"Det kommer aldri til å gå," hvisker jeg og krøller beina under kroppen min. Meg og mitt, et evig salig kaos uten like, et håpløs prosjekt som jeg ga opp og som jeg begynte på igjen, men som jeg likevel aldri ser ut til å bli ferdig med. Blir man det? Noen gang? Det spørs kanskje hvilke prosjekter det er snakk om. Men i mitt tilfelle oppstår det alltid et nytt når et annet tar slutt. "Prosjekt: leve" og "kampen for tilværelsen," er jeg godt i gang med allerede. Nesten ferdig med, faktisk. Fordi jeg fikk det til. Fordi jeg klarte å gi slipp på anoreksien. Til tross for at de to største prosjektene mine er godt i gang, er det likevel alltid noe annet. Å være takknemlig for de små tingene i hverdagen er det jeg jobber med støtt og stadig, men ofte kan det være vanskelig når det ser ut til at jeg foreløpig "bare" må lære meg å leve med en tilbakevendende depresjon.
"Det kommer aldri i verden til å gå."
Du hører ikke ordene mine, men jeg antar at du vet hva jeg tenker. For jeg har sagt det, og du vet sikkert at jeg er usikker, usikker på både det ene og det andre, og katastrofetankene mine gjør ingenting bedre.

"Hva om jeg bare slutter å tenke, og lar deg stå for den biten?" sier jeg.
"Det er en måte å gjøre det på," svarer du.
"Det kommer aldri i verden til å gå," jeg biter meg i leppa og ser på veggen. "Aldri i verden. Ikke over mitt lik."

Av og til åpner jeg munnen for å prate. Ikke bare prate-prat, for det gjør jeg hele tiden. Snakke kan jeg, men det er ikke alltid jeg forteller alt. Sånn som nesten hele tiden. Men noen ganger føler jeg for å dele noe, og jeg ønsker å dele biter av meg selv med deg. Sånn at du skal forstå hvilken skrøpling jeg kan være til tider, ikke fordi du skal synes synd på meg, ikke i det hele tatt, men mest fordi du skal forstå at jeg kan trampe på telefoner utenfor det psykiatriske sykehuset eller kaste laptoper i gulvet hvis ordene har forsvunnet fra munnen min.
"Han vil at jeg skal snakke om følelser," sier jeg så. "Følelser! Behandleren min, altså. Er det noe jeg ikke kan, så må det være det. Holy Crap. Jeg vet ikke hvordan man gjør det engang. Negative følelser føles likt for meg. Jeg klarer ikke å skille dem fra hverandre. Jeg tenker på følelser i farger, og jeg klarer ikke å se de forskjellige nyansene i dem. Skjønner du hva jeg mener? Uansett. De har sagt det så mange ganger. Den første terapeuten min, hun likte å analysere drømmer, høhø, hun, vet du, HUN sa: 'du viser ikke følelser'. Kognitivt overkompensert og emosjonelt umoden står det i papirene mine. Papirene, skrevet av de som vet."

Du lytter. Eller, jeg vet ikke om du hører etter og glemmer det jeg sier etterpå, men det spiller egentlig ingen rolle. Jeg har i alle fall sagt det, og dette problemet med følelser, det er viktig. Det må ikke tabulegges, ikke legges lokk på. Du ler litt av utsagnet mitt, det med overkompensert og umodent, og legger til: "Du kan snakke om følelser med meg."
"HAHA. Ja, det kan jo bli morsomt..."

Men jeg gjør et forsøk likevel, og på fem minutter lærer du meg forskjellen på noe jeg tidligere ikke har forstått. Når følelser, følelser for ting og for mennesker og humør og meg og det som rører seg på innsiden blir kaos, er jeg som et lite barn. Oppfører meg som et barn. Kan være så barnslig at mitt ellers relativt oppegående jeg forsvinner bort og glemmes. Det er en av grunnene til at jeg skyr enkelte relasjoner. For det kan umulig være enkelt å leve sammen med meg. Ikke fordi jeg er sånn eller slik, men fordi det av og til sier klikk i topplokket og verden blir snudd opp/ned over natten. Jeg krangler ikke med vilje, jeg krangler aldri eller sjeldent, men de konfliktene som rører seg innenfor husets fire vegger i en familierelasjon er som regel bunnet i mangelen på ord når det gjelder følelser. Hva jeg føler. Utageringen er en reaksjon. En reaksjon på mangelen på beskrivende ord og manglende forståelse for mine egne følelser.

Jeg har så mye jeg ønsker å fortelle deg. For eksempel om den manglende selvfølelsen min, den som har vært en del av meg i mange år, den som får meg til å se på deg som om du er et romvesen fra en annen galakse når du forteller meg både det ene og det andre, det som beskriver hvorfor akkurat du er glad i akkurat meg. Det, blant annet.

Men mest av alt, mest av alt ønsker jeg at du skal vite at det føles ut som om livet akkurat har begynt. Som om jeg er nyfødt eller har vært i dvale i nesten tjue år. Jeg trodde livet begynte i 2009 under behandlingen på Capio, men det var bare selve fødselen. Livet som en tjueåring i mengden, livet som en som kan gjøre hva jeg vil når jeg ønsker det, elske, danse og le til solen går ned, reise plutselig til ingenmannsland og andre duppeditter som hører med, den herlige spontaniteten blant annet, kom ikke før nå. Ikke før den nesten halvårige krisefasen hadde forsvunnet. Ikke før alle kiloene som forsvant da anoreksien kom, var tilbake og ikke før anoreksien var forsvunnet, ikke før da. Ikke før nye medisiner var tatt og ga effekt.

Livet som anorektiker ga meg ingenting positivt å se tilbake på. Ingen minner jeg kan le av i ettertid, for hele epoken ligger som en dis eller en tykk tåke over øynene mine og minnefeltet i hodet. Et tomrom, et hulrom med en hel masse ingenting, like lite givende som den kroniske tomheten jeg bærer med meg. Tomheten kan heldigvis fylles opp med noe annet enn, nettopp, ingenting. Anoreksien kunne ikke det. Kanskje trengte jeg den da, kanskje ikke, for meg var det uansett en mestringsstrategi som fungerte der og da. Jeg trenger den ikke lengre. Selvfølgelig er det noen gode minner mellom slagene, som ferieturer og håpløse romanser som førte til huller i hjertet, noen morsomme historier og annet tull, men det viktigste, det viktigste har kommet nå etterpå.

Forståelsen. Forståelsen for livet, for hjerteslag, for hender som holder hverandre, gleden i å fullføre et skoleår eller to - det som gir ordentlig mestring, det som er ekte. Men det er ikke det eneste. Livsvisdommen, evnen til å tørre å røre borti det ukjente, evnen til å våge seg ut på nye farvann, til å bryte egne barierer, til å feile uten at det er verdens undergang og det å akseptere at det finnes mennesker der ute som synes at jeg er bra nok på alle måter og det å kunne tro på det.

Du er viktig. Og selv om du kanskje kommer til å forsvinne, jeg kan ikke holde deg fast, det har jeg ingen rett til, har du uansett lært meg et par ting som jeg ikke forsto fra før. Takk.