Jeg vet hvordan det er og jeg skulle ønske jeg klarte å formulere setningene mine riktig, slik at det blir forståelig. For hvordan forklarer man det uforklarlige? Hvordan setter man ord på noe som egentlig bare kan føles og kjennes lengst inne i hjerterota, i magen, i kroppen - det ukonkrete, det diffuse, det abstrakte?

Jeg har prøvd å sette ord på det før. Mange hundre tusen ord. Mange tusen tekster. I poesien, i novellene, i sitatene, i fortellingene, i debattinnlegg, i kortprosa og i sakprosa. Jeg har formulert det med metaforer, med sammenligninger, med bilder og med gjentagelser for å beskrive for den uforstående hvordan det er. Og likevel, likevel mangler det alltid noe.
Fra jeg var tretten til jeg var seksten var det slik jeg satte ord på ting. Det var slik jeg snakket om følelsene mine, om det sorte, om ingentinget som rørte seg på innsiden av meg, det var slik jeg satt, kveld etter kveld med pennen i hånden, røde merker på venstre arm og tårer rennende nedover begge kinnene. Uansett hvor mye jeg skrev og tegnet i huden, klarte jeg likevel aldri å få plassert det jeg ønsket. For tomheten forble. Det samme gjorde det sorte. Og mørket spiste meg som om jeg skulle vært en rå and på middagsbordet til noen kannibaler.

utdrag fra diktet Lamictal, skrevet av en sekstenårig utgave av meg:

"painkillers dreper
hodepine sier du
og rekker meg dine
paracet, ibux, paralgin forte
svelges, blandes, ristes
en slurk, kanskje to
alt ned i dypet

funker ikke, funker ikke
hodet smeltes til en
klump
jeg har fått mine
egne painkillers
men såret midt i
nekter å gro" 


Det var et forsøk. Et forsøk på å sette ord på tilværelsen som jeg selv ikke forsto. Et forsøk på å finne svar. Svar på alle hvordan og hvorfor og hva som jeg har båret med meg siden jeg var barn. Hvordan ble det slik? Hvordan kom jeg til det punktet der det eneste jeg ønsket egentlig var å forsvinne fra meg selv og mine egne følelser? Hvorfor tok det aldri slutt? Hvorfor forble jeg i en tilstand jeg selv ikke hadde ønsket å være i, og hvorfor, hvorfor fortsatte det dag etter dag? Hvorfor ble det aldri noe annet enn mørketid på innsiden av meg? Og hva, hva var årsaken? Hva var grunnen til at JEG havnet i en slik situasjon som ingen kan rømme fra? Ingen vet. Selv ikke behandlere. Selv ikke jeg.

 lett depresjon, moderat depresjon, moderat til alvorlig depresjon, alvorlig depresjon, tilbakevendende depresjon. Same old story. Ingenting er forandret.


Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet hvordan det er.

Jeg vet hvordan det er når nettene blir lange. Når hjertet er sammenklemt til en vond, smertefull klump og verden snurrer i en hastighet som hodet og sjela ikke klarer å henge i takt med. Noen ganger går tiden så sakte at jeg ikke får puste. Noen ganger går den så raskt at jeg hyperventilerer. Andre ganger finner jeg meg selv stående mot en vegg med tårer i øynene eller sammenkrøpet på badegulvet med flisene mot kinnet, hikstende, med kramper i føttene. Andre ganger sitter jeg i den ene grønne lenestolen i stua, mens jeg stirrer tomt ut i lufta, eller ligger i sofaen med et rutete ullteppe over. Oftest ligger jeg i senga. Under dyna. Med eller uten musikk. Sover eller ikke sover. Kanskje prøver jeg å sove, kanskje gjør jeg ikke det. Uansett hva jeg gjør, prøver jeg å rømme. Fra meg selv. Fra mitt indre landskap. Fra smertene som kommer pulserende når jeg minst venter det. En smerte som ikke har fysisk forklaring, men som heller har sammenheng med lavt serotoninnivå i hjernen.

Denne pulserende smerten kan ingen se. Eller høre. Og hvordan jeg opptrer ovenfor meg selv eller hvordan jeg har det inni meg, er usynlig. Ingen kan vite.

Meste parten av tiden legger jeg et lokk over alt som gjør vondt, kler på meg kjole, kler på meg skjørt, sminker meg, pakker sekken og går på skolen. Jeg er der. Jeg deltar. Jeg ler og jeg snakker og jeg er der