Det har vært litt skrivetørke, litt stillestående på bloggfronten og kanskje er det like greit. Jeg har tusen ord i hodet, tekster som burde vært skrevet, setninger som vil ut og historier som jeg vil fortelle, men jeg skriver kladder på papir med stygg skrift og lar det egentlig bli med det.
Forhåpentligvis kommer lysten til å publisere og dele tilbake når skolestart nærmer seg, kanskje når hverdagen min får noen nye impulser, når hodet får noen nye spennende tanker og når det skjer noe som jeg kan skrive om. For tiden går det for det meste i jobb, soving og tenking, og ingenting av det egner seg til et blogginnlegg. Men det kommer noe. Etterhvert.

Jeg har i alle fall en spennende høst i vente. 22.august er det skolestart og jeg skal endelig, endelig begynne på mitt siste år på videregående. Det virker som en evighet siden jeg gikk ut av ungdomsskolen og var utbrent, likevel litt spent, på hvordan det kom til å bli på videregående. 2006. For fem år siden trodde jeg at livet mitt var ferdig planlagt, ikke bare fordi jeg ikke trodde jeg kom til å bli eldre enn sytten, maks atten - toppen nitten år - men også fordi jeg trodde jeg skulle bli ferdig med tre år på rappen, fortsette å være den flinke jenta som alltid var på skolen selv om alt var elendig og gå ut av videregående etter tre år med strålende karakterer og stjerner i margen. Sånn ble det ikke. Det tok ikke lang tid før jeg forsto at jeg ikke fikset skoleåret, det tok ikke lang tid før jeg - for første gang i mitt liv - ga blaffen, og det tok ikke lang tid før jeg mer eller mindre "ga opp". Den flinke jenta med gode karakterer og et fryktelig godt rykte fra ungdomsskolen forsvant bak "hun som ikke leverer inn innleveringene," "hun som kommer for sent", "hun som ikke har gym fordi hun skader seg selv," og ikke minst: "hun som går i behandling og som vi må ha samarbeidsmøter med psykiatrien om for å finne ut hvordan dette skal gå."
I en alder av seksten år ga jeg opp. Skolen, hverdagen, livet. Alt jeg hadde vært så flink til å mestre før. Alt som hadde blitt beundret og verdsatt av lærere og medelever. Engasjementet forsvant; det var ikke noe mer elevråd, ikke noe mer OD komité, ikke noe årbok som skulle ordnes, ikke flere basketlag som skulle trenes og heller ikke noe basketlag som skulle spilles på.

Jenta jeg en gang var, var slik. Engasjert, sterk, trygg, stor i kjeften da det var behov for det, dyktig, flink og kanskje litt i overkant av selvhøytidelig. Hun var livredd for å virke svak eller ulykkelig, og hadde alltid maskara og sminkefjerner med i skolesekken sånn at ingen kunne se at hun gråt på skoleveien til skolen. Å være seksten år, å være sytten år og å sammenligne seg med henne, denne fjortenåringen, denne femtenåringen som sto så tilsynelatende støtt på beina var tøft. Det er fortsatt litt tøft. Spørsmål som: "Hvordan kunne jeg, som var så syk i følelsene mine, som var så deprimert, som ikke tenkte på noe annet enn destruktive ting, være så... flink? Ha så lite fravær? Være så tilstedeværende? Klistre på smilet og late som alt var okei, og så klarer jeg det ikke?" dukker fortsatt opp. Jeg aksepterer det. Og jeg tror kanskje det har noe med at jeg har lært og at jeg har tillatt meg selv å ha det dårlig når ting ikke er bra. Selv om jeg er mye tryggere på meg selv, selv om selvfølelsen min er bedre og selv om jeg generelt sett har det bedre enn det jeg hadde det som tenåring, er jeg ikke like flink. Karakterene er gode, men fraværet er høyt. De siste vitnemålene mine bekrefter det.

Jeg tror det handler om å tørre å kjenne. Tørre å føle at "nå er det ikke spesielt bra, i dag har jeg behov for å hvile og for å være alene." Kanskje dreier det seg om å akseptere at supermennesker ikke eksisterer, og at jeg kanskje tåler litt mindre enn enkelte andre. Kanskje handler det om at jeg forstår ting jeg tidligere ikke forsto, som for eksempel at å stenge alt inne ikke gjør ting bedre og at det å jobbe seg ihjel heller ikke er en spesielt god mestringsstrategi, det har alltid ført til en smell. Kanskje handler det om å kunne sette grenser for seg selv, være, leve og å eksistere. Jeg vet ikke. Jeg har ikke fasitsvar og jeg blir fortsatt litt trist når jeg tenker på den jenta jeg pleide å være på ungdomsskolen, selv om det er lenge siden. Det hender fortsatt at jeg sammenligner meg med henne, men jevnt over lar jeg det bli med det og lar fortiden være historie.

Angående den spennende høsten, ja... tredje år på videregående. Det siste året. Jeg håper jeg klarer det. Jeg håper det går. Og i tillegg til å begynne på skolen igjen, skal jeg noen turer til Capio. Jeg sitter i brukerrådet der til og med neste år. Kurs med mental helse står muligens på planen i september, modulbasert brukererfaringskurs skal gjennomføres og forhåpentligvis, forhåpentligvis får jeg holdt noen foredrag.

Men først er det noen dager med jobb, og så drar jeg på spontantur til Samos sammen med Inger på lørdag. Billettene ble bestilt og betalt i dag og endelig skal jeg bruke bikinien jeg ikke har hatt på meg enda. Det blir skummelt, men jeg ser fram til det.