søndag

Secret.

Oktober: måneden som gikk.

Synes ikke det er lenge siden jeg sist skrev en månedsoppdatering, men det har faktisk gått tretti dager. En hel måned. Oktober har gått fort.

Nedturer

  • oktober har vært den vanskeligste måneden på lenge.
  • de vanskelige følelsene
  • den psykiske formen har vært dårlig
  • jeg glemmer medisiner, ikke bra
  • maten er et salig kaos og det gjør ting ekstra komplisert, men jeg jobber hardt med saken
  • nav
  • noen få dager skolefravær (jeg skal likevel være fornøyd med den innsatsen jeg har gjort til nå og fortsatt gjør!)


Oppturer

  • Fylte tjue år, ikke verst. Hadde ei fin feiring med fine venner.
  • skolen går greit selv om ting har vært og er vanskelig
  • begynte i praksis
  • klare å se det positive i det negative, beholde galgenhumoren og leve litt likevel


Nye ting

  • Fin, ny rød kåpe og vintersko! 
  • Den nye tilleggspakken til the Sims, Late night (så, ja.. jeg spiller... igjen...)
  • Bursdagsgaver, som blant annet Paulo Coelhos årskalender Livsvisdom for 2011. 
  • Cd'en The noble art of letting go med Rebekka Karijord. 


Mye brukte ord og uttrykk
"NÅ ER DET NOK."

Bøker lest
Har ikke lest noenting, bare pensum. Men jeg skal begynne... snart.

Filmer sett
Er alltid så mange, men blant annet...

  • Facebookfilmen, The social network. Var litt nysgjerrig og skeptisk, for hvor god kan egentlig en film om facebook være? Men den er faktisk veldig okei. Anbefales!
  • En eller annen gang i løpet av måneden var jeg på kino og så Spis elsk lev. Selv om jeg aldri har fått lest boka ferdig, er jeg veldig glad i tittelen. I fjor brukte jeg det som Mitt budskap til verden, et prosjekt som en mann ved navn Thomas Moen holdt på med. Hadde nok litt store forhåpninger for den filmen, for jeg ble fryktelig skuffet. 2.5 timer med.. snakk. Veeeeeldig lang og veeeeeeldig kjedelig film. 



November

  • praksisen fortsetter. Skal ikke tilbake på skolebenken før mandag 29.november.
  • Skrive oppgave i forhold til praksisperioden
  • jobbe med å akseptere vektoppgang, og få orden på maten igjen.
  • Møte på Capio 15.november. Grugleder meg, men ser fram til å treffe flotte jenter igjen! 
  • Josh Groban kommer med nytt album! Weee.
  • Ordne på bloggen.
Og ellers.... vel... gripe dagene, gi slipp, gjøre det beste ut av det vanskelige og sånt som hører med. Leve livet.

Mirror mirror


Mirror mirror on the wall, have I got it?
'Cause mirror you've always told me..
Who I am. I'm finding it's not easy
To be perfect


So sorry, you won't define me
Sorry, you don't own me
Who are you to tell me that I am less than what I should be?!

Who are you?
Who are you?

I don't need to listen to the list of things I should do
...

Mirror I am seeing a new reflection
I'm looking into the eyes of he who made me
And to him I am beauty beyond compare
I know, he defines me

...

You don't define me
fredag

20 år og i ingenmannsland.

Sist uke fikk jeg brev fra nav - et slags "svar" på anken angående en sak jeg fikk avslag på i begynnelsen av august. En sak som mamma, pappa og jeg - spesielt pappa - hadde arbeidet mye med en god stund. Avslaget gjorde vondt. Ikke bare fordi de hadde brukt mange måneder på å formulere et fullstendig uforståelig svar som man må være en velutdannet professor innenfor norsk litteratur og skrivekunst for å kunne tolke - og fordi de brukte fryktelig lang tid på å forklare hva som faktisk sto i brevet, men også fordi de vendte meg ryggen. Beskjeden var rotete, men etter hvert klar: så lenge jeg ikke gjør noen ting - går hjemme, sitter hjemme, graver meg ned under dyna og isolerer meg fra tilværelsen uten å gjøre et forsøk på å få livet inn på riktig retning, ja, da vil de gjerne hjelpe meg økonomisk.
For meg er det ikke et alternativ. Jeg skal nemlig bli friskere, ikke sykere. Og for å kunne gjøre det, for å kunne bli friskere er jeg nødt til å ha noe å gjøre - som for eksempel å gå på skolen. Jeg trenger skolen. Jeg trenger skolen for å oppleve at jeg mestrer å være, om ikke annet, ung. En ungdom. Jeg har behov for å holde fast i håpet om at jeg også kan komme i mål, selv om jeg har avbrutt skolegangen to ganger tidligere på grunn sykdom. Det går ganske bra med skolen nå. Jeg mestrer den, jeg får det sånn passe til, jeg får tilfredsstillende karakterer (jobber enda med å senke kravene til meg selv) og jeg ønsker å fortsette.

Problemet bare det at alt blir så vanskelig når man trenger hjelp fra velferdsstaten og ikke får den. Når man trenger litt støtte for å få dagene til å gå rundt, for og fortsette å ha en plass å bo, for å kunne betale regninger, bussutgifter, mat og etter jul - når frikortet mitt går ut - medisinske utgifter. Utgifter hos lege, behandling og medisiner. Selv om frikort er en bra ting, må man allikevel betale et visst beløp i egenandel før man får det tilsendt i posten. De pengene må man ha. De vokser ikke på trær. De kommer ikke av seg selv.

___________________________________
Mottatt 21 - 10 - 2010


Foreløpig melding i forvaltningssak


Sak: Klage/Anke
Saken blir trolig avgjort om ca. 6 måneder.

__________________________________
I tillegg sto det følgende, hentet fra den såkalte forvaltningsloven §11a annet ledd: "dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det i forvaltningsorganet som mottok henvendelsen, snarest mulig gi et foreløpig svar. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og såvidt mulig angis når svar kan ventes. Foreløpig svar kan unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig".

Gudene må vite hva denne forvaltningsloven egentlig inneholder og innebærer. Nederst på papiret sto det så fint skrevet:
Nærmere opplysning hvorfor saken ikke kan avgjøres med en gang: vi har stor arbeidsbyrde som gjør at nye saker må vente en tid.

Ja, og så fikk jeg dette fine, lille vedlegget, da: "for vurdering av eventuell søknad om økonomisk sosialhjelp bes du kontakte NAV torg for informasjon."
Javel. Akkurat.


Så...I går, like etter jeg hadde hatt samtale med behandleren min, dro mamma og jeg til nav kontoret i byen. Jeg trampet inn der med godt mot, holdt de to arkene jeg fikk for noen dager siden i hendene og stilte meg i den riktige køen. Nå ja, for en gangs skyld var det ikke kø. Bare meg, alene, en fattig, smålig bitter tjueåring som trenger hjelp til både det ene og det andre, og som må svelge stoltheten og gå på sosialen. Sosiaaalen, du liksom. Mens jeg ventet, plukket jeg med meg søknaden for sosialstøtte som man tydeligvis må fylle ut. Da det ble min tur til å få snakke med et menneske bak disse fine skrankene de har, ble jeg først sendt fra et sted til et annet. Følte meg bortkommen, blant annet fordi jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hvordan jeg skulle ordlegge meg og hvordan det hele foregår.
"Hei, jeg skal... søke om sosialhjelp..." sa jeg og slengte brevet og søknaden på disken som snakke -mennesket sto bak.
Etter litt ditten og datten, fram og tilbake igjen, fikk jeg følgende beskjed:
"ja, du kan bare søke, men siden du er skoleelev får du sannsynligvis avslag."
Ja, og der sto jeg. Med gråten i halsen, vondt i hjertet og hva som verre er.
"HVORDAN I ALLE DAGER TENKER DERE AT JEG SKAL KLARE MEG DA????" Sint. Frustrert. Forbannet. Regler meg her og regler meg der.

