tirsdag
"Å ri to hester på en gang."
7/12/2011 12:57:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
For noen dager siden fikk jeg et veldig interessant spørsmål på formspring (tusen takk for spørsmålene deres, forresten! Det er bare å spørre i vei og så svarer jeg så godt jeg kan når jeg har mulighet):
"Helt ærlig; i hvor stor grad rider du "to hester på en gang"? Du har en bli-frisk-blogg - som er fantastisk. Men trigges du av undervektige, leser blogger til tynne syke folk, er innom pro-ana forum av og til etc.? Ingen skam i det. Tror det er vanlig."
Dette spørsmålet satte i gang en rekke tankeprosesser i hodet mitt; først ble jeg litt satt ut av ordene til vedkommet, som for noen år siden ville truffet spikeren på hodet, men etter jeg hadde gått noen runder med meg selv, svarte jeg så godt jeg kunne. Etter de forutsetningene jeg har i dag."Jeg rir ikke to hester på en gang. Jeg er rimelig ærlig, tror jeg. Jeg jobber med å bli frisk, men jeg er ikke der enda og det har jeg aldri lagt skjul på :) det er ingen enkel vei og det er mye hard jobbing. Og nei, jeg trigges ikke av undervektige lengre. Klart jeg savner anoreksien i blant og jeg har naturligvis mange tanker om å gå ned i vekt - hele tiden, men jeg er sterkere enn spiseforstyrrelsen nå. Jeg leser bloggen til endel tynne og veldig syke folk, men heldigvis, heldigvis lar jeg meg ikke trigge. jeg lar meg heller imponere av deres pågangsmot og styrke og jeg håper at de kan komme hit jeg er en gang. Jeg håper at de kan se hvor fantastisk livet er. Jeg håper de finner motivasjonen som jeg fant etter mange år som syk. Og jeg håper at jeg kanskje kan motivere noen. Jeg vet ikke, men jeg håper.
Og helt ærlig: jeg er ikke medlem i noen pro-ana forum. Man må være medlem for å se innleggene der. Jeg hadde en periode for mange år siden der jeg var medlem i ett, men den tiden er forbi. pro-ana byr meg i mot. det gjør det.
det er ingen skam om jeg hadde gjort det. selvfølgelig ikke.
når jeg leser ordene jeg har skrevet her, høres jeg ut som en helgen. men jeg er ikke det. jeg har bare lært et og annet underveis."
"Å ri to hester på en gang" er dessverre et vanlig fenomen når det kommer til psykisk sykdom - spesielt ved spiseforstyrrelser. Been there, done that. Det er strengt tatt ikke vanskelig å forstå hvorfor heller: spiseforstyrrelser fører til en voldsom ambivalens, der den ene siden forstår at sykdommen og levemåten er destruktiv, mens den andre siden ønsker å forbli i spiseforstyrrelsens trygge favn. For spiseforstyrrelsen er trygg, det er ingen hemmelighet. Men den er også svært destruktiv.
Veldig lenge holdt jeg på med to prosjekter på en gang. Spesielt da jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk og ikke hadde lyst til å gjøre noe med problematikken min. Jeg spiste for foreldrene mine og for søsknene mine, og for å få lov til å reise på sydenferie - ikke for meg selv. Det var et prosjekt som var dømt til å mislykkes. På den ene siden viste jeg litt viljestyrke i miljøet og fikk høre at det gikk fremover med meg, mens jeg på den andre siden fortsatte med sideprosjekter som opprettholdt spiseforstyrrelsen i stor grad. Hva jeg gjorde er ikke relevant for teksten. Årsaken til sideprosjektene mine var redselen. Redselen for å bli bedre, redselen for hva som ventet hvis jeg turde å gi slipp, hvis jeg lot behandlingssystemet overta og hvis jeg ga fra meg all kontrollen. For hvem kom jeg til å være uten sykdom? Friskhet, som er relativt, og det samme med god livskvalitet, skremte livet av meg. Jeg var redd for å bli bra, redd for å ha flere gode dager enn dårlige og verst av alt: jeg var redd for å like det. Frykten for å miste de selvdestruktive mestringsstrategiene mine som hadde vært det eneste jeg hadde, holdepunktet i tilværelsen over lang tid var større enn den eventuelle gleden jeg kanskje ville føle hvis jeg en dag kunne gå på kafe og spise sjokoladekake sammen med Inger. Den frykten var større enn gleden i å spise middag ute, kunne gå på kino, dra ut på byen en lørdags kveld og det å føle seg levende. Frykten var dominerende.
Heldigvis endret ting seg. Heldigvis kom jeg til et punkt der jeg turte å se ting utenfor skylappene mine. Ordene som hjalp meg var den kloke damens: "Nå har du prøvd Annika -metoden så lenge, og den kan du. Du vet hvordan den fungerer. Nå kan du prøve Capio metoden litt, og se om den fungerer for deg. Gjør den ikke det, kan du alltids gå tilbake til Annika-metoden. For den forsvinner ikke."
De ordene, de ordene til min fantastiske eks-behandler på Capio, damen som har forstått meg bedre enn alle andre behandlere jeg har hatt og som jeg åpnet mitt hjerte og sinn til, og som jeg ga all min tillit til, hjalp. Det var en slags garanti, en garanti på at jeg ikke kom til å miste mine mestringsstrategier selv om jeg turte å lukte litt på det som fantes utenfor en anorektisk tilværelse, en tilværelse med barberblad, legekontor, overtrening og vekt. En garanti. Jeg trengte den garantien.
Å legge sideprosjektene bort krever mye. Det tok et halvt år på Capio før jeg klarte å slutte helt med tvangstrening. Men jeg ville bli bedre, jeg ville forsøke metoden deres og selv om motivasjonen ikke alltid var der, selv om det var dager der jeg bare ville dø, selv om det var timer der jeg knapt orket å si et ord, selv om jeg gråt - gjorde jeg mitt beste. Jeg kjempet som en helt. Jeg var nysgjerrig på livet, på det som fantes utenfor og jeg visste at min kjære behandler hadde rett: de destruktive metodene mine ville ikke forsvinne. De lå lagret i meg. Jeg kunne dem. Jeg hadde dem og kunne hente dem fram igjen hvis ingenting annet fungerte.
Det tok tid. Det tar tid.
Men sideprosjektene har jeg lagt på hylla. Etter en stund bestemte jeg meg for å bare ri en hest: friskheten. Ikke hele tiden, selvfølgelig. Når man er i aktiv behandling tar ting tid. Klart jeg falt, jeg rotet selvfølgelig med maten da jeg var hjemme, jeg fikk ikke alt til etter boken - men hvem gjør det?
Å være en del av et pro-ana samfunn i dag er for meg utenkelig. Jeg er heller ikke medlem av noen forum for spiseforstyrrede, fordi det alt for raskt blir mer fokus på sykdom enn friskhet. Jeg styrer unna det jeg vet ikke er bra for meg, og jeg takler ikke å bare prate med mennesker om sykdom, matinntak etc. lengre. Det er ikke bra for meg.
For å bli frisk, for å tørre å bli bedre må man gi slipp.
Man må lære seg selv å kjenne, lære seg hva som trigger og hva man burde holde seg unna.
Kanskje må man i perioder ta avstand fra et nettverk som tidligere har vært en viktig del av hverdagen, fordi de andre medlemmene er syke.
Tips: styr unna blogger som trigger. Meld deg ut av pro-ana eller andre forum som forherliger spiseforstyrrelsen. Forsøk metoden som behandlingsstedet ditt tilbyr. Det kan være verdt det. Du mister ikke dine egne mestringsstrategier av den grunn. Det kan jeg skrive under på.
Og best av alt: gevinsten for å tørre er enorm. Tør du å la være?
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Bra skrevet! Husker selv fysioterapeuten på haukeland avslørte mine to prosjekter som jeg ikke var klar over. Jeg hadde et bli-frisk-prosjekt, og jeg hadde den-tynneste-siluett-prosjektet.
Jeg har i det siste vurdert å avslutte bloggen min. Ettersom jeg vil at sykdom skal ta minst mulig tid fra meg. Avgjørelsen er enda ikke tatt.
Takk for dette innlegget Annika. Jeg gruer meg som F til innleggelsen på Modum,selv om den er litt i framtid ennå. Jeg tviholder på sf,livredd for å miste den,samtidig så har jeg jo sagt ja til til Modum. Jeg tror jeg trenger sf ennå,jeg tør ikke gi slipp ennå,men vet at jeg må tørre det sånn litt etter litt (selv om "litt etter litt" ikke er før om lenge ennå) Men det er betryggende for meg å lese at ting blir enklere etterhvert,underveis i behandlingen,at man tør slippe mer og mer av kontrollen. Jeg gruer meg,men gir det en sjanse.
Takk enda en gang <3
Veldig bra innlegg, Annika! :) Mange gode poenger her! Du er så flink <3