Er litt reising denne uka, er litt fint og slitsomt på samme tid. Likevel har jeg ikke vært utenfor byen siden november, så det er helt greit å bevege litt på seg. Mandag dro jeg til Trondheim for å bidra til et forskningsprosjekt. Dette prosjektet kan leses om her. Det var lærerikt og så var det godt å møte noen av de fine folkene jeg jobber med i Mental Helse. I tillegg fikk jeg sove på et fint hotell i ei god seng.

Jeg reiser til Trondheim i dag sammen med noen andre mennesker fra Mental Helse. Skal delta på et forskningsprosjekt der blant annet NAV skal være innblandet. Skal reise hit og dit hele uka, og jeg gleder meg veldig til å møte noen av folkene igjen.

Vil bare dele teksten til Siri Nilsen - Alle snakker sant:


Hvor skal du gå
Når alle veier fører til en vegg
Og i den veggen er et lite søkk
Fra gamle møter med ditt hode?
Hvem hører du på
Når alle snakker sant og sier hør
Og du har hørt det tusen ganger før?
Og du lurer på

Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå

Togene går
Og andre mennesker klarer fint
Riktig tog til riktig tid
Du våkner alltid opp i feil by
Hvor lenge holder et håp
Når du tror at du skal klare deg
Men beina bare vil en vei?
Og du lurer på

Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå

Når du ikke orker kjempe mer
Du lukker øynene og ser svart
Det mangler tegninger på ditt kart

Hvem skal du slå
Hvem skal overvinnes i duell
Når den eneste du møter er deg selv
Igjen og igjen?
Hvor mange ganger skal du gå
Den samme veien gang på gang
Fordi det er den eneste du kan?
Og du spør med din klareste stemme
Hvor skal du gå?

Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå

"Nei, la meg være, jeg vil ikke!" sier jeg og vrir på kroppen min. Dytter med armer og bein, slår, sparker og kjemper under boblejakke og boblebukse. Kjeledress har jeg slutta med fordi det ikke lengre var kult nok. Parkerte den sorte dressen med grønne firkanter på knærne året før, bare fordi noen kommenterte den. Jeg ville passe inn. Og så er jeg her igjen, likevel. Jeg kommer meg ikke fri, jeg er fanget, det nytter ikke å sloss, det nytter ikke å kjempe - i teorien kunne jeg like godt bare gitt opp. Gitt meg hen og latt de dynke meg i snøen gang på gang uten å gjøre motstand, bare latt følelsen av klaustrofobi og angst ta over. Jeg kunne gjort det. Men jeg gjorde det aldri. Aldri i verden. De var alltid sterkere enn meg. De var alltid flere. Ofte fem, seks, syv, åtte eller ni, og jeg, jeg var bare en. Jeg var en og jeg var alene. Jeg ble alltid beseiret, selv om jeg ikke visste hvorfor jeg måtte bli overvunnet. Jeg ga i alle fall aldri opp.
















































Gjennom hele barneskolen ble jeg mobbet. Jeg snakker nesten aldri om det, for jeg har alltid vært i tvil om hvor mye det har vært å fortelle. Sannheten er uansett slik: jeg var et mobbeoffer. Og jeg var et enkelt offer. Jeg hadde tydeligvis så mange feil og annerledesheter at det ikke var noe problem i å finne noe å mobbe meg for. Jeg var barn på 90-tallet, et tiår som egentlig ikke har noenting for seg. Mobbing var et ord som sannsynligvis var begynt å komme på dagsordenen, men det var likevel ikke i så stort omfang som i dag. Jeg kan ikke huske at vi en eneste gang tok opp temaet mobbing i løpet av mine seks år på barneskolen, ikke en eneste gang snakket vi om de problemene som mobbing kan føre til og vi snakket heller aldri om hva vi kunne gjøre hvis noen var stengt ute fra fellesskapet. Aldri. Vi kalte det plaging og erting. To ord som ikke er nok til å beskrive omfanget av den skaden mobbing faktisk kan gjøre. To ord som er så milde at det nesten er til å gråte av. Erting og plaging er når guttene tar luene til jentene og løper. Ikke når ti gutter fra de tre største trinnene på barneskolen tar en bestemt elev og kaster vedkommet ut i snøballskogen bare fordi det er der det er lov til å dynke folk og fordi det er der det er tillatt å kaste snøballer på hverandre. Helst isklumper forkledd som snøballer. Denne eleven, det var meg. Jeg var henne, jenta som kom inn etter hvert eneste friminutt med store snøklepper i håret og med et tappert smil om munnen.

