"Se på meg," sa hun, ei av jentene i klassen min, "se på meg, Annika." Jeg løftet blikket opp fra bakken, og møtte de blå øynene hennes. 

 Jeg er ikke redd for øyenkontakt, det er ikke det, men av og til avviker jeg fra å se mennesker inn i øynene. Spesielt når jeg snakker om noe som er vanskelig eller om ting jeg helst vil ta avstand fra, men som må sies likevel. Spesielt da. Det har vært sånn i mange år. Jeg ser ikke folk inn i øynene når det er mange følelser inne i bildet, uvisst hvorfor, men jeg tror jeg er redd for at den blikkontakten kan få meg til å gråte. Fullstendig oppmerksomhet fra noen andre rundt det som ikke er så greit, er vanskelig. Jeg husker godt da jeg begynte i behandling for første gang - det er fire år siden nå. Terapeuten min var utdannet kunstterapeut, et tildels alternativt og kreativt kvinnemenneske med mange tanker om meg og mitt. Da var jeg på et stadie der det meste gikk inn det ene øret og ut det andre, jeg befant meg i ingenmannsland - ville ikke snakke, ikke se, ikke høre, ikke forstå. Og ikke visste jeg hvordan jeg skulle fortelle noen om noe heller. Jeg kunne ikke uttrykke meg om meg selv. Ikke på noen annen måte enn via rasende tekster i form av dikt, dagboknotater eller håpløse novelleaktige greier. En til to ganger i uka, avhengig av hvordan tilstanden min var, trasket jeg til Barne - og ungdomspsykiatrisk poliklinikk med hjertet i halsen, ventet, satt på kontoret hennes, så i veggen, fiklet med knapper på jakken min, fiklet med året, pirket på neglene og så på sekundviseren på klokka. Tikk, takk. Tiden gikk alltid så sakte.

Jeg kan sikkert telle på de ti fingrene mine hvor mange ganger jeg møtte blikket hennes i løpet av det året jeg gikk til henne. Hun måtte ikke få se. Hun måtte ikke vite. Ingen måtte gjøre det, det gikk ikke. Det var for skummelt, for hva ville skje hvis jeg slapp noen inn? Hva ville skje hvis jeg ikke hadde mitt eget alene, hvis jeg delte det med noen? Det var så fryktelig skummelt. Heldigvis endret det seg litt etter hvert som jeg fortsatte i behandling, fikk en ny behandler som jeg hadde litt bedre kjemi med og lærte meg at det ikke var så skummelt å si noe av det jeg tenkte på, og at blikkene ikke tar livet av meg.

Men fortsatt, fortsatt har jeg problemer med det med blikk. Med øyne. Jeg unnviker, avviker, unngår blikkontakt i situasjoner som er så vanskelig at klumpen vokser i halsen min. Eller i samtaler der jeg deler noe av meg selv, ting som egentlig ikke var planlagt at jeg skulle si.

"Se på meg, Annika." Se, se, se. Blikkontakt. Øyner. 
"Jeg ser rett gjennom deg." Hm? "Hva ser du da?" sa jeg og presset frem et smil, et som kanskje ikke var helt ekte. Ikke helt ordentlig. Ikke sånn som jeg pleier å smile, når jeg virkelig gjør det. Ikke slik.
"Akkurat nå: et smil som ikke kommer fra hjertet." Å nei. 
"Du vet, jeg ser gjennom maska du har laget deg." 
"Å?"
"Ja, det er ikke så vanskelig. Den holder ikke så bra."

Det er noen år siden jeg la den maska på hylla. I alle fall til en viss grad. Det er helt naturlig at man har ei slags maske man tar på seg av og til, helt vanlig at man gjemmer noe av seg selv bak noe som ikke er - i alle fall en gang i blant. Hele ungdomsskolen gikk jeg rundt med et smilefjes klistret i ansiktet, lo, var glad - selv om jeg egentlig ikke gjorde stort annet enn å gråte og å ha lyst til å dø. Det var først da det ble synlig at jeg ikke var frisk, at jeg lot maska falle litt. Og etter det, vel, da har jeg ikke hatt store behovet for å være glade, lykkelige, tjohei - Annika hele tiden heller. Av og til har det slått meg at jeg kanskje skulle bli slik igjen, men det er ikke noe poeng i det. Jeg vet hvordan det får meg til å føle meg; masse innestengt frustrasjon som bygger seg opp, som ikke får slippe ut og som vender seg innover mot meg selv. Det er ikke bra. Det er sunt å vise følelser, sunt å være sint, lei seg og frustrert i blant. Og da må det få lov til å komme frem. Det må få lov til det.