Så, her er jeg igjen, da. Etter uker med skrivetørke, etter uker der bloggen har vært nedprioritert og der livet og dets forunderligheter har vært det viktigste. For sannheten er nemlig det at jeg har vært så opptatt med alt som skjer, at jeg egentlig ikke har hatt tid til å ofre bloggingen en eneste tanke. Nei, det er ikke helt sant. Jeg har tenkt på bloggen og på skrivingen og på dere, men likevel, likevel har jeg ikke publisert et eneste ord. Det som har skjedd her og nå har vært så mye viktigere enn å skrive noen ord som kanskje likevel ikke betyr noe for noen, og samtidig har det hendt alt for mange ting på en gang - så mye at det kanskje ville vært fint å meddele noe av det som skjer i et liv der anoreksien ikke lengre tar plass, der det å eksistere er det viktigste og der livskvaliteten egentlig ikke ligner noe jeg har hatt før. I alle fall på noen punkter.

Så. Hei. Nå er jeg her.

De snart fire ukene jeg har gått på skolen har vært overfylte. Fullpakket timeplan fra morgen til kveld, det har alltid vært et eller annet og tiden har gått litt for fort. Akkurat nå sitter jeg med den opplevelsen av at det egentlig ikke er nok timer i døgnet til å rekke alt som burde og alt som skal rekkes. Det er mye "må" og mye "burde" i livet mitt akkurat nå, og jeg er ikke så glad i å ha alt for mange slike, for det fører ofte til en følelse av å ikke strekke til. Så langt går det heldigvis bra. Så langt fyker skoledagene av sted, så langt fyker læringskurven rett til værs - det er så mye informasjon at det er vanskelig å sortere alt. Dagene går til matte, til biologi, til naturfag, norsk og til å demonstrere mot 3000 meter'n i gym.

Jeg har vært på møte i Fredrikstad, Capio, jeg har deltatt på et kurs med mental helse i Oslo, jeg har blitt intervjuet om spiseforstyrrelser og blogging, jeg har erkjent forelskelsen som pulserer gjennom hele kroppen, behandleren min er tilbake og jeg har blitt fortalt at jeg er elsket.

Innimellom alt det fine, er det også mye kaos. Kaos i hodet og i tilværelsen, en enorm følelse av det å være sliten, opplevelsen av å gjøre uriktige valg, den konstante dommeren som slår hammeren i bordet og som beordrer meg om å være flink pike - det er mye av det samme. For selv om omgivelsene er fine, selv om miljøet rundt er på plass, er det fortsatt et helt uberørt landskap på innsiden av meg - et terreng som det må lages stier og veier i, kratt som må hugges ned og ting som må jobbes med.

Oppdatering kommer.