"Hvorfor går du i tights? Du ser kjempetjukk ut når du går kledd sånn."
Jeg sier ingenting. Jeg er seks år. Seks år og har aldri brydd meg om hvordan jeg ser ut. En av lekekameratene mine snur seg og sier til vedkommet som slenger kommentaren: "alle ser tykke ut i tights." Jeg nikker og later som om jeg er enig, later som om kommentaren ikke fester seg, men den gjør det. Jeg slutter å gå i tights. Og jeg blir usikker på meg selv hver gang jeg leker sammen med eldre barn og gjerne i store grupper. Jeg fikser det ikke. 


Jeg var et annerledes barn, det vistes allerede i barnehagen. Jeg foretrakk å tegne framfor å leke gjemsel, jeg elsket å være på avdelingen for de minste barna og kose med babyene og jeg var sta, bestemt, kreativ og lettere tendenser til å være hyperaktiv. Fram til det året jeg fylte seks, var alt egentlig ganske fint. Inntil vi flyttet til Tromsø og jeg måtte tilpasse meg i en større by med andre mennesker som jeg aldri hadde sett før i hele mitt liv. Det året kom angsten. Angsten for å være alene, angsten for å bli utstøtt, angsten for trange rom og åpne plasser, angsten for mørket og for redselen og for drapsmenn som var gjemt på loftet eller i boden. Den angsten.

Mobbingen begynte alt det året jeg startet på skolen. Mitt alderskull var det siste som startet etter den gamle reformen: reform 97. Jeg var syv år og startet rett i andre klasse. Det var greit, jeg likte skolen, jeg likte leksene, jeg var en svært flink elev og jeg fikk venner blant klassekameratene. De likte meg, det var ikke problemet. Problemet var i begynnelsen skoleveien. De toppen fem hundre meterne til skolen. De fem hundre meterne som tar omtrent fem minutter å gå i et rolig tempo, og gjerne mer enn det hvis man er syv år gammel, har rosa skolesekk og synes at alt man ser langs veien er spennende. I gata mi bodde noen gutter som var eldre enn meg, og det var sannsynligvis starten på hele sulamitten. Jeg lekte med dem på fritida, og de oppdaget raskt at jeg ble rasende hvis de var slemme mot meg og lillebroren min. Dette var selvsagt gøy. Ingenting var mer morsomt enn å se ansiktet mitt blusse opp av raseri, ingenting var mer morsomt enn å se at øynene ble sorte og den barnslige lille lubne kroppen løpe med den farta den hadde etter motstanderne. Leken på ettermiddagene ble forflyttet til en lek langs skoleveien. Verre ble det da jeg begynte i 3.klasse og lillebror og jeg begynte å gå sammen til skolen. Vi fikk aldri gå i fred og jeg var rasende hver eneste bidige dag. Resten er et sort hull. Jeg husker ingenting annet enn at jeg, etter mye om og men, måtte dra sammen med pappa på et møte med en fire år eldre gutt som bodde noen hus bortenfor vårt, for å snakke sammen med denne gutten og hans far. Løse opp i konfliktene med ord. Det hjalp og etterhvert fikk jeg gå i fred.

