mitt bruk. Det er jo meg, hva annet kan jeg forlange?

Kropp. Selvfølelse. En tilbøyelighet for å skille kroppen med hodet. Alt det der er ting som henger sammen med det å ha en spiseforstyrrelse. Det er nå ett år siden jeg skiftet "fil" og gikk fra å være rimelig anorektisk i kroppen til å bli normalvektig. Menneskene som jeg ikke levde sammen med (dvs.Inger og Sunniva + foreldrene mine i blant) applauderte. Det så så bra ut. Sannheten var selvsagt annerledes. Den var hard og brutal, gjemt bak enorme mengder med usunn mat, selvmordstanker, isolasjon og tårer. Ingen hjalp meg. Behandlingapparatet visste hva som skjedde, men ingen tok affære. "Det må være opp til Annika," sa de og ignorerte telefoner fra bekymrede foreldre. Uansett. Det er ett år siden anoreksien gikk til overspising, og anorektikeren forsvant for godt.

Det var forjævelig.
Men så gikk det over. Og så ble det bra. Litt mer enn bra.



























Jeg er frisk. Fra anoreksien. Ikke friskmeldt fra spiseforstyrrelsen fra lege og behandler, men jeg har aldri hatt et så avslappet forhold til mat og kropp før. Jeg har friskmeldt meg selv. Jeg har fortsatt tendenser til en uspesifisert spiseforstyrrelse, jeg har fortsatt tanker i perioder og det hender at jeg sliter. Men mat tar ikke tid lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg veier. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser. Jeg driter i det. Bokstavelig talt.




























At anoreksien ikke lengre er en del av livet mitt, betyr ikke automatisk at jeg er spesielt fornøyd med meg selv. Det betyr heller ikke at jeg plutselig satte pris på kroppen min, eller at jeg kunne beundre ansiktet mitt i speilet. Jeg har aldri likt sånn som jeg ser ut.
Dette året har jeg alltid hatt en eller to menn i livet mitt som kunne gi meg bekreftelse på at jeg var vakker. Det hjalp der og da, men i øyeblikkene jeg var alene med meg selv og tankene mine, sto jeg igjen med den kroniske følelsen av tomhet og en enorm sorg som ikke ville forsvinne. Til slutt forsto jeg at jeg var nødt til å bekrefte meg selv og jeg måtte lære meg å gjøre det. Jeg øver fortsatt. Men det er framskritt. Store framskritt.

Jeg har en kropp. Det er min kropp. Og denne kroppen, den er meg, den også. Jeg bestemmer selv over den. Jeg bestemmer hva den skal gjøre, jeg bestemmer hvem som skal få ta på meg, jeg bestemmer hvordan håret skal se ut, hvilken sminke jeg skal ha på, hvilken klær jeg vil gå i og hvilken farge neglene skal ha. Det er mine valg. Bare mine, og ingen andres.

Jobbe med aksept er kanskje det vanskeligste. Å akseptere hver kroppsdel for det det er. Okei, så har jeg kanskje litt store hofter, da. Men de har sitt formål, og jeg har aldri hørt noen klage over disse hoftene bortsett fra meg selv. Puppene er kanskje ikke så faste som jeg skulle ønske, men det er pupper, de er mine, og de duger til det de skal brukes til. Rumpa er litt for stor, men den er god å sitte på og den er myk. Jeg har et rart ansikt, men jeg er da ikke direkte stygg. Jeg har arr. Jeg har arr over alt, men jeg bærer dem med stolthet. De er kanskje stygge, men de er da mine de også, og jeg bestemmer om jeg vil ta de bort eller om jeg vil ha dem som en påminnelse om alt som har vært. Foreløpig faller valget på sistnevnte. Huden er ikke feilfri, men den er myk. Jeg har babyhud på hele kroppen.

Er det så ille da? 
Nei, det er slettes ikke så ille. 

Jeg aksepterer meg. At jeg er slik som jeg er. Og alt i alt, begynner jeg å bli ganske glad i dette individet, denne skapningen som jeg er. Jeg ville ikke vært noen andre om jeg fikk bytte. Jeg er stolt for at jeg har kriget, stolt for at jeg har overlevd, stolt fordi jeg har kommet meg gjennom det ene nederlaget etter det andre, og det gjør meg glad.

Livet er hardt, men herregud, så vakkert det er.

Fredag, 0830: "Åh, der er du, Annika!" Kontaktlæreren min møter meg tilfeldig i trappa med et smil og klemmer meg, "jeg er så glad for at du kunne komme!" 
Jeg ler litt. "Jeg har jo sagt ja til dette. Selvsagt dukker jeg opp."


jeg plasserer meg på nest fremste rad i auditoriet sammen med naturfagslæreren min, og en av hennes kolleger. 33 voksne mennesker. og jeg. en liten jentunge på forreste rad, som egentlig ikke har så mye å gjøre på skolebenken en fridag i november. jo. en ting: jeg har sagt ja til å kurse naturfagslærere i spiseforstyrrelser. hva jeg har sagt ja til, vet jeg ikke. dette er noe helt annet enn det jeg har gjort tidligere. dette er nytt. jeg er langt utenfor mitt vante element. dette handler ikke om å undervise sekstenåringer om hva psykisk helse er, dette handler om noe helt annet. dette er konkret. det handler kun om spiseforstyrrelser.

kun en gang tidligere har jeg hatt en times undervisning om temaet.
det var for klassekameratene mine i fjor, klassekamerater som jeg kjente inn og ut og som visste at jeg hadde vært veldig syk. det var trygt. de kjente meg. her vet ingen. ingen bortsett fra kontaktlæreren min. muligens trekker kursdeltakerne på fagdagen sine egne konklusjoner, muligens forstår de, men de vet ikke allikevel.

to bolker om ernæring og helse først. budskapet til de voksne som holder foredrag før meg, skremmer meg. det skremmer meg at sekstenåringer skal lære om kaloriregning og BMIregning fordi det er et læreplanmål. skremmer meg at sekstenåringer skal lære seg å bruke et matprogram og jeg kjenner at jeg blir en smule bittelitt provosert når noen mener at DETTE er et suverent program å bruke for å regne ut alle næringsstoffene man får i seg. matprogrammer kan misbrukes til de grader. likevel holder jeg munnen igjen. det blir min tur til å snakke tidsnok.

lunsj.
min tur.