Det hele endte opp med at jeg rev til meg søknadspapirene og brevet jeg har fått fra nav, og løp ut av kontoret med mamma i hælene.

Det største problemet er at jeg er tjue år. At jeg ikke har fylt 25 - som tydeligvis er den magiske grensa innenfor systemet. Problemet er også at jeg har fått utvidet ungdomsretten min på videregående, og fortsatt er rettselev i følge norsk lov. Det vil si at jeg, i prinsippet, ikke har noen rettigheter. Jeg har ikke rett til stipend fordi jeg fortsatt er, som sagt, rettselev og jeg vurderes utfra mamma og pappas inntekter. TIL TROSS FOR AT JEG ER TJUE ÅR OG HAR VÆRT MYNDIG I TO ÅR. Jeg har ikke rett til arbeidsavklaringspenger, fordi jeg gjør noe og prøver å komme meg til arbeidslivet. Jeg har ikke rett til sosialhjelp, fordi jeg går på skole og egentlig skal få støtte fra lånekassen.

Det hele er ganske håpløst spør du meg. Er det liksom meningen at foreldrene mine skal betale for meg?!?? Foreldre er ikke tvungen til å gjøre det når barnet er fylt atten år.
Jeg kan ikke JOBBE utenom skolen. Det har jeg ikke kapasitet til. Jeg tilbringer rundt 35 timer i uka på skolebenken, og på grunn av de totalt 10 ukene vi skal være i praksis fordelt på 2 semestre, har jeg MASSE skolearbeid å gjøre utenom skolen.


Nei, vet du hva altså...

Tror jeg skal gjøre som menneskene på bildet over. Stille meg utenfor nav med store skilt. Ikke at jeg tror det hjelper, men...

Har bare en ting å si: TO TETTE OG EI BADEHETTE. 

I want it so badly.

Jeg er redd. Antar det er normalt.

Leve fra her til nå, og ikke noe annet enn det. Ikke mer, ikke mindre - bare her og nå, i øyeblikket, i nuet, puste, ånde, inn og ut. Eksistere. 
torsdag

Lykker er...

...blant annet å få en mms fra Inger
og deretter hente pakken hjemme hos en selv (jeg er fortsatt hos mamma og pappa)
etter et mindre artig besøk på navkontoret i byen

CD: Rebekka Karijord - The noble art of letting go

Anbefales.
onsdag

Kroppen min.

Dette er et innlegg jeg egentlig ikke trodde jeg kom til å skrive. Et innlegg jeg kvier meg litt for å publisere, men som jeg velger å offentliggjøre likevel. Jeg tror ikke dette er ikke et triggende innlegg. Det er ikke et innlegg om tallene mine, om alle numrene, en detaljert oversikt over hva jeg spiser eller ikke spiser. Ikke i det hele tatt. Den eneste grunnen til at det er vanskelig for meg og både skrive og å publisere det, er skammen. Den velkjente skammen for alt og ingenting, den gjennomtrengende altoppslukende følelsen som svir i hele kroppen og som er i stand til å skape et selvbilde og en selvforakt som ikke kan forklares med ord. Selve skammen over å ha en spiseforstyrrelse og det å gå i behandling har dabbet av gjennom årenes løp, mye på grunn av bloggingen som har hjulpet meg med å være åpen om problematikken. Jeg skammer meg ikke lengre fordi jeg har et problem. Jeg skammer meg derimot for ting jeg gjør i forhold til problemet. Handlinger jeg gjør som åpenbart er spiseforstyrret, og tanker jeg tenker som jeg ikke er gode. Det er de jeg skammer meg over.

Og jeg skammer meg også over dette, det nye. Men det kommer på grunn av spiseforstyrrelsen og makten Elefantstemmen har til å vrenge på alle ord og alt som skjer, og vende det mot en, vri det om til noe negativt. Elefantstemmen er ekspert på å plante tanker og følelser i kroppen min. Velutdannet, velinformert om alle svakhetene mine og har tydelige prosedyrer og framgangsmåter for hvordan han kan få meg til å føle meg verst mulig. Når Elefantstemmen, demonen, djevelen setter alle nådestøtene til, er det vanskelig å se seg i speilet og tenke ”JEG ER VAKKER”. Det er veldig vanskelig når alt man ser er ting som egentlig ikke er, men som likevel blir reelle, bare fordi jeg er, i blant, svært tykk mellom ørene. Det er det eneste stedet jeg er tykk. Det er slik det er i virkeligheten. Det er fakta.

Hold dere fast, for nå kommer det:

Det har seg nemlig slik at jeg, den siste tiden, eller de siste, la oss si… ukene, måneden, kanskje – gjennom slutten av september og nå i oktober… har gått opp i vekt. Spør dere meg, vil jeg si at jeg har gått ganske mye opp i vekt. Andre vil sikkert si noe slikt som ”nei, det har du ikke. X – antall kilo er ikke så mye.” Ikke SÅ mye, nei. Ikke mye, men mye nok. Mye nok i massevis. Litt for mye, såpass at det er vanskelig for meg å takle det. Spesielt når det skjer slik som det har gjort.

”Så bra jobbet, Annika!” vil sikkert flere av dere si. ”Bra jobbet!” Eller, som noen av de få jeg har fortalt det til sa: ”det er bra!!” Vektoppgang er bra. Det er en bra ting, når man er for tynn. Og sannheten er den at jeg var nettopp det. For bare noen uker siden. Jeg klarte aldri vektoppgangen fullt og helt da jeg var på Capio, men jeg holdt meg ganske lenge. I mars derimot gikk vekta litt nedover igjen – det vistes veldig fort – men jeg prøvde ikke å... slanke meg. Det var ikke slik at jeg kastet meg hodestups ut i nok ett ekstremslanke – prosjekt, det bare ble slik. Rett og slett. For mye aktivitet, for lavt energiinntak. Mensen forsvant, kroppen var igjen, ja, det vi kaller anorektisk. Likevel var jeg ikke en anorektiker, for spiseforstyrrelsen styrte meg ikke fullt og helt. Det har den ikke gjort siden jeg begynte og fullførte behandlingen på Capio.

Jeg har ikke hatt et ordentlig tilbakefall. Jeg har hatt dårlige perioder der jeg har slitt veldig med de verste tankene man kan tenke seg – sånne typisk spiseforstyrra tanker – men jeg har aldri, aldri gitt opp eller lagt årene på hylla. Jeg har spist hvert eneste måltid. HVERT eneste. I snart et og et halvt år har jeg spist ALLE måltidene jeg skal. Nå har det seg jo slik at de fleste med anoreksi spiser et og annet, men likevel. Likevel.

Så er det denne vektoppgangen, da.  Ja, jeg har gått opp i vekt og nei, det er ikke bra jobbet. Det er absolutt ikke bra jobbet i det hele tatt og det har ingenting med at jeg har vært flink eller bestemt meg for å gjøre det eller noe i den gata. Det har ingenting med masse motivasjon å gjøre, ingenting med noen ting å gjøre.  