Men å få gå til skolen alene uten å bli kastet snøballer på eller kastet i en snøskavle var egentlig ingenting, i det denne "ertingen" ble forflyttet fra skoleveien og inn på skolegården. I løpet av 4. og 5.klasse oppdaget flere av mine medelever at jeg hadde et raseri som ikke lot seg temme så lenge de trykte på de riktige knappene. Dette ble igjen selvsagt oppfattet som fryktelig morsomt, og friminuttene gikk fra å bestå i lek, til å bli en slosskamp om liv og død. Det var meg mot resten. Jeg og guttene som dro og slo og lugget. Flere mot en, ti ganger sterkere enn jeg. Jeg gråt nesten aldri. Jeg sa aldri i fra til noen. Jeg bet det i meg, slo tilbake og gruet meg hver eneste bidige dag til friminuttene. Jeg lot som det var greit. Lot som om jeg ikke brydde meg, men det gjorde jeg. Det gjorde jeg virkelig.

Den fysiske mobbingen av guttene var en ting. Den psykiske var verre. Jeg var annerledes, jeg kom fra et hjem som har kristne verdier, et hjem der vi aldri har hatt tv eller juletre på julaften. Jeg var rund i kroppen, dårlig i sport og ble alltid valgt sist på lagene når vi spilte ballidrett. Jeg kunne ikke slå hjul, jeg kunne ikke springe fort, ikke hoppe høyt i høyde eller langt i lengde. Ikke kunne jeg gå på ski, eller sparke en fotball eller ta salto. Jeg hatet gym. Jeg var tidlig utviklet, begynte å få pupper da jeg var ni år gammel og dette, dette var selvsagt en katastrofe. Det ble lagt merke til og jeg hatet det. Ikke var jeg flink i engelsk heller, og elevene fniste da jeg åpnet munnen for å si noe. Til slutt nektet jeg å lese høyt i alle engelsktimene gjennom resten av barneskolen. Jeg sa ikke et eneste ord. Jeg gikk i religiøse møter sammen med foreldrene mine på søndager og jeg snakket åpent om det, inntil jeg forsto at alt jeg sa kunne bli brukt mot meg. Spesielt det. At jeg trodde på Gud var grunn nok til å plage meg. Det eneste jeg var flink til, var skolearbeid. Norsk, matte, historie og kunst og håndtverk. Der var jeg en av de flinkeste, og det var heller ikke en bra ting. Ingenting var bra, det var aldri bra nok på noen måte.

Men jeg overlevde. I motsetning til svært mange andre som har blitt mobbet gjennom barneskolen og ungdomsskolen, hadde jeg i alle fall venner. Jeg var aldri alene, det var alltid noen som ville være sammen med meg, til tross for mine tendenser til ADHD. Å ha noen å være sammen med, veier opp for all elendighet. Jeg var et usikkert barn, en usikker jentunge som var livredd for å åpne munnen og for å si noe dumt. Selvfølelsen min var så nedbrutt etter år med "erting" og "plaging" og tusen andre ting, at jeg, i en alder av tjueen fortsatt har ekstremt mye å gå på.
Heldigvis endret det seg fordi jeg endret meg. Jeg klarte på merkverdig vis å bygge opp en selvtillit, en bestemthet og en evne til å si fra, at jeg til slutt tok knekken på mobbingen selv. Ingen la så mye som en hånd på meg på ungdomsskolen.

Jeg var heldig. Min historie er kanskje ikke like brutal som andres fordi jeg ikke var alene. Jeg hadde venner, jeg var ikke fullstendig frosset ut av fellesskapet og jeg fikk være med på ting. Likevel ble jeg inkludert og ekskludert på samme tid.
Men jeg er ikke alene. Mange tenker tilbake på barneskolen med skrekk og gru, en tidsepoke de aldri ønsker å gå tilbake til fordi unger er brutale mot hverandre. De var brutal mot meg, og jeg var ikke alltid bedre selv fordi jeg kastet meg med på lasset da de som "plaget" meg, "ertet" andre. Jeg ville, som alle andre 10åringer passe inn, men jeg gjorde det aldri.

