Fredag, siste skoledag før 29.november, praksis begynner i morgen, burde vært en god dag. Det var det også for så vidt, i alle fall en stund, i det minste da jeg danset ut av skolebygningen med den alt for tunge ryggsekken på ryggen min sammen med Sofie og Marie i klassen min, og da vi lo og pratet om både det ene og det andre mens vi gikk på veien mot universitetsområdet og sykehuset. Fredag. Hjem til mamma og pappa for å spise middag. Få bursdagsgave. Være sammen og så dra ut etter middagen var fortært og gått inn i systemet, sjekke ut alle hurra-meg-rundt salgene på kjøpesentrene, kanskje finne noe, kanskje bruke noen penger jeg egentlig ikke har. Kanskje. 

Akkurat den biten var fin. Helt grei. Men et eller annet sted mellom... fra da jeg åpnet brevet fra nav og fikk beskjeden om at anken vi har sendt har 6.mnd behandlingstid, leste tilleggsnotatet fra saksbehandleren min der det sto noe om sosialhjelp, en relativt trivelig middag, bursdagsgaveåpning, runde på alle kjøpesentrene i byen og  da mamma kjørte meg hjem til meg selv, slo den feile kanalen seg på. Den gale. Den som ikke skal være der; den som tar inn alle mindre positive signaler fra omverden og legger hodet i isolat, ugjennomtrengelig for oksygen. Den sorte skyen, gjørmehullet, den svarte krussedullen på tegnearket som skyggelegger selv de fineste sommerdagene. Den. 

Hodepine, skallebank, hjertevondt. Likevel gikk jeg til sengs med gode intensjoner for lørdagen; skrev positive og oppløftende ord i dagboka, planla neste dag, minnet meg på at det bare er jeg som kan gjøre noe med meg selv og mitt eget liv, og at jeg må ta tak i det. I livet. Må gjøre noe. Må plastre meg selv sammen. Må i alle fall prøve å gjøre det. Så, ja. Jeg hadde planer. Gode planer, fine planer; planer jeg visste jeg ville ha godt av. Av den sorten som er med på å gjøre livet flott. I alle fall i blant. Jeg skulle gripe dagen, verne om den, passe på, holde fast i de fine tankene, det gode, det som er bra for meg - ikke alt det andre, alt tullet som gjør meg vondt. 

Jeg sov ingenting den natten. Kastet meg frem og tilbake i senga, og i de øyeblikkene jeg sov, hadde jeg konstante mareritt om tall, om ditten og om datten. Tjue runder på toalettet uten å måtte tisse, store, søvnløse øyne i speilet og våte flekker på lakenet. Tårer? Svette? Kanskje. Akkurat som hjernen, er kroppen i ubalanse.

Likevel sto jeg opp tidlig lørdags morgen. Fortsatt gode intensjoner. "Carpe diem," sa jeg til meg selv i speilet da jeg stelte meg. Jeg mente det, ordene. Trodde på dem. Grip dagen. Ikke noe problem. Spiste frokost, pakket treningsbag, dro av sted til treningssenteret sammen med Merete som plukket meg opp med bilen sin. Ei kort spinningsøkt, 30 minutter. Fint. 30 minutter med ren, skjær lykkefølelse. Deretter en bytur for å se etter vintersko, alt vel. Fortsatt bra, til tross for at jeg ikke fant noe. 

Hjem. Rydde rommet. I løpet av natten hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle være hos mamma og pappa i helga. Siden jeg skal i praksis på sykehjemmet som ligger toppen fem minutter unna der mamma og pappa bor, hadde jeg uansett tenkt å sove over i natt. 

Jeg vet ikke, jeg. En eller annen gang i løpet av ettermiddagen og kvelden, fant jeg meg selv liggende på stuegulvet med ansiktet mot den kalde parketten. På badegulvet. 

"Jeg trenger en kur, mamma. En kur." Tankene går så fort, tar ikke pause, flyr så fort og lar meg ikke være i fred. Annen hvert minutt får jeg nok. Jeg tenker tanker jeg har tenkt tusen ganger fra før av. I blant får jeg lyst til å putte hodet under dyna og gi opp. Men så gjør jeg ikke det likevel. Biter tennene sammen, fortsetter, feiler, faller, tenker tanker om at NÅ skal jeg ta tak i ting, faller i nye tankefeller, prøver på nytt, stabler meg på beina, og faller. Det er en vond sirkel, men jeg er i det minste klar over tankefellene. Over de automatiske tankene. Klar over katastrofetankene. 

Dessuten skal jeg ikke klage. Jeg hadde tross alt veldig fine øyeblikk i går, og denne dagen, som heller ikke er spesielt fantastisk, er i det minste bedre enn gårsdagen. Jeg ligger verken på stuegulvet eller badegulvet. Det er i det minste noe. 

Ja, så... For øyeblikket er jeg på Kvaløya, hjemme hos mamma og pappa. Vet ikke hvor lenge jeg blir her, men i løpet av de neste fem ukene kommer jeg nok til å tilbringe noen dager her. Er greit sånn når praksisplassen min er like i nærheten.

Begynner i morgen og jeg gleder meg litt. Tror det kan bli okei å gjøre noe annet.