Plutselig, nei, kanskje ikke plutselig, er følelsen der igjen. Den merkelige, altoppslukende fysiske reaksjonen som klemmer sammen brystet, vibrerer gjennom kroppen, får leppene til å skjelve og som får hjertet til å hoppe over et slag eller to. De urytmiske hjerteslagene, den ubeskrivelige opplevelsen av at nå - nå er noe definitivt galt med meg, er gjenkjennelig. Bare ikke slik. Bare ikke på akkurat denne måten. Det kjennes ikke alltid likt; likevel bør jeg kunne være i stand til å kjenne igjen symptomene. Noenting forandrer seg aldri. Noe forblir alltid det samme. Slik som dette. Slik som nå.

Det kommer gradvis, deretter plutselig. Det slår deg hardt og brutalt midt i magen og får hele universet til å endevende seg. Igjen: gradvis, snikende og så - plutselig. Boom. Krasj.

Plutselig blir bussturene hjem fra skolen igjen uutholdelige, fordi magesekken vrenger seg i alle himmelretninger i takt med antall mennesker som kommer på, plutselig kommer kvalmen - den fryktelige overmannende kvalmen som får deg til å lure på om du har fått mat intoleranse eller bærer på det beryktede sykehus- og sykehjemsviruset, NORO - og du tror du kommer til å være nødt til å gå av bussen lenge før den tjuefemminutters lange bussturen er over, bare for å kaste opp.

Plutselig, uten forvarsel, begynner hjertet å dundre i det telefonen ringer og hendene skjelver når klassekameratene forteller deg at - joda, norskinnleveringen som du ikke har begynt på fordi du har vært på kurs mandag og tirsdag, skal leveres senest klokken 1600 onsdag ettermiddag, og så blir du kvalm igjen.
Brekningsrefleksen kommer helt uforberedt, men du kaster ikke opp, nei - selvsagt gjør du ikke det, i stedet for begynner svetten å piple fram i panna og du må stryke deg over overleppa for å tørke bort salte dråper av svette.

Lyder får deg til å skvette. Når du snur deg, når du går ute i mørket, alene, forever alone, kan du tydelig se at skyggene har hender og disse strekker seg etter deg og plutselig blir du kvalm igjen, og må løpe, ja, du må løpe helt til du kjenner oksygenmangelen rive i brystet, til blodsmaken, smaken av jern er det eneste som fyller munnen, og du er sliten, du er så sliten, men du kan ikke stoppe, du må løpe, for ellers, ellers kommer noe svært, svært fryktelig til å skje.

Kort fortalt.



Så, igjen, plutselig, finner jeg meg selv i den ene grønne utslitte lenestolen i stua med den velkjente, svært dype bekymringsrynka i panna og med skjelvende hender.
"Mamma, noe er galt med meg. Jeg er kvalm hele tiden," sier jeg frustrert og kjenner hvordan det nok en gang klemmer sammen i brystet.
"Er du gravid?" spør hun.
Gravid? Nei. Det går ikke an. Likevel, likevel løper jeg igjen, løper ned bakkene til butikken mens kvalmen får de indre organene til å kaldsvette, joda, graviditetstest kjøpes, en pinne tisses på, og svaret er en strek. Ingen graviditet. En av de få fysiske og naturlige forklaringene for kvalmen blir luket bort uten spørsmål, og likevel, likevel forsvinner ikke kvalmen. Alt fortsetter som før. Den samme runddansen, den samme krampeholdingen i tilværelsen med disse hvite hendene som jeg har skrevet om så mange ganger før.
Det er alltid de samme spørsmålene, alltid det samme.
"Hva feiler det meg? Er jeg syk?"

Svaret er naturligvis ja, og bekreftelsen får jeg plutselig en kveld, nok en natt der det er godt over sengetid og jeg burde, akkurat som med så mye annet, få struktur på livet og sove nok. Men å sove er umulig. Jeg vrir på meg, vrir, kjenner pulsen stige og synke, og hver gang jeg lukker øynene, flimrer marerittene over netthinna, etterfulgt av kvalmen.
Og mens jeg ligger der, i all min frustrasjon over manglende nattesøvn og en tilsynelatende manglende evne til å slappe av, går romdøren min opp. En litt for velkjent skikkelse, grunnproblemet, grunnproblematikken sklir lydløst over dørstokken og kommer inn på soverommet. Synet gjør meg ikke mindre kvalm.
"Du stiller spørsmål og ønsker svar?" spør skikkelsen, hest, hult og hjerteskjærende.
Jeg svarer ikke.
"Her har du svaret. Du kjenner meg, Annika, gjør du ikke? Ja, du kjenner meg? Vi har vært venner lenge, vi. Du lyver. Du forteller alle at du ble kvitt den verste delen av meg i en alder av tolv da hunden kom i hus, men du vet like godt som meg at det ikke er sant. Jeg forsvant aldri. Jeg har bare skiftet form. Kjært barn har mange navn. Kjært barn har også en unik evne til å endre seg i takt med omgivelsene, dette kalles evolusjon. Det eneste som aldri vil endre seg er meg - den grunnleggende egenskapen min, evnen til å skape frykt, evnen til å skape engstelse, evnen til å forbli selv om alt annet endrer seg. Jeg henger igjen fra urtiden, fra den tiden der mennesker hadde behov for meg for å overleve, fra den tiden der samfunnet var basert på den sterkeste rett."

"Du trenger ikke å fortelle meg dette," svarer jeg, "jeg vet godt hvem du er. Jeg kjenner deg. Jeg kan historien din. Jeg kan deg."

Allmektige Herr Angst.
Kan du være så vennlig å forlate meg?