Ja, jeg var et mobbeoffer. Jeg ble mobbet fordi barn på min egen alder ikke visste bedre, fordi de hadde det gøy på min bekostning. Fordi de satte meg i en situasjon jeg ikke kunne gjøre noenting med.
Barn er ikke slemme av natur. De vet ikke bedre. De må lære rett og galt, lære hva som er fint og hva som er dårlig å gjøre mot andre mennesker.
Jeg kan ikke for det, men jeg priser meg i alle fall lykkelig over at mine mulige framtidige barn skal få vokse opp i et samfunn det ordet mobbing eksisterer, der det er en klar definisjon på det og at det i mange tilfeller heldigvis blir tatt seriøst.

Livet, dere. Livet. Det går opp og ned, hit og dit, i mellom, og av og til i alle himmelretninger. Jeg har tusen ting på hjertet, likevel er det tomt og følelsesregisteret står stille. Sannsynligvis fordi jeg ikke har sovet noe særlig i natt og kroppen er utslitt. I det siste har jeg ikke vært i særlig form; kroppen har på sett og vis takket litt for seg, og vil helst ikke gjøre noe annet enn å ta det med ro. Egentlig er det greit sånn. Det er lov å være sliten. Og det er kanskje ikke så rart at jeg kjenner litt ekstra på det nå som jeg faktisk har begynt å ta det med ro. Nå som jeg har begynt å kjenne etter hvordan jeg har det. Lenge har jeg forstått at jeg må endre på noe, at jeg må arbeide for å oppnå balanse i livet mitt. Nok hvile, energirikt og vitaminrikt kosthold og fysisk aktivitet i normale mengder. Jeg er i gang. Jeg er i gang med å opprette en balanse, jeg er i gang med å ta bedre vare på meg selv og det føles bra. Jeg tror jeg får det til.

Det er mye skole. Første termin er avsluttet med et akseptabelt karaktersnitt, framtidsplanene ligger sånn delvis i boks selv om jeg fortsatt er noe usikker angående studiested.

I tillegg er IKS Tromsø under oppstart. Det er nå opprettet en side på facebook og jeg oppfordrer alle til å gå inn her for å like siden!

det er øyeblikk. det er disse øyeblikkene der alt ser ut til å passe sammen, der det å være levende kjennes så enkelt og godt og deilig og alt som er vanskelig, alt dette, alle disse relasjonene og tankene og kaoset forsvinner for en stund. det kan være noe så enkelt som å møte noen som har vært gjennom det samme, noe så enkelt og vanskelig som å plutselig si ord som får andre til å si: "Jeg kjenner meg så igjen," og så tilføyer de ting som du har satt fast i halsen i årevis. og det kan nettopp være slike øyeblikk, der åtte par øyner sitter rundt et bord i desember og historier deles, at en klump løsner. plutselig ble mursteinene løftet fra skulderen min og noe annet ble tilført i stedet for. glede.

takk.

Desember. Advent. Julegavehandling. Stress. Mat. Julefeiring. Sammenkomster. Mas. Familie. Fri. Helligdager, åh, helligdager. Fram til jeg var tolv år, elsket jeg jul. Jula var den fineste tida jeg visste om. Jeg elsket å få penger fra mamma og pappa i begynnelsen av desember, slik at jeg kunne kjøpe julegaver. Jeg elsket lukta, følelsene, snøen på bakken, julelysene, pynten og opplevelsen. Ribbemiddag og pinnekjøttmiddag. Naturligvis var jeg ikke barn for alltid. Den opplevelsen man har av jul, forandrer seg med årene. Det gjorde det for meg også. I en alder av tretten hadde synet mitt på jul forandret seg veldig.

I første omgang var det forventningene som gjorde jul annerledes. Å være tretten, trist, sint og frustrert passet ikke inn i det lykkelige bildet av julefeiringen. For jula er ei tid der alle skal være glade. Fornøyde. Blide. For meg var det ikke slik. Jeg var ikke lykkelig, ikke før jul, ikke i jula og ikke etterpå. Og det at det ble forventet at jeg skulle være glad og fornøyd og sosial samtidig som jeg hadde det vondt, gjorde det enda vanskeligere. Jeg prøvde å holde masken, men ofte sprakk den. Kaboom. Og jeg smalt både hodet og hendene i veggen, og uforstående foreldre sto utenfor og lurte på hva i guds navn det egentlig var som feiret den ampre og iltre tenåringen deres.

