Når døren går igjen, når hendene har sluppet taket og tomheten er det eneste som er igjen, når "ikke gå" og "ikke forlat meg" har blitt sagt om og om igjen - på tull, fra hjertet, fra bunnen av ingenmannsland og det blir slik likevel, fordi det må bli sånn, fordi det er slik det er akkurat nå, fordi det ikke finnes noen andre alternativer, fordi komplikasjonene er slik og realitetene sånn, ender jeg alltid opp med lengselen rivende fra tærne og til hårrøttene. Stillheten er den eneste lyden; den overdøver musikken, lydene som jeg skviser ut av høyttalere på datamaskinen, høyttalere på stereoanlegget. Stillheten og lyden av mine egne hjerteslag.

"gi det opp," hvisker de, stemmene, deres, og de ser på meg med bekymringsrynker mellom øyenbrynene, den rynken som kommer til å bli mest framtredende i mitt eget ansikt om noen år. "Gi det opp, kan du ikke bare gjøre det?" Jeg nikker på akkurat samme vis som jeg har gjort i en halv evighet, en for kort evighet, for kort tid, for lite tid, likevel, lenge nok til at utfallet kan ende katastrofalt. kanskje mest for meg, kanskje mest fordi jeg er den som holder meg fast i tilværelsen med hvite hender, kanskje fordi jeg er sterkest og svakest på samme tid, kanskje fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gjøre det hvis tilværelsen endrer seg drastisk.

frykten melder sin ankomst når klokken har bikket kveld, når kroppen er stelt og tenner pusset, og jeg kryper under dyna. frykten og angsten og panikken. redselen, redselen for å gi meg selv bort og kanskje aldri få muligheten til å få deler tilbake igjen.
vil gjerne bli elsket, men er livredd for å gjøre det. mitt mantra. eller kanskje ikke helt, siden jeg tvilsomt arbeider med bevissthetens subtile energier. hva nå enn det er.

å gi det opp akkurat nå er umulig.
prøv å forstå.
selv om det hender at det ser ut som jeg sitter på et tog med enorm hastighet på vei til ingenmannsland.
for meg er dette virkelig.
og igjen: det er vakkert.