Jeg har ingenting å si. Jeg er alt for opptatt av å tenke på hvor såret man kan bli av et menneske som man i utgangspunktet visste bare kom til å gjøre vondt verre. Egentlig burde jeg være lettet. Jeg burde kunne puste fritt. Og jeg kunne det. For snart fire uker siden sa jeg at det føltes som om jeg for første gang siden april hadde frie lunger. Som om jeg for første gang på nesten et år var fri igjen. Og det var sant også. Der og da. Fram til den sengeliggende drama-uka var over og fram til jeg trappet opp på en cafe den første søndagen i advent, den siste i november, plassert innerst i et hjørne med en chai latte på bordet. Den rakk å bli kald før han kom. De spilte julemusikk på høyttalerne, og etter minutter med "ja..." og "øh..." og "joda..." fordi det liksom ikke var noe å si lengre, lo vi fordi vi var enige om at det burde være et forbud mot julemusikk før desember.

Det er rart hvordan man kan bli tatt opp på en rosa sky, for så å falle til bunnen i en hastighet som kan sammenlignes med nøytroner som frigjøres fra grunnstoffet uran i et kraftverk. Rart hvordan alt egentlig er helt annerledes når man først innser realitetene. Noen ganger får jeg lyst til å stille meg på et tak og rope: "Unnskyld meg, men hvilket nivå av helvete er dette?" Det handler ikke bare om det å være psykisk syk, det handler ikke om å slite, om å kjempe seg gjennom hverdagene. Ikke bare det. Dette er noe annerledes. Eller kanskje det er en brikke i alt sammen. Jeg vet ikke. Det handler om å bli sviktet, kanskje ikke på det groveste, men sviktet likevel. Sviktet av et menneske som en periode betydde nesten hele verden. Fordi jeg kanskje var på nippet til å endre på det meste. "Ikke bry deg," sier de, "du har brukt nok energi på dette." "Jeg bryr meg ikke," sier jeg, "jeg er bare sint og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig." Sannheten er at jeg bryr meg. 

"Ikke gå inn i det en gang til," sier de, "kom deg bort, kom deg unna. Det kommer aldri til å ende bra." Jeg nikker, jeg er enig, så klart jeg er enig, jeg kan ikke være uenig, for det er slik realitetene er. Det er sannheten. Men hva kan man gjøre, da? Når det i det ene øyeblikket kjennes riktig ut og i det neste står verden på hodet? 

Jeg vet ikke.

For en stund tilbake leste jeg noe noen hadde publisert på Google+: "Vet du hvordan det høres ut når håp dør? Jeg kan fortelle litt om det. Det er lyden av telefonen som ikke ringer." Lyden av håp som dør er også en telefon som ikke tas, en telefonsvarer gjentatte ganger for så å få høre hvor viktig man er, flere dager etterpå. Det er også lyden av håp som dør. 

Men nå er jeg ferdig.

Tenk å lyve for å redde sitt eget skinn.

Tenk å dikte opp historier for at sannheten skal høres finere ut enn den er.

Tenk å si det man tror at andre ønsker å høre, bare for å holde fast i noen litt lengre. Bare for å ha noen.

Tenk å være så opptatt av seg og sitt, at man ikke forstår at man sårer en annen person.

Tenk det.

Jeg er sur.

Nei, jeg er rasende. 

Og jeg akter å fortelle det.