For hva har skjedd? Jo. Det vet jeg. Det vet jeg egentlig. Det er uplanlagt. Det er ikke bestemt. Det er ikke noe jeg har prøvd på eller jobbet for en gang, og det er nettopp derfor skammen er så ekstra stor. Skammen er enorm fordi jeg ser det godt og jeg vet at andre ser det. Skammen er så stor fordi jeg tenker tanker om hva andre tenker om meg, og det er idiotisk. For, det verste av alt er at, nei – tull – det er ikke det verste, men det beste – jeg ser bra ut. Jeg ser mye bedre ut enn på lenge i ansiktet og jeg ser det selv. Men akkurat den biten blir blendet av alt det andre jeg ser og som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med.



Nå svelger jeg stoltheten og biter i meg skammen: jeg har rett og slett spist. På impuls. Ukontrollert. Uten å tenke gjennom det. Av den typen: være i transe, gjøre, handle og for så å oppdage hva jeg har gjort, når det hele er over og jeg kanskje har litt vondt i magen. Eller har for eksempel syltetøy på fingrene. Trenger ikke å gå i for mange detaljer; dere som har vært der, gjort det, gjør det, vet hvordan det føles etterpå. Dere vet hvordan det er.

Ting har vært stressete, kaotisk og kroppen min har vært sånn passe avmagret. Ikke rart det blir sånn da. Jeg forstår, jeg gjør det, men det gjør ikke ting så enkelt likevel. Det gjør det meste ganske mye vanskeligere, og når depresjonen alt er der, blir den ikke så mye bedre av en vektoppgang jeg egentlig ikke vet hvordan jeg skal takle.
Resultatet er at jeg gråter. Jeg snakker litt til mamma og gråter samtidig. Prøver å forstå hva hun mener når hun sier at "du kunne godt lagt på deg noen kilo til!", prøver å få ting til å henge sammen, prøver å ikke grave meg ned i elendigheten (det har jeg jo strengt tatt ikke tid til heller...), prøver å eksistere. 

Slik jeg ser det nå, har jeg to valg: 1. jeg kan velge å lytte til Elefantstemmen som er ekstremt sterk for tiden og dominerende. Det innebærer å kaste seg ut i et ekstremslankeprosjekt, lytte til stemmen og tallene og tullet han skriker til meg flere ganger i timen og falle tilbake – eller 2. jeg kan velge å bli værende her jeg er nå, men ta tak i problemet som faktisk er et gigaproblem og ikke bare en bagatell, og jobbe med å få ting under ”kontroll”; som vil si å komme tilbake til et normalt kosthold og kaste spiseforstyrrelsen på havet.

Jeg er veldig ambivalent i forholdt til det meste, men jeg vet at alternativ 2 er det beste og det er sannsynligvis det jeg kommer til å gå for også. Nei, jeg vet i grunnen at det er det jeg til syvende og sist kommer til å velge. Spiseforstyrrelsens stemme er fryktelig sterk, og jeg kjenner ting jeg ikke har følt på, på veldig, veldig lenge. Nok en gang blir jeg minnet på om hvilken skrekkelig tilværelse det er og jeg har ikke lyst til å leve slik. Jeg har lyst til å være frisk. Det var jo det som var den opprinnelige planen, da. Ikke å bli sykere. Ikke bli dødstynn. Men å bli frisk. I alle fall så godt som. 


Konklusjon:
JA, JEG HAR GÅTT OPP I VEKT. ELEFANTSTEMMEN LAR MEG IKKE VÆRE I FRED, MEN JEG SKAL PRØVE Å TAKLE DET. JEG SKAL PRØVE. JEG SKAL PRØVE OG JEG SKAL SE HVA SOM SKJER. 
tirsdag

Litt spam som ingen trenger å lese.

Jeg har plassert min blogg i Tromsønorske bloggkart!

Selvregulering.

Tidligere i dag da jeg googlet ei setning (jeg er en av disse som googler alt og litt til) som blant annet inneholdt ordene ”forhindre” og  ”Impuls”, kom jeg over noe ganske spennende som jeg egentlig aldri har tenkt på eller har vært borti før. Nemlig: Selvregulering. Er godt mulig at noen har nevnt ordet for meg i en eller annen sammenheng, men her og nå, ringer det ingen bjelle.

Så, hva er selvregulering?

Selvregulering kan, i følge wikipedia, defineres som et forsøk på å endre sine egne tanker, følelser, ønsker/begjær, handlinger og prestasjoner for å opprettholde en balanse eller normal fungering. Ring, ring! Høres det kjent ut, kanskje? Ja, veldig.


Mer fra Wikipedia:                                               
Generelt om selvregulering: regulering er et videre begrep enn selvkontroll, dvs. bevisst impulskontroll. Selvregulering er en prosess som overstyrer de vanlige konsekvensene av en impuls, fremfor å forhindre at impulsen fremkommer. Eksempel: det å se andre røyke (aktiverende stimulus) kan frembringe et røykesug (en latent motivasjon) og skape en impuls om å røyke en røyk til, men en person som prøver å slutte å røyke vil ved hjelp av selvregulering sette i gang tiltak for å overstyre den etterfølgende responssekvensen og dermed forhindre at man røyker enda en røyk. Dette er den enkleste formen for selvregulering: selvstopping.
Mennesker regulerer seg selv i henhold til idealer, mål, andre personers forventninger og andre standarder. Dette belyser at selvregulering er dynamisk og at det er mange tankeprosesser involvert. I fravært av reguleringen vil en person respondere til en bestemt situasjon på en viss måte, enten på grunnlag av læring, vane eller tilbøyelighet. Selvregulering forhindrer at denne responsen forekommer og bytter den ut med en annen respons.

Det har fått økende popularitet innen helsepsykologien de siste 20 årene (hvorfor har jeg ikke hørt noenting før??? Eller har jeg det?). Nye teorier og ny forskning har økt forståelsen av selvregulering betraktelig, og selvreguleringsmodeller har blitt brukt i en rekke temaområder, som f.eks utdannelse, avhengighetslidelser og emosjonell kontroll.

Det står en god del mer på wikipediasiden, men fordi jeg vet at dette sikkert er utrolig kjedelig for folk flest skal jeg ikke ta med resten. For spesielt interesserte, kan det leses her. Lærte i alle fall noe nytt. Og når jeg gjorde det, vel, da kan det jo alltids hende at noen andre også gjør det…

Tirsdag.

Det ble noen tårer i går kveld. Noen. Et øyeblikk der jeg brukte mamma som klagemur og lot diverse usammenhengende setninger trille ut av kjeften min. Det er en av de tingene som er så fint med foreldre: de går nok lei i blant, de som alle andre (spesielt av sykdommer og sykdomssnakk), men de slutter aldri å elske en betingelsesløst likevel. Jeg gråter ikke så ofte. Bare av og til. Noen ganger hele tiden i en kort periode, andre ganger aldri over en viss tid. Akkurat nå er det slik at når jeg åpner munnen og snakker fra levra, sier de vanskelige ordene som opptar meg hele tiden, de forbudte setningene, ja, da renner det over. Det er ikke så mye å rope hurra for - er fryktelig slitsomt å gråte - men det er lov. I flere år var jeg sikker på at det å gråte ikke var sosialt akseptert på noen måter, og jeg - jeg skulle i alle fall ikke felle en eneste tåre sammen med andre. ALDRI. Da jeg utviklet meg og ble litt mer voksen på den emosjonelle biten, forsto jeg både det ene og det andre. Blant annet at det var okei å gråte når man føler at man har behov for det. Nå ja, det måtte noen runder med innspill fra diverse terapeuter på den fronten, men likevel. Det er okei å felle tårer. Det er greit å gråte.
Har seg ikke sånn at jeg gråter hver gang jeg føler for det, stoltheten er ofte der og jeg misliker spørsmålene som kommer om man gråter i situasjoner der man er sammen med mange andre mennesker, alle disse: "hvorfor gråter du..?", spesielt hvis man ikke vet selv hvorfor man stortuter. Men jeg tillater meg selv å gråte likevel.

