11.oktober og vinteren har meldt sin ankomst. Selv om snøen kommer til å forsvinne i løpet av kort tid, er det en liten påminnelse om hva som venter og at sommeren er over for lengst. Sommeren i nord har vært omentrent ikke-eksisterende; iskald, regnfull og hva som verre er. Men jeg kan jo alltids trøste meg med at jeg fikk en fin dose sol og varme da jeg var i Egypt. Minnene og bildene har jeg fortsatt, og tanken på en mulig sydentur til neste år, er oppløftende. Så lenge Mørkets Fyrste ikke tar knekken på meg i løpet av vinteren - noe jeg nekter å gi demonen lov til og etter alle disse årene har jeg dessuten blitt ganske så flink til å overleve. Ting er riktig nok ganske vanskelig, men det har vært verre. Å tenke på det hjelper i alle fall litt.
Været og temperaturen kan jeg ikke gjøre noe med. Bare meg selv. Akkurat nå prøver jeg å kartlegge, se på hva jeg kan gjøre for å gjøre dagene litt bedre.

Siden jeg ikke fortsatt ikke har gym - noe jeg sannsynligvis ikke kommer til å ha i løpet av hele skoleåret, starter jeg sent på skolen i dag. Har brukt litt tid i morges til å skrive en ukeplan for uka; en sak der jeg skal prøve å fylle inn ting og tang. Lage et system. Opprette en viss kontroll (vel og merke på en positiv måte!!) i kaoset.

Tenker at jeg kanskje skal begynne å føre en slags logg eller noe for å se på og vurdere hvordan dagene har vært. Har alltid så utrolig mange planer, ideer og tanker på hvordan jeg kan gjøre ditten og datten, og ofte blir det ikke noe av noen av tingene. Ofte legger jeg hele prosjektet før jeg i det hele tatt har begynt med det, men jeg tror kanskje at dette kan være overkommelig. Er i alle fall verdt å gjøre et forsøk, for jeg har så absolutt ingenting å tape.

Det var en okei ettermiddag og kveld i går, til tross for at jeg ikke fikk gjort noe av alt det skolearbeidet og lesinga av pensum som jeg hadde planer om å gjøre. Kveldene er ofte mye bedre en morgenene, formiddagene og tidlig ettermiddag, og selv om det er rart, er det også veldig bra. Det gir meg mot, styrke og motivasjon til å stå opp, møte verden og komme igang igjen. Prøve. Ikke gi opp. Fortsette. Et skritt av gangen. Det er viktig.

Psyke meg opp. Ta på meg klær som jeg føler meg vel i. Spise frokost.
Etter forrige ukes mindre gode oppmøte på skolen - 2.5 dager av 5 og en mindre god samvittighet for akkurat det, er jeg fast bestemt på å komme meg igjennom denne uka. Jeg skal i alle fall prøve. Et nederlag eller to skal ikke få lov til å ødelegge det prosjektet med å fullføre vg2 som jeg begynte på for snart to måneder siden. Kanskje mamma har rett i det hun sa her om dagen, om at det kanskje ikke var en så alt for god ide å gå fulltid på skolen. Jeg vet ikke. Velger uansett å fortsette som nå, så langt det lar seg gjøre. Sannsynligvis blir ting litt bedre etterhvert. De pleier i alle fall å bli det, for de mørke dagene mine og det som hører med, varer sjeldent for alltid. Takk og lov.

Kontaktlæreren min ringte meg for bare noen minutter siden. "Lage et opplegg og et nettverk rundt deg," sa hun. Jeg blir så flau og litt skamfull når slike ting skjer, når lærere snakker om meg og skal sette i gang tiltak. Det er naturligvis en bra ting, men mest av alt ønsker jeg å være som alle andre. Ikke ha et spesielt behov for ditten eller datten, tilrettelegging her og ordning der. Men sånn er det akkurat nå og jeg må bare akseptere det. Skal egentlig bare være glad for at de stiller opp og ønsker å hjelpe meg! Jeg er det. Må svelge noen kameler, innse at jeg faktisk trenger at noen er der for meg og at jeg ikke kan klare alt alene, for det gjør jeg ikke.

Ny uke. Kontaktlæreren min har ordnet en time til meg hos den ene rådgiveren på skolen i løpet av dagen i dag, og jeg gruer meg litt til det. Ser for meg hvordan jeg kommer til å sitte på en stol på kontoret hennes, rødme, se i bordet, snuble i ordene og være grenseløst flau for noe som egentlig ikke er noe å være flau over.
Har planer. Tanker. Ideer. Men først av alt skal jeg fullføre skoledagen, slik at jeg kan krysse det av på den ukeplanen min!