Slik var det.
I mange år.






















I 2006 ble maten for alvor vanskelig. Det gjorde også jula til et mareritt. På mange måter slapp jeg unna mye, siden jeg ikke spiser kjøtt, men det var likevel mange andre ting som det florerte av i hytt og gevær. Mat. Maten. Senere brukte jeg å fortelle en sammenligning til folk, slik at de kunne forstå hvorfor jula var så vanskelig for meg: "I jula er det mye mat. Denne maten står framme hele dagen. Kaker, godteri og allverdens ting og tang. Det er helt normalt for friske folk. Det er slik det skal være. Men for meg er jula et mareritt. Jeg vet at friske folk også synes at det er litt mye mat i jula av og til. Jeg har mat i hodet hele tiden. Enorme mengder mat. Jeg drømmer om mat, jeg tenker på mat. Og for meg, så er jula nesten som om alt jeg har i hodet hele tiden, er tatt ut og plassert i rommet rundt meg."
Jeg var deprimert og hadde matproblemer, og dette gjorde ikke jula noe enklere. Det skapte store kommunikasjonsproblemer for meg og foreldrene mine - jula ble konfliktfylt og i 2006 la jeg jula for hat. Bildet over er en ironisk illustrasjon som jeg tegnet i paint i desember 2007. Jula var vond. Den var vanskelig, det var krangling, det var mat og ingenting passet inn i slik jeg egentlig ønsket at ting skulle være.

Selvfølgelig følte jeg meg som et monster. Jul skulle være fint og jeg forpestet alt som var. Negativ. Jeg karret meg gjennom det, til jeg bestemte meg for at jeg ikke orket mer. Livet var en pain in the ass. Nyttårsaften 2007 endte jeg opp på akutten. I tre dager lå jeg på sykehuset sammen med ei dame med kols. I tre dager fikk jeg beskjed om å tenke positivt og så havnet jeg på ungdomspsykiatrisk.
Mer er det ikke å si om den saken.

Hei. Jeg er Annika. Jeg er 21 år og en måned gammel. Noen ganger føler jeg meg eldre enn 21 år. Noen ganger føler jeg meg som ei gammel dame i en ung kropp. Men jeg er bare 21. Jeg har vært gjennom 22 novembermåneder. Ni av disse har vært vanskelige. Ni. Det er ganske mange. Det har vært mange vanskelige måneder. Jeg teller dem ikke. Det er ikke noe poeng. Det fører til at verden blir sort, og jeg prøver å farge tilværelsen med regnbuer, rosa skyer og flyvende ponnier i pastellfarger. Det er det jeg prøver på.
Ikke at jeg tror på det perfekte, for det gjør jeg ikke. Perfeksjon eksisterer ikke. Perfekte mennesker finnes ikke. Dårlige dager og gode dager rammer alle. Da jeg var syk, pleide jeg å si til behandleren min: "Perfeksjon finnes. Ikke i den forstand jeg ønsker meg, men på en annen måte. På en helt annen skala. Den dagen jeg kan se meg selv i speilet og si at jeg elsker meg selv akkurat slik jeg er, med alle mine skavanker, småfeil og mangler, den dagen er jeg perfekt."


Med andre ord: ikke etterstreb det umulige. Du er alt perfekt. Akkurat slik du er.


























Jeg er Annika. Mamma og pappa skulle egentlig kalle meg Sara. Slik ble det ikke. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fant de ut at navnet ikke passet da jeg hadde forlatt mammas mage og de holdt meg i armene sine. Det er ikke godt å si. Alt fra det øyeblikket de fant ut at jeg skulle bli til, har jeg vært elsket. Ekstremt høyt. På alle mulige måter. Likevel tok det meg nesten tjue år før jeg forsto det. Det tok meg nesten tjue år før jeg innså at jeg ikke var et monster eller en demon fra underverdenen, et udyr som kun fortjente forråtnelse og fortapelse. Tjue år er lenge. Det er nesten hele livet mitt, det.

