Dag 2 i praksisen er vel overstått. I går var jeg bare på sykehjemmet i toppen tretti minutter, men i dag "jobbet" jeg omtrent full dag. Jobbet og jobbet - det blir mest observasjon nå i begynnelsen, for jeg kan i bunn og grunn veldig lite om det meste. Det er så mange prosedyrer for ditten og datten som man må kunne, prosedyrer som skal utføres riktig i forhold til beskrivelse, men samtidig tilpasses den enkelte brukers individuelle behov. Er mye å følge med på, mye å lære og mye å skrive ned i loggen, men regner med at jeg kommer inn i avdelingens rutiner og slikt etter hvert som dagene og ukene går!

Hvitkledd og litt glad. Det er godt å gjøre noe annet enn å være på skolen, og dessuten føler jeg at jeg får brukt meg og mitt til noe fornuftig. Som å hjelpe andre. Være der for noen. Ei hånd å holde i. 

I dag fikk jeg en foreløpig turnus for et par uker fremover, og i ettermiddag skal Merete og jeg på kino for å se filmen om facebook, "The social network". 
mandag

Jeg har ikke tid til elendighet.

Ikke fullstendig, ikke fullendt, og i alle fall ikke helt som jeg hadde tenkt meg. Ikke helt. Alle punktene på "nå-skal-det-bli-bra" lista (som strengt tatt ikke er skrevet ned, bare finnes i hodet mitt) kan ikke krysses ut, langt fra det optimale og følelsene er sånn halvveis på trynet. Men det går greit likevel. Det går greit fordi det gjøre det. 

10 ting som kan gjøre noe litt bedre:

1. Gå rundt i en rød kåpe
jeg har aldri hatt en rød kåpe før. Ikke før nå nettopp, det vil si... på lørdag. Egentlig har jeg aldri hatt noe rødt - ordentlig rødt - av den veldig synlige arten (tror jeg?). Bildet er av dårlig kvalitet, så man kan ikke se hvordan fargen er på ordentlig, men den er veldig rød. Da jeg var rundt fjorten, femten år kastet jeg alle de babyrosa klærne mine ut vinduet og investerte i en kullsort garderobe. Et par år senere fikk håret samme farge. Nå er det blondt igjen. Og jeg har rød kåpe. Det er uvant, men den er fin. Jeg blir litt glad av å bruke den. 

2. Kjøp julegaver, julepapir og merkelapper. I oktober. 
 da jeg gikk rundt i byen i formiddag, passelig småsur for bagateller, og var på jakt etter ei passende skrivebok som kan brukes som dagbok (jeg er kresen!), fikk jeg plutselig juleånden over meg og kjøpte et par julegaver, julepapir og merkelapper. Jeg pakket dem inn da jeg kom hjem. Hørte på lydbok. Drakk te.  I morgen skal jeg lage julekort. Neida.


 3. Kjøp noe fint til deg selv som du kanskje ikke trenger, men som du har behov for likevel.
jeg trengte faktisk denne. Den gamle pengeboka mi holder på å falle fra hverandre, så ja, det var på tide med ei ny. Veldig fin og litt upraktisk, litt for stor - kan ikke ha den i lomma, men god plass til alle pengene jeg absolutt ikke har. Går jo rundt med håpet om å vinne i lotto, eller i det minste i det o'store nav lotteriet, da. Dessverre tipper jeg ikke og nav har klart gitt meg beskjed om å vente tålmodig til april da saken min skal være ferdigbehandlet. Ja, ja, fint at tålmodighet er et område der jeg har stort forbedringspotensiale, så kan jo utnytte tiden til å gjøre nettopp det: forbedre tålmodigheten.

4. Kjøp - eller lån - minst to bøker du har lyst til å lese, selv om du innerst inne vet at de sannsynligvis forblir uåpnet. Det gjør ingenting, for da varer ny-bok følelsen ekstra lenge!
jeg kjøpte to bøker i dag. Bare fordi jeg hadde lyst og fordi de var på salg. "Poppy Shakespeare" av Clare Allan som, i følge coveret på boka, skal være: "en alvorlig roman som utforsker galskap med empati" og "Perfekte jenter, magre liv" av Courtney E. Martin. Sistnevnte (tittelen sier selv hva den handler om...) begynte jeg å lese en eller annen gang det året den ble utgitt på norsk, men jeg har aldri blitt ferdig med den. Har hørt mye forskjellig om boken - er veldig variabelt om leseren har spiseforstyrrelser eller ikke. Har uansett lyst til å lese den ferdig. Begynne på nytt.

hvordan den og "Poppy Shakespeare" er, skal jeg fortelle når jeg har lest dem. Hvis jeg får lest dem.


5. Hvis du har råd: bestill flybilletter. Hvis ikke: lat som. 
Lat som du skal på liksom- reise til langtvekkistan. Tenk på alle de, for håpentligvis,
fine menneskene du kommer til å møte.
selv om man ikke kan pakke kofferten og dra fra det vanskelige som er inne i en selv, er det fint å reise litt i blant. Om så bare i drømmene. Nå har det seg slik at jeg faktisk skal bort fra Tromsø en veldig liten tur, men jeg har ikke fått bestilt billettene enda. Må bare klargjøre et par ting først. Selv om det ikke er en lang reise eller tur, for den saks skyld, tror jeg kanskje at det kan bli litt fint. Ta toget sammen med fine jenter. Se det gule huset i Åsebråtveien - det blir rart, men okei. Treffe menneskene som holdt hendene mine, masserte føttene og tørket tårene de dagene jeg satt i matsalen og gråt over en skål med litt fruktsalat i lake. 

6. lev et annet liv, bare for et øyeblikk. Eller noen timer.
ja, her og nå er viktig. Leve i nuet, gripe øyeblikkene, dagene - være tilstede, kjenne, føle, tjohei, fallerei. men det kan bli litt mye i blant. Det kan bli litt for mye av det gode og dårlige, for den saks skyld. Da er det fint å forsvinne inn i en annen verden, leke - selv om det ikke er på nivå med slik som det var da man var barn, og glemme alt et øyeblikk. 

7. Skriv ubetydelige ting...
...eller viktige ting. Spiller ingen rolle. Ta en blyant eller ei penn og et papir (eller en datamaskin...), drit i hvordan det blir, glem rettskrivningsregler og alt som heter grammatikk, ikke bry deg om du kan eller får til eller noe - bare skriv. Hva som helst. Det du tenker på. Det du ikke tenker på.
Skriving hjelper i alle fall for meg. 

8, 9 og 10: Hør på lydbok, løs kryssord eller sudoku og sov

Nei, jeg har ikke tid til elendighet. Jeg skal jo lese to bøker og lage julekort. Ikke minst! Og så skal jeg ha tid til å synes det er okei å være sammen med meg selv. Det også. Det er viktig.

Til slutt går det.

