Jeg har vært ei uke på Samos sammen med Inger - det har vært ei fin og litt vindfull uke med mindre god mat, mye tull og tøys, og veldig mye avslapning. Kom hjem tilbake til Tromsø i går, og så var det skolestart i dag, gitt. Første skoledag på det siste året. Det siste året på videregående. Jeg har ventet på det siden jeg var seksten år, og endelig, endelig er jeg i gang. Hvordan det kommer til å gå, vet jeg ikke. For tiden venter jeg veldig på at behandleren min skal komme tilbake fra pappapermisjonen sin (behandler, hvis du leser dette: du er savnet og det er behov for deg!) og det har jeg vel egentlig ventet på siden, ja, begynnelsen av juli vil jeg tro.
Å være i venteboksen og tankeboksen på samme tid med alt for mye på hjertet, er vanskelig. Dokumentet som jeg begynte på i juni har nå vokst seg til sytti sider, sytti sider som skal leses og gjennomgås og tolkes.
Det er kanskje mye å forlange, men jeg pleier ikke å kreve noe.


 

























Uansett! Skolestart! Hverdagen begynner igjen, høsten er i gang og jeg er spent og skeptisk og har litt sommerfugler i magen for hvordan det kommer til å gå. Jeg har vurdert opp og ned og i mente om jeg kommer til å klare 100% skolehverdag igjen, det var rimelig tøft og hardt sist år, og om jeg kanskje ikke har tatt meg litt vel mye vann over hodet med en god del jobb framover, kurs og diverse annet. Men vi får se. En dag av gangen, og så får jeg ta det derfra.

Før skolestart, som forresten var klokken 13, tilbrakte jeg en times tid på Jordbærpikene sammen med Sofie, der mannefrustrasjon ble utluftet over en kopp kaffe og et sjokoladestykke på deling. Og mens vi satt der, jeg i min dypeste irritasjon og frustrasjon, og Sofie med to ører som lyttet, kom en skokk med voksne mennesker som virket viktige inn. Og der var hun, da. Mennesket jeg har ventet på å se igjen siden juli 2008. Jeg måtte se to - tre ganger, og jeg klarte ikke å ta øynene fra henne da hun satt seg rett ved siden av meg med ryggen til. Jo. Det var henne. Litt eldre, litt annen hårfrisyre, litt annen klesstil og ansiktet var litt mildere, kanskje det blir sånn når man får barn nummer to eller tre, jeg vet ikke, men det var uansett... henne. Behandler L. Kjære, kjæreste behandler L - hun som ga meg symbolet på orkideen, hun som fortalte meg at jeg hadde orkideer inni meg som jeg ikke lot få blomstre, hun som ga meg en orkide i plast slik at den ikke kunne dø på vår siste time sammen. "La dine orkideer få blomstre," skrev hun på kortet. Ordene bærer jeg fortsatt med meg den dag i dag, og det var hennes ord, hennes ord som fikk meg til å gi Capio en orkide i gave da jeg avsluttet behandlingen. Av en grunn: de hjalp meg slik at jeg kunne hjelpe meg selv til å få mine orkideer til å blomstre.

Orkideer er viktige for meg.

Uansett. Behandler L. Hvem er hun? Og hvorfor er hun så viktig for meg? Hvorfor ble jeg så nervøs at jeg ikke klarte å si noenting da hun satte seg og jeg så at det var henne? Hvorfor var den første reaksjonen min heftige blikk til Sofie som satt rett over meg og en forsiktig pekefinger mot ryggen hennes?
JO. Behandler L var i første omgang legen min da jeg begynte på BUP våren 2006 i en alder av femten og et halvt. Hun hadde det medisinske ansvaret, passet på at kroppen min var i god stand og ordnet med medisinen min og blodprøver. Selv om jeg var en tverr, sur, over middels deprimert tenåring som ikke ante hvordan jeg skulle kommunisere om noenting med mennesker som prøvde å hjelpe meg, likte jeg henne. Jeg så fram til jeg fikk innkalling til legetime, og selv om ansiktet mitt var som stein, var det mye enklere å prate med henne enn den daværende behandleren min. Hun så hvor spiseforstyrrelsen holdt på å gå lenge før det ble kritisk, og prøvde å få meg til å forstå hvordan mat og kropp henger sammen, og at ingen mennesker kan leve på luft og vann alene. Supermennesker eksisterer ikke. Dessverre og også heldigvis, gikk den daværende behandleren min ut i sykemelding i alt for lang tid, og da hun kom tilbake, ville jeg ikke snakke med henne mer. Jeg hadde tenkt på det veldig lenge, men turte ikke å si fra fordi jeg var redd for å såre henne. Rart kanskje, men jeg var det. Jeg var redd for at, la oss kalle henne behandler, C, ville bli lei seg og tro at det var noe galt med henne som person. Det var det jo ikke. Det var heller kjemien det var noe galt med. Så jeg fikk en ny behandler, behandler L. Og fra sommeren 2007 ble ting ganske enkelt forandret.

For det første lærte jeg meg å inngå en terapeutisk relasjon, noe som var umulig for meg tidligere. Jeg lærte å åpne meg, lærte å fortelle om det som var vanskelig og jeg lærte meg å sette ord på følelser. Jeg fikk skriveoppgaver om selvskading og om spiseforstyrrelsen, og vi jobbet konkret sammen. Sammen gikk vi gjennom landskap jeg tidligere ikke visste eksisterte og berørte områder som jeg hadde lukket og stengt igjen. Vi jobbet med kognitiv terapi, og det var først da, etter et år sammen med henne, at jeg forsto. Og jeg var ikke lengre jenta som bare ville dø. Selv om spiseforstyrrelsen eksploderte og selv om jeg ble sykere matmessig, ble jeg bedre i hodet på andre måter. Det vistes kanskje ikke utenpå, men jeg kjente det innvendig. Behandler L ble veldig viktig for meg, fordi hun var den personen i helsevesenet som tok meg mest på alvor og så flest sider av meg på det daværende tidspunktet.

Behandler L ble hos meg da jeg ble innlagt på Regionalt senter for spiseforstyrrelser i mai 2008. De ukentlige avtalene våre fortsatte helt til hun gikk ut i mammapermisjon i juli samme år, til tross for at jeg hadde et annet behandlingsopplegg på RSS, og savnet etter henne var sårt. Men uansett satt jeg igjen mer flere verktøy og flere gode minner, enn vonde og når jeg har tenkt på henne i ettertid, har det vært med et varmt hjerte. Behandler L var viktig. Og hun er fortsatt viktig for meg i dag.

Flere ganger i ettertid har jeg tenkt på henne. Underveis i behandlingen på Capio, ønsket jeg å møte på henne. Spesielt da det ble mai og jeg var flere kilo tyngre enn jeg hadde vært sist gang hun så meg. Jeg hadde alltid et brennende ønske om å møte, si hei, fortelle hvordan det gikk, vise at det gikk bra og at den tynne stilken hun en gang hadde strevd med, ikke lengre eksisterte. Jeg ville fortelle henne at behandlingen hennes hadde gitt meg så mye og at RSS ikke var helt for meg, men det gikk bra allikevel. Jeg kom til Capio, jeg lærte, jeg forsto at det handlet om å VILLE og ikke om at andre ønsket det for deg, jeg fikk innsikt, selvrespekt, selvfølelse, og det var akkurat det jeg hadde behov for. Jeg ville fortelle henne og vise henne alt sammen, bare fordi bedringen min egentlig begynte hos henne og jeg ville si takk. "Takk for at du var hos meg da det ikke virket som om noen trodde i det hele tatt og for at du ikke ga opp, selv om jeg var tilnærmet tilbakestående og unnvikende og tverr."

Jeg fikk aldri sagt takk.
Men i dag fikk jeg gjort det allikevel. På en måte.

Behandler L satt der, lys levende bak meg på Jordbærpikene og jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte. Så jeg bet i meg all nervøsitet og pustet med magen og sa navnet hennes, bare for å sjekke om hun reagerte. Hun gjorde det. Snudde seg mot meg, studerte ansiktet mitt og smilte.
"Hei, husker du meg?" spurte jeg.
"Javisst gjør jeg det!" sa hun, og smilet hennes var så stort og voldsomt og sa så mye på en gang, "du har forandret deg."
Jeg nikket.
"Sist var du mørk i håret."
Jeg måtte le, for det er ikke den eneste forandringen som har skjedd på de siste tre årene. "Jeg har forandret meg på mange måter, men det sees kanskje."

Hun fortsatte bare å smile og stråle og skinne på stolen sin, klissete ord, men det er helt sant og den lydløse kommunikasjonen mellom smil kan egentlig ikke beskrives med ord. Det varte i noen minutter og så var det over. Manneproblemene ble ubetydelige etterpå og gleden av å ha sett behandler L igjen, og at hun så meg, er en av disse tingene som gjør livet vakkert.

Jeg skulle gjerne satt meg ned sammen med henne, fortalt henne hele historien, sagt både det ene og det andre, men jeg tror hun forsto likevel. At det går bedre enn det det gjorde da. At det går an å bli bedre. At terapi fungerer.

Jeg vet det gjør det.
Og jeg vet også at det går an å si farvel til anoreksien. Det har jeg fått erfare.