Dette innlegget skulle ikke handle om det å ha det vanskelig eller ha følelsen av å ikke være elsket, eller bli sett. Jeg skal heller ikke skrive om det usynlige barnet, den usynlige tenåringen, den usynlige ungdommen og det usynlige voksne mennesket. Ikke det heller. Men om kroppen min. Huden min, lårene mine, rumpa, hoftene, armene, brystet, hendene. Om ansiktet, om øynene, om ørene. Om håret. Om å akseptere det uperfekte fordi det er akkurat perfekt nok for meg. Det er akkurat bra nok til mitt bruk. Det er jo meg, hva annet kan jeg forlange?

Kropp. Selvfølelse. En tilbøyelighet for å skille kroppen med hodet. Alt det der er ting som henger sammen med det å ha en spiseforstyrrelse. Det er nå ett år siden jeg skiftet "fil" og gikk fra å være rimelig anorektisk i kroppen til å bli normalvektig. Menneskene som jeg ikke levde sammen med (dvs.Inger og Sunniva + foreldrene mine i blant) applauderte. Det så så bra ut. Sannheten var selvsagt annerledes. Den var hard og brutal, gjemt bak enorme mengder med usunn mat, selvmordstanker, isolasjon og tårer. Ingen hjalp meg. Behandlingapparatet visste hva som skjedde, men ingen tok affære. "Det må være opp til Annika," sa de og ignorerte telefoner fra bekymrede foreldre. Uansett. Det er ett år siden anoreksien gikk til overspising, og anorektikeren forsvant for godt.

Det var forjævelig.
Men så gikk det over. Og så ble det bra. Litt mer enn bra.



























Jeg er frisk. Fra anoreksien. Ikke friskmeldt fra spiseforstyrrelsen fra lege og behandler, men jeg har aldri hatt et så avslappet forhold til mat og kropp før. Jeg har friskmeldt meg selv. Jeg har fortsatt tendenser til en uspesifisert spiseforstyrrelse, jeg har fortsatt tanker i perioder og det hender at jeg sliter. Men mat tar ikke tid lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg veier. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser. Jeg driter i det. Bokstavelig talt.




























At anoreksien ikke lengre er en del av livet mitt, betyr ikke automatisk at jeg er spesielt fornøyd med meg selv. Det betyr heller ikke at jeg plutselig satte pris på kroppen min, eller at jeg kunne beundre ansiktet mitt i speilet. Jeg har aldri likt sånn som jeg ser ut.
Dette året har jeg alltid hatt en eller to menn i livet mitt som kunne gi meg bekreftelse på at jeg var vakker. Det hjalp der og da, men i øyeblikkene jeg var alene med meg selv og tankene mine, sto jeg igjen med den kroniske følelsen av tomhet og en enorm sorg som ikke ville forsvinne. Til slutt forsto jeg at jeg var nødt til å bekrefte meg selv og jeg måtte lære meg å gjøre det. Jeg øver fortsatt. Men det er framskritt. Store framskritt.

Jeg har en kropp. Det er min kropp. Og denne kroppen, den er meg, den også. Jeg bestemmer selv over den. Jeg bestemmer hva den skal gjøre, jeg bestemmer hvem som skal få ta på meg, jeg bestemmer hvordan håret skal se ut, hvilken sminke jeg skal ha på, hvilken klær jeg vil gå i og hvilken farge neglene skal ha. Det er mine valg. Bare mine, og ingen andres.

Jobbe med aksept er kanskje det vanskeligste. Å akseptere hver kroppsdel for det det er. Okei, så har jeg kanskje litt store hofter, da. Men de har sitt formål, og jeg har aldri hørt noen klage over disse hoftene bortsett fra meg selv. Puppene er kanskje ikke så faste som jeg skulle ønske, men det er pupper, de er mine, og de duger til det de skal brukes til. Rumpa er litt for stor, men den er god å sitte på og den er myk. Jeg har et rart ansikt, men jeg er da ikke direkte stygg. Jeg har arr. Jeg har arr over alt, men jeg bærer dem med stolthet. De er kanskje stygge, men de er da mine de også, og jeg bestemmer om jeg vil ta de bort eller om jeg vil ha dem som en påminnelse om alt som har vært. Foreløpig faller valget på sistnevnte. Huden er ikke feilfri, men den er myk. Jeg har babyhud på hele kroppen.