Valg. Muligheter. Prøve. Skrive lister. Lage planer. Jobbe. Prøve. Fortsette. Keep on going. Bare det, ikke noe annet. Viktigst av alt: pust. Og prøv, prøv. 
I går, omtrent som alle andre dager, tok jeg et valg. Eller; jeg bestemte meg - bestemte meg for at denne dagen skal bli en bra dag. En god dag. Helst resten av uka også, for den saks skyld. Helst det. Jeg vet at jeg ikke kan bestemme meg på forhånd hva jeg skal føle og hvordan jeg skal tenke i de neste 6 dagene, men jeg kan likevel velge å gjøre det beste ut av det. Velge å dyrke det positive framfor det negative. Velge å fortsette, framfor å gi opp. Det er ikke slik at selv om en dag er dominert av tunge tanker, er alt annet tapt og resten av livet er dømt til å være sort. Slik er det heldigvis ikke. Men det er ikke bare, bare. Ingenting er bare, bare.

I blant har jeg en tendens til å grave meg ned i fortiden. Det er så enkelt; spesielt på dager der det meste bare er kaos fra den ene enden til den andre - lett å se på alt som har vært fryktelig vanskelig og tenke at "det har vært slik for bestandig, og da vil det nok fortsette å være det også." Innerst inne vet jeg at det bare er tull. Ja, det har vært år med rot i topplokket, ja - det har vært mange tunge og problematiske dager, men det har også vært mange gode. Spesielt i fjor, da jeg våknet opp og så verden med nye øyne. I fjor da jeg endelig fikk muligheten til å bli kjent med deler av den jenta jeg faktisk er, møte alle de bitene som jeg ikke hadde sett før. Selv om jeg aldri har vært helt frisk, fikk jeg likevel treffe en del av meg som jeg aldri trodde jeg kom til å hilse på. Den friske delen av meg. Den siden som bare var Annika og ingenting annet. Meg. Tvers igjennom. Jeg hadde dager der jeg sto opp og gråt noen tårer, kun fordi alt var så ubegripelig fantastisk. Og jeg forsto, jeg forsto at det slettes ikke var så skummelt å gi litt slipp, la ting gå av seg selv og la livet begynne. Det var ikke så skummelt å ha fine dager og gode øyeblikk som jeg tidligere trodde.
Det hjelper veldig å tenke på det. Det mater håpet om at det kan bli slik igjen, for det vet jeg at det kan. Forer hungeren etter friskhet, lengselen etter bedre dager, dager der jeg bare er meg og slipper unna Mørkets Fyrste som er den mest dominerende for tiden, og Elefantstemmen. Ikke minst ham. Det tar tid, og jeg må jobbe hardt med tankemønsteret mitt og mye annet, men det kommer til å gå. Til slutt går det.

De siste to nettene har jeg overnattet hos mamma og pappa, og jeg har sovet bedre enn på lenge. To hele netter i strekk uten å våkne en eneste gang.

Ja, og så er første dag i praksisperioden over. Den varte i ca. tretti minutter. Hun som skal være veilederen min var ikke på jobb, men hun har tidligvakt i morgen og jeg skal møte opp halv åtte. Avdelingen jeg skal være på, er ei skjermet avdeling for demente pasienter. Gleder meg til å komme i gang!

Nå gjelder det bare å finne ut hva jeg skal bruke resten av dagen til. Må fylle den med noe okei. Skal innom Vinkelveien - hjemme - for å hente treningstøy og noe, for jeg regner med at jeg blir hos mamma og pappa i noen dager. Akkurat nå virker det riktig. Dessuten burde jeg også ringt fastlegen for å bestille meg time, men siden jeg ikke vet hvordan turnusen min blir enda, må jeg vente med det. Og så... skal jeg psyke meg opp, for så å ta en telefon til behandleren jeg hadde på Capio. Skal nemlig dit på et møte 15.november, noe som ikke er lenge til. Må bestille flybilletter og slikt.
søndag

remember that your strenght is also built on what you lost

Fredag, siste skoledag før 29.november, praksis begynner i morgen, burde vært en god dag. Det var det også for så vidt, i alle fall en stund, i det minste da jeg danset ut av skolebygningen med den alt for tunge ryggsekken på ryggen min sammen med Sofie og Marie i klassen min, og da vi lo og pratet om både det ene og det andre mens vi gikk på veien mot universitetsområdet og sykehuset. Fredag. Hjem til mamma og pappa for å spise middag. Få bursdagsgave. Være sammen og så dra ut etter middagen var fortært og gått inn i systemet, sjekke ut alle hurra-meg-rundt salgene på kjøpesentrene, kanskje finne noe, kanskje bruke noen penger jeg egentlig ikke har. Kanskje. 
Akkurat den biten var fin. Helt grei. Men et eller annet sted mellom... fra da jeg åpnet brevet fra nav og fikk beskjeden om at anken vi har sendt har 6.mnd behandlingstid, leste tilleggsnotatet fra saksbehandleren min der det sto noe om sosialhjelp, en relativt trivelig middag, bursdagsgaveåpning, runde på alle kjøpesentrene i byen og  da mamma kjørte meg hjem til meg selv, slo den feile kanalen seg på. Den gale. Den som ikke skal være der; den som tar inn alle mindre positive signaler fra omverden og legger hodet i isolat, ugjennomtrengelig for oksygen. Den sorte skyen, gjørmehullet, den svarte krussedullen på tegnearket som skyggelegger selv de fineste sommerdagene. Den. 

Hodepine, skallebank, hjertevondt. Likevel gikk jeg til sengs med gode intensjoner for lørdagen; skrev positive og oppløftende ord i dagboka, planla neste dag, minnet meg på at det bare er jeg som kan gjøre noe med meg selv og mitt eget liv, og at jeg må ta tak i det. I livet. Må gjøre noe. Må plastre meg selv sammen. Må i alle fall prøve å gjøre det. Så, ja. Jeg hadde planer. Gode planer, fine planer; planer jeg visste jeg ville ha godt av. Av den sorten som er med på å gjøre livet flott. I alle fall i blant. Jeg skulle gripe dagen, verne om den, passe på, holde fast i de fine tankene, det gode, det som er bra for meg - ikke alt det andre, alt tullet som gjør meg vondt. 
Jeg sov ingenting den natten. Kastet meg frem og tilbake i senga, og i de øyeblikkene jeg sov, hadde jeg konstante mareritt om tall, om ditten og om datten. Tjue runder på toalettet uten å måtte tisse, store, søvnløse øyne i speilet og våte flekker på lakenet. Tårer? Svette? Kanskje. Akkurat som hjernen, er kroppen i ubalanse.

Likevel sto jeg opp tidlig lørdags morgen. Fortsatt gode intensjoner. "Carpe diem," sa jeg til meg selv i speilet da jeg stelte meg. Jeg mente det, ordene. Trodde på dem. Grip dagen. Ikke noe problem. Spiste frokost, pakket treningsbag, dro av sted til treningssenteret sammen med Merete som plukket meg opp med bilen sin. Ei kort spinningsøkt, 30 minutter. Fint. 30 minutter med ren, skjær lykkefølelse. Deretter en bytur for å se etter vintersko, alt vel. Fortsatt bra, til tross for at jeg ikke fant noe. 
Hjem. Rydde rommet. I løpet av natten hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle være hos mamma og pappa i helga. Siden jeg skal i praksis på sykehjemmet som ligger toppen fem minutter unna der mamma og pappa bor, hadde jeg uansett tenkt å sove over i natt. 

