I løpet av min tid som "Annika som skriver om spiseforstyrrelser", har jeg fått endel spørsmål om hvordan jeg klarte å få/finne motivasjon, hvordan jeg klarte å begynne, hva det var som skjedde med meg og så videre. Jeg har også fått spørsmål om hvordan man kan gå fram dersom man for eksempel har erkjent at man har en spiseforstyrrelse. Hva er det neste steget? Hva gjør man når man vet? Hvor begynner man? Hvordan skal man klare å kjempe alle kampene? Hvordan går man fra A til Å? Og når er man egentlig frisk?


Jeg er ikke terapeut, jeg har ingen utdannelse innenfor behandling av spiseforstyrrelser og jeg vet ikke om jeg har kompetanse nok til å svare på enkelte av spørsmålene. Men det jeg derimot kan noe om, det jeg derimot forstår endel om og det jeg har en viss kompetanse innenfor er spiseforstyrrelser. Jeg vet hvordan det kjennes på kroppen. I hodet. Hvordan livet med en spiseforstyrrelse er og jeg vet også hvordan det er å ikke forstå at man er syk, føle seg hjelpeløs, ikke vite hvor man skal begynne, ikke vite hvordan man skal få hjelp - og trenger man i det hele tatt egentlig hjelp? Og jeg vet hvordan det er å begynne på kampen, tape for sykdommen igjen, bli sykere og så begynne forfra atter en gang. Eller for tredje gang. Eller fjerde.
Jeg vet også hvordan det er å få livet tilbake igjen.


Når det kommer til behandling av spiseforstyrrelser og matproblematikk, kan jeg bare svare for meg selv. Jeg vet kun hva som har fungert for meg og jeg vet litt om hva som har fungert for andre mennesker som jeg har snakket med. Vi er alle individuelle og har ulike behov. Selv om sykdommen kanskje er den samme, er vi som mennesker ulike.
Likevel kan jeg kanskje komme med noen tips som kan fungere. Kanskje bærer jeg på noe som noen andre kan få nytte av. Kanskje, kanskje ikke.


Min historie om begynnelsen av kampen kan leses her. Teksten: det riktige tidspunktet eksisterer ikke, kan leses her. Å ri to hester på en gang: her.


Så, hva er frisk? Hvordan blir man det? Og hvorfor er det så hinsides vanskelig å "bare" begynne på veien? Og hvorfor er det enda vanskeligere å opprettholde det man først har begynt på? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?


Jeg vet ikke, men jeg kan tenke meg.


Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse eller jobbe mot en spiseforstyrrelse som har tatt over livet i større eller mindre grad over tid, er ikke enkelt. Det er ingen hemmelighet. Det skal jeg ikke legge skjul på. I begynnelsen oppleves ofte spiseforstyrrelsen som trygt og sikkert, et holdepunkt i hverdagen, men over tid forstår mange det samme som jeg opplevde: spiseforstyrrelsen er destruktiv. Heldigvis går det an å bli bedre og heldigvis går det an å bli frisk! 


Å skulle begynne på kampen på egenhånd uten hjelp er ikke enkelt. En spiseforstyrrelse er ikke noe man bare kan "ta bort" helt uten videre, det er ikke noe som kan repareres uten at man forstår hvordan man skal gjøre det og det er heller ikke en sykdom som det finnes en enkel kur mot. Per dags dato kjenner jeg ingen som har klart å hjelpe seg selv uten å få hjelp til å gjøre det - men det går an. Likevel krever det en enorm ståpåvilje og viljestyrke som i alle fall ikke jeg har hatt. Ofte er det smart å ha en tredjepart inne i bildet; mennesker med kompetanse, mennesker som forstår hva spiseforstyrrelser er for noe og noen som vet hva man kan gjøre for å bekjempe sykdommen. Denne tredjeparten kan være hvem eller hva som helst. For noen holder det å ha jevnlig kontakt med fastlege, andre har behov for ernæringsfysiolog til å forstå hvorfor kroppen trenger mat og hva næringen gjør med en, noen trenger poliklinisk oppfølging av en psykolog eller en annen type behandler, mens andre igjen får mye ut av å ha kontakt med Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser og Rådgivning for spiseforstyrrelser.


