misforstå meg rett: du er verdt å kjempe for, men jeg blir trett. av å kjempe. med nebb og klør, med tenner, med spark og slag, med ord, med handlinger. hele livet har jeg kjempet. jeg har kjempet for meg selv, jeg har kjempet mot indre demoner som ikke ønsket annet enn å ta livet av meg og jeg har kjempet for andre, jeg har kjempet så hardt for at andre mennesker skal ha det fint og okei. jeg har slått hender i bordet når urettferdighetene har vært for store for å tolerere. og jeg har kjempet for deg. jeg tror ikke du vet hvor mye jeg har kjempet for deg. jeg forklarte det så vidt til deg for litt siden; forklarte nesten uten alle ordene jeg egentlig har, hvor mye denne kampen for deg har kostet meg.

for den har kostet meg mye. det har vært en pris jeg villig betalte. så lenge jeg fikk noe tilbake. så lenge jeg fikk beholde deg. 

jeg husker. jeg husker alt. gjør du? når jeg lukker øynene ser jeg enda for meg hvordan det var. hvordan det begynte. hvordan jeg klamret meg til glassplaten som du hadde framfor deg, denne skilleveggen som delte meg fra deg og som sannsynligvis burde holdt oss adskilt. den gjorde ikke det. jeg husker hvordan hendene mine lagde fingermerker i glasset, og av og til, mellom det flakkende blikket mitt som løp rundt i rommet, så jeg på deg. "plager jeg deg?" spurte jeg. du lo, ristet på hodet slik at håret som du selv mente var alt for langt, danset rundt i alle himmelretninger. "alle himmelretninger"- dine ord. ordene som jeg selv endte med å bruke for å forklare ting. "bare stå, det er hyggelig med selskap."

i 155 dager sto jeg. jeg talte dem, samlet på dem og pakket dem inn i sølvpapir før jeg skjøv alt under sengen min. jeg ville ta vare på dem. ta vare på alt, slik at jeg ikke kunne glemme hvis ting skulle forsvinne. 155 følelsesladet dager. etter disse 155, har det kommet 7 nye dager. 7 nye dager med frustrasjon, med smerte, med lengsel, med noe, 7 dager som jeg aldri håper kommer tilbake. dager der jeg kan kjenne smerten din helt hjem til meg, på en slik måte at det vibrerer i hjertet. kanskje er det ikke din smerte jeg føler, kanskje er det bare min egen. jeg vet ikke. kanskje er det begges. jeg later som om jeg er sterk, jeg later som om jeg mestrer dette, jeg later som om jeg får det til, men det gjør jeg egentlig ikke. jeg vil fortelle deg dette. dette og så veldig mange andre ting. 

jeg savner deg.