Jeg vet ikke, jeg. En eller annen gang i løpet av ettermiddagen og kvelden, fant jeg meg selv liggende på stuegulvet med ansiktet mot den kalde parketten. På badegulvet. 
"Jeg trenger en kur, mamma. En kur." Tankene går så fort, tar ikke pause, flyr så fort og lar meg ikke være i fred. Annen hvert minutt får jeg nok. Jeg tenker tanker jeg har tenkt tusen ganger fra før av. I blant får jeg lyst til å putte hodet under dyna og gi opp. Men så gjør jeg ikke det likevel. Biter tennene sammen, fortsetter, feiler, faller, tenker tanker om at NÅ skal jeg ta tak i ting, faller i nye tankefeller, prøver på nytt, stabler meg på beina, og faller. Det er en vond sirkel, men jeg er i det minste klar over tankefellene. Over de automatiske tankene. Klar over katastrofetankene. 
Dessuten skal jeg ikke klage. Jeg hadde tross alt veldig fine øyeblikk i går, og denne dagen, som heller ikke er spesielt fantastisk, er i det minste bedre enn gårsdagen. Jeg ligger verken på stuegulvet eller badegulvet. Det er i det minste noe. 

Ja, så... For øyeblikket er jeg på Kvaløya, hjemme hos mamma og pappa. Vet ikke hvor lenge jeg blir her, men i løpet av de neste fem ukene kommer jeg nok til å tilbringe noen dager her. Er greit sånn når praksisplassen min er like i nærheten.
Begynner i morgen og jeg gleder meg litt. Tror det kan bli okei å gjøre noe annet. 


lørdag

Lørdag: svært kort oppdatering.





Hjernen min har fått aids og hjertet mitt gjør vondt.













fredag

20 år: det er mulig.

Hvis noen hadde fortalt meg tre år tilbake i tid at jeg kom til å våkne opp en helt vanlig onsdag, sjekke kalenderen for å få bekreftelse på at ja, det faktisk var den 20'ende oktober, og begynne på mitt tjueførste år, ville jeg sett på vedkommet med forakt i blikket og ledd. Og hvis noen i tillegg hadde sagt at jeg kom til å ha begge beina sånn passe plantet på bakken, ha et snev av livslyst og en til tider relativt god livskvalitet, hadde jeg sannsynligvis bare gryntet surt og kanskje, kanskje presset fram et særdeles syrlig "særlig." Særlig. Det går ikke an. Det er ikke mulig. Absolutt ikke, og i alle fall ikke sistnevnte."Beina på bakken, du liksom... livslyst... særlig."


I løpet av årene som har gått og i mitt daværende mer kaotiske (enn nå) og svært psykisk ustabile tenåringshode, så jeg ikke for meg at jeg kom til å bli spesielt gammel.  Sytten, kanskje. Maks atten. Lite sannsynlig nitten. I alle fall ikke tjue. Aldri i verden. Ikke tjue! Men så, så ble jeg nettopp det. Tjue år. Det var liksom ikke helt planen, det. Ikke helt det jeg hadde sett for meg. Jeg er glad for det.
Tenårene er over, et tilbakelagt kapittel som alt annet som avsluttes - lærerike år som jeg helst skulle sett forsvinne i glemmeboka, men som neppe gjør det på grunn av alt som har hendt. Men det er greit. Det er en del av det å leve, det er en del av bagasjen min og det er en del av meg. Alt det vanskelige gjør tilværelsen problematisk til tider, men det er lærdom i det. Kunnskap. Styrke.

"You never know how strong you are until being strong is the only choice you have." Vet ikke hvem som har sagt eller skrevet det, men det er sant. Noen ganger er det akkurat slik. At man ikke vet før man må. 
Uansett. Det går altså an. Det går an å våkne en helt vanlig onsdags morgen og begynne på sitt tjueførste år både med beina på bakken, med et snev av både livslyst og god livskvalitet. Det er mulig å vokse og gro selv på de mørkeste stedene. Det er mulig å få det bedre. Man må bare tørre å prøve. Tørre å gi litt slipp. Tørre å bevege seg litt i ukjent terreng, sette føttene i ei retning og begynne å tråkke en sti i et landskap som tidligere har vært gjengrodd av ugress. 


Det går an. 


Ja, og så var det den feringa da... For jeg feiret tjueårsdagen min. 
Først med prøve i smitte, smittestoffer og mikroorganismer,
og på kvelden...

pakket jeg opp noen fine gaver

 og fikk besøk av fine venner
Merete, Christine og Sofie

 Sunniva hadde kjøpt seg fin, ny kjole



Inger sang singstar - sanger med stor innlevelse

jeg åpnet ei vinflaske med en strikkepinne for første gang

vi serverte brownies - som jeg også smakte på

 det ble tatt noen herlige, klassiske Inger - Annika bilder

Merete fikk låne prinsessekrona, selv om hun
ikke fyller år før i desember

masse kjærlighet


 vi dro ut med vinterjakkene på


og fikk oss noen nye venner ved minibanken på Domuskaia

så.. danset vi litt, lo masse
og hadde det i grunnen veldig fint
før jeg dro hjem og la meg alt for sent

Det var en fin bursdag.
torsdag

Noe jeg plutselig fant.

hentet fra facebook.
tirsdag

Overloaded.

Tirsdagskveld, og hjernen min er full. Proppfull. Overloaded. 
Ikke plass til mer informasjon, ikke plass til noenting.
"det er nok nå, Annika. Nå er det nok." 

Ja, nå er det nok. Nå er det virkelig nok. Jeg orker ikke mer; orker ikke flere setninger om gule stellefrakker, gule plastbeholdere for skarpe gjenstander eller gjenstander man kan stikke seg på - orker ikke kokker, staver eller spiralformede bakterier, gidder ikke meningitt eller pneumoni eller fektal - oral - smitte. For mye informasjon, for mye fakta, for mye av det meste. Jeg er fryktelig, fryktelig sliten, men i morgen er den siste prøven før praksisperioden overstått og jeg kan senke skuldrene litt. 
Det har vært hardkjør disse to første månedene på skolen. På grunn av den praksisperioden, har vi hastet igjennom mesteparten av det pensumet vi skal gjennom før jul i løpet av august, september og oktober. Det tar på, men nå blir det forhåpentligvis en litt roligere periode. Krysser fingrene for det. Kanskje jeg til og med får tid til å svare på noen mail som har ligget i innboksen i evigheter...

I morgen skal det feires. Feire at samfunnsfagprosjektet er avsluttet (Sofie i klassen min og jeg hadde framlegg i dag, det gikk over all forventning), feire at prøven er over, at jeg - etter denne uka - ikke skal på skolen før i desember, feire at jeg har kommet meg gjennom både puberteten og tenårene og alt som hører med. Jeg har lyst til å ha det litt gøy. Det ville vært fint.






mandag

D'oh.

Akkurat nå virker det ikke som jeg verken kommer i mål eller kommer noen vei med noen ting; prøve i smitte - mikrobiologi - forebygging av smitte (3 herlige kapitler), samfunnsfagframlegg om pakistansk innvandring i Norge og novelleskriving i norsken som skal være inne til fredag. I tillegg står jeg opp klokken 06 tre av fem skoledager, har skole til kl. 16 omentrent like mange dager og snart skal vi også ut i en fem ukes praksisperiode (starter på mandag!), så det er nok å gjøre. I tillegg ville det vært fint å ha litt tid til seg selv, facebook, kanskje litt trening og tv - titting, men for øyeblikket må jeg bare se bort fra det meste. 



