Jeg var femten år da jeg ble kjent med psykiatrien. Femten år. Jeg hadde allerede vært syk i en årrekke, hadde alt rukket å oppleve hvordan angsten innskrenket hverdagen, hadde kjent hvordan depresjonen tygde hull i sjela, hadde lært meg å føle på selvskadingens avhengighet, forsto at maten kunne misbrukes, jeg hadde vært og var forelsket i døden - fullstendig oppslukt og livet hadde vært og var vanskelig. Femten år. Snart seksten. Livredd. Skremt. Bråvoksen og et barn på samme tid. I en årrekke hadde jeg verken følt meg hørt eller sett av noen, voksne mennesker ga meg frysninger og jeg hadde bestemt meg: jeg skulle ikke bli voksen. Jeg skulle ikke leve heller. For meg var livet min diagnose. For meg hadde det stoppet opp. Som Elizabeth Wurtzel så fint skrev det i Prozac Nation: "En dag våkner du opp og er redd for å fortsette å leve." Slik var det for meg.

Hvorfor begynte du egentlig i behandling, Annika?\
April 2006. Inntaksmøte på BUP. Jeg ville ikke, klarte ikke, forsto og forsto ikke på samme tid. Jeg var fullstendig klar over at jeg slet mer enn det som var normalt - at puberteten ikke kunne være årsaken til problemene mine og at det ikke var helt vanlig å ønske seg selv død hver eneste dag. Så,jeg begynte i behandling. Fordi jeg måtte. Fordi jeg trodde at det var det som skulle til for at foreldrene mine skulle bli fornøyd. Jeg begynte på deres premisser. Jeg begynte fordi jeg trodde at det var det som var forventet. Var jeg klar for å jobbe med mine egne problemer? Nei. Det var jeg ikke. For meg var sykdom, symptomer og selvdestruktive mestringsstrategier kontroll. Det var min måte å få kontroll i kaoset på. Så lenge jeg hadde døden, da hadde jeg kontroll. Så lenge jeg hadde selvskadingen, da hadde jeg kontroll. Da slapp jeg å straffe noen andre enn meg selv.

Den første terapeuten min var utdannet pedagog, som igjen hadde videreutdanning innenfor kunstterapi. Om jeg var villig til å snakke? Nei. Om jeg ønsket å prøve kunstterapi? Nei. Kunne jeg skrive til henne? Nei, det kunne jeg ikke. Kunne hun lese en historie til meg? Absolutt ikke. Var jeg villig til å prøve avspenning? Nei, nei og atter nei.
"Jeg tenkte at vi skulle begynne å arbeide med selvskadingen din, Annika."
"Jeg er ikke klar."
"Når er du det?"


Jeg ble ikke klar i løpet av det året jeg var i behandling hos denne kunstterapeuten. Jeg ble ikke klar til å arbeide med selvskadingen eller maten eller tankene mine eller følelsene mine.
"Du snakker så lite om følelser, Annika. Kanskje vi skal arbeide med dem?"
"Nei, jeg er ikke klar."
"Når er du klar?"


Jeg ble ikke klar for å snakke om følelser heller. Da behandleren min ble sykemeldt og jeg sto på egne bein, orket jeg ikke å se henne mer. "Hun maste sånn" og "ingen kjemi" og "jeg kommer ikke videre" var grunnene mine og så fikk jeg en ny behandler. Behandler L. Hun kjente jeg godt fra før siden hun alt var legen min ved BUP og hadde det medisinske ansvaret for meg. Hun hadde ved flere anledninger prøvd å få meg til å jobbe mot spiseforstyrrelsen min.
"Nei, jeg er ikke syk."
"Nei?"
"Jeg vil ikke. Jeg er ikke klar."
"Når er du klar da, Annika?"
"Jeg vet ikke."


For når ble jeg klar? Ikke det året heller. Jeg gikk til behandler L i et år. Hun var en fantastisk behandler som jeg hadde god kjemi med og hun gjorde det beste hun kunne. Men det hjelper ikke med en god behandler, når pasienten setter seg på bakbeina og rister på hodet. "Nei, jeg er ikke klar." Jeg var ikke klar. Jeg ville ikke gi slipp. Spiseforstyrrelsen var min, selvskadingen var min - min og mitt alene. Jeg trengte det - trodde jeg - det var det viktigste jeg hadde og samtidig det verste. Behandler L ga meg kostlister som jeg krøllet sammen. Hun var i kontakt med foreldre, og jeg nektet samarbeid. Familieterapeuter var inne i bildet, men jeg nektet å møte opp til samtaler. "Jeg er ikke klar," sa jeg og brånektet. Gråt for meg selv, mens jeg ventet på det riktige tidspunktet som jeg trodde ville komme.

Etter tre runder på legevakten, to innleggelser på UNN og en på ungdomspsykiatrisk, havnet jeg der igjen. For spiseforstyrrelsen. "Du fungerer så dårlig kognitivt Annika, at jeg ikke vet noen bedre råd enn å få deg innlagt," sa behandler L. Jeg motsa meg ikke. Livet var ikke noe for meg uansett, og det kunne jo kanskje hende at de kunne hjelpe meg. Men det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv. Det tok uker før jeg kom i gang med kostlisten. Det tok uker før jeg begynte å spise slik som jeg skulle. "Jeg er ikke klar," sa jeg, "jeg er ikke klar." Etter hvert begynte jeg å spise igjen. Ikke fordi jeg ville, fordi jeg forsto ikke at kroppen trengte mat. Jeg gjorde det for mamma. For pappa. For turen til Kreta. Grunner som i det lange løp ikke er holdbare for å opprettholde bedring. "jeg var ikke klar" for å gjøre det for meg selv. Ikke klar, ikke klar.