"Jeg heter Annika, jeg er 21 år gammel, elev her på skolen og X-er klassekontakten min. Jeg jobber også litt i mental helse, i et prosjekt som heter Venn1 og i den sammenheng reiser jeg litt rundt på skoler i landet for å undervise elever på videregående om psykisk helse og hva det faktisk er for noe. Dette foredraget her handler om spiseforstyrrelser og jeg kommer til å gå gjennom ulike typer, symptomer, litt generelt og hva dere som lærere kan gjøre. Årsaken til at jeg gjør nettopp dette, er fordi jeg selv har slitt med spiseforstyrrelser, i hovedsak anoreksi, i en god del år. Når jeg snakker med mennesker om spiseforstyrrelser, pleier jeg ofte å si slike ting som dette: en spiseforstyrrelse er en sykdom. Mange tror ofte at det er noe man lager seg selv, et problem som et menneske klarer å tilegne seg, men det er ikke fakta. Å ha en spiseforstyrrelse kan sammenlignes med å ha en annen sykdom. Det er en ekte sykdom på lik linje med kreft, kols og andre sykdommer. Jeg bruker å si at hvis man kan si at en spiseforstyrrelse er selvvalgt, ja, da er det også din egen feil at du har blitt lam fordi du kjørte bil og havnet i en bilulykke. Det er din egen feil at du har knekt foten, fordi du klatret i en stige og falt ned. Det er kanskje å sette ting litt på spissen, men folk forstår ofte da."


Foredraget som jeg tenkte bare ville vare i 30 minutter, varer i en time. Det er så mange ting å si, så mye å formidle og selv om jeg ikke har manus, flyter alt av seg selv. Jeg kommer med egne eksempler for å illustrere hva som skjer, forklarer hva som skjer med kroppen og et tusen talls andre ting. Forsamlingen er stille. Og etterpå, når jeg har rundet av og avsluttet powerpointen, etter at jeg har sagt ved flere anledninger at delkapittelet om spiseforstyrrelser BURDE undervises i, i stedet for å droppe (mange gjør det) får jeg endelig formidle hva jeg mener om bruk av matprogram og kaloriregning.

"hva mener du om bruk av dette matprogrammet som bruk i undervisningen?"
"hva mener du om fokus på kaloriregning og vekt?"
"hvordan skal man legge opp undervisningen?"


Jeg snakker til munnen er som sandpapir. Forteller om forsiktighetsregler, om ulikheten mellom jente- og gutteklasser, forklarer viktigheten av å vite hvis det er noen elever som har den typen problematikk og så videre. Jeg tror de lærer noe. Jeg tror de lærer en god del.

På tur ut av auditoriet stopper naturfagslæreren min, meg.
"Dette var sterkt, Annika. Jeg kunne aldri gjettet at du har vært så syk. Du som er så energisk og pratsom og... glad? Jeg tror de fleste fikk en aha-opplevelse. Det var nyttig og veldig, veldig bra. Tusen takk skal du ha."


Sprekkferdig av stolthet forlater jeg skoleområdet. Jeg er så stolt. For at jeg fikk det til. For at jeg ikke snublet i ordene mine. For at jeg kan bruke alt som har vært vondt og vanskelig til noe veldig positivt.
Bare det gjør meg rørt.

I løpet av min tid som "Annika som skriver om spiseforstyrrelser", har jeg fått endel spørsmål om hvordan jeg klarte å få/finne motivasjon, hvordan jeg klarte å begynne, hva det var som skjedde med meg og så videre. Jeg har også fått spørsmål om hvordan man kan gå fram dersom man for eksempel har erkjent at man har en spiseforstyrrelse. Hva er det neste steget? Hva gjør man når man vet? Hvor begynner man? Hvordan skal man klare å kjempe alle kampene? Hvordan går man fra A til Å? Og når er man egentlig frisk?


Jeg er ikke terapeut, jeg har ingen utdannelse innenfor behandling av spiseforstyrrelser og jeg vet ikke om jeg har kompetanse nok til å svare på enkelte av spørsmålene. Men det jeg derimot kan noe om, det jeg derimot forstår endel om og det jeg har en viss kompetanse innenfor er spiseforstyrrelser. Jeg vet hvordan det kjennes på kroppen. I hodet. Hvordan livet med en spiseforstyrrelse er og jeg vet også hvordan det er å ikke forstå at man er syk, føle seg hjelpeløs, ikke vite hvor man skal begynne, ikke vite hvordan man skal få hjelp - og trenger man i det hele tatt egentlig hjelp? Og jeg vet hvordan det er å begynne på kampen, tape for sykdommen igjen, bli sykere og så begynne forfra atter en gang. Eller for tredje gang. Eller fjerde.
Jeg vet også hvordan det er å få livet tilbake igjen.


Når det kommer til behandling av spiseforstyrrelser og matproblematikk, kan jeg bare svare for meg selv. Jeg vet kun hva som har fungert for meg og jeg vet litt om hva som har fungert for andre mennesker som jeg har snakket med. Vi er alle individuelle og har ulike behov. Selv om sykdommen kanskje er den samme, er vi som mennesker ulike.
Likevel kan jeg kanskje komme med noen tips som kan fungere. Kanskje bærer jeg på noe som noen andre kan få nytte av. Kanskje, kanskje ikke.


Min historie om begynnelsen av kampen kan leses her. Teksten: det riktige tidspunktet eksisterer ikke, kan leses her. Å ri to hester på en gang: her.


Så, hva er frisk? Hvordan blir man det? Og hvorfor er det så hinsides vanskelig å "bare" begynne på veien? Og hvorfor er det enda vanskeligere å opprettholde det man først har begynt på? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?


Jeg vet ikke, men jeg kan tenke meg.


Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse eller jobbe mot en spiseforstyrrelse som har tatt over livet i større eller mindre grad over tid, er ikke enkelt. Det er ingen hemmelighet. Det skal jeg ikke legge skjul på. I begynnelsen oppleves ofte spiseforstyrrelsen som trygt og sikkert, et holdepunkt i hverdagen, men over tid forstår mange det samme som jeg opplevde: spiseforstyrrelsen er destruktiv. Heldigvis går det an å bli bedre og heldigvis går det an å bli frisk! 


Å skulle begynne på kampen på egenhånd uten hjelp er ikke enkelt. En spiseforstyrrelse er ikke noe man bare kan "ta bort" helt uten videre, det er ikke noe som kan repareres uten at man forstår hvordan man skal gjøre det og det er heller ikke en sykdom som det finnes en enkel kur mot. Per dags dato kjenner jeg ingen som har klart å hjelpe seg selv uten å få hjelp til å gjøre det - men det går an. Likevel krever det en enorm ståpåvilje og viljestyrke som i alle fall ikke jeg har hatt. Ofte er det smart å ha en tredjepart inne i bildet; mennesker med kompetanse, mennesker som forstår hva spiseforstyrrelser er for noe og noen som vet hva man kan gjøre for å bekjempe sykdommen. Denne tredjeparten kan være hvem eller hva som helst. For noen holder det å ha jevnlig kontakt med fastlege, andre har behov for ernæringsfysiolog til å forstå hvorfor kroppen trenger mat og hva næringen gjør med en, noen trenger poliklinisk oppfølging av en psykolog eller en annen type behandler, mens andre igjen får mye ut av å ha kontakt med Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser og Rådgivning for spiseforstyrrelser.


De to siste er begge veldig flotte organisasjoner som jobber konkret med spiseforstyrrelser. Alle medlemmene/ arbeiderne i interessegruppene har selv personlig erfaring med spiseforstyrrelser. Mammaen min har for eksempel vært i kontakt med ROS ved flere anledninger, jeg har vært på kurs om Kropp og selvfølelse der, sommerleir ved IKS etc. Det er mulig å få samtaler, være med i selvhjelpsgrupper og andre tilbud. Trykk på linkene over for å finne ut hvilke tilbud organisasjonene har.


Anne, som har en hjemmeside skriver følgende om å bli frisk:


Jeg er ikke frisk. Men jeg er ”frisk” nok til å skjønne at jeg ikke er det. Skjønner? Jeg vil bli
bedre – bli frisk! Eller vil jeg det? Jeg vil vel det? Det er skremmende. Hvis vi ikke lenger har
den ”muren” vi spiseforstyrrede har rundt oss lenger, hva har vi da? Da vil vi være nakne. Vi må finne oss noen klær. Ja, nettopp! Klær! Ikke lenger noen mur. Men hvordan gjør vi det? Jeg kan ikke gi noen fasit på det, for jeg har ikke turt å rive ned hele muren min enda. Jeg har prøvd flere ganger, men jeg fikk det ikke til – jeg var ikke sterk nok. Jeg vet at jeg ikke kan klare det alene. Jeg trenger flere for å hjelpe meg med å knuse muren, og ikke minst; finne noen passende klær til megetterpå! Men hittil har vi ikke funnet den ”rette” måten å gjøre det på for meg.


Selv om jeg sliter med ambivalensen, vil jeg bli frisk. Det vil si at jeg har lyst til å bli mer fornøyd med livet mitt og meg selv. Det å bli frisk er ikke bare å kvitte seg med en spiseforstyrret oppførsel. Det er mer enn bare å spise riktig og opprette en sunn vekt. Det er mer enn å bearbeide følelsene. Hvis det å bli frisk var så lett, da hadde jeg sikkert vært frisk for lenge siden. Det å bli frisk er mye mer enn å arbeide med problemene sine. Det er bare halvparten. Å bli frisk handler om å finne ut hvem du er. Hvem du er uten spiseforstyrrelsen, for husk; du er ikke din spiseforstyrrelse. Ingen er en vandrende spiseforstyrrelse. Og selv om det er vanskelig å huske noen ganger; hver og en av oss er en person med unike kvaliteter og egenskaper som strekker seg milevis forbi mat, vekt og utseende.

Jeg har snakket med en del mennesker om min spiseforstyrrelse. Både terapeuter, andre spiseforstyrrede de var aldri helt klare på hvordan de gjorde det. Det var mest snakk om hvordan sykdommen (ellerlidelsen, eller hva du vil kalle det) utviklet seg, hvor ille det ble, og hvor mye bedre livet ble uten den. Men hoveddelen manglet alltid. Hvordan gikk du fra en dag å ødelegge deg selv, til den neste å ødelegge spiseforstyrrelsen? Vi vet alle at man ikke bare våkner en morgen, og vips, så er den borte!
Så hva er hemmeligheten?


Siden jeg ikke er frisk enda, kan jeg ikke vite med sikkerhet, men jeg har noen teorier. Man kan ikke bare gi opp en spiseforstyrret oppførsel uten å finne en ”sunn” erstatning. Det er, som nevnt tidligere, at det nytter ikke bare å rive ned muren. Man må bytte muren ut med noe annet. Med klær, slik at man ikke står igjen naken og sårbar. Vi bruker så mye tid på mat, vekt, kalorier og fysisk aktivitet, at hvis det plutselig, magisk forsvant, ville vi være uten struktur og være uten aning hva å gjøre. Dette tror jeg ofte er hvorfor vi føler at vi ikke er noe uten vår spiseforstyrrelse.


Mens vi gir opp en usunn oppførsel, må vi finne noe å erstatte det med. Hvis du for eksempel brukte altfor mange timer på å overtrene hver dag, må du finne andre ”mindre ødeleggende” aktiviteter for å fylle de samme timene. Disse aktivitetene bør være noe som du liker å gjøre. Kanskje noe du pleide å gjøre før du kuttet det ut til fordel for overtreningen. Eller hvis du ikke kommer på noe som du likte å gjøre før, er det på tide å utforske nye muligheter. Finn en hobby, skriv dikt, dagbok, spill eller
lag musikk, syng, mal eller tegn, gjør frivillig arbeid, plant planter, ta et kurs, lag en internettside. Mulighetene er der, og det er mange av dem. Jeg tror det bare er opp til oss å finne dem, og tørre å bytte de ut med våre usunne vaner. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort…

Du vil oppnå mer enn bare å finne ting å gjøre enn å bruke din spiseforstyrrelse. Du vil finne ut hvem du er, hva du liker, hva du er flink til, måter å uttrykke deg på, måter å påvirke andre på, osv. Til slutt vil du være i stand til å ta et skritt til siden, og reflektere over dine prestasjoner og være stolte av dem. Du vil være i stand til å identifisere deg selv som mer enn ”den og den” med en spise- forstyrrelse. Du vil være ”den og den” maleren, forfatteren, sangeren, osv. Din unike samling av karaktertrekk, evner og personlighet er det som vil forme den du er. Ikke et nummer på vekta, eller identiteten til jenta som ikke spiser, spiser, spiser for mye, kaster opp, ”tømmer seg”, overtrener eller ikke trener. Det å ha en spiseforstyrrelse gjør deg ikke unik eller spesiell. Hvis det var sant, ville ikke det vært over 120 000 mennesker i Norge med spiseforstyrrelser.


Det å være kjent for din spiseforstyrrelse er ikke mye av en identitet i det hele tatt! Det er en
begrenset interesse i noen som ikke gjør annet enn å bekymre seg om mat og vekt, og unngår sosiale sammenkomster på grunn av det. Forestill deg en av de mest levende, bemerkelsesverdige menneskene du vet om. Er de morsomme og interessante å være sammen med fordi de har en viss størrelse eller pga noe mer? Kanskje deres personlighet, humor, deres arbeid, eller deres talenter er det som er mest til-
trekkende, og det er det som teller mest!


Ved å ta en sjanse og oppdage ting i livet, vil du jobbe mot å bli et mer helt menneske. Du vil oppdage hva som gjør deg, deg. Du vil finne vidunderlige, hyggelige ting å bruke tiden din på, og ta stolthet av sider av deg selv som virkelig betyr noe for andre, og i livet. Så når det blir anbefalt at du prøver nye ting, og å jobbe for å finne aktiviteter utenom mat, vekt og trening – ikke vær så rask med å fnyse av det. Det kan virke ubetydelig, eller bare noe av det som terapeutene grav opp av bøkene sine for å si, men jeg tror virkelig er en av de essensielle stegene mot å bli frisk.


Anne nevner det med å erstatte spiseforstyrrelsen med noe annet. For noen kan det kanskje fungere, men det er ikke slik at du hvis du finner en ny interesse, forsvinner spiseforstyrrelsen over natten. For meg måtte jeg finne meg igjen underveis, mens jeg gikk veien, mens jeg fortsatt går den. Jeg jobber fortsatt med det. Da jeg var alvorlig underernært var det ikke plass til så mange andre ting i livet mitt. Etter hvert som jeg la på meg, etter hvert som energinivået økte, etter hvert som hodet kom på plass og jeg begynte å føle igjen, dukket det opp lyster og interesser som hadde vært i dvale en stund. Det var da det var tid for å utforske. Finne ut. Søke. Prøve. Feile. Danse. 


Det første steget for å bli frisk er naturligvis, ja - så "enkelt" er det faktisk, å erkjenne at man har et problem. Å sette navn på problemet sitt. Innsikt. Forstå at man har en sykdom, et alvorlig problem og dette problemet må arbeides med. For meg tok det mange år å innse det. Jeg var til og med i behandling for spiseforstyrrelser uten å selv forstå at jeg i det hele tatt hadde en sykdom. Nåja, jeg forsto jo at noe var galt og jeg visste at "anoreksi" var navnet på det som ikke var helt "normalt" (det sto jo faktisk i papirene mine); men det var ikke nok. Jeg måtte selv klare å uttale ordene "jeg er syk". Jeg måtte selv forstå, måtte selv prøve, måtte selv kjenne og føle og tenke og reflektere.


Og når man erkjenner, når man forstår at man er syk? Hva da?
Ja, hva da?


La oss kalle erkjennelsen for trinn 1. 


Trinn 2: var (og er) i mitt tilfelle: MAT. Mat. Mat er den viktigste medisin når man er spisesyk. Man kan tygge antidepressive, angstdempende, humørstabiliserende, sovepiller, whatsoever - men ingenting av det der kan ta bort spiseforstyrrelsen og symptomene. Det kan bare maten gjøre. For å bekjempe mattanker og matangst må maten tilberedes, tygges, svelges og beholdes. Maten må på plass. Maten må være med hele veien. Du kan ikke bekjempe en depresjon når man er underernært for eksempel, fordi underernæring ofte fører til depresjon. Mat. Mat. Mat. Ergo: maten må på plass. Og det må være nok mat. Nok mengder mat. 
La oss ta meg som et eksempel: jeg fikset ikke maten selv, så jeg måtte få hjelp til det. En periode prøvde jeg kostliste og det virket ikke for meg. Men for noen fungerer det og kostlista må spises. Capio hjalp meg med å få maten på plass igjen. 


Fikser du ikke å hjelpe deg selv til å spise, trenger du hjelp. Det er kanskje vanskelig å forstå hva et annet menneske kan hjelpe deg med, men jeg oppfordrer deg til å prøve likevel.


Trinn 3: Slutt å tenk. GJØR. Får du mer angst av å spise? Ja, da skal du likevel fortsette. Jo flinkere du er til å fullføre måltidene dine, jo flinkere du er til å holde på maten, jo bedre du klarer å gjøre det du vet du MÅ, desto enklere blir det. Det tar tid, men det er verdt det og med tider og stunder kan du spise hvitost og brunost, pasta og hva som hører til uten å gråte. Den viktigste kuren for matangst er å spise. Tenke seg til! Behandleren min på Capio refererte til Birgitta som er grunderen av Capio metoden (og jeg referer dit igjen):  "hvis du er redd for å spise is, skal du spise is hver enste dag til du ikke er redd for det mer." Jeg vet at det fungerer.


Trinn 4: Samme som trinn 3 og i tillegg: gjør det motsatte av det spiseforstyrrelsen forteller deg! Det gjør vondt, sier du? Ja, det gjør vondt. Men med tider og stunder vil stemmen i hodet avta og minke, den vil ta mindre plass og du kommer til å føle deg sterkere. Jeg begynte å se på måltidene som kriger og spiseforstyrrelsen som fienden. Jeg lagde målpoeng, som om vi skulle hatt en fotballkamp. 1 - 0 til MEG. For hver gang spiseforstyrrelsen ba meg om å slutte, tok jeg en bit til. Hver gang spiseforstyrrelsen, Elefantstemmen sa at jeg måtte ta den miste poteten, tok jeg den største. "Ikke ta saus på," fortalte Elefantstemmen og jeg kastet et lass med saus. "Ikke spis opp, kast maten," og jeg bet tennene sammen med tårene i øynene og spiste maten, skrapet tallerkenen og gråt litt etterpå. Men jeg følte meg sterkere og sterkere. 
Dette kalles egenterapi og er noe av det viktigste. Du kan være innlagt i evigheter og gå i terapi i evigheter, men hvis du ikke tar med deg det du lærer UT I VERDEN kommer du ingen vei. 


Nei, jeg seiret ikke hver eneste gang. MEN etter hvert ble seirene flere enn tapene og jeg fant en viss glede i konkurransen. 


Trinn 5: Hva nå? Nå har du erkjent, du har begynt å spise igjen, maten går sånn noenlunde, du jobber så godt du kan og kanskje mer enn det, du prøver og feiler og prøver igjen og gjør det motsatte av spiseforstyrrelsen. Du prøver å overmanne spiseforstyrrelsen med å "be om mer" hvis du har lyst på, du tar den største poteten framfor den minste og drikker den melka du skal ha. Jo. Nå begynner vektoppgangen hvis du er undervektig. Den må også med. Noen ganger tar behandlere - hvis man er i behandling - matstabilisering først, vektoppgang etterpå. Dette fungerte for meg. Først lærte jeg meg å spise igjen og når jeg var på normalt matinntak og vekta hadde stabilisert seg, ja, da ble det lagt til næringsdrikker. For det er nemlig slik: man kan ikke være radmager og frisk samtidig. Det går ikke an. Vektoppgang er enormt viktig. Og når du jobber med vektoppgang, ja, da må man ha med seg de fire første trinnene samtidig. 


Trinn 6: Stabilisering. "Hva hvis jeg aldri slutter å gå opp i vekt og bare går opp i vekt for bestandig?" Jeg kan love deg en ting: det skjer ikke. Vekta blir stabil.


Trinn 7: Vedlikehold. Vedlikehold. Vedlikehold. Vedlikehold. Du er ikke frisk selv om du spiser igjen, selv om maten går bra, selv om du er normalvektig. Det sitter i hodet. Tankene må jobbes med.


Trinn 8: Vedlikehold.

Trinn 9: Vedlikehold

Trinn 10: Vedlikehold.

Tilbakefallet kan komme når som helst og hvor som helst, men det betyr ikke at du faller tilbake til start. Alt du har lært deg underveis har du fortsatt med deg i kofferten når du faller og tilbakefall er vissnok en viktig del av det å bli frisk har jeg hørt. 


Ikke tenk - gjør og gjør det motsatte er noe av det viktigste. Og viljen. Evnen du har til å bestemme deg. For du kan, du også! Kunne jeg, ja, da kan du også. Selv om motivasjonen svinger, selv om du ikke er klar til å gå opp et eller ti kilo (det blir du aldri klar for uansett, så hopp i det), er det viktig å fortsette. Motivasjonen vil komme og gå. Men mens du kjemper, vil ting endre seg. Du vil endre deg. 


Da jeg var i behandling på Capio, fortalte jeg behandleren min et utsagn som jeg ofte har brukt siden: "Det nytter ikke å stå på bryggekanten å dyppe stortåa nedi, mens jeg venter at vannet skal bli varmt når jeg vet at jeg må legge på svøm allikevel. Det blir ikke varmere og jeg får ikke mer lyst til å svømme av den grunn. Å vente gjør bare slik at jeg gruer meg enda mer. Det er kanskje like greit å bare hoppe i det, legge på svøm. For jeg vet jo at jeg må uansett."


Og til slutt, nå som jeg har presentert mine 10 trinn som kanskje kan være noe, kanskje ikke, kommer det store spørsmålet: NÅR ER JEG FRISK DA?


Det kan jeg dessverre ikke svare på. Jeg er ikke frisk selv, og jeg vet ikke. I grunnen handler det ikke om å være frisk, for frisk er relativt. Det handler om livskvalitet. Om å kunne leve godt med seg selv og de rundt seg, om å finne glede i hverdagen, om å kunne spise når man er sulten og stoppe når man er mett, det handler om å kunne gå på skole og jobbe, om å kunne være i relasjoner, føle nærhet, tørre å la andre ta på deg, være sosial, det handler om å fylle hodet med andre ting enn mat og trening og kalorier, det handler om å finne glede i aktivitet framfor forbrenning, det handler om å leve. Først og fremst det: å leve et godt liv. 


Oppturer og nedturer vil alltid eksistere. Å miste spiseforstyrrelsen betyr ikke at man lever et perfekt liv der det ikke eksisterer sorger og man er et supermenneske med unike kvaliteter. Det handler om å leve, kjenne oppturer og nedturer som alle andre, takle det på en mindre destruktiv måte og å eksistere.

Jeg kunne skrevet sider opp og sider ned om samhold, om styrke, om sorg, om rosetog og fakkeltog, om tragedien som rammet nasjonen vår, om ham- hvis - navn - ikke - skal - nevnes, om refleksjonene, om den endeløse tomheten som var min reaksjon på terrorhandlingene, om et overfylt sinn, om gleden av å vite at en gammel klassekamerat av meg som befant seg på Utøya da liv gikk tapt, om lengselen etter å klemme ham og fortelle ham hvor sterk han er, hvor stolt jeg var og rørt da jeg så ham bære roser i går ettermiddag - og jeg kunne sikkert skrevet og publisert tekster om hvor stolt jeg er av landet mitt. Tekster om hvor intens kjærligheten jeg føler for nasjonen jeg er en del av er, en kjærlighet som jeg aldri har forstått før. Jeg kunne gjøre det. Men jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Jeg vet ikke hvilke ord som passer, hvilke ord som kan forklare, og kanskje er det ikke nødvendig: dere forstår. Vi forstår. Aldri før har det vært så mye forståelse blant menneskene rundt oss. Aldri har det vært vist så mye omsorg.
Det er så vakkert og det overvelder meg.

Vi har alle lest nyhetene som har blitt publisert på rekke og rad på nettavisene, sett nyhetene, lest sitater på facebook og twitter, flere - inkludert meg selv - har meldt seg med på både den ene og den andre hendingen som har blitt opprettet på facebook, holdt hender på VGnett, skrevet "takk" til den svenske avisen Aftenposten og så videre. Jeg har, sikkert som flere andre, tatt avstand fra hatutsagn, hatgrupper og antifagpager som opprettes her og der. Hat avler hat. Det var hat som i utgangspunktet førte til 22.07.11, og selv om handlingen er fryktelig grusom, har han også sine pårørende. Han har en mamma, en pappa, søsken, venner, slektninger og andre som står ham nær - i bunnløs sorg og fortvilelse over deres egen.

Og jeg har, som sikkert like mange andre, stilt tusenvis av "hvorfor" og "hvordan går det an", spørsmål som kanskje for alltid vil bli ubesvart, prøvd å forstå galskapen, prøvd å få svar på umulige spørsmål som kanskje aldri vil kunne besvares. Jeg har prøvd å "forstå" gjerningsmannen, selv om det er umulig. Prøvd å trekke paralleller mellom det å ha en spiseforstyrrelse eller slite med noe annet som ender opp med å ta all tankekraft, prøve å tenke hvordan en interesse kan gli over til å bli galskap og fullstendig "overopptatthet" i den grad at det går over til å ta over selve livet. Prøvd å tenke på hvordan man kan hjernevaske seg selv. For... jo oftere man forteller seg selv en ting, desto sannere blir den. Til slutt blir det en sannhet, en realitet i ens eget hode selv om det er fullstendig uforståelig og uvirkelig for andre mennesker.
Misforstå meg rett. Det finnes ingen punkter der jeg støtter gjerningen, men jeg vil gjerne forstå. Selv om det muligens ikke går. Selv om det sannsynligvis ikke går an.

Vi er i sorg.
Jeg er i sorg.
En tomhet. Den eneste reaksjonen jeg klarer å få.
Og det er greit. Det er greit det også. Alle reaksjoner er greit.

Det ble vissnok noen ord likevel.
Jeg skulle egentlig ikke skrive om tragedien, men til deg. Du som kjemper en kamp hver eneste dag, kampen for tilværelsen, kampen for eksistensen, du, som har det vondt og som hadde det vanskelig før tragedien rammet nasjonen vår. Du som prøver å stable deg selv på beina, som faller igjen, og som blir fortvilet og redd og engstelig for at det aldri kommer til å gå. Du som strever med maten, som kjemper mot anoreksien, bulimien, tvangsspisingen, ortoreksien, megareksien eller en udefinert kombinasjon av alt sammen. Du som har angst, du som selvskader når verden blir sort - som påfører deg smerte for å føle, fordi den fysiske smerten er enklere å takle enn den psykiske eller du som bruker selvskadingen for å straffe deg selv, selv om det er omgivelsene som gjør deg vondt og selv om du ikke har gjort noe galt eller feil. Til deg som sliter med tvangslidelser, personlighetsforstyrrelser eller noe annet som tar plass i menneskesinnet.

Til deg.

Kanskje tenker du som meg, kanskje tenker du som meg at du ikke har rett til å lide nå som det er så mange andre som har det vondt. Kanskje tenker du som meg, at dine egne sorger, vanskeligheter og det som du strever med ikke spiller noen rolle når så mange har mistet livet, når så mange er skadet, når så mange er i en krisefase som ingen som ikke har vært der kan forstå. Kanskje er du redd for å gråte, redd for å be om hjelp, redd for å uttrykke din egen fortvilelse fordi du ikke vil ta plass i en tid som denne. Kanskje føler du eller tenker at det ikke er riktig fordi det du sliter med egentlig er "ingenting" i forhold til alt det andre.

Ditt "ingenting" er noe.
Du har rett til å ha det vondt, selv om du ikke er rammet av tragedien. Din kamp stopper ikke opp, selv om en annen tragedie rammer et helt land. Du har rett til å føle som du gjør. Du har rett til å be om hjelp hvis du føler at du trenger det, rett til å ta plass, rett til å si fra. Du har rett til å gråte når det gjør vondt. Du spiller en rolle. Du spiller en rolle uansett.

Så.
Ta vare på deg selv, til tross for at det "ikke virker riktig."
Egenomsorg er også kjærlighet. Det er en av de viktigste formene for kjærlighet som finnes.

Jeg tenker på deg.

Jeg var femten år da jeg ble kjent med psykiatrien. Femten år. Jeg hadde allerede vært syk i en årrekke, hadde alt rukket å oppleve hvordan angsten innskrenket hverdagen, hadde kjent hvordan depresjonen tygde hull i sjela, hadde lært meg å føle på selvskadingens avhengighet, forsto at maten kunne misbrukes, jeg hadde vært og var forelsket i døden - fullstendig oppslukt og livet hadde vært og var vanskelig. Femten år. Snart seksten. Livredd. Skremt. Bråvoksen og et barn på samme tid. I en årrekke hadde jeg verken følt meg hørt eller sett av noen, voksne mennesker ga meg frysninger og jeg hadde bestemt meg: jeg skulle ikke bli voksen. Jeg skulle ikke leve heller. For meg var livet min diagnose. For meg hadde det stoppet opp. Som Elizabeth Wurtzel så fint skrev det i Prozac Nation: "En dag våkner du opp og er redd for å fortsette å leve." Slik var det for meg.

Hvorfor begynte du egentlig i behandling, Annika?\
April 2006. Inntaksmøte på BUP. Jeg ville ikke, klarte ikke, forsto og forsto ikke på samme tid. Jeg var fullstendig klar over at jeg slet mer enn det som var normalt - at puberteten ikke kunne være årsaken til problemene mine og at det ikke var helt vanlig å ønske seg selv død hver eneste dag. Så,jeg begynte i behandling. Fordi jeg måtte. Fordi jeg trodde at det var det som skulle til for at foreldrene mine skulle bli fornøyd. Jeg begynte på deres premisser. Jeg begynte fordi jeg trodde at det var det som var forventet. Var jeg klar for å jobbe med mine egne problemer? Nei. Det var jeg ikke. For meg var sykdom, symptomer og selvdestruktive mestringsstrategier kontroll. Det var min måte å få kontroll i kaoset på. Så lenge jeg hadde døden, da hadde jeg kontroll. Så lenge jeg hadde selvskadingen, da hadde jeg kontroll. Da slapp jeg å straffe noen andre enn meg selv.

Den første terapeuten min var utdannet pedagog, som igjen hadde videreutdanning innenfor kunstterapi. Om jeg var villig til å snakke? Nei. Om jeg ønsket å prøve kunstterapi? Nei. Kunne jeg skrive til henne? Nei, det kunne jeg ikke. Kunne hun lese en historie til meg? Absolutt ikke. Var jeg villig til å prøve avspenning? Nei, nei og atter nei.
"Jeg tenkte at vi skulle begynne å arbeide med selvskadingen din, Annika."
"Jeg er ikke klar."
"Når er du det?"


Jeg ble ikke klar i løpet av det året jeg var i behandling hos denne kunstterapeuten. Jeg ble ikke klar til å arbeide med selvskadingen eller maten eller tankene mine eller følelsene mine.
"Du snakker så lite om følelser, Annika. Kanskje vi skal arbeide med dem?"
"Nei, jeg er ikke klar."
"Når er du klar?"


Jeg ble ikke klar for å snakke om følelser heller. Da behandleren min ble sykemeldt og jeg sto på egne bein, orket jeg ikke å se henne mer. "Hun maste sånn" og "ingen kjemi" og "jeg kommer ikke videre" var grunnene mine og så fikk jeg en ny behandler. Behandler L. Hun kjente jeg godt fra før siden hun alt var legen min ved BUP og hadde det medisinske ansvaret for meg. Hun hadde ved flere anledninger prøvd å få meg til å jobbe mot spiseforstyrrelsen min.
"Nei, jeg er ikke syk."
"Nei?"
"Jeg vil ikke. Jeg er ikke klar."
"Når er du klar da, Annika?"
"Jeg vet ikke."


For når ble jeg klar? Ikke det året heller. Jeg gikk til behandler L i et år. Hun var en fantastisk behandler som jeg hadde god kjemi med og hun gjorde det beste hun kunne. Men det hjelper ikke med en god behandler, når pasienten setter seg på bakbeina og rister på hodet. "Nei, jeg er ikke klar." Jeg var ikke klar. Jeg ville ikke gi slipp. Spiseforstyrrelsen var min, selvskadingen var min - min og mitt alene. Jeg trengte det - trodde jeg - det var det viktigste jeg hadde og samtidig det verste. Behandler L ga meg kostlister som jeg krøllet sammen. Hun var i kontakt med foreldre, og jeg nektet samarbeid. Familieterapeuter var inne i bildet, men jeg nektet å møte opp til samtaler. "Jeg er ikke klar," sa jeg og brånektet. Gråt for meg selv, mens jeg ventet på det riktige tidspunktet som jeg trodde ville komme.