Jeg har mange innlegg i hodet som jeg gjerne skulle skrevet og publisert. Innlegg om praksisperioden, om samtalen jeg hadde med miljøarbeideren på skolen sist fredag (læreren min ordnet en samtale for meg, selv om jeg ikke forsto hva poenget skulle være), farvel'et med tenårene og ditten og datten (fyller år på onsdag) og... ja. Men det får bli med dette. 
Null kapasitet, null ork, tankekjør uten like, full pakke, peis på. Gjelder å holde seg fast, slik at man ikke ramler av lasset.

Mitt siste døgn og siste våkne timer som tenåring skal gå til noen timer på skolen, time hos behandleren min, prøvelesing og... prøvelesing. Oh joy. Jeg ser frem til onsdags kveld. Da kan jeg kanskje begynne å leve litt igjen.



lørdag

Bursdagsønsker.

 Paulo Coelhos årskalender for 2011

 fine penner, tusjer og fargeblyanter i mange farger

 søte kort i posten 

 pene skrivebøker som gir en lyst til å skrive

cd: "The noble art of letting go," av Rebekka Karijord

klemmer


neglelakker i syke farger, slik at jeg kan sette farger 
på tilværelsen de dagene ting ser ganske mørkt ut


ei eske med masse motivasjon!

å bli frisk



fredag

Fine sangen.

torsdag

Blikk.

"Se på meg," sa hun, ei av jentene i klassen min, "se på meg, Annika." Jeg løftet blikket opp fra bakken, og møtte de blå øynene hennes. 

 Jeg er ikke redd for øyenkontakt, det er ikke det, men av og til avviker jeg fra å se mennesker inn i øynene. Spesielt når jeg snakker om noe som er vanskelig eller om ting jeg helst vil ta avstand fra, men som må sies likevel. Spesielt da. Det har vært sånn i mange år. Jeg ser ikke folk inn i øynene når det er mange følelser inne i bildet, uvisst hvorfor, men jeg tror jeg er redd for at den blikkontakten kan få meg til å gråte. Fullstendig oppmerksomhet fra noen andre rundt det som ikke er så greit, er vanskelig. Jeg husker godt da jeg begynte i behandling for første gang - det er fire år siden nå. Terapeuten min var utdannet kunstterapeut, et tildels alternativt og kreativt kvinnemenneske med mange tanker om meg og mitt. Da var jeg på et stadie der det meste gikk inn det ene øret og ut det andre, jeg befant meg i ingenmannsland - ville ikke snakke, ikke se, ikke høre, ikke forstå. Og ikke visste jeg hvordan jeg skulle fortelle noen om noe heller. Jeg kunne ikke uttrykke meg om meg selv. Ikke på noen annen måte enn via rasende tekster i form av dikt, dagboknotater eller håpløse novelleaktige greier. En til to ganger i uka, avhengig av hvordan tilstanden min var, trasket jeg til Barne - og ungdomspsykiatrisk poliklinikk med hjertet i halsen, ventet, satt på kontoret hennes, så i veggen, fiklet med knapper på jakken min, fiklet med året, pirket på neglene og så på sekundviseren på klokka. Tikk, takk. Tiden gikk alltid så sakte.

Jeg kan sikkert telle på de ti fingrene mine hvor mange ganger jeg møtte blikket hennes i løpet av det året jeg gikk til henne. Hun måtte ikke få se. Hun måtte ikke vite. Ingen måtte gjøre det, det gikk ikke. Det var for skummelt, for hva ville skje hvis jeg slapp noen inn? Hva ville skje hvis jeg ikke hadde mitt eget alene, hvis jeg delte det med noen? Det var så fryktelig skummelt. Heldigvis endret det seg litt etter hvert som jeg fortsatte i behandling, fikk en ny behandler som jeg hadde litt bedre kjemi med og lærte meg at det ikke var så skummelt å si noe av det jeg tenkte på, og at blikkene ikke tar livet av meg.

Men fortsatt, fortsatt har jeg problemer med det med blikk. Med øyne. Jeg unnviker, avviker, unngår blikkontakt i situasjoner som er så vanskelig at klumpen vokser i halsen min. Eller i samtaler der jeg deler noe av meg selv, ting som egentlig ikke var planlagt at jeg skulle si.

"Se på meg, Annika." Se, se, se. Blikkontakt. Øyner. 
"Jeg ser rett gjennom deg." Hm? "Hva ser du da?" sa jeg og presset frem et smil, et som kanskje ikke var helt ekte. Ikke helt ordentlig. Ikke sånn som jeg pleier å smile, når jeg virkelig gjør det. Ikke slik.
"Akkurat nå: et smil som ikke kommer fra hjertet." Å nei. 
"Du vet, jeg ser gjennom maska du har laget deg." 
"Å?"
"Ja, det er ikke så vanskelig. Den holder ikke så bra."

Det er noen år siden jeg la den maska på hylla. I alle fall til en viss grad. Det er helt naturlig at man har ei slags maske man tar på seg av og til, helt vanlig at man gjemmer noe av seg selv bak noe som ikke er - i alle fall en gang i blant. Hele ungdomsskolen gikk jeg rundt med et smilefjes klistret i ansiktet, lo, var glad - selv om jeg egentlig ikke gjorde stort annet enn å gråte og å ha lyst til å dø. Det var først da det ble synlig at jeg ikke var frisk, at jeg lot maska falle litt. Og etter det, vel, da har jeg ikke hatt store behovet for å være glade, lykkelige, tjohei - Annika hele tiden heller. Av og til har det slått meg at jeg kanskje skulle bli slik igjen, men det er ikke noe poeng i det. Jeg vet hvordan det får meg til å føle meg; masse innestengt frustrasjon som bygger seg opp, som ikke får slippe ut og som vender seg innover mot meg selv. Det er ikke bra. Det er sunt å vise følelser, sunt å være sint, lei seg og frustrert i blant. Og da må det få lov til å komme frem. Det må få lov til det.
tirsdag

Tirsdag.

Jeg hadde en tanke. Jeg hadde en plan.
Jeg hadde mange tanker og planer og ting jeg skulle gjøre. Ting som burde vært gjort, som må gjøres, ting jeg har lyst til - så mye, så mange greier på en gang. Skolearbeid, sosiale aktiviteter, egenomsorg - sette av tid til seg selv, kanskje handle litt, skrive noe mer eller mindre fornuftig, lese i ei bok.
Det går ikke. Akkurat her og akkurat nå har jeg parkert meg selv. Jeg står fast.

Jeg henger over kjøkkenbordet på det grønne kjøkkenet vårt; et overfylt bord med skolebøkene mine, Ingers fine molekylmodeller som ser ut som små søte dyr, vannglass, penner og blanke ark.
I to timer har jeg sittet her uten å foreta meg noen ting som helst. Ingenting. Boka "God yrkesutøvelse" ligger oppslått på den høyre siden min; første kapittel, riktig sted å begynne. Jeg finner ikke startknappen og det aner meg at den lille ideen jeg hadde om å se litt over de tre første kapitlene til i morgen, bare er å legge på hylla. Siden jeg stormet ut av skolebygningen sist torsdag, gikk jeg glipp av prøven vi hadde i faget som heter Yrkesutøvelse. Avtalte med klassekontakten min at jeg kunne ta den senere, og senere, vel, det er i morgen.
"Er du sikker på at du vil ta den prøven da?"
"Ja! Det må jeg jo."
"Den er ikke så vanskelig."