Jeg ble ikke klar til å kjempe på ungdomspsykiatrisk heller. Dette var i 2008. Jeg skrev meg ut og dro. Til Narvik. Fikk oppfølging, men var ikke klar der heller. Var ikke klar for å spise etter kostliste, var ikke klar for å jobbe med følelser, var ikke klar for ditt eller datt. Jeg ventet på å bli reddet. Ventet på at noen skulle gjøre jobben for meg. Ventet på at noen skulle ta tak i alt sammen slik at jeg slapp å gjøre noe.

Og så sviktet kroppen. Hodet. Musklene. Sirkulasjonssystemet. Hjernen. Leveren. Nyrene. Spyttkjertlene. Håret. Neglene. Temperaturreguleringen. Eliminasjonen. Urinen. "Pytt pytt", tenkte jeg, "jeg er ikke klar". Jeg ble ikke klar. Jeg var ikke klar da bekymringsmeldingene haglet, selv om jeg hadde fått et snev av livslyst. Jeg var ikke klar til å ta noe valg. Jeg ville ikke. Spiseforstyrrelsen var trygg. Selvskadingen var trygg.
"Sender henvisning til UPA igjen," sa lege - Kine.
"NEI, IKKE UPA!" sa jeg sint, "JEG SKAL IKKE DIT IGJEN. JEG HAR LOVET MEG SELV DET."
"Da blir det Bodø, da," sa hun.
"Greit."

Lettet og ikke lettet på samme tid. "Du må kanskje dra til Capio," sa behandler Turid. Ja okei. Så jeg dro til Bodø, pent sminket, i håp om at de kunne si at jeg var okei og fortelle meg at det ikke var noe å bekymre seg for og så kunne jeg dra hjem igjen. Der tok jeg feil. Jeg har fortalt historien før. Men jeg forteller den igjen. "Du kan dø," sa snakkedamen i Bodø. "Nå er du så syk at du kan dø, Annika."

Motivert? Litt. Men om jeg var klar? Nei.
Jeg ventet fortsatt. På det riktige tidspunktet. Likevel dro jeg til Fredrikstad. Jeg hadde ikke planer om å begynne behandlingen samme dag som jeg ankom. Jeg var jo ikke klar. Kunne vente en dag, for å se om jeg ble litt mer klar, litt mer rede, for å se om jeg fikk litt mer lyst. Noen satte foten ned. Behandlingen begynte samme dag. Og i dag forstår jeg hvorfor: jeg ønsket bare å utsette problemet. Å vente på at man skal bli KLAR for å gjøre noe, er å utsette. Det er det det er.

Så hvis dere tror at jeg var klar for å kjempe da jeg kom til Capio, tar dere feil. Jeg var ikke det. Jeg var ikke klar i det hele tatt. Jeg har aldri vært klar. Jeg har aldri vært klar for å gå opp i vekt. Aldri vært klar for å legge barberbladene på hylla. Jeg var aldri klar for å slippe det fine inn. Aldri. Men jeg ble det etter hvert. Jeg ble klar for det etter intens behandling hos dyktige mennesker som så meg og som fortalte meg hva sideprosjektene mine gjorde med meg. Jeg la sideprosjektene på hylla fordi jeg var redd. Det var ikke fordi jeg ØNSKET å gjøre det, men frykten for hva de gjorde med meg var sterkere. "Hvis du gjør det eller det går du raskere opp i vekt." Frykt.

Motivasjon er et ord som ofte blir brukt. Motivasjon er et stygt ord, fordi det hele tiden forventes at man skal være så motivert til alt sammen. Ingen er motivert hele tiden. Ingen har lyst til å kjempe konstant. Motivasjon er ferskvare, den må gripes og vedlikeholdes. Arbeidet må kjempes på dager der man ikke har lyst. Å bli frisk er en prosess. Se på det som en jobb du hater, men som du vet at du likevel må gå til. Arbeidsoppgaver du misliker, men som du vet du må gjennomføre for å kunne få betalt. Og lønna? Livet tilbake.

Prosessen er vond. Den er det og det er ingen hemmelighet. Det er enklere å bli syk enn å bli frisk. Men jeg kan fortelle en hemmelighet: månedene på Capio med smerte er nesten glemt. Jeg fullførte behandlingen og den var en suksess. Den eneste behandlingen jeg noen gang har fullført. Jeg bestemte meg for å gjøre det. Noen ganger må man bare bestemme seg, for det riktige tidspunktet kommer aldri. Jeg husker enkeltepisoder, enkelte vonde opplevelser og jeg husker de verste dagene på ungdomspsykiatrisk - ikke på grunn av maten, men heller på grunn av noe mennesker der gjorde, hvordan de reagerte og hvordan de angrep situasjonen min.

Deler av prosessen har gått i dvale. Det er okei. Det jeg derimot husker er år, år med matkaos, år med kalorier og veiing og elendighet. Det husker jeg mye bedre enn et år i behandling på Capio. Tolv måneder med bedring er en enkel pris å betale hvis jeg sammenligner det med år i smertehelvete.

Uansett hva man kjemper mot, vil det sjeldent eller aldri finnes et riktig tidspunkt for å begynne.
Livet er nå.
Ikke vent.