torsdag
Mad world: slankebok for barn.
9/15/2011 10:52:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
bildet er googlet.
Nettstedet familieverden skriver at omtrent hvert femte barn i barneskolen er overvektig, etterfulgt av: "nå kommer en ny slankebok som henvender seg direkte til barn".
Jeg kom over linken til familieverdens nettsider via kontakter på facebook, og jeg vet ikke om jeg skal gråte eller rase av frustrasjon, oppgitthet - for å ikke snakke om å være fullstendig provosert.
Denne boken, som så fint heter: "Maggie goes on a diet", er skrevet av en forfatter fra Hawaii. Handlingen tar for seg 14 år gamle Maggie som blir mobbet på skolen fordi hun er "tykk", noe boken også legger stor vekt på. "Maggie er først og fremst TYKK". Boken forteller også at gjennom slanking og veldig hard trening, blir Maggie tynn og forandrer seg: hun blir en mer selvsikker og veldig populær person.
Nettbokhandelen Amazon skriver: "Maggie forvandles fra å være ekstremt overvektig og usikker, til å bli en normalvektig jente som blir skolens fotballstjerne."
Av flerfoldige grunner, blant annet min egen historie - det lubne barnet som ble mobbet på grunn av foreldrenes religion og på grunn av de runde bollekinnene/den runde magen/ antall sjokoladekakestykker i en bursdag/ usikkerheten, kroppskompleksene, personlighetskompleksene, det elendige selvbildet, angsten og senere: den endeløse depresjonen, etterfulgt av en anoreksi som, bokstavelig talt, kunne tatt livet av meg, får ei slik barnebok meg til å bli rasende.
Selv om barndommen definitivt er et tilbakelagt stadium, husker jeg godt hvordan det var å være det usikre barnet med en selvfølelse som klart kan defineres som fryktelig, og jeg husker godt hvordan det var å være den som alle fant noe feil med. Jeg husker hvordan det var å være 10 år gammel da mattelæreren fortalte at vi skulle veie oss med ytterklær og uten, for så og regne ut differansen. Jeg husker hvordan det var å veie bare fem kilo mer enn bestevenninna, og jeg husker den fryktelige usikkerheten som rev gjennom kroppen da matteleksen ble erklært som "obligatorisk". Denne leksen skulle også PRESENTERES HØYT I KLASSEN. Hvorfor er klart et spørsmål som man kan stille seg selv. Hvorfor skal en slik lekse som omhandler barnets vekt bli presentert framfor fjorten andre medelever når kroppsstørrelsen i utgangspunktet er et supert grunnlag for mobbing?
Ja, jeg husker hvordan det var å være barn. Jeg husker timene med usikkerhet, timene i svømmehallen, husker hvordan jeg valgte ut klær fordi enkelte typer fikk meg til å se slankere ut enn andre, og jeg husker hvordan det var å drømme at jeg kunne kle av meg "magefettet" og "lårfettet" og "rumpefettet" og framstå som en aldeles superslank person. For det var bare de slanke som var lykkelige og pene. Det var i alle fall den framstillinga jeg hadde fått med meg; det var jo bare å se på menneskene i ukebladene, i jentebladene, på plakater, på film. Jeg drømte om å kunne bli som enkelte jeg kjente: syltynn, superpen og populær. Jeg trodde, som så mange andre, at det å være slank - igjen - var synonymt med å være "godt likt".
Dessverre hadde jeg to problemer som jeg ikke så selv: 1.jeg var ikke spesielt tykk, jeg var lubben, likevel normalvektig, men jeg var også et barn og barnekroppen endrer seg når man kommer i puberteten og den endrer seg med årene. 2.jeg var allerede godt likt. Jeg hadde venner som likte meg veldig godt, jeg var aldri alene til tross for mobbing og til tross for ditten og datten, og jeg burde være fornøyd med det jeg hadde.