Vanskelig eller ikke - jeg har et snev av unødvendig prestasjonsangst. Unødvendig, uhensiktsmessig og mindre heldig prestasjonsangst som ikke fører noe annet med seg enn et ekkelt press. Mest av alt fra meg selv. Er ingen hemmelighet at det er der presset er størst, og gudene må vite hvorfor det blir sånn. For tiden kjenner jeg mye press - ikke bare i skolesammenhenger, når det kommer til prøver, oppmøte og det å skulle levere inn ditten og datten til da og der, men også mye fra meg. Mestre hverdagen, mestre mat, mestre meg selv, håndtere følelser, stå i det vanskelige, være sosial, fungere, ordne, tjoheifallerei.

Da jeg kom meg på skolen i går, hadde jeg en ganske lang samtale med klassekontakten min om både det ene og det andre. Hun snakket om et sikkerhetsnett, og jeg prøvde å forklare så godt det lot seg gjøre at jada - et sikkerhetsnett er vel og bra, jeg er takknemlig for at de faktisk bryr seg, men at det ikke er skolen som er hovedproblemet. Det er ikke skolen som er det vanskeligste.
"Hvis du faller, så faller du i sikkerhetsnettet og ikke lengre."
"..."

Egentlig skulle vi snakke litt med den ene rådgiveren på skolen også i går, men siden hun var opptatt hele dagen, ble det ikke noe av. I stedet for skulle vi ta det hele i dag, men sånn ble det heller ikke. Men kanskje i morgen. Kanskje. Jeg vet ikke.
Hadde time hos behandleren min i dag, så det var ikke lange skoledagen for min del. Men jeg var i alle fall der  så lenge som jeg hadde tenkt, og det er i det minste noe.
mandag

Ny uke.

11.oktober og vinteren har meldt sin ankomst. Selv om snøen kommer til å forsvinne i løpet av kort tid, er det en liten påminnelse om hva som venter og at sommeren er over for lengst. Sommeren i nord har vært omentrent ikke-eksisterende; iskald, regnfull og hva som verre er. Men jeg kan jo alltids trøste meg med at jeg fikk en fin dose sol og varme da jeg var i Egypt. Minnene og bildene har jeg fortsatt, og tanken på en mulig sydentur til neste år, er oppløftende. Så lenge Mørkets Fyrste ikke tar knekken på meg i løpet av vinteren - noe jeg nekter å gi demonen lov til og etter alle disse årene har jeg dessuten blitt ganske så flink til å overleve. Ting er riktig nok ganske vanskelig, men det har vært verre. Å tenke på det hjelper i alle fall litt.
Været og temperaturen kan jeg ikke gjøre noe med. Bare meg selv. Akkurat nå prøver jeg å kartlegge, se på hva jeg kan gjøre for å gjøre dagene litt bedre.

Siden jeg ikke fortsatt ikke har gym - noe jeg sannsynligvis ikke kommer til å ha i løpet av hele skoleåret, starter jeg sent på skolen i dag. Har brukt litt tid i morges til å skrive en ukeplan for uka; en sak der jeg skal prøve å fylle inn ting og tang. Lage et system. Opprette en viss kontroll (vel og merke på en positiv måte!!) i kaoset.

Tenker at jeg kanskje skal begynne å føre en slags logg eller noe for å se på og vurdere hvordan dagene har vært. Har alltid så utrolig mange planer, ideer og tanker på hvordan jeg kan gjøre ditten og datten, og ofte blir det ikke noe av noen av tingene. Ofte legger jeg hele prosjektet før jeg i det hele tatt har begynt med det, men jeg tror kanskje at dette kan være overkommelig. Er i alle fall verdt å gjøre et forsøk, for jeg har så absolutt ingenting å tape.

Det var en okei ettermiddag og kveld i går, til tross for at jeg ikke fikk gjort noe av alt det skolearbeidet og lesinga av pensum som jeg hadde planer om å gjøre. Kveldene er ofte mye bedre en morgenene, formiddagene og tidlig ettermiddag, og selv om det er rart, er det også veldig bra. Det gir meg mot, styrke og motivasjon til å stå opp, møte verden og komme igang igjen. Prøve. Ikke gi opp. Fortsette. Et skritt av gangen. Det er viktig.

Psyke meg opp. Ta på meg klær som jeg føler meg vel i. Spise frokost.
Etter forrige ukes mindre gode oppmøte på skolen - 2.5 dager av 5 og en mindre god samvittighet for akkurat det, er jeg fast bestemt på å komme meg igjennom denne uka. Jeg skal i alle fall prøve. Et nederlag eller to skal ikke få lov til å ødelegge det prosjektet med å fullføre vg2 som jeg begynte på for snart to måneder siden. Kanskje mamma har rett i det hun sa her om dagen, om at det kanskje ikke var en så alt for god ide å gå fulltid på skolen. Jeg vet ikke. Velger uansett å fortsette som nå, så langt det lar seg gjøre. Sannsynligvis blir ting litt bedre etterhvert. De pleier i alle fall å bli det, for de mørke dagene mine og det som hører med, varer sjeldent for alltid. Takk og lov.

Kontaktlæreren min ringte meg for bare noen minutter siden. "Lage et opplegg og et nettverk rundt deg," sa hun. Jeg blir så flau og litt skamfull når slike ting skjer, når lærere snakker om meg og skal sette i gang tiltak. Det er naturligvis en bra ting, men mest av alt ønsker jeg å være som alle andre. Ikke ha et spesielt behov for ditten eller datten, tilrettelegging her og ordning der. Men sånn er det akkurat nå og jeg må bare akseptere det. Skal egentlig bare være glad for at de stiller opp og ønsker å hjelpe meg! Jeg er det. Må svelge noen kameler, innse at jeg faktisk trenger at noen er der for meg og at jeg ikke kan klare alt alene, for det gjør jeg ikke.

Ny uke. Kontaktlæreren min har ordnet en time til meg hos den ene rådgiveren på skolen i løpet av dagen i dag, og jeg gruer meg litt til det. Ser for meg hvordan jeg kommer til å sitte på en stol på kontoret hennes, rødme, se i bordet, snuble i ordene og være grenseløst flau for noe som egentlig ikke er noe å være flau over.
Har planer. Tanker. Ideer. Men først av alt skal jeg fullføre skoledagen, slik at jeg kan krysse det av på den ukeplanen min!
søndag

Lørdagskveld i vinkelveien.


 breathe in, breathe out
tell me all of your doubt 
and everybody bleeds this way
just the same



breathe in, breathe out
move on and break down
if everyone goes away
I would stay

we push and pull
and I fall sometimes
and I'm not letting go
You hold the other line


'cause there is a light
in your eyes, in your eyes


hold on and hold tight
from out of your sight
and everything keeps movin' on, movin' on

hold on, hold tight
make it through another night
and everyday, there comes a song with the dawn



we push and pull
and I fall sometimes
and I'm not letting go
You hold the other line




'cause there is a light
in your eyes, in your eyes
there is a light
in your eyes, in your eyes


breathe in, breathe out

 breathe in, breathe out

 breathe in, breathe out
breathe in, breathe out

 look left, look right
to the moon in the night
and everything under the stars
is in your arms


 'cause there is a light
in your eyes, in your eyes
there is a light
in your eyes, in your eyes
 'cause there is a light
in your eyes, in your eyes

there is a light
in your eyes, in your eyes
Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive