fredag
20 år og i ingenmannsland.
10/29/2010 04:01:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Sist uke fikk jeg brev fra nav - et slags "svar" på anken angående en sak jeg fikk avslag på i begynnelsen av august. En sak som mamma, pappa og jeg - spesielt pappa - hadde arbeidet mye med en god stund. Avslaget gjorde vondt. Ikke bare fordi de hadde brukt mange måneder på å formulere et fullstendig uforståelig svar som man må være en velutdannet professor innenfor norsk litteratur og skrivekunst for å kunne tolke - og fordi de brukte fryktelig lang tid på å forklare hva som faktisk sto i brevet, men også fordi de vendte meg ryggen. Beskjeden var rotete, men etter hvert klar: så lenge jeg ikke gjør noen ting - går hjemme, sitter hjemme, graver meg ned under dyna og isolerer meg fra tilværelsen uten å gjøre et forsøk på å få livet inn på riktig retning, ja, da vil de gjerne hjelpe meg økonomisk.
For meg er det ikke et alternativ. Jeg skal nemlig bli friskere, ikke sykere. Og for å kunne gjøre det, for å kunne bli friskere er jeg nødt til å ha noe å gjøre - som for eksempel å gå på skolen. Jeg trenger skolen. Jeg trenger skolen for å oppleve at jeg mestrer å være, om ikke annet, ung. En ungdom. Jeg har behov for å holde fast i håpet om at jeg også kan komme i mål, selv om jeg har avbrutt skolegangen to ganger tidligere på grunn sykdom. Det går ganske bra med skolen nå. Jeg mestrer den, jeg får det sånn passe til, jeg får tilfredsstillende karakterer (jobber enda med å senke kravene til meg selv) og jeg ønsker å fortsette.
Problemet bare det at alt blir så vanskelig når man trenger hjelp fra velferdsstaten og ikke får den. Når man trenger litt støtte for å få dagene til å gå rundt, for og fortsette å ha en plass å bo, for å kunne betale regninger, bussutgifter, mat og etter jul - når frikortet mitt går ut - medisinske utgifter. Utgifter hos lege, behandling og medisiner. Selv om frikort er en bra ting, må man allikevel betale et visst beløp i egenandel før man får det tilsendt i posten. De pengene må man ha. De vokser ikke på trær. De kommer ikke av seg selv.
___________________________________
Mottatt 21 - 10 - 2010
Foreløpig melding i forvaltningssak
Sak: Klage/Anke
Saken blir trolig avgjort om ca. 6 måneder.
__________________________________
I tillegg sto det følgende, hentet fra den såkalte forvaltningsloven §11a annet ledd: "dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det i forvaltningsorganet som mottok henvendelsen, snarest mulig gi et foreløpig svar. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og såvidt mulig angis når svar kan ventes. Foreløpig svar kan unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig".
Gudene må vite hva denne forvaltningsloven egentlig inneholder og innebærer. Nederst på papiret sto det så fint skrevet:
Nærmere opplysning hvorfor saken ikke kan avgjøres med en gang: vi har stor arbeidsbyrde som gjør at nye saker må vente en tid.
Ja, og så fikk jeg dette fine, lille vedlegget, da: "for vurdering av eventuell søknad om økonomisk sosialhjelp bes du kontakte NAV torg for informasjon."
Javel. Akkurat.
Så...I går, like etter jeg hadde hatt samtale med behandleren min, dro mamma og jeg til nav kontoret i byen. Jeg trampet inn der med godt mot, holdt de to arkene jeg fikk for noen dager siden i hendene og stilte meg i den riktige køen. Nå ja, for en gangs skyld var det ikke kø. Bare meg, alene, en fattig, smålig bitter tjueåring som trenger hjelp til både det ene og det andre, og som må svelge stoltheten og gå på sosialen. Sosiaaalen, du liksom. Mens jeg ventet, plukket jeg med meg søknaden for sosialstøtte som man tydeligvis må fylle ut. Da det ble min tur til å få snakke med et menneske bak disse fine skrankene de har, ble jeg først sendt fra et sted til et annet. Følte meg bortkommen, blant annet fordi jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hvordan jeg skulle ordlegge meg og hvordan det hele foregår.
"Hei, jeg skal... søke om sosialhjelp..." sa jeg og slengte brevet og søknaden på disken som snakke -mennesket sto bak.
Etter litt ditten og datten, fram og tilbake igjen, fikk jeg følgende beskjed:
"ja, du kan bare søke, men siden du er skoleelev får du sannsynligvis avslag."
Ja, og der sto jeg. Med gråten i halsen, vondt i hjertet og hva som verre er.
"HVORDAN I ALLE DAGER TENKER DERE AT JEG SKAL KLARE MEG DA????" Sint. Frustrert. Forbannet. Regler meg her og regler meg der.
Det hele endte opp med at jeg rev til meg søknadspapirene og brevet jeg har fått fra nav, og løp ut av kontoret med mamma i hælene.
Det største problemet er at jeg er tjue år. At jeg ikke har fylt 25 - som tydeligvis er den magiske grensa innenfor systemet. Problemet er også at jeg har fått utvidet ungdomsretten min på videregående, og fortsatt er rettselev i følge norsk lov. Det vil si at jeg, i prinsippet, ikke har noen rettigheter. Jeg har ikke rett til stipend fordi jeg fortsatt er, som sagt, rettselev og jeg vurderes utfra mamma og pappas inntekter. TIL TROSS FOR AT JEG ER TJUE ÅR OG HAR VÆRT MYNDIG I TO ÅR. Jeg har ikke rett til arbeidsavklaringspenger, fordi jeg gjør noe og prøver å komme meg til arbeidslivet. Jeg har ikke rett til sosialhjelp, fordi jeg går på skole og egentlig skal få støtte fra lånekassen.
Det hele er ganske håpløst spør du meg. Er det liksom meningen at foreldrene mine skal betale for meg?!?? Foreldre er ikke tvungen til å gjøre det når barnet er fylt atten år.
Jeg kan ikke JOBBE utenom skolen. Det har jeg ikke kapasitet til. Jeg tilbringer rundt 35 timer i uka på skolebenken, og på grunn av de totalt 10 ukene vi skal være i praksis fordelt på 2 semestre, har jeg MASSE skolearbeid å gjøre utenom skolen.
Nei, vet du hva altså...
Tror jeg skal gjøre som menneskene på bildet over. Stille meg utenfor nav med store skilt. Ikke at jeg tror det hjelper, men...
Har bare en ting å si: TO TETTE OG EI BADEHETTE.
For meg er det ikke et alternativ. Jeg skal nemlig bli friskere, ikke sykere. Og for å kunne gjøre det, for å kunne bli friskere er jeg nødt til å ha noe å gjøre - som for eksempel å gå på skolen. Jeg trenger skolen. Jeg trenger skolen for å oppleve at jeg mestrer å være, om ikke annet, ung. En ungdom. Jeg har behov for å holde fast i håpet om at jeg også kan komme i mål, selv om jeg har avbrutt skolegangen to ganger tidligere på grunn sykdom. Det går ganske bra med skolen nå. Jeg mestrer den, jeg får det sånn passe til, jeg får tilfredsstillende karakterer (jobber enda med å senke kravene til meg selv) og jeg ønsker å fortsette.
Problemet bare det at alt blir så vanskelig når man trenger hjelp fra velferdsstaten og ikke får den. Når man trenger litt støtte for å få dagene til å gå rundt, for og fortsette å ha en plass å bo, for å kunne betale regninger, bussutgifter, mat og etter jul - når frikortet mitt går ut - medisinske utgifter. Utgifter hos lege, behandling og medisiner. Selv om frikort er en bra ting, må man allikevel betale et visst beløp i egenandel før man får det tilsendt i posten. De pengene må man ha. De vokser ikke på trær. De kommer ikke av seg selv.
