Jeg kunne skrevet sider opp og sider ned om samhold, om styrke, om sorg, om rosetog og fakkeltog, om tragedien som rammet nasjonen vår, om ham- hvis - navn - ikke - skal - nevnes, om refleksjonene, om den endeløse tomheten som var min reaksjon på terrorhandlingene, om et overfylt sinn, om gleden av å vite at en gammel klassekamerat av meg som befant seg på Utøya da liv gikk tapt, om lengselen etter å klemme ham og fortelle ham hvor sterk han er, hvor stolt jeg var og rørt da jeg så ham bære roser i går ettermiddag - og jeg kunne sikkert skrevet og publisert tekster om hvor stolt jeg er av landet mitt. Tekster om hvor intens kjærligheten jeg føler for nasjonen jeg er en del av er, en kjærlighet som jeg aldri har forstått før. Jeg kunne gjøre det. Men jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Jeg vet ikke hvilke ord som passer, hvilke ord som kan forklare, og kanskje er det ikke nødvendig: dere forstår. Vi forstår. Aldri før har det vært så mye forståelse blant menneskene rundt oss. Aldri har det vært vist så mye omsorg.
Det er så vakkert og det overvelder meg.

Vi har alle lest nyhetene som har blitt publisert på rekke og rad på nettavisene, sett nyhetene, lest sitater på facebook og twitter, flere - inkludert meg selv - har meldt seg med på både den ene og den andre hendingen som har blitt opprettet på facebook, holdt hender på VGnett, skrevet "takk" til den svenske avisen Aftenposten og så videre. Jeg har, sikkert som flere andre, tatt avstand fra hatutsagn, hatgrupper og antifagpager som opprettes her og der. Hat avler hat. Det var hat som i utgangspunktet førte til 22.07.11, og selv om handlingen er fryktelig grusom, har han også sine pårørende. Han har en mamma, en pappa, søsken, venner, slektninger og andre som står ham nær - i bunnløs sorg og fortvilelse over deres egen.

Og jeg har, som sikkert like mange andre, stilt tusenvis av "hvorfor" og "hvordan går det an", spørsmål som kanskje for alltid vil bli ubesvart, prøvd å forstå galskapen, prøvd å få svar på umulige spørsmål som kanskje aldri vil kunne besvares. Jeg har prøvd å "forstå" gjerningsmannen, selv om det er umulig. Prøvd å trekke paralleller mellom det å ha en spiseforstyrrelse eller slite med noe annet som ender opp med å ta all tankekraft, prøve å tenke hvordan en interesse kan gli over til å bli galskap og fullstendig "overopptatthet" i den grad at det går over til å ta over selve livet. Prøvd å tenke på hvordan man kan hjernevaske seg selv. For... jo oftere man forteller seg selv en ting, desto sannere blir den. Til slutt blir det en sannhet, en realitet i ens eget hode selv om det er fullstendig uforståelig og uvirkelig for andre mennesker.
Misforstå meg rett. Det finnes ingen punkter der jeg støtter gjerningen, men jeg vil gjerne forstå. Selv om det muligens ikke går. Selv om det sannsynligvis ikke går an.

Vi er i sorg.
Jeg er i sorg.
En tomhet. Den eneste reaksjonen jeg klarer å få.
Og det er greit. Det er greit det også. Alle reaksjoner er greit.

Det ble vissnok noen ord likevel.
Jeg skulle egentlig ikke skrive om tragedien, men til deg. Du som kjemper en kamp hver eneste dag, kampen for tilværelsen, kampen for eksistensen, du, som har det vondt og som hadde det vanskelig før tragedien rammet nasjonen vår. Du som prøver å stable deg selv på beina, som faller igjen, og som blir fortvilet og redd og engstelig for at det aldri kommer til å gå. Du som strever med maten, som kjemper mot anoreksien, bulimien, tvangsspisingen, ortoreksien, megareksien eller en udefinert kombinasjon av alt sammen. Du som har angst, du som selvskader når verden blir sort - som påfører deg smerte for å føle, fordi den fysiske smerten er enklere å takle enn den psykiske eller du som bruker selvskadingen for å straffe deg selv, selv om det er omgivelsene som gjør deg vondt og selv om du ikke har gjort noe galt eller feil. Til deg som sliter med tvangslidelser, personlighetsforstyrrelser eller noe annet som tar plass i menneskesinnet.

Til deg.

Kanskje tenker du som meg, kanskje tenker du som meg at du ikke har rett til å lide nå som det er så mange andre som har det vondt. Kanskje tenker du som meg, at dine egne sorger, vanskeligheter og det som du strever med ikke spiller noen rolle når så mange har mistet livet, når så mange er skadet, når så mange er i en krisefase som ingen som ikke har vært der kan forstå. Kanskje er du redd for å gråte, redd for å be om hjelp, redd for å uttrykke din egen fortvilelse fordi du ikke vil ta plass i en tid som denne. Kanskje føler du eller tenker at det ikke er riktig fordi det du sliter med egentlig er "ingenting" i forhold til alt det andre.

Ditt "ingenting" er noe.
Du har rett til å ha det vondt, selv om du ikke er rammet av tragedien. Din kamp stopper ikke opp, selv om en annen tragedie rammer et helt land. Du har rett til å føle som du gjør. Du har rett til å be om hjelp hvis du føler at du trenger det, rett til å ta plass, rett til å si fra. Du har rett til å gråte når det gjør vondt. Du spiller en rolle. Du spiller en rolle uansett.

Så.
Ta vare på deg selv, til tross for at det "ikke virker riktig."
Egenomsorg er også kjærlighet. Det er en av de viktigste formene for kjærlighet som finnes.

Jeg tenker på deg.