Jeg hadde en tanke. Jeg hadde en plan.
Jeg hadde mange tanker og planer og ting jeg skulle gjøre. Ting som burde vært gjort, som må gjøres, ting jeg har lyst til - så mye, så mange greier på en gang. Skolearbeid, sosiale aktiviteter, egenomsorg - sette av tid til seg selv, kanskje handle litt, skrive noe mer eller mindre fornuftig, lese i ei bok.
Det går ikke. Akkurat her og akkurat nå har jeg parkert meg selv. Jeg står fast.

Jeg henger over kjøkkenbordet på det grønne kjøkkenet vårt; et overfylt bord med skolebøkene mine, Ingers fine molekylmodeller som ser ut som små søte dyr, vannglass, penner og blanke ark.
I to timer har jeg sittet her uten å foreta meg noen ting som helst. Ingenting. Boka "God yrkesutøvelse" ligger oppslått på den høyre siden min; første kapittel, riktig sted å begynne. Jeg finner ikke startknappen og det aner meg at den lille ideen jeg hadde om å se litt over de tre første kapitlene til i morgen, bare er å legge på hylla. Siden jeg stormet ut av skolebygningen sist torsdag, gikk jeg glipp av prøven vi hadde i faget som heter Yrkesutøvelse. Avtalte med klassekontakten min at jeg kunne ta den senere, og senere, vel, det er i morgen.
"Er du sikker på at du vil ta den prøven da?"
"Ja! Det må jeg jo."
"Den er ikke så vanskelig."

Vanskelig eller ikke - jeg har et snev av unødvendig prestasjonsangst. Unødvendig, uhensiktsmessig og mindre heldig prestasjonsangst som ikke fører noe annet med seg enn et ekkelt press. Mest av alt fra meg selv. Er ingen hemmelighet at det er der presset er størst, og gudene må vite hvorfor det blir sånn. For tiden kjenner jeg mye press - ikke bare i skolesammenhenger, når det kommer til prøver, oppmøte og det å skulle levere inn ditten og datten til da og der, men også mye fra meg. Mestre hverdagen, mestre mat, mestre meg selv, håndtere følelser, stå i det vanskelige, være sosial, fungere, ordne, tjoheifallerei.

Da jeg kom meg på skolen i går, hadde jeg en ganske lang samtale med klassekontakten min om både det ene og det andre. Hun snakket om et sikkerhetsnett, og jeg prøvde å forklare så godt det lot seg gjøre at jada - et sikkerhetsnett er vel og bra, jeg er takknemlig for at de faktisk bryr seg, men at det ikke er skolen som er hovedproblemet. Det er ikke skolen som er det vanskeligste.
"Hvis du faller, så faller du i sikkerhetsnettet og ikke lengre."
"..."

Egentlig skulle vi snakke litt med den ene rådgiveren på skolen også i går, men siden hun var opptatt hele dagen, ble det ikke noe av. I stedet for skulle vi ta det hele i dag, men sånn ble det heller ikke. Men kanskje i morgen. Kanskje. Jeg vet ikke.
Hadde time hos behandleren min i dag, så det var ikke lange skoledagen for min del. Men jeg var i alle fall der  så lenge som jeg hadde tenkt, og det er i det minste noe.