Etter tre runder på legevakten, to innleggelser på UNN og en på ungdomspsykiatrisk, havnet jeg der igjen. For spiseforstyrrelsen. "Du fungerer så dårlig kognitivt Annika, at jeg ikke vet noen bedre råd enn å få deg innlagt," sa behandler L. Jeg motsa meg ikke. Livet var ikke noe for meg uansett, og det kunne jo kanskje hende at de kunne hjelpe meg. Men det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv. Det tok uker før jeg kom i gang med kostlisten. Det tok uker før jeg begynte å spise slik som jeg skulle. "Jeg er ikke klar," sa jeg, "jeg er ikke klar." Etter hvert begynte jeg å spise igjen. Ikke fordi jeg ville, fordi jeg forsto ikke at kroppen trengte mat. Jeg gjorde det for mamma. For pappa. For turen til Kreta. Grunner som i det lange løp ikke er holdbare for å opprettholde bedring. "jeg var ikke klar" for å gjøre det for meg selv. Ikke klar, ikke klar.

Jeg ble ikke klar til å kjempe på ungdomspsykiatrisk heller. Dette var i 2008. Jeg skrev meg ut og dro. Til Narvik. Fikk oppfølging, men var ikke klar der heller. Var ikke klar for å spise etter kostliste, var ikke klar for å jobbe med følelser, var ikke klar for ditt eller datt. Jeg ventet på å bli reddet. Ventet på at noen skulle gjøre jobben for meg. Ventet på at noen skulle ta tak i alt sammen slik at jeg slapp å gjøre noe.

Og så sviktet kroppen. Hodet. Musklene. Sirkulasjonssystemet. Hjernen. Leveren. Nyrene. Spyttkjertlene. Håret. Neglene. Temperaturreguleringen. Eliminasjonen. Urinen. "Pytt pytt", tenkte jeg, "jeg er ikke klar". Jeg ble ikke klar. Jeg var ikke klar da bekymringsmeldingene haglet, selv om jeg hadde fått et snev av livslyst. Jeg var ikke klar til å ta noe valg. Jeg ville ikke. Spiseforstyrrelsen var trygg. Selvskadingen var trygg.
"Sender henvisning til UPA igjen," sa lege - Kine.
"NEI, IKKE UPA!" sa jeg sint, "JEG SKAL IKKE DIT IGJEN. JEG HAR LOVET MEG SELV DET."
"Da blir det Bodø, da," sa hun.
"Greit."

Lettet og ikke lettet på samme tid. "Du må kanskje dra til Capio," sa behandler Turid. Ja okei. Så jeg dro til Bodø, pent sminket, i håp om at de kunne si at jeg var okei og fortelle meg at det ikke var noe å bekymre seg for og så kunne jeg dra hjem igjen. Der tok jeg feil. Jeg har fortalt historien før. Men jeg forteller den igjen. "Du kan dø," sa snakkedamen i Bodø. "Nå er du så syk at du kan dø, Annika."

Motivert? Litt. Men om jeg var klar? Nei.
Jeg ventet fortsatt. På det riktige tidspunktet. Likevel dro jeg til Fredrikstad. Jeg hadde ikke planer om å begynne behandlingen samme dag som jeg ankom. Jeg var jo ikke klar. Kunne vente en dag, for å se om jeg ble litt mer klar, litt mer rede, for å se om jeg fikk litt mer lyst. Noen satte foten ned. Behandlingen begynte samme dag. Og i dag forstår jeg hvorfor: jeg ønsket bare å utsette problemet. Å vente på at man skal bli KLAR for å gjøre noe, er å utsette. Det er det det er.

Så hvis dere tror at jeg var klar for å kjempe da jeg kom til Capio, tar dere feil. Jeg var ikke det. Jeg var ikke klar i det hele tatt. Jeg har aldri vært klar. Jeg har aldri vært klar for å gå opp i vekt. Aldri vært klar for å legge barberbladene på hylla. Jeg var aldri klar for å slippe det fine inn. Aldri. Men jeg ble det etter hvert. Jeg ble klar for det etter intens behandling hos dyktige mennesker som så meg og som fortalte meg hva sideprosjektene mine gjorde med meg. Jeg la sideprosjektene på hylla fordi jeg var redd. Det var ikke fordi jeg ØNSKET å gjøre det, men frykten for hva de gjorde med meg var sterkere. "Hvis du gjør det eller det går du raskere opp i vekt." Frykt.

Motivasjon er et ord som ofte blir brukt. Motivasjon er et stygt ord, fordi det hele tiden forventes at man skal være så motivert til alt sammen. Ingen er motivert hele tiden. Ingen har lyst til å kjempe konstant. Motivasjon er ferskvare, den må gripes og vedlikeholdes. Arbeidet må kjempes på dager der man ikke har lyst. Å bli frisk er en prosess. Se på det som en jobb du hater, men som du vet at du likevel må gå til. Arbeidsoppgaver du misliker, men som du vet du må gjennomføre for å kunne få betalt. Og lønna? Livet tilbake.

Prosessen er vond. Den er det og det er ingen hemmelighet. Det er enklere å bli syk enn å bli frisk. Men jeg kan fortelle en hemmelighet: månedene på Capio med smerte er nesten glemt. Jeg fullførte behandlingen og den var en suksess. Den eneste behandlingen jeg noen gang har fullført. Jeg bestemte meg for å gjøre det. Noen ganger må man bare bestemme seg, for det riktige tidspunktet kommer aldri. Jeg husker enkeltepisoder, enkelte vonde opplevelser og jeg husker de verste dagene på ungdomspsykiatrisk - ikke på grunn av maten, men heller på grunn av noe mennesker der gjorde, hvordan de reagerte og hvordan de angrep situasjonen min.

Deler av prosessen har gått i dvale. Det er okei. Det jeg derimot husker er år, år med matkaos, år med kalorier og veiing og elendighet. Det husker jeg mye bedre enn et år i behandling på Capio. Tolv måneder med bedring er en enkel pris å betale hvis jeg sammenligner det med år i smertehelvete.

Uansett hva man kjemper mot, vil det sjeldent eller aldri finnes et riktig tidspunkt for å begynne.
Livet er nå.
Ikke vent.