En slik barnebok som denne om 14 år gamle Maggie som legger vekt på at "du blir populær og en superstjerne hvis du er normalvektig. Det er bare da mennesker kan like deg", kan muligens ikke gjøre noe annet enn å fremheve selvhatet og selvforakten hos leseren - ergo - barnet. Barn, spesielt når man er i overgangen mellom det å være barn og det å bli voksen, når puberteten setter inn og kroppen endrer seg til noe man ikke har kjent tidligere, når kroppen blir en fremmed bolig, er sårbare. Jeg har selv vært ti år og fått pupper tidligere enn de andre jentene i klassen - noe som også var en tragedie, jeg har vært tretten og trodd at alt ville bli bedre bare jeg gikk ned X- antall kilo, jeg har vært femten og sårbar for alles kommentarer, og jeg har vært en anorektisk sekstenåring. Jeg husker hvordan det var.
At det er flere overvektige barn i dagens samfunn enn tidligere er kanskje et faktum, men det er ikke kritikk som skal rettes mot barnet selv. Barn kan i hovedsak ingenting for hvordan de ser ut: det er mange ting som spiller inn; gener, familie, levevaner, levekår og så videre. Barn burde i den forstand det er mulig, skånes fra skjønnhetsidealet fordi man vil tidsnok bli innhentet av forventningspresset fra samfunnet vårt. Dagens skjønnhetsideal er for folk flest uoppnåelig; til dags dato kjenner jeg INGEN som passer nøyaktig inn under det bildet media framstiller som "riktig". Å publisere barnebøker om slanking anser jeg som en stor tragedie. Barn skal i hovedsak ikke slankes. Barns overvekt skal bli tatt hånd om av foresatte: en omlegging av livsstil som rett og slett dreier seg om kosthold og fysisk aktivitet.
Og hva er definisjonen på overvekt? Er du sykelig overvektig når du er litt mer lubben enn andre jevnaldrende og bruker størrelse 170 mens andre bruker 158? Er du overvektig når du har lår som går sammen, mens andres har mellomrom?
Nei.
Barn er i vekst. Barn forandrer seg. Kroppen endrer seg med årene. Det lubne barnet jeg en gang var forandret seg sakte men sikkert til å bli en liten kvinne med meninger, og jeg fikk respekt og ble mer enn godt likt blant skolekamerater på ungdomsskolen på grunn av personligheten. Ikke på grunn av størrelsen. Selv om jeg aldri kunne plasseres i en bås som alvorlig overvektig, var sårene fra barneskolen allerede stukket så dypt og arrene nektet å blekne. Den skakkjørte selvfølelsen som jeg bar med meg fra starten av barneskolen, sitter enda fast i brystet i dag og jeg ser med skrekk og gru at andre barn går gjennom akkurat det samme.
I stedet for å gi barn slankebøker, bør man heller følge med barnets utvikling og være obs på mobbing blant skolekamerater. Som barn av 90 - tallet, var mobbing et ord som egentlig ikke var i vinden. Det eksisterte ikke mobbeplaner og mobbeavtaler, og mobbing var definert som "plaging". Men "plaging" og "erting" foregår over kortere tidsrom og setter sjeldent like store sår i selvfølelsen som langtidig mobbing kan gjøre.
Lær barna opp til respekt for hverandre uavhengig av religion og utseende, for kroppen - tallet du er, vil aldri definere deg som person. Tallet på kroppen din forteller ikke din verdi.
Det tok meg nitten år å lære noe så grunnleggende; noe som egentlig burde være en del av pensum fra barneskolen.
La barn være barn.
Takk for meg.
Teksten om slankeboka for barn kan leses her.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
11 kommentarer:
Kunne ikke sakt mæ mer enig! barn skal tydeligvis ikke få lov til å være barn... Han forfattern sjøl kunne kanskje trengt sæ ei slankebok? E redd for at d e utrolig mange barn som føle sæ verdiløs før at dæm har lært at vekt og personlighet "høre sammen". At hvis dæm ikke e slank og tynn, så e dæm ikke brae menneska heller... trist å se at noen dyrke den tankegangen hos barn og unge, som egentlig ikke bør tenke sånn i d hele tatt.
AMEN.
Jeg er så enig, så enig. Barn skal ikke slankes. Det er ikke de som har ansvaret for hva de spiser, i hvertfall ikke meste parten av tiden. Og uansett, om de sniker til seg en sjokolade her og der så vil ikke det gjøre dem sykelig overvektige. Hovedansvaret ligger hos foreldrene, hva de serverer av mat og hva de har i hus. Hvilke matvaner de bringer videre til ungene sine og hva slags kosthold de har. Det er IKKE barnets ansvar!!
Og hva medias syn på kropp angår... Nei. Det er bare så håpløst og totalt blottet for hjerneceller, at det orker jeg ikke å si noe annet om enn at det er helt på trynet.
Du sier alt! Jeg. blir. kvalm.
Hva tenker forfatteren med?
Det finnes ikke ord!!
WORD sistah!
Det er helt utrolig hva enkelte vil tjene penger på. Og det triste er at det er nok en del foreldre som blir å kjøpe denne boka til sitt barn, fordi enkelte foreldre, desverre, er opptatt av at barnet skal være populær og godt likt pga hvordan de ser ut.
Skjønner virkelig ikke hvordan forlag som vil utgi noe som dette.
Helt enig med deg! Dette kjenner jeg at provoserte meg! Den boka bør ikke få lov til å komme ut. Det handler først og fremst ikke om kropp og hvordan man ser ut. Det handler mer om sin egen selvfølelse. Det er den de må fokusere på, ikke kroppen. Er du fornøyd med deg selv fra innerst inne av og har god nok selvtillit, blir man ikke mobbet. Det har egenltig ingenting å si hva du har på deg, hva du sier, eller hvem du er, så lenge du er selvsikker, fornøyd og får nok kjærlighet og er snill med andre. Dette gjør meg sint!
Jeg leste om denne boken på en annen blogg, tror den var engelsk. Jeg husker bloggeier hadde lagt ut et intervju med forfatteren av boken, og jeg kan ikke si annet enn at fyren så ut til å ha BMI over 25, og ellers så rimelig oppblåst ut. Jeg ble sint. Jeg har hatt anoreksi selv, og jeg vet så forbasket godt at man ikke bli mer populær av tynnhet. Å slanke seg til en sunn vekt, dersom vekten plager i hverdagen, i samråd med lege, må være akseptabelt i kontollerte former. Men å slanke seg for å oppnå stjernestatus? Hah! Jeg har aldri vært så alene som under anoreksien. Jeg har aldri unngått sosiale sammenhenger så mye som da. Dette gjør meg oppgitt. Denne boken burde aldri gått gjennom sensuren.
Hærregud...jeg blir bare så..oppgitt..og sint. Jeg fatter ikke hvorfor det skal være sånt fokuse på kropp OVERALT,og HELE TIDEN!! Det verste er jo det at ingen spares! Voksne er en ting,men barn?? Det er virkelig ikke rart at folk blir sjuke.
Tragisk..jeg har ikke ord.
<3 til deg
Veldig enig med deg, å gi ut en sånn bok høres for meg helt absurd ut. Som om vi ikke har nok usunne idealer å forholde oss til som det er..
Hvem i all verden er det egentlig som først og fremst skriver, men også får UTGITT noe sånt? Det er klart at fedme (og med det mener jeg direkte overvekt med tilsvarende komplikasjoner) hos barn er et problem, men som du sier et LIVSSTILSPROBLEM.Barn skal ikke slankes. Voksne skal ikke presse slankepress over på sårbare små mennesker.
Det er fint om det gis ut bøker om hvordan man skal bli slankere så lenge det er livsstilsforandring det er snakk om, men å ha en bok som er rettet mot de mest sårbare menneskene vi har og den forteller dem at "du blir populær av å være tynn".....det er galskap
Herregud. Jeg er helt målløs- dette topper galskapen. Snakk om å få det inn med teskje. Og snakk om å sende livsfarlig budskap: "Hvis du bare blir tynn så får du god selvtillit og blir stjerne på fotballaget?" Yeah right!
Interessant innlegg, og kunne ikke vært mer enig med deg, Annika.
Bra innlegg! Hadde ikke trodd at det ville komme ut en slik type bok! Verden er syk. Som noen andre har skrevet før meg så er det faktisk foreldrenes feil når barn blir overvektige. Feil type mat, da i form av for mye stivelse i maten, fett og at det blir for mye raske karbohydrater. Frukt og grønt er ikke pommes frites og ketchup. Voksne har for lite kunnskap mtp mat og hvordan det funker, og tidspresset gjør at folk generelt heller tyr til pasta istedenfor en god, mettende middag. Med 30 stp i helse og ernæring vet jeg hva jeg prater om.
Derfor, at barn skal slankes blir feil. Voksne må læres. Det er min mening i alle fall. :)