Er det så ille da? 
Nei, det er slettes ikke så ille. 

Jeg aksepterer meg. At jeg er slik som jeg er. Og alt i alt, begynner jeg å bli ganske glad i dette individet, denne skapningen som jeg er. Jeg ville ikke vært noen andre om jeg fikk bytte. Jeg er stolt for at jeg har kriget, stolt for at jeg har overlevd, stolt fordi jeg har kommet meg gjennom det ene nederlaget etter det andre, og det gjør meg glad.

Livet er hardt, men herregud, så vakkert det er.

Tirsdag 0700: *bank, bank*, soveromsdøren går opp og pappa står i døråpningen: "Annika, skal du på skolen?"

Fredag, 0830: "Åh, der er du, Annika!" Kontaktlæreren min møter meg tilfeldig i trappa med et smil og klemmer meg, "jeg er så glad for at du kunne komme!" 
Jeg ler litt. "Jeg har jo sagt ja til dette. Selvsagt dukker jeg opp."


jeg plasserer meg på nest fremste rad i auditoriet sammen med naturfagslæreren min, og en av hennes kolleger. 33 voksne mennesker. og jeg. en liten jentunge på forreste rad, som egentlig ikke har så mye å gjøre på skolebenken en fridag i november. jo. en ting: jeg har sagt ja til å kurse naturfagslærere i spiseforstyrrelser. hva jeg har sagt ja til, vet jeg ikke. dette er noe helt annet enn det jeg har gjort tidligere. dette er nytt. jeg er langt utenfor mitt vante element. dette handler ikke om å undervise sekstenåringer om hva psykisk helse er, dette handler om noe helt annet. dette er konkret. det handler kun om spiseforstyrrelser.

kun en gang tidligere har jeg hatt en times undervisning om temaet.
det var for klassekameratene mine i fjor, klassekamerater som jeg kjente inn og ut og som visste at jeg hadde vært veldig syk. det var trygt. de kjente meg. her vet ingen. ingen bortsett fra kontaktlæreren min. muligens trekker kursdeltakerne på fagdagen sine egne konklusjoner, muligens forstår de, men de vet ikke allikevel.

to bolker om ernæring og helse først. budskapet til de voksne som holder foredrag før meg, skremmer meg. det skremmer meg at sekstenåringer skal lære om kaloriregning og BMIregning fordi det er et læreplanmål. skremmer meg at sekstenåringer skal lære seg å bruke et matprogram og jeg kjenner at jeg blir en smule bittelitt provosert når noen mener at DETTE er et suverent program å bruke for å regne ut alle næringsstoffene man får i seg. matprogrammer kan misbrukes til de grader. likevel holder jeg munnen igjen. det blir min tur til å snakke tidsnok.

lunsj.
min tur.

"Jeg heter Annika, jeg er 21 år gammel, elev her på skolen og X-er klassekontakten min. Jeg jobber også litt i mental helse, i et prosjekt som heter Venn1 og i den sammenheng reiser jeg litt rundt på skoler i landet for å undervise elever på videregående om psykisk helse og hva det faktisk er for noe. Dette foredraget her handler om spiseforstyrrelser og jeg kommer til å gå gjennom ulike typer, symptomer, litt generelt og hva dere som lærere kan gjøre. Årsaken til at jeg gjør nettopp dette, er fordi jeg selv har slitt med spiseforstyrrelser, i hovedsak anoreksi, i en god del år. Når jeg snakker med mennesker om spiseforstyrrelser, pleier jeg ofte å si slike ting som dette: en spiseforstyrrelse er en sykdom. Mange tror ofte at det er noe man lager seg selv, et problem som et menneske klarer å tilegne seg, men det er ikke fakta. Å ha en spiseforstyrrelse kan sammenlignes med å ha en annen sykdom. Det er en ekte sykdom på lik linje med kreft, kols og andre sykdommer. Jeg bruker å si at hvis man kan si at en spiseforstyrrelse er selvvalgt, ja, da er det også din egen feil at du har blitt lam fordi du kjørte bil og havnet i en bilulykke. Det er din egen feil at du har knekt foten, fordi du klatret i en stige og falt ned. Det er kanskje å sette ting litt på spissen, men folk forstår ofte da."


Foredraget som jeg tenkte bare ville vare i 30 minutter, varer i en time. Det er så mange ting å si, så mye å formidle og selv om jeg ikke har manus, flyter alt av seg selv. Jeg kommer med egne eksempler for å illustrere hva som skjer, forklarer hva som skjer med kroppen og et tusen talls andre ting. Forsamlingen er stille. Og etterpå, når jeg har rundet av og avsluttet powerpointen, etter at jeg har sagt ved flere anledninger at delkapittelet om spiseforstyrrelser BURDE undervises i, i stedet for å droppe (mange gjør det) får jeg endelig formidle hva jeg mener om bruk av matprogram og kaloriregning.

"hva mener du om bruk av dette matprogrammet som bruk i undervisningen?"
"hva mener du om fokus på kaloriregning og vekt?"
"hvordan skal man legge opp undervisningen?"


Jeg snakker til munnen er som sandpapir. Forteller om forsiktighetsregler, om ulikheten mellom jente- og gutteklasser, forklarer viktigheten av å vite hvis det er noen elever som har den typen problematikk og så videre. Jeg tror de lærer noe. Jeg tror de lærer en god del.

På tur ut av auditoriet stopper naturfagslæreren min, meg.
"Dette var sterkt, Annika. Jeg kunne aldri gjettet at du har vært så syk. Du som er så energisk og pratsom og... glad? Jeg tror de fleste fikk en aha-opplevelse. Det var nyttig og veldig, veldig bra. Tusen takk skal du ha."


Sprekkferdig av stolthet forlater jeg skoleområdet. Jeg er så stolt. For at jeg fikk det til. For at jeg ikke snublet i ordene mine. For at jeg kan bruke alt som har vært vondt og vanskelig til noe veldig positivt.
Bare det gjør meg rørt.

Det har vært en hektisk høst på mange måter, spesielt på reise-snakke-undervisningsfronten. For noen uker siden fikk jeg en hyggelig telefon fra kontaktlæreren min, der han fortalte at naturfagslærerne i Tromsø og Troms skulle ha en hyggelig fagdag om ernæring og helse. "Du kan ikke komme å holde et foredrag om spiseforstyrrelser, da?" spurte han meg i telefonen og jeg sa ja, uten å tenke så veldig nøye gjennom hva jeg egentlig ga meg ut på.

Om jeg jobbet hardt for å lage et opplegg?
Nei.
Om jeg har øvd masse?
Nei, ikke det heller.

Og så var det plutselig tid for det, da.
I morgen. Allerede.

















Jeg gruer meg rimelig mye og det skremmer meg litt. Å undervise elever om psykisk helse i regi av Mental Helse er ikke skummelt i det hele tatt. Det er trygt og sikkert og jeg vet hva jeg gjør. Jeg kan rollen min. Men dette? Til en skokk av lærere? Og hvem kommer til å komme? Kommer det til å være kjente ansikter som har vært lærerne mine tidligere?

Det er ikke det at jeg skammer meg over historien min, for det gjør jeg ikke. Jeg er ikke usikker i forhold til spiseforstyrrelser, for det er et tema som jeg kan rimelig godt inn og ut. Likevel er det noe som gir meg lettere hjertebank. Jeg bare vet ikke helt hva. Kanskje jeg er litt redd for at opplegget mitt ikke er godt nok?

Jeg gruer meg.
Men det kommer helt sikkert til å gå fint.
Wish me luck.