Noen av dere (de fleste kanskje?) husker meg kanskje som den anorektiske jenta som skrev om Elefantstemmen og Mørkets Fyrste - mine egne oppdikta navn på sykdommer som har rammet meg. Jenta som skrev sider opp og sider ned, mange tusen ord, mange hundre blogginnlegg om denne Elefantstemmen og som tok opp kampen, kjempet og delte veien mot friskhet med kjente og ukjente lesere. Dere husker kanskje?

De fleste forsto at Elefantstemmen var spiseforstyrrelsen. At Elefantstemmen bare var et navn og at jeg hadde personifisert sykdommen min - altså gitt den en skikkelse og gitt den menneskelige egenskaper. En av behandlerne mine syntes ikke at dette var en god ide, men jeg gjorde det likevel og for meg fungerte det. Det var det som gjorde at jeg klarte å skille hva som var Annika og hva som var sykdom. Det var slik jeg etter hvert forsto at det jeg ØNSKET var helt annerledes enn det spiseforstyrrelsen ville. I mange år, før jeg automatisk og ubevisst gjorde spiseforstyrrelsen om til en skikkelse med menneskelige egenskaper, hadde jeg hatt samtaler med spiseforstyrrelsen. Krangler, raseriutbrudd, underkastelse og så videre. I utgangspunktet var det jo bare jeg som snakket med meg, men for meg var det nesten som om jeg snakket med en helt annen side av den personen jeg var - nesten sånn at jeg hadde splittet personlighet og var flere ulike mennesker som hadde forskjellige stemmer. Hvorfor det var sånn, vet jeg ikke, men det er altså sånn det var. Og det ga mening.

Jeg prøvde å forklare dette for behandleren min i dag. Jeg har alltid hatt problemer med å forklare hvordan det henger sammen, uten at det høres ut som noe det ikke er. For det er ikke slik at jeg har hørt stemmer eller sett ting. "Du vet schizofreni?" sa jeg under timen min, "hvordan enkelte har en virkelighet eller vesener som bestemmer hva de skal gjøre og sånn? Tvinger de til det og det?" Han nikket anerkjennende. "Sånn er det. Bare at jeg ikke hører stemmene eller ser demonene mine. Det har jeg aldri gjort. Men sammenligninga er altså at det er noe som tvinger deg til å gjøre noe. Og desto sykere du blir, desto mindre kontroll har du over deg selv. Dette noe tar til slutt helt overhånd. Det gjorde det med meg. Jeg mistet meg helt, og jo tynnere jeg ble, desto større biter tok spiseforstyrrelsen av meg. Den spiste meg opp."

Spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser. Vi snakket mye om det i dag - jeg hadde en sinnadag og det var første gang jeg ordentlig viste frustrasjonen og sinnet mitt i et terapirom. Nåja, jeg bet tennene rimelig hardt sammen for å ikke kaste stolen jeg satt på i veggen. Årsaken til spiseforstyrrelsesnakk, elefantstemmesnakk, er fordi jeg nettopp oppdaget at jeg kanskje ikke er så frisk som jeg trodde. Jeg har erklært meg selv frisk, og det er jeg jo og, fra anoreksien. Men - og det er så mange men.
Det hele begynte med at jeg bestemte meg i desember at jeg måtte gjøre noe med livet mitt. Jeg har null overskudd, er ufattelig sliten og har brukt hele høsten til å sove. Sove, sove, sove. Dette har muligens en naturlig forklaring: uregelmessig søvn, for mye festing, lite fysisk aktivitet og et kosthold som i hovedsak består av tomme karbohydrater uten næring og sukker.

Så jeg tenkte i mitt optimistiske sinn at jeg skulle endre litt på dette da. Skape en balanse i livet mitt. Ikke for å endre på hvordan jeg ser ut - det bryr jeg meg faktisk ikke om, jeg er komfortabel med kroppen min og jeg trives med sånn som jeg er nå. Det handler ikke om å se slik eller sånn ut eller bli supersunn og fit og alt som jeg egentlig ikke bryr meg om lengre. Bare å ha overskudd nok til å utnytte store deler av det potensialet jeg har og jeg vet at jeg sannsynligvis vil ha det bedre med meg selv hvis hverdagen er litt mer stabil. Jeg forklarte alt dette til behandleren min i dag, og han tenkte som meg, at dette var en god ide.

Men - så kommer men'ene - jeg kan ikke huske NÅR jeg hadde et normalt kosthold. Jeg tror aldri det har eksistert. Og da mener jeg omtrent aldri. I alle fall ikke siden jeg var kanskje ti år. Da jeg holdt på å bli bedre fra anoreksien (capio) var kostholdet mitt så rigid og firkantet til tross for at det var normale mengder, og et svært rigid kosthold er ikke normalt. Etter Capio fortsatte det i samme verset selv om jeg var mer fri enn på årevis. Det var noe som var fyfy og noe som var jamat. Det er heller ikke normalt. I det overspisingen satte inn, var ingenting i nærheten av normalt.
Etter den skrekkelige plutselige og overveldende fasen sto jeg igjen med, tja, kunnskap om hva som er riktig og rett for kroppen, men ikke lyst på noe annet enn sukker. Så jeg har spist sukker, såkalte raske karbohydrater og blablabla, ting som ikke akkurat gir overskudd eller holder et stabilt blodsukker.

Hva er problemet, tenker kanskje noen av dere. Det høres jo fantastisk ut å kunne spise hva man vil når man vil! Og det er det. Jeg har ikke noen problemer med det. Jeg trives sånn, men det gjør ikke kroppen min. Ikke når det man vil ha, er smågodt til lunsj og skolebolle til middag. Den har vitaminmangler og jernmangler og er slapp og sliten hele tiden. Problemet er faktisk det, at nå, når jeg faktisk prøver å skape stabilitet og har begynt å jobbe med det, drar det igang det eneste jeg har vært dritgod på fra det å spise fem om dagen og vanlig og sånn som vanlige norske kostråd anbefaler: å tenke spiseforstyrra tanker. Alle de tusen tingene jeg har tenkt på så mange ganger og som får meg til å føle meg så elendig at jeg blir kvalm.

Alle tankene gjør meg også både sint og frustrert.  Jeg tok alt opp med behandleren min og var nærmest på gråten i det jeg forklarte ditten og datten om all verdens ting. Det skal ikke mer til for å gråte. Bare å ha følelser som jeg følte for et år siden, gjør vondt. "Kanskje du bare skal konsentrere deg om skolen dette halvåret og fortsette som før?" foreslo han, "slik at du slipper å fokusere på maten i tillegg." Forslaget var i og seg ikke så dumt, men jeg vet at jeg må gjøre endringer for å få det bedre.

Og kanskje fører det til at jeg må drepe en haug med spiseforstyrra tanker. Kanskje fører det til at jeg enda en gang må kjempe mot matmonsteret i en mildere grad og drepe det på nytt. For jeg ønsker så gjerne å få det til. Jeg ønsker å ha det bra med meg selv på alle plan. Kjenne at jeg har energi. Kjenne at jeg orker og klarer og mestrer. Å ha spiseforstyrra tanker i hodet er mildt sagt et helvete om du er normalvektig eller overvektig eller undervektig.

Jeg vet ikke, jeg.
Men denne Elefantstemmetullingen skal i alle fall ikke lure meg en gang til.
Det gidder jeg ikke.
Får brette opp armene og kjempe litt, da.