onsdag

Til deg.

Jeg kunne skrevet sider opp og sider ned om samhold, om styrke, om sorg, om rosetog og fakkeltog, om tragedien som rammet nasjonen vår, om ham- hvis - navn - ikke - skal - nevnes, om refleksjonene, om den endeløse tomheten som var min reaksjon på terrorhandlingene, om et overfylt sinn, om gleden av å vite at en gammel klassekamerat av meg som befant seg på Utøya da liv gikk tapt, om lengselen etter å klemme ham og fortelle ham hvor sterk han er, hvor stolt jeg var og rørt da jeg så ham bære roser i går ettermiddag - og jeg kunne sikkert skrevet og publisert tekster om hvor stolt jeg er av landet mitt. Tekster om hvor intens kjærligheten jeg føler for nasjonen jeg er en del av er, en kjærlighet som jeg aldri har forstått før. Jeg kunne gjøre det. Men jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Jeg vet ikke hvilke ord som passer, hvilke ord som kan forklare, og kanskje er det ikke nødvendig: dere forstår. Vi forstår. Aldri før har det vært så mye forståelse blant menneskene rundt oss. Aldri har det vært vist så mye omsorg.
Det er så vakkert og det overvelder meg.

Vi har alle lest nyhetene som har blitt publisert på rekke og rad på nettavisene, sett nyhetene, lest sitater på facebook og twitter, flere - inkludert meg selv - har meldt seg med på både den ene og den andre hendingen som har blitt opprettet på facebook, holdt hender på VGnett, skrevet "takk" til den svenske avisen Aftenposten og så videre. Jeg har, sikkert som flere andre, tatt avstand fra hatutsagn, hatgrupper og antifagpager som opprettes her og der. Hat avler hat. Det var hat som i utgangspunktet førte til 22.07.11, og selv om handlingen er fryktelig grusom, har han også sine pårørende. Han har en mamma, en pappa, søsken, venner, slektninger og andre som står ham nær - i bunnløs sorg og fortvilelse over deres egen.

Og jeg har, som sikkert like mange andre, stilt tusenvis av "hvorfor" og "hvordan går det an", spørsmål som kanskje for alltid vil bli ubesvart, prøvd å forstå galskapen, prøvd å få svar på umulige spørsmål som kanskje aldri vil kunne besvares. Jeg har prøvd å "forstå" gjerningsmannen, selv om det er umulig. Prøvd å trekke paralleller mellom det å ha en spiseforstyrrelse eller slite med noe annet som ender opp med å ta all tankekraft, prøve å tenke hvordan en interesse kan gli over til å bli galskap og fullstendig "overopptatthet" i den grad at det går over til å ta over selve livet. Prøvd å tenke på hvordan man kan hjernevaske seg selv. For... jo oftere man forteller seg selv en ting, desto sannere blir den. Til slutt blir det en sannhet, en realitet i ens eget hode selv om det er fullstendig uforståelig og uvirkelig for andre mennesker.
Misforstå meg rett. Det finnes ingen punkter der jeg støtter gjerningen, men jeg vil gjerne forstå. Selv om det muligens ikke går. Selv om det sannsynligvis ikke går an.

Vi er i sorg.
Jeg er i sorg.
En tomhet. Den eneste reaksjonen jeg klarer å få.
Og det er greit. Det er greit det også. Alle reaksjoner er greit.

Det ble vissnok noen ord likevel.
Jeg skulle egentlig ikke skrive om tragedien, men til deg. Du som kjemper en kamp hver eneste dag, kampen for tilværelsen, kampen for eksistensen, du, som har det vondt og som hadde det vanskelig før tragedien rammet nasjonen vår. Du som prøver å stable deg selv på beina, som faller igjen, og som blir fortvilet og redd og engstelig for at det aldri kommer til å gå. Du som strever med maten, som kjemper mot anoreksien, bulimien, tvangsspisingen, ortoreksien, megareksien eller en udefinert kombinasjon av alt sammen. Du som har angst, du som selvskader når verden blir sort - som påfører deg smerte for å føle, fordi den fysiske smerten er enklere å takle enn den psykiske eller du som bruker selvskadingen for å straffe deg selv, selv om det er omgivelsene som gjør deg vondt og selv om du ikke har gjort noe galt eller feil. Til deg som sliter med tvangslidelser, personlighetsforstyrrelser eller noe annet som tar plass i menneskesinnet.

Til deg.

Kanskje tenker du som meg, kanskje tenker du som meg at du ikke har rett til å lide nå som det er så mange andre som har det vondt. Kanskje tenker du som meg, at dine egne sorger, vanskeligheter og det som du strever med ikke spiller noen rolle når så mange har mistet livet, når så mange er skadet, når så mange er i en krisefase som ingen som ikke har vært der kan forstå. Kanskje er du redd for å gråte, redd for å be om hjelp, redd for å uttrykke din egen fortvilelse fordi du ikke vil ta plass i en tid som denne. Kanskje føler du eller tenker at det ikke er riktig fordi det du sliter med egentlig er "ingenting" i forhold til alt det andre.