De to siste er begge veldig flotte organisasjoner som jobber konkret med spiseforstyrrelser. Alle medlemmene/ arbeiderne i interessegruppene har selv personlig erfaring med spiseforstyrrelser. Mammaen min har for eksempel vært i kontakt med ROS ved flere anledninger, jeg har vært på kurs om Kropp og selvfølelse der, sommerleir ved IKS etc. Det er mulig å få samtaler, være med i selvhjelpsgrupper og andre tilbud. Trykk på linkene over for å finne ut hvilke tilbud organisasjonene har.


Anne, som har en hjemmeside skriver følgende om å bli frisk:


Jeg er ikke frisk. Men jeg er ”frisk” nok til å skjønne at jeg ikke er det. Skjønner? Jeg vil bli
bedre – bli frisk! Eller vil jeg det? Jeg vil vel det? Det er skremmende. Hvis vi ikke lenger har
den ”muren” vi spiseforstyrrede har rundt oss lenger, hva har vi da? Da vil vi være nakne. Vi må finne oss noen klær. Ja, nettopp! Klær! Ikke lenger noen mur. Men hvordan gjør vi det? Jeg kan ikke gi noen fasit på det, for jeg har ikke turt å rive ned hele muren min enda. Jeg har prøvd flere ganger, men jeg fikk det ikke til – jeg var ikke sterk nok. Jeg vet at jeg ikke kan klare det alene. Jeg trenger flere for å hjelpe meg med å knuse muren, og ikke minst; finne noen passende klær til megetterpå! Men hittil har vi ikke funnet den ”rette” måten å gjøre det på for meg.


Selv om jeg sliter med ambivalensen, vil jeg bli frisk. Det vil si at jeg har lyst til å bli mer fornøyd med livet mitt og meg selv. Det å bli frisk er ikke bare å kvitte seg med en spiseforstyrret oppførsel. Det er mer enn bare å spise riktig og opprette en sunn vekt. Det er mer enn å bearbeide følelsene. Hvis det å bli frisk var så lett, da hadde jeg sikkert vært frisk for lenge siden. Det å bli frisk er mye mer enn å arbeide med problemene sine. Det er bare halvparten. Å bli frisk handler om å finne ut hvem du er. Hvem du er uten spiseforstyrrelsen, for husk; du er ikke din spiseforstyrrelse. Ingen er en vandrende spiseforstyrrelse. Og selv om det er vanskelig å huske noen ganger; hver og en av oss er en person med unike kvaliteter og egenskaper som strekker seg milevis forbi mat, vekt og utseende.

Jeg har snakket med en del mennesker om min spiseforstyrrelse. Både terapeuter, andre spiseforstyrrede de var aldri helt klare på hvordan de gjorde det. Det var mest snakk om hvordan sykdommen (ellerlidelsen, eller hva du vil kalle det) utviklet seg, hvor ille det ble, og hvor mye bedre livet ble uten den. Men hoveddelen manglet alltid. Hvordan gikk du fra en dag å ødelegge deg selv, til den neste å ødelegge spiseforstyrrelsen? Vi vet alle at man ikke bare våkner en morgen, og vips, så er den borte!
Så hva er hemmeligheten?


Siden jeg ikke er frisk enda, kan jeg ikke vite med sikkerhet, men jeg har noen teorier. Man kan ikke bare gi opp en spiseforstyrret oppførsel uten å finne en ”sunn” erstatning. Det er, som nevnt tidligere, at det nytter ikke bare å rive ned muren. Man må bytte muren ut med noe annet. Med klær, slik at man ikke står igjen naken og sårbar. Vi bruker så mye tid på mat, vekt, kalorier og fysisk aktivitet, at hvis det plutselig, magisk forsvant, ville vi være uten struktur og være uten aning hva å gjøre. Dette tror jeg ofte er hvorfor vi føler at vi ikke er noe uten vår spiseforstyrrelse.


Mens vi gir opp en usunn oppførsel, må vi finne noe å erstatte det med. Hvis du for eksempel brukte altfor mange timer på å overtrene hver dag, må du finne andre ”mindre ødeleggende” aktiviteter for å fylle de samme timene. Disse aktivitetene bør være noe som du liker å gjøre. Kanskje noe du pleide å gjøre før du kuttet det ut til fordel for overtreningen. Eller hvis du ikke kommer på noe som du likte å gjøre før, er det på tide å utforske nye muligheter. Finn en hobby, skriv dikt, dagbok, spill eller
lag musikk, syng, mal eller tegn, gjør frivillig arbeid, plant planter, ta et kurs, lag en internettside. Mulighetene er der, og det er mange av dem. Jeg tror det bare er opp til oss å finne dem, og tørre å bytte de ut med våre usunne vaner. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort…

Du vil oppnå mer enn bare å finne ting å gjøre enn å bruke din spiseforstyrrelse. Du vil finne ut hvem du er, hva du liker, hva du er flink til, måter å uttrykke deg på, måter å påvirke andre på, osv. Til slutt vil du være i stand til å ta et skritt til siden, og reflektere over dine prestasjoner og være stolte av dem. Du vil være i stand til å identifisere deg selv som mer enn ”den og den” med en spise- forstyrrelse. Du vil være ”den og den” maleren, forfatteren, sangeren, osv. Din unike samling av karaktertrekk, evner og personlighet er det som vil forme den du er. Ikke et nummer på vekta, eller identiteten til jenta som ikke spiser, spiser, spiser for mye, kaster opp, ”tømmer seg”, overtrener eller ikke trener. Det å ha en spiseforstyrrelse gjør deg ikke unik eller spesiell. Hvis det var sant, ville ikke det vært over 120 000 mennesker i Norge med spiseforstyrrelser.


Det å være kjent for din spiseforstyrrelse er ikke mye av en identitet i det hele tatt! Det er en
begrenset interesse i noen som ikke gjør annet enn å bekymre seg om mat og vekt, og unngår sosiale sammenkomster på grunn av det. Forestill deg en av de mest levende, bemerkelsesverdige menneskene du vet om. Er de morsomme og interessante å være sammen med fordi de har en viss størrelse eller pga noe mer? Kanskje deres personlighet, humor, deres arbeid, eller deres talenter er det som er mest til-
trekkende, og det er det som teller mest!


Ved å ta en sjanse og oppdage ting i livet, vil du jobbe mot å bli et mer helt menneske. Du vil oppdage hva som gjør deg, deg. Du vil finne vidunderlige, hyggelige ting å bruke tiden din på, og ta stolthet av sider av deg selv som virkelig betyr noe for andre, og i livet. Så når det blir anbefalt at du prøver nye ting, og å jobbe for å finne aktiviteter utenom mat, vekt og trening – ikke vær så rask med å fnyse av det. Det kan virke ubetydelig, eller bare noe av det som terapeutene grav opp av bøkene sine for å si, men jeg tror virkelig er en av de essensielle stegene mot å bli frisk.


Anne nevner det med å erstatte spiseforstyrrelsen med noe annet. For noen kan det kanskje fungere, men det er ikke slik at du hvis du finner en ny interesse, forsvinner spiseforstyrrelsen over natten. For meg måtte jeg finne meg igjen underveis, mens jeg gikk veien, mens jeg fortsatt går den. Jeg jobber fortsatt med det. Da jeg var alvorlig underernært var det ikke plass til så mange andre ting i livet mitt. Etter hvert som jeg la på meg, etter hvert som energinivået økte, etter hvert som hodet kom på plass og jeg begynte å føle igjen, dukket det opp lyster og interesser som hadde vært i dvale en stund. Det var da det var tid for å utforske. Finne ut. Søke. Prøve. Feile. Danse. 


Det første steget for å bli frisk er naturligvis, ja - så "enkelt" er det faktisk, å erkjenne at man har et problem. Å sette navn på problemet sitt. Innsikt. Forstå at man har en sykdom, et alvorlig problem og dette problemet må arbeides med. For meg tok det mange år å innse det. Jeg var til og med i behandling for spiseforstyrrelser uten å selv forstå at jeg i det hele tatt hadde en sykdom. Nåja, jeg forsto jo at noe var galt og jeg visste at "anoreksi" var navnet på det som ikke var helt "normalt" (det sto jo faktisk i papirene mine); men det var ikke nok. Jeg måtte selv klare å uttale ordene "jeg er syk". Jeg måtte selv forstå, måtte selv prøve, måtte selv kjenne og føle og tenke og reflektere.


Og når man erkjenner, når man forstår at man er syk? Hva da?
Ja, hva da?


La oss kalle erkjennelsen for trinn 1. 


Trinn 2: var (og er) i mitt tilfelle: MAT. Mat. Mat er den viktigste medisin når man er spisesyk. Man kan tygge antidepressive, angstdempende, humørstabiliserende, sovepiller, whatsoever - men ingenting av det der kan ta bort spiseforstyrrelsen og symptomene. Det kan bare maten gjøre. For å bekjempe mattanker og matangst må maten tilberedes, tygges, svelges og beholdes. Maten må på plass. Maten må være med hele veien. Du kan ikke bekjempe en depresjon når man er underernært for eksempel, fordi underernæring ofte fører til depresjon. Mat. Mat. Mat. Ergo: maten må på plass. Og det må være nok mat. Nok mengder mat. 
La oss ta meg som et eksempel: jeg fikset ikke maten selv, så jeg måtte få hjelp til det. En periode prøvde jeg kostliste og det virket ikke for meg. Men for noen fungerer det og kostlista må spises. Capio hjalp meg med å få maten på plass igjen. 


Fikser du ikke å hjelpe deg selv til å spise, trenger du hjelp. Det er kanskje vanskelig å forstå hva et annet menneske kan hjelpe deg med, men jeg oppfordrer deg til å prøve likevel.


Trinn 3: Slutt å tenk. GJØR. Får du mer angst av å spise? Ja, da skal du likevel fortsette. Jo flinkere du er til å fullføre måltidene dine, jo flinkere du er til å holde på maten, jo bedre du klarer å gjøre det du vet du MÅ, desto enklere blir det. Det tar tid, men det er verdt det og med tider og stunder kan du spise hvitost og brunost, pasta og hva som hører til uten å gråte. Den viktigste kuren for matangst er å spise. Tenke seg til! Behandleren min på Capio refererte til Birgitta som er grunderen av Capio metoden (og jeg referer dit igjen):  "hvis du er redd for å spise is, skal du spise is hver enste dag til du ikke er redd for det mer." Jeg vet at det fungerer.


Trinn 4: Samme som trinn 3 og i tillegg: gjør det motsatte av det spiseforstyrrelsen forteller deg! Det gjør vondt, sier du? Ja, det gjør vondt. Men med tider og stunder vil stemmen i hodet avta og minke, den vil ta mindre plass og du kommer til å føle deg sterkere. Jeg begynte å se på måltidene som kriger og spiseforstyrrelsen som fienden. Jeg lagde målpoeng, som om vi skulle hatt en fotballkamp. 1 - 0 til MEG. For hver gang spiseforstyrrelsen ba meg om å slutte, tok jeg en bit til. Hver gang spiseforstyrrelsen, Elefantstemmen sa at jeg måtte ta den miste poteten, tok jeg den største. "Ikke ta saus på," fortalte Elefantstemmen og jeg kastet et lass med saus. "Ikke spis opp, kast maten," og jeg bet tennene sammen med tårene i øynene og spiste maten, skrapet tallerkenen og gråt litt etterpå. Men jeg følte meg sterkere og sterkere. 
Dette kalles egenterapi og er noe av det viktigste. Du kan være innlagt i evigheter og gå i terapi i evigheter, men hvis du ikke tar med deg det du lærer UT I VERDEN kommer du ingen vei. 


Nei, jeg seiret ikke hver eneste gang. MEN etter hvert ble seirene flere enn tapene og jeg fant en viss glede i konkurransen. 


Trinn 5: Hva nå? Nå har du erkjent, du har begynt å spise igjen, maten går sånn noenlunde, du jobber så godt du kan og kanskje mer enn det, du prøver og feiler og prøver igjen og gjør det motsatte av spiseforstyrrelsen. Du prøver å overmanne spiseforstyrrelsen med å "be om mer" hvis du har lyst på, du tar den største poteten framfor den minste og drikker den melka du skal ha. Jo. Nå begynner vektoppgangen hvis du er undervektig. Den må også med. Noen ganger tar behandlere - hvis man er i behandling - matstabilisering først, vektoppgang etterpå. Dette fungerte for meg. Først lærte jeg meg å spise igjen og når jeg var på normalt matinntak og vekta hadde stabilisert seg, ja, da ble det lagt til næringsdrikker. For det er nemlig slik: man kan ikke være radmager og frisk samtidig. Det går ikke an. Vektoppgang er enormt viktig. Og når du jobber med vektoppgang, ja, da må man ha med seg de fire første trinnene samtidig. 


Trinn 6: Stabilisering. "Hva hvis jeg aldri slutter å gå opp i vekt og bare går opp i vekt for bestandig?" Jeg kan love deg en ting: det skjer ikke. Vekta blir stabil.


Trinn 7: Vedlikehold. Vedlikehold. Vedlikehold. Vedlikehold. Du er ikke frisk selv om du spiser igjen, selv om maten går bra, selv om du er normalvektig. Det sitter i hodet. Tankene må jobbes med.


Trinn 8: Vedlikehold.

Trinn 9: Vedlikehold

Trinn 10: Vedlikehold.

Tilbakefallet kan komme når som helst og hvor som helst, men det betyr ikke at du faller tilbake til start. Alt du har lært deg underveis har du fortsatt med deg i kofferten når du faller og tilbakefall er vissnok en viktig del av det å bli frisk har jeg hørt. 


Ikke tenk - gjør og gjør det motsatte er noe av det viktigste. Og viljen. Evnen du har til å bestemme deg. For du kan, du også! Kunne jeg, ja, da kan du også. Selv om motivasjonen svinger, selv om du ikke er klar til å gå opp et eller ti kilo (det blir du aldri klar for uansett, så hopp i det), er det viktig å fortsette. Motivasjonen vil komme og gå. Men mens du kjemper, vil ting endre seg. Du vil endre deg. 


Da jeg var i behandling på Capio, fortalte jeg behandleren min et utsagn som jeg ofte har brukt siden: "Det nytter ikke å stå på bryggekanten å dyppe stortåa nedi, mens jeg venter at vannet skal bli varmt når jeg vet at jeg må legge på svøm allikevel. Det blir ikke varmere og jeg får ikke mer lyst til å svømme av den grunn. Å vente gjør bare slik at jeg gruer meg enda mer. Det er kanskje like greit å bare hoppe i det, legge på svøm. For jeg vet jo at jeg må uansett."


Og til slutt, nå som jeg har presentert mine 10 trinn som kanskje kan være noe, kanskje ikke, kommer det store spørsmålet: NÅR ER JEG FRISK DA?


Det kan jeg dessverre ikke svare på. Jeg er ikke frisk selv, og jeg vet ikke. I grunnen handler det ikke om å være frisk, for frisk er relativt. Det handler om livskvalitet. Om å kunne leve godt med seg selv og de rundt seg, om å finne glede i hverdagen, om å kunne spise når man er sulten og stoppe når man er mett, det handler om å kunne gå på skole og jobbe, om å kunne være i relasjoner, føle nærhet, tørre å la andre ta på deg, være sosial, det handler om å fylle hodet med andre ting enn mat og trening og kalorier, det handler om å finne glede i aktivitet framfor forbrenning, det handler om å leve. Først og fremst det: å leve et godt liv. 


Oppturer og nedturer vil alltid eksistere. Å miste spiseforstyrrelsen betyr ikke at man lever et perfekt liv der det ikke eksisterer sorger og man er et supermenneske med unike kvaliteter. Det handler om å leve, kjenne oppturer og nedturer som alle andre, takle det på en mindre destruktiv måte og å eksistere.