onsdags morgen, og det er reprise av reprisen av reprisen av reprisen. "nei, jeg står ikke opp, nei, jeg kan ikke gå ut, nei jeg skal ikke ut, nei jeg skal ikke spise middag, nei jeg beveger meg ingen steder, nei og nei og nei. bare la meg være i fred, helst."
men så prøver jeg meg på noe middag allikevel. "Gratulerer," sier lillesøster, "har livet begynt igjen nå?" "Nei og nei, så fint å se deg," sier pappa. 

om livet har begynt igjen? nei, det kan jeg ikke si for sikkert. kroppen er plutselig motstander av alt som er spiselig, bortsett fra potetgull med dip, tyrkisk pepper og juice. ingenting går ned. 

hva skjer? hva i all verden skjer?

jeg har en anelse. jeg har en bitteliten anelse. et nytt lowpoint i livet, en ny fase som jeg egentlig ikke helt hvordan jeg skal håndtere. bare prikken over i'en som utløste en sengeliggende tilstand, dager i isolasjon med apati og stirrende blikk. om jeg føler noe? nei. jo. svart. kaos. om jeg gråter? nei. bare et par usle tårer tirsdags kveld. om det går bra? nei, det går ikke bra. det går ganske langt fra bra. men angsten som har klumpet seg i brystet hver eneste dag de siste fem månedene har i alle fall løsnet litt.

høsten har vært fryktelig vanskelig. den har vært spennende, men vanskelig. det har vært litt i meste laget med litt for mye, og samtidig som jeg hardt har prøvd å være flink skoleelev med gode karakterer og lite fravær (det har jeg klart veldig bra til nå), har jeg også jobbet opp og ned og i mente med alt jeg driver med, jeg har vært sosial til de grader, deltatt på flere festligheter enn jeg har godt av og jeg skulle også være i et slags umulig komplisert forhold som, aldri kom til å fungere. 

all ledig tid har blitt brukt i senga.

i det noen sa hopp, så hoppet jeg.

kom, sa de og jeg kom. løp, og jeg løp. bare for å delta på alt som jeg kunne være med på.

"du må puste," sa mamma.

"husk på at du ikke er sterk nok ennå, husk på at dette ikke har vart lengre enn litt over et halvt år."

hun hadde jo rett.

så sa det pang. 

mer enn en gang.

og jeg ignorerte det.

det så jo så bra ut, ikke sant. beundringsverdig bra ut. jeg trodde jo at jeg var i stand til å klare alt, nå som jeg fungerer optimalt og vel så det. men så var det ikke optimalt allikevel. "du lever et dobbeltliv," sa behandleren min. joda, jeg gjorde jo det. eller et trippelliv. eller frippelliv. 

alt gikk litt for fort. i en litt for rask hastighet, ikke sant, denne hurtigheten som du holder fast i når alt ser ut til å fungere så mye bedre enn bra. ikke sant. og så løper man i en fart man ikke visste man kunne løpe i, og så treffer man murveggen med et ljomende smell og når man først har kommet dit, da, da er det the point of no return. og så må man begynne på nytt. med forsiktige steg.

helt siden april har jeg vært ruset.

på bekreftelser av ulike grader.

på karakterer.

på mestring.

på å få til.

på å greie.

på å danse fredag og lørdag, og kanskje gjerne en torsdag eller mandag.

på sene netter, på oppmerksomhet.

på enda mer bekreftelse.

og så glemte jeg meg selv oppi alt det der. hadde jo ikke tid til det, ikke sant. kjøre på og kjøre på, peis på, løp, les, fortere, skyndt deg, peis på igjen, delta, si ja, fortsett, spring! oioioi! poof.

men... nå går det altså ikke lengre. jeg har smelt foten i bakken. eller kanskje var det akkurat det kroppen gjorde da den nektet å stå opp tredje dagen på rad. eller kanskje var det nettopp det kroppen gjorde da angsten begynte å kjennes som kvalme i brystet eller holde meg våken om kveldene. kanskje var det akkurat det kroppen prøvde å fortelle meg da den ikke orket å holde seg våken i det skoledagen var ferdig. kanskje det. 

gullmedaljen som jeg fortvilt prøvde å nå, som jeg fikk tak i, har en bakside. i alle fall når man ikke klarer å sjonglere alt på en passende måte, ikke sant. og det har jeg dessverre ikke lært meg enda. så. for å få tak i alle disse gullmedaljene mine, fikk jeg heller et heftig besøk av Herr Angst, Mørkets Fyrste, Frøken Selvdestruktiv og Frøken Paranoia på kjøpet.

men jeg tror jeg har lært denne gangen. kanskje. jeg håper det. bare som et plaster på såret og kanskje for å markere at nok er nok, og for å komme meg ut av huset, farget jeg håret brunt. 

still going strong. hvile. huske på at det er lov å være litt svak også av og til. det er viktig. fram til mandag skal jeg bare puste. og så får verden vandre sitt eget løp uten meg en stund. det går fint det. noen ganger er det lov å ta en ordentlig pause.