Ditt "ingenting" er noe.
Du har rett til å ha det vondt, selv om du ikke er rammet av tragedien. Din kamp stopper ikke opp, selv om en annen tragedie rammer et helt land. Du har rett til å føle som du gjør. Du har rett til å be om hjelp hvis du føler at du trenger det, rett til å ta plass, rett til å si fra. Du har rett til å gråte når det gjør vondt. Du spiller en rolle. Du spiller en rolle uansett.

Så.
Ta vare på deg selv, til tross for at det "ikke virker riktig."
Egenomsorg er også kjærlighet. Det er en av de viktigste formene for kjærlighet som finnes.

Jeg tenker på deg.

15 kommentarer:

Anonym sa...

Ja,det er vanskelig å finne de rette ordene,ordene som kan beskrive sterkt nok det man føler og tenke om akkurat det som har skjedd. Det er så overveldene,så stort,så grusomt...

Jeg tenker det samme selv,ens egne problemer forsvinner dessverre ikke selv om noe sånt skjer. Uansett så er det noen som har det verre,men det betyr ikke at ens egne smerter og lidelser bare forsvinner.

<3

Anonym sa...

Ja,det er vanskelig å finne de rette ordene,ordene som kan beskrive sterkt nok det man føler og tenke om akkurat det som har skjedd. Det er så overveldene,så stort,så grusomt...

Jeg tenker det samme selv,ens egne problemer forsvinner dessverre ikke selv om noe sånt skjer. Uansett så er det noen som har det verre,men det betyr ikke at ens egne smerter og lidelser bare forsvinner.

<3

June sa...

Takk <3 det er alt eg klarer å seie. Du set ord på noko veldig, veldig viktig.

Sandra sa...

Utrolig bra skrevet Annika, tusen tusen takk!

Destgirl sa...

Veldig bra tekst og ja jeg finner ikke ord selv for tragedien og er rørt over det som har skjedd etterpå, men jeg synes du har skrevet om det veldig bra..

Den andre saken du skrev om det å slite med sine ting oppi dette, kjente jeg meg igjen, jeg har følt meg så skamfull for det, jeg skulle til lege for videre sykemeld og grudd meg for kjente så skam over å be om hjel nå, men var nødt, klarte det og fikk en måned til med sykemeld.. Tusen takk for ditt innlegg, det hjalp meg :) og var veldig bra skrevet..

Anonym sa...

Så fint innlegg!
Og - takk for treffende, GODE ord! :)

Ingeborg sa...

Nydelig skrevet tuppa..vi har tydeligvis gått med mange av de samme tankene. Innlegget mitt kom faktisk som dagens anbefaling på Lesernes VG på VGNett, så det er tydelig at det er et viktig tema.

Anonym sa...

Jeg skulle ønske jeg kjente deg personlig. Takk for det du skriver, du er en vakker sjel.

Ingeborg sa...

Takk <3<3<3<3<3<3<3

Anonym sa...

Takk <3 Du er et vakkert menneske.

Føler det du skriver og føler dette er et upassende spørsmål, men føler meg samtidig på kanten av desperat.

Kunne du en gang skrevet et innlegg om hvordan man går frem dersom man innser selv at man har en 'spiseforstyrrelse' til å bli frisk? Skjønner ikke hvordan et annet menneske skal kunne hjelpe meg ut fra denne tilværelsen som har preget livet mitt i så mange år.

Hjertelig hilsen og klem fra en såkalt 'ednos'.

Anonym sa...

Takk <3 Du er et vakkert menneske.

Føler det du skriver og føler dette er et upassende spørsmål, men føler meg samtidig på kanten av desperat.

Kunne du en gang skrevet et innlegg om hvordan man går frem dersom man innser selv at man har en 'spiseforstyrrelse' til å bli frisk? Skjønner ikke hvordan et annet menneske skal kunne hjelpe meg ut fra denne tilværelsen som har preget livet mitt i så mange år.

Hjertelig hilsen og klem fra en såkalt 'ednos'.

Annika sa...

Tusen, tusen takk alle sammen!

Til deg, anonym: Det kan jeg godt skrive om. Jeg vet ikke om jeg har noen tips, men jeg skal se hva jeg kan komme med :-)

Ingeborg sa...

Du -er- så- GOD <3

Annika sa...

DET ER DU OG! :)

julianesofie sa...

Du er så flink med ord, Annika. Jeg tenker på _deg_. Klem!

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive