Det ble noen tårer i går kveld. Noen. Et øyeblikk der jeg brukte mamma som klagemur og lot diverse usammenhengende setninger trille ut av kjeften min. Det er en av de tingene som er så fint med foreldre: de går nok lei i blant, de som alle andre (spesielt av sykdommer og sykdomssnakk), men de slutter aldri å elske en betingelsesløst likevel. Jeg gråter ikke så ofte. Bare av og til. Noen ganger hele tiden i en kort periode, andre ganger aldri over en viss tid. Akkurat nå er det slik at når jeg åpner munnen og snakker fra levra, sier de vanskelige ordene som opptar meg hele tiden, de forbudte setningene, ja, da renner det over. Det er ikke så mye å rope hurra for - er fryktelig slitsomt å gråte - men det er lov. I flere år var jeg sikker på at det å gråte ikke var sosialt akseptert på noen måter, og jeg - jeg skulle i alle fall ikke felle en eneste tåre sammen med andre. ALDRI. Da jeg utviklet meg og ble litt mer voksen på den emosjonelle biten, forsto jeg både det ene og det andre. Blant annet at det var okei å gråte når man føler at man har behov for det. Nå ja, det måtte noen runder med innspill fra diverse terapeuter på den fronten, men likevel. Det er okei å felle tårer. Det er greit å gråte.
Har seg ikke sånn at jeg gråter hver gang jeg føler for det, stoltheten er ofte der og jeg misliker spørsmålene som kommer om man gråter i situasjoner der man er sammen med mange andre mennesker, alle disse: "hvorfor gråter du..?", spesielt hvis man ikke vet selv hvorfor man stortuter. Men jeg tillater meg selv å gråte likevel.

Dag 2 i praksisen er vel overstått. I går var jeg bare på sykehjemmet i toppen tretti minutter, men i dag "jobbet" jeg omtrent full dag. Jobbet og jobbet - det blir mest observasjon nå i begynnelsen, for jeg kan i bunn og grunn veldig lite om det meste. Det er så mange prosedyrer for ditten og datten som man må kunne, prosedyrer som skal utføres riktig i forhold til beskrivelse, men samtidig tilpasses den enkelte brukers individuelle behov. Er mye å følge med på, mye å lære og mye å skrive ned i loggen, men regner med at jeg kommer inn i avdelingens rutiner og slikt etter hvert som dagene og ukene går!