___________________________________
Mottatt 21 - 10 - 2010
Foreløpig melding i forvaltningssak
Sak: Klage/Anke
Saken blir trolig avgjort om ca. 6 måneder.
__________________________________
I tillegg sto det følgende, hentet fra den såkalte forvaltningsloven §11a annet ledd: "dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det i forvaltningsorganet som mottok henvendelsen, snarest mulig gi et foreløpig svar. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og såvidt mulig angis når svar kan ventes. Foreløpig svar kan unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig".
Gudene må vite hva denne forvaltningsloven egentlig inneholder og innebærer. Nederst på papiret sto det så fint skrevet:
Nærmere opplysning hvorfor saken ikke kan avgjøres med en gang: vi har stor arbeidsbyrde som gjør at nye saker må vente en tid.
Ja, og så fikk jeg dette fine, lille vedlegget, da: "for vurdering av eventuell søknad om økonomisk sosialhjelp bes du kontakte NAV torg for informasjon."
Javel. Akkurat.
Så...I går, like etter jeg hadde hatt samtale med behandleren min, dro mamma og jeg til nav kontoret i byen. Jeg trampet inn der med godt mot, holdt de to arkene jeg fikk for noen dager siden i hendene og stilte meg i den riktige køen. Nå ja, for en gangs skyld var det ikke kø. Bare meg, alene, en fattig, smålig bitter tjueåring som trenger hjelp til både det ene og det andre, og som må svelge stoltheten og gå på sosialen. Sosiaaalen, du liksom. Mens jeg ventet, plukket jeg med meg søknaden for sosialstøtte som man tydeligvis må fylle ut. Da det ble min tur til å få snakke med et menneske bak disse fine skrankene de har, ble jeg først sendt fra et sted til et annet. Følte meg bortkommen, blant annet fordi jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hvordan jeg skulle ordlegge meg og hvordan det hele foregår.
"Hei, jeg skal... søke om sosialhjelp..." sa jeg og slengte brevet og søknaden på disken som snakke -mennesket sto bak.
Etter litt ditten og datten, fram og tilbake igjen, fikk jeg følgende beskjed:
"ja, du kan bare søke, men siden du er skoleelev får du sannsynligvis avslag."
Ja, og der sto jeg. Med gråten i halsen, vondt i hjertet og hva som verre er.
"HVORDAN I ALLE DAGER TENKER DERE AT JEG SKAL KLARE MEG DA????" Sint. Frustrert. Forbannet. Regler meg her og regler meg der.
Det hele endte opp med at jeg rev til meg søknadspapirene og brevet jeg har fått fra nav, og løp ut av kontoret med mamma i hælene.
Det største problemet er at jeg er tjue år. At jeg ikke har fylt 25 - som tydeligvis er den magiske grensa innenfor systemet. Problemet er også at jeg har fått utvidet ungdomsretten min på videregående, og fortsatt er rettselev i følge norsk lov. Det vil si at jeg, i prinsippet, ikke har noen rettigheter. Jeg har ikke rett til stipend fordi jeg fortsatt er, som sagt, rettselev og jeg vurderes utfra mamma og pappas inntekter. TIL TROSS FOR AT JEG ER TJUE ÅR OG HAR VÆRT MYNDIG I TO ÅR. Jeg har ikke rett til arbeidsavklaringspenger, fordi jeg gjør noe og prøver å komme meg til arbeidslivet. Jeg har ikke rett til sosialhjelp, fordi jeg går på skole og egentlig skal få støtte fra lånekassen.
Det hele er ganske håpløst spør du meg. Er det liksom meningen at foreldrene mine skal betale for meg?!?? Foreldre er ikke tvungen til å gjøre det når barnet er fylt atten år.
Jeg kan ikke JOBBE utenom skolen. Det har jeg ikke kapasitet til. Jeg tilbringer rundt 35 timer i uka på skolebenken, og på grunn av de totalt 10 ukene vi skal være i praksis fordelt på 2 semestre, har jeg MASSE skolearbeid å gjøre utenom skolen.
Nei, vet du hva altså...
Har bare en ting å si: TO TETTE OG EI BADEHETTE.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
13 kommentarer:
Det der er jo bare helt totalt urettferdig! Hvorfor i ALLE DAGER skal ikke du få hjelp av nav, når jeg får det?! Og jeg er i så godt som samme situasjon!!
Skal jeg fortelle deg hvor lett det var for meg? :
1. Jeg og psykologen snakket om muligheten til å gå skole.
2. Han ringte kontakten min på nav og spurte om det var mulig å få støtte selv om jeg begynte - og fikk et ja.
3. Jeg møtte opp på et møte hvor han egentlig bare lurte på hvorfor i alle dager vi hadde ment jeg måtte ha møte med dem. Og så fikk jeg beskjed om å sende ham en mail når jeg var sikker på om jeg begynte på skole, og også slenge med hvorfor jeg mente det var riktig nå.
4. Jeg sendte mail.
Siden har jeg ikke hatt kontakt med dem, og dette var i mai/juni.
Jeg blir SINT av å lese det her. For det økonomiske har faktisk en ganske stor betydning. Det er godt å slippe å bekymre seg, og å vite at pengene kommer på konto - at det strekker til. Å slippe den ekstra bekymringen!
Det er jo bare helt patetisk at det skal være noen forskjell på hvor man bor! For det kan jo ikke være noen annen grunn en at vi er på forskjellige nav-kontorer? Nei, det her er idiotisk..
De skal HJELPE, ikke få deg til å måtte velge bort noe som kan hjelpe deg. Som psykologen sa, så har jeg rett på hjelp fordi det er såpass stor sjans for å falle ut av skolen. Derfor kan jeg ikke søke om stipend, fordi å falle fra da ville betydd at jeg fikk lån.
Jeg håper VIRKELIG det ordner seg for deg, på en eller annen måte.
Fy faen, det er flaut av dem..
Herregud, det er jo heilt fastlåst. Det som eg synest er mest høl i hovudet, er at du ikkje får stipend frå lånekassa. Var heilt sikker på at du fekk / kunne få det. Kunne ikkje i min villaste fantasi tenke meg at ein hamnar under foreldrene si inntekt berre fordi ein har fått utvida ungdomsrett. Du er jo, som du presiserar, tjue!
Er det dummaste eg har høyrt på lenge.
Har du tenkt å søke om å få dekka utgifter til poliklinisk oppfølging opp til frikort for neste år? Det fekk eg både på fhs og i byrjinga ved universitetet.
Dette er helt hårreisende å lese Annika! Nav er et elendig system når det ikke fungerer.. Jeg hadde også trøbbel med nav, avslag på avslag før jeg fikk byttet saksbehandler. Min situasjon stilte seg annerledes når jeg ble 18 selvsagt, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor du ikke skulle få økonomisk støtte! Jeg forstår frustrasjonen din, sinnet og fortvilelsen. Vel, penger er ikke det viktigste i livet, men når man ikke har noe inntekt eller noen annen økonomisk løsning så begynner det å bli kjempeviktig. Vi trenger penger. jeg har også fått høre det samme, at hvis man jobber, går på skole så får man ikke støtte. Som du sier, det er sykt, du prøver alt du kan for å få det bedre, få tankene på noe annet og prøve å leve et så normalt liv som du vil, men det gjør at du ikke får noe form for økonomisk støtte! Det burde vært omvendt. Jeg forstår de som missbruker dette systemet for å si det slik, fordi hvis man gir F*** så får man jo penger.
Håper det ordner seg for deg vennen! Hva med å forsøke å bytte saksbehandler, det er det minste du har krav på! :) KLemme på!
Det er helt tragisk,fra ende til annen...det er et så jævla tragisk system vi har her i Norge..helt sykt...norge er et bra land å bo i..jattasann...det er ikke sånn på alle områder nei..
vet ikke om du har fått det med deg,men hvis ikke: les om gudruns sak ang. blogging og nav.
http://hodetmitt.no
<3
Jeg skjønner veldig godt frustrasjoen din! Sliter veldig med NAV/økonomien selv for tiden...Får håpe det ordner seg for deg, blir for dumt at de skal være så firkantet.
Jeg sto oppi nesten samme situasjon i fjor! Fikk ikke noe hjelp av NAV, men jeg "kunne komme tilbake når jeg hadde brukt opp hvert eneste øre på kontoen min, og KANSKJE jeg kunne ha krav på noe da". Da hadde jeg et par 1000-lapper på konto og det var allerede krise i og med at jeg hadde en leilighet å betale på, med oppsigelsestid på 3 mndr... Kunne ikke sjanse på å bruke opp alle pengene mine, for så å _kanskje_ få hjelp!
Jeg fikk til slutt hjelp fra psykologen min, som skrev et brev til lånekassen, som til slutt gav meg ett års ekstra lån utover normaltiden. Det var stor lettelse der og da, når jeg var helt blakk. Men til neste år får jeg ikke mer fra lånekassen heller, så sitter jeg i samme umulige situasjon igjen!
Skjønner ikke at ikke NAV kan hjelpe oss som faktisk vil noe med livet vårt til å få en utdannelse! Ser de ikke at det er det som lønner seg i et lengre løp??
Det er dessverre NAV på en prikk det der... Du burde sende det inn til avisa (Nordlys f eks), utrolig bra skrevet!
I henhold til lov om sosiale tjenester i Nav, som gir hjemmel for sosialhjelp, er det ingen regel som sier at skoleelever/studenter ikke kan motta økonomisk stønad. Hovedregelen er riktignok slik at skoleelever/studenter i utgangspunktet ikke har rett på øk. hjelp, fordi disse kan (og dermed etter loven skal), sørge for sitt livsopphold gjennom å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter (i denne sammenheng lån/stipend) i lånekassen. Dersom man mottar lån/stipend, vil man som hovedregel ikke ha rett på øk. stønad fra NAV. Dersom man ikke har rett på lån/stipend, stiller dette seg imidlertid annerledes. Vilkåret for å motta øk.sosialhjelp er at man ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter. Dette betyr at man har KRAV PÅ sosialhjelp dersom man ikke har andre økonomiske rettigheter (f eks lån/stipend) eller arbeidsinntekt. Men selv om man skulle ha mulighet for annen inntekt, kan kommunen (NAV) innvilge økonomisk hjelp til "personer som trenger det for å overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon". Dette er en "kan"-regel, dvs forvaltningen avgjør dette etter individuelt skjønn. Men Nav PLIKTER å vurdere din situasjon også på grunnlag av denne bestemmelen (§ 5-2), selv om du ikke skulle ha rett på sosialhjelp etter hovedregelen i § 5-1. For alle forvaltningsavgjørelser gjelder det uansett et forbud mot usaklig forskjellbehandling. Dette innebærer at dersom andre i din situasjon får innvilget øk. sosialhjelp, kan ikke NAV behandle deg annerledes.
Behandlingstiden på søknader om sosialhjelp skal ikke være lengre enn 2 uker (med enkelte unntak). Saksbehandlere i Nav har dessuten veiledningsplikt - denne plikten er lovpålagt.
Jeg vet ikke om dette var til noe hjelp for deg - jeg har prøvd å redegjøre litt for reglene, om ikke annet så til hjelp ved ev. klage på forvaltningsvedtak.
Beste ønsker fra jurist.
Til deg som har svar over, så må jeg bare si tusen takk!!
Det er mange lover og regler som jeg tror hverken alle de i NAV eller vi som søkere har fullstendig peiling på!
Desverre er det lite hørsel på det øret når vi kommer med søknadene våre. NAV viser seg da å være forbeholdt dem som _virkelig_ ikke kan ta vare på seg selv. - Til dem som hverken har motivasjon i øyeblikket eller ikke lenger har noe ønske/lyst/motivasjon om å forbedre sin egen situasjon! Vi skal ta vare på dem også!!
For oss som har klart å stå i det, og klart å jobbe såpass hardt for oss selv til å klare å komme oss opp til et nivå der vi ønsker å få oss en utdannelse, en jobb som kan få oss til å bli som fungerende og "likeverdige" med andre folk, men får avslag på økonomisk støtte, gir ikke akkurat et slikt avslag fra NAV en veldig oppmuntring.
Jeg sjønner at de som ikke er like motivert også har et behov i minst like stor grad! Men det som skjer er jo at vi som fremdeles har, eller har fått _tilbake_ et ønske om å ville noe/bli noe/leve (!), blir nedprioritert! Hvilket bilde gir det for andre folk rundt oss??
Det NAV gjør da, er jo å demotivere til å komme seg inn i arbeidslivet!
Dette høres kanskje veldi provoserende ut, men man trenger en viss økonomi for å kunne studere. Betaling for både skole, og for å bo og leve. Er ikke dette noe av det som er NAV's visjoner - å få flest mulig ut i arbeidslivet!
Jeg beklager, men jeg ser virkelig ikke helt sammenhengen...
(kunne skrevet masse mer om dett!!)
tusen takk for alle kommentarene! De har hjulpet veldig, og det er godt mulig jeg kan bruke noe av det til søknadsprosessen ang. sosialhjelp.
Jurist: tusen takk for at du har tatt deg tid til å forklare litt om diverse lover og regler!
Det var så lite.. Skulle ønske jeg kunne hjelpe mer.
Hvis du vil vite mer om retningslinjer for tildeling av sosialhjelp, kan du google "rundskriv 1/34-2001". Her står det ganske utfyllende om vurdering av økonomisk sosialhjelp i ulike situasjoner.
Om du lurer på noe mer/annet av juridisk art må du gjerne stille spørsmål i kommentarfeltet her, så kan jeg prøve å svare som best jeg kan.
Varme tanker fra meg (juristen)
Jeg får penger hos NAV selv om jeg går på skole. Det skal egentlig være en enkel greie. Det er i alle fall slik at NAV skal kunne støtte deg økonomisk gjennom 3 år med utdanning eller noe - for NAVS ønske for alle som trenger hjelp derfra er at alle skal komme seg ut i arbeidslivet!
Og uten utdanning - veeel, da kommer man jo ikke så langt da?
Systemet er fucka. Håper du finner tak i noen som kan reglene og faktisk forstår det! For det SKAL gå i orden Annika! Det ER mulig.
Saksbehanlderen din må være idiot. Vet ikke hva mer jeg skal si.
Kjenner flere som er under NAV HArstad, som har samme ordninga som meg!
Synes nesten du kunne ha ringt hit, og snakka med saksbehandleren min eller noe - hun har i alle fall peiling på hva hun holder på med og gjør en god jobb. Kanskje hun kunne hjelpe deg med å forklare for NAV tromsø hva de gjør feil?
Uff NAVmarerittet vil ingen ende ta..
Det er helt høl i huet, det henger virkelig ikke på greip på noen som helst måte.
Nei vettu hva, jeg blir så provosert at jeg finner ikke ord.
Håper inderlig det ordner seg for deg og alle andre som sliter økonomisk (inkludert meg selv).
Det gjør ikke livet enklere å leve, når man på toppen av det hele må slite med en skakkjørt økonomi. Som om ikke spiseforstyrrelsen er belastende nok fra før av.
Varme hilsner og klemmer fra meg