tirsdag
Smil.
10/04/2011 08:53:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Jeg ser at det har gått hardt utover den ene armen din der?"
Jeg kaster et blikk på den venstre armen min og nikker, før jeg med stødig stemme legger til: "Ja, det har nok det."
En annen spør:
"Er det ikke noe du kan gjøre med det?"
"Som i å få det bort? Er det det du tenker på?"
"Ja?"
Jeg trekker på skuldrene og smiler litt. Ordvalget er viktig. Ordleggingen er viktig. Ordlyden er viktig. Det er vanskelig å få noen til å forstå noe som egentlig er helt uforståelig. Men jeg forklarer det på den måten som virker riktigst og best.
"Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet ikke engang om jeg ønsker å fjerne dem. Ja, kanskje vil jeg det om noen år, kanskje ønsker jeg å få bort merkene mine og da kan jeg i så fall gjøre det med laser. Den muligheten har vi heldigvis i dag. Noen synes kanskje at arrene er stygge eller kanskje til og med ekle, men jeg ser ikke slik på det. Ikke nå lengre. Dette er mine krigsarr. Misforstå meg rett: jeg bærer dem med stolthet. Jeg er ikke stolt over mestringsstrategien jeg har brukt, men jeg skammer meg ikke over det. De viser at jeg har følt og levd, at jeg har sloss og de viser også at jeg har overlevd."
Fire godt voksne hoder nikker. Jeg tror de forstår.
Å prate om merker og arr, minner meg om noe han sa til meg her om dagen: "Du har ei rimelig fin samling, Annika. Du trenger ikke å samle mer. Du burde vite når det er nok." Han smilte og vi lo. Jeg samler ikke mer. Ja, jeg kan sprekke. Det forekommer. Men det er svært sjeldent. En sprekk en gang i blant er ikke synonymt med å gå helt tilbake.
****
Jeg er ute på reise. Igjen. Denne gangen er jeg på jobb, på oppdrag fra Mental Helse sammen med en herlig gjeng andre mennesker. Det er så fint! I dag har jeg vært ute i ilden for første gang og det gikk veldig bra. Overraskende. Fire foredrag og diverse annet har blitt gjennomført og fullført, og jeg er egentlig sprekkferdig av stolthet. Ikke bare på mine vegne, men for alle menneskene som jobber i prosjektet, et prosjekt som handler om å undervise elever på grunnskolen og videregående om psykisk helse. Å stå framfor en skokk femten - sekstenåringer og fortelle dem hva det hele egentlig dreier seg om, er meningsfullt. Å få dele deler av min egen historie, bli hørt og sett og kanskje, kanskje gi noen håp om at det går an å bli bedre, er fantastisk.
Når jeg nå lukker øynene etter en heftig dag, er alt jeg kan se for meg øynene på elevene, klappen på skulderen fra en lærer som sa at jeg var tøff, de unge guttene som tok meg i hånden etterpå og takket, lærere, helsesøster, skolepsykolog og andre mennesker som var der i dag. Det gjør meg glad. Stolt. Og litt lykkelig fordi jeg har muligheten til å være med på det.
Jeg kaster et blikk på den venstre armen min og nikker, før jeg med stødig stemme legger til: "Ja, det har nok det."
En annen spør:
"Er det ikke noe du kan gjøre med det?"
"Som i å få det bort? Er det det du tenker på?"
"Ja?"
Jeg trekker på skuldrene og smiler litt. Ordvalget er viktig. Ordleggingen er viktig. Ordlyden er viktig. Det er vanskelig å få noen til å forstå noe som egentlig er helt uforståelig. Men jeg forklarer det på den måten som virker riktigst og best.
"Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet ikke engang om jeg ønsker å fjerne dem. Ja, kanskje vil jeg det om noen år, kanskje ønsker jeg å få bort merkene mine og da kan jeg i så fall gjøre det med laser. Den muligheten har vi heldigvis i dag. Noen synes kanskje at arrene er stygge eller kanskje til og med ekle, men jeg ser ikke slik på det. Ikke nå lengre. Dette er mine krigsarr. Misforstå meg rett: jeg bærer dem med stolthet. Jeg er ikke stolt over mestringsstrategien jeg har brukt, men jeg skammer meg ikke over det. De viser at jeg har følt og levd, at jeg har sloss og de viser også at jeg har overlevd."
Fire godt voksne hoder nikker. Jeg tror de forstår.
Å prate om merker og arr, minner meg om noe han sa til meg her om dagen: "Du har ei rimelig fin samling, Annika. Du trenger ikke å samle mer. Du burde vite når det er nok." Han smilte og vi lo. Jeg samler ikke mer. Ja, jeg kan sprekke. Det forekommer. Men det er svært sjeldent. En sprekk en gang i blant er ikke synonymt med å gå helt tilbake.
****
Jeg er ute på reise. Igjen. Denne gangen er jeg på jobb, på oppdrag fra Mental Helse sammen med en herlig gjeng andre mennesker. Det er så fint! I dag har jeg vært ute i ilden for første gang og det gikk veldig bra. Overraskende. Fire foredrag og diverse annet har blitt gjennomført og fullført, og jeg er egentlig sprekkferdig av stolthet. Ikke bare på mine vegne, men for alle menneskene som jobber i prosjektet, et prosjekt som handler om å undervise elever på grunnskolen og videregående om psykisk helse. Å stå framfor en skokk femten - sekstenåringer og fortelle dem hva det hele egentlig dreier seg om, er meningsfullt. Å få dele deler av min egen historie, bli hørt og sett og kanskje, kanskje gi noen håp om at det går an å bli bedre, er fantastisk.
Når jeg nå lukker øynene etter en heftig dag, er alt jeg kan se for meg øynene på elevene, klappen på skulderen fra en lærer som sa at jeg var tøff, de unge guttene som tok meg i hånden etterpå og takket, lærere, helsesøster, skolepsykolog og andre mennesker som var der i dag. Det gjør meg glad. Stolt. Og litt lykkelig fordi jeg har muligheten til å være med på det.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
7 kommentarer:
Sterke og sanne ord. Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal svare folk som kommenterer arr, men wow, ditt svar var fantastisk.
Gøy å høre hvor bra det gikk med foredrag :D Flink du!
Du er så utrolig flink og du aner ikke hvor inspirerende du er! Håper virkelig jeg kan komme så langt at jeg klarer gjøre noe lignende :) Takk for at du viser at det er mulig <3
Shiiiiiiit så modig du er! Eg er heilt stum :)
Jeg fikk faktisk litt tårer i øynene av stolthet på dine vegne.. uten at jeg engang kjenner deg :o)
Så kjekt at det gikk bra :) Tviler ikke et sekund på at du selv er fornøyd, og at andre virkelig har fått utbytte. Kanskje har det hjulpet mange å bli informert, kanskje noen få i faresonene har fått den informasjonen de trengte.
Du skriver jo så bra, jeg føler jeg kan kjenne energien du hadde under foredraget gjennom teksten her i dag. Og med de skriveegenskapene du har, tviler jeg ikke et sekund på at du hadde et bra foredrag. Skulle bare ønske jeg også hadde fått sett.
Så fint dette var å lese :-) jeg er så stolt av jobben du har gjort for Mental Helse ved å holde foredrag. Dette er jo noe som berører fler enn vi aner, så det å sette fokus på det er veldig viktig, og jeg tror når det kommer "ungdommer" så er det annerledes enn å sitte med hodet ned i skoleboka og se for seg ditt og datt! vakker og sterk forklaring på arrene vennen <3 Stå på :-) Stolt av deg og det burde du være selv også :-)
Flinke tøffe jenta <3