"Nei, la meg være, jeg vil ikke!" sier jeg og vrir på kroppen min. Dytter med armer og bein, slår, sparker og kjemper under boblejakke og boblebukse. Kjeledress har jeg slutta med fordi det ikke lengre var kult nok. Parkerte den sorte dressen med grønne firkanter på knærne året før, bare fordi noen kommenterte den. Jeg ville passe inn. Og så er jeg her igjen, likevel. Jeg kommer meg ikke fri, jeg er fanget, det nytter ikke å sloss, det nytter ikke å kjempe - i teorien kunne jeg like godt bare gitt opp. Gitt meg hen og latt de dynke meg i snøen gang på gang uten å gjøre motstand, bare latt følelsen av klaustrofobi og angst ta over. Jeg kunne gjort det. Men jeg gjorde det aldri. Aldri i verden. De var alltid sterkere enn meg. De var alltid flere. Ofte fem, seks, syv, åtte eller ni, og jeg, jeg var bare en. Jeg var en og jeg var alene. Jeg ble alltid beseiret, selv om jeg ikke visste hvorfor jeg måtte bli overvunnet. Jeg ga i alle fall aldri opp.
















































Gjennom hele barneskolen ble jeg mobbet. Jeg snakker nesten aldri om det, for jeg har alltid vært i tvil om hvor mye det har vært å fortelle. Sannheten er uansett slik: jeg var et mobbeoffer. Og jeg var et enkelt offer. Jeg hadde tydeligvis så mange feil og annerledesheter at det ikke var noe problem i å finne noe å mobbe meg for. Jeg var barn på 90-tallet, et tiår som egentlig ikke har noenting for seg. Mobbing var et ord som sannsynligvis var begynt å komme på dagsordenen, men det var likevel ikke i så stort omfang som i dag. Jeg kan ikke huske at vi en eneste gang tok opp temaet mobbing i løpet av mine seks år på barneskolen, ikke en eneste gang snakket vi om de problemene som mobbing kan føre til og vi snakket heller aldri om hva vi kunne gjøre hvis noen var stengt ute fra fellesskapet. Aldri. Vi kalte det plaging og erting. To ord som ikke er nok til å beskrive omfanget av den skaden mobbing faktisk kan gjøre. To ord som er så milde at det nesten er til å gråte av. Erting og plaging er når guttene tar luene til jentene og løper. Ikke når ti gutter fra de tre største trinnene på barneskolen tar en bestemt elev og kaster vedkommet ut i snøballskogen bare fordi det er der det er lov til å dynke folk og fordi det er der det er tillatt å kaste snøballer på hverandre. Helst isklumper forkledd som snøballer. Denne eleven, det var meg. Jeg var henne, jenta som kom inn etter hvert eneste friminutt med store snøklepper i håret og med et tappert smil om munnen.

"Hvorfor går du i tights? Du ser kjempetjukk ut når du går kledd sånn."
Jeg sier ingenting. Jeg er seks år. Seks år og har aldri brydd meg om hvordan jeg ser ut. En av lekekameratene mine snur seg og sier til vedkommet som slenger kommentaren: "alle ser tykke ut i tights." Jeg nikker og later som om jeg er enig, later som om kommentaren ikke fester seg, men den gjør det. Jeg slutter å gå i tights. Og jeg blir usikker på meg selv hver gang jeg leker sammen med eldre barn og gjerne i store grupper. Jeg fikser det ikke. 


Jeg var et annerledes barn, det vistes allerede i barnehagen. Jeg foretrakk å tegne framfor å leke gjemsel, jeg elsket å være på avdelingen for de minste barna og kose med babyene og jeg var sta, bestemt, kreativ og lettere tendenser til å være hyperaktiv. Fram til det året jeg fylte seks, var alt egentlig ganske fint. Inntil vi flyttet til Tromsø og jeg måtte tilpasse meg i en større by med andre mennesker som jeg aldri hadde sett før i hele mitt liv. Det året kom angsten. Angsten for å være alene, angsten for å bli utstøtt, angsten for trange rom og åpne plasser, angsten for mørket og for redselen og for drapsmenn som var gjemt på loftet eller i boden. Den angsten.

Mobbingen begynte alt det året jeg startet på skolen. Mitt alderskull var det siste som startet etter den gamle reformen: reform 97. Jeg var syv år og startet rett i andre klasse. Det var greit, jeg likte skolen, jeg likte leksene, jeg var en svært flink elev og jeg fikk venner blant klassekameratene. De likte meg, det var ikke problemet. Problemet var i begynnelsen skoleveien. De toppen fem hundre meterne til skolen. De fem hundre meterne som tar omtrent fem minutter å gå i et rolig tempo, og gjerne mer enn det hvis man er syv år gammel, har rosa skolesekk og synes at alt man ser langs veien er spennende. I gata mi bodde noen gutter som var eldre enn meg, og det var sannsynligvis starten på hele sulamitten. Jeg lekte med dem på fritida, og de oppdaget raskt at jeg ble rasende hvis de var slemme mot meg og lillebroren min. Dette var selvsagt gøy. Ingenting var mer morsomt enn å se ansiktet mitt blusse opp av raseri, ingenting var mer morsomt enn å se at øynene ble sorte og den barnslige lille lubne kroppen løpe med den farta den hadde etter motstanderne. Leken på ettermiddagene ble forflyttet til en lek langs skoleveien. Verre ble det da jeg begynte i 3.klasse og lillebror og jeg begynte å gå sammen til skolen. Vi fikk aldri gå i fred og jeg var rasende hver eneste bidige dag. Resten er et sort hull. Jeg husker ingenting annet enn at jeg, etter mye om og men, måtte dra sammen med pappa på et møte med en fire år eldre gutt som bodde noen hus bortenfor vårt, for å snakke sammen med denne gutten og hans far. Løse opp i konfliktene med ord. Det hjalp og etterhvert fikk jeg gå i fred.

Men å få gå til skolen alene uten å bli kastet snøballer på eller kastet i en snøskavle var egentlig ingenting, i det denne "ertingen" ble forflyttet fra skoleveien og inn på skolegården. I løpet av 4. og 5.klasse oppdaget flere av mine medelever at jeg hadde et raseri som ikke lot seg temme så lenge de trykte på de riktige knappene. Dette ble igjen selvsagt oppfattet som fryktelig morsomt, og friminuttene gikk fra å bestå i lek, til å bli en slosskamp om liv og død. Det var meg mot resten. Jeg og guttene som dro og slo og lugget. Flere mot en, ti ganger sterkere enn jeg. Jeg gråt nesten aldri. Jeg sa aldri i fra til noen. Jeg bet det i meg, slo tilbake og gruet meg hver eneste bidige dag til friminuttene. Jeg lot som det var greit. Lot som om jeg ikke brydde meg, men det gjorde jeg. Det gjorde jeg virkelig.

Den fysiske mobbingen av guttene var en ting. Den psykiske var verre. Jeg var annerledes, jeg kom fra et hjem som har kristne verdier, et hjem der vi aldri har hatt tv eller juletre på julaften. Jeg var rund i kroppen, dårlig i sport og ble alltid valgt sist på lagene når vi spilte ballidrett. Jeg kunne ikke slå hjul, jeg kunne ikke springe fort, ikke hoppe høyt i høyde eller langt i lengde. Ikke kunne jeg gå på ski, eller sparke en fotball eller ta salto. Jeg hatet gym. Jeg var tidlig utviklet, begynte å få pupper da jeg var ni år gammel og dette, dette var selvsagt en katastrofe. Det ble lagt merke til og jeg hatet det. Ikke var jeg flink i engelsk heller, og elevene fniste da jeg åpnet munnen for å si noe. Til slutt nektet jeg å lese høyt i alle engelsktimene gjennom resten av barneskolen. Jeg sa ikke et eneste ord. Jeg gikk i religiøse møter sammen med foreldrene mine på søndager og jeg snakket åpent om det, inntil jeg forsto at alt jeg sa kunne bli brukt mot meg. Spesielt det. At jeg trodde på Gud var grunn nok til å plage meg. Det eneste jeg var flink til, var skolearbeid. Norsk, matte, historie og kunst og håndtverk. Der var jeg en av de flinkeste, og det var heller ikke en bra ting. Ingenting var bra, det var aldri bra nok på noen måte.

Men jeg overlevde. I motsetning til svært mange andre som har blitt mobbet gjennom barneskolen og ungdomsskolen, hadde jeg i alle fall venner. Jeg var aldri alene, det var alltid noen som ville være sammen med meg, til tross for mine tendenser til ADHD. Å ha noen å være sammen med, veier opp for all elendighet. Jeg var et usikkert barn, en usikker jentunge som var livredd for å åpne munnen og for å si noe dumt. Selvfølelsen min var så nedbrutt etter år med "erting" og "plaging" og tusen andre ting, at jeg, i en alder av tjueen fortsatt har ekstremt mye å gå på.
Heldigvis endret det seg fordi jeg endret meg. Jeg klarte på merkverdig vis å bygge opp en selvtillit, en bestemthet og en evne til å si fra, at jeg til slutt tok knekken på mobbingen selv. Ingen la så mye som en hånd på meg på ungdomsskolen.

Jeg var heldig. Min historie er kanskje ikke like brutal som andres fordi jeg ikke var alene. Jeg hadde venner, jeg var ikke fullstendig frosset ut av fellesskapet og jeg fikk være med på ting. Likevel ble jeg inkludert og ekskludert på samme tid.
Men jeg er ikke alene. Mange tenker tilbake på barneskolen med skrekk og gru, en tidsepoke de aldri ønsker å gå tilbake til fordi unger er brutale mot hverandre. De var brutal mot meg, og jeg var ikke alltid bedre selv fordi jeg kastet meg med på lasset da de som "plaget" meg, "ertet" andre. Jeg ville, som alle andre 10åringer passe inn, men jeg gjorde det aldri.

Ja, jeg var et mobbeoffer. Jeg ble mobbet fordi barn på min egen alder ikke visste bedre, fordi de hadde det gøy på min bekostning. Fordi de satte meg i en situasjon jeg ikke kunne gjøre noenting med.
Barn er ikke slemme av natur. De vet ikke bedre. De må lære rett og galt, lære hva som er fint og hva som er dårlig å gjøre mot andre mennesker.
Jeg kan ikke for det, men jeg priser meg i alle fall lykkelig over at mine mulige framtidige barn skal få vokse opp i et samfunn det ordet mobbing eksisterer, der det er en klar definisjon på det og at det i mange tilfeller heldigvis blir tatt seriøst.