i årevis var jeg redd for alt.

den største frykten var å bli voksen, 

og "redd for livet" var min diagnose.

jeg fryktet livet og fokuserte så mye på døden,

at jeg helt glemte å leve.

til slutt ble frykten for å våkne opp og oppdage at det siste

toget var gått, den største av alle.

det var da veien begynte. 

og den viktigste veien av alle, 

var den som fikk meg til å begynne og gå.

noen ganger hjelper det å lese sitater, som denne:

kanskje trenger jeg ingen forklaring på alle hvorfor og hvordan og hvor og hva

som jeg fortsatt bærer som en murstein i et kjede rundt halsen.

noen ganger er det nok å lese gamle skribbel fra notatbøkene mine:

det er lenge siden jeg mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sittet akkurat slik:

sammenkrøpet under dynen med maskaraflekker på kinnene etter nattens tårestrøm. det er lenge siden jeg mistet tellingen på hvor ofte jeg har følt at jeg lever i et skrin med kodelås, svartmalt på innsiden og at jeg for lenge siden har mistet koden til denne låsen. 

"hva er friskhet?" har alle de mange behandlerne jeg har hatt siden våren 2006 spurt meg.

jeg trekker alltid på skuldrene. hvordan skal jeg kunne vite det?

likevel har svaret kommet mer eller mindre på løpende bånd de siste to årene:

"jeg tror ikke det handler om å være frisk. for det er relativt. noen blir aldri friske. det handler om å ha livskvalitet. om å kunne fungere i hverdagen. det er det som telles. diagnose eller ikke. friheten til å danse hvis man vil, muligheten til å synge, løpe barbeint gjennom gresset og spise sjokoladekake til middag. og... å tørre å elske noen. tørre å la noen elske deg. det å slippe noen inn."

noen ganger føler jeg at jeg står med ryggen til verden

og ser hvordan alt passerer meg i speilet framfor.

da må jeg løpe. løpe for å ta igjen, for jeg har ikke flere ting å miste.

ikke mer tid å kaste bort. vet dere hva den største drivkraften i å miste anoreksien var? nei?

det kan jeg fortelle. det var livet, det at jeg ikke ville sitte i rullestol som 40 åring med sonde og ikke kunne bruke kunnskapene mine til noe. det å innse i en godt voksen alder, at anoreksien ikke ga meg noen ting. 

det var min største frykt. den ga meg noe i en alder av atten, men jeg forsto at det ikke alltid kom til å være slik. og jeg fryktet også at det kanskje ikke var noen vits for meg å gå på skole, for... hvis jeg skulle bruke all tiden min til å tenke på noe som egentlig ikke hadde betydning i det store bildet, ville jeg aldri få bruk for skolegangen min. da ville jeg aldri kunne jobbe. aldri tjene egne penger. aldri gjøre noe.

og før jeg visste ordet av det, før jeg hadde rukket å gjøre en av de tusen tingene jeg ønsket, ville jeg være

seks fot under.

alt for mange ganger har jeg tenkt: "enn hvis jeg ikke klarer? enn hvis jeg ikke får det til?"

men jeg fikk det til.

det er alt for mange "enn hvis" og "tenk om" til å la det overkjøre ønsket om å være hel.

og jeg har fortsatt denne drømmen, kun denne ene; den der jeg løper barbeint og naken gjennom hagen bak bestemors hus. gresset er grønt og fuktig av morgendugget, og beina mine blir blanke av vannet. det er lenge siden jeg har lakket tåneglene; den røde fargen som ble smurt på i slutten av mai har falmet og blitt flekket. jeg føler meg fin likevel og jeg nyter, jeg nyter hvordan brystet kjennes mykt mot ribbeina i det føttene tramper mot bakken. nyter hvordan lårene er sterke og bærer meg. lar meg være ett med naturen og kroppen og livet. 

uansett

noe av det viktigste jeg gjør

er å skille mellom det friske og det syke.

det langsiktige målet vil alltid være å få bort det som ikke er friskt,

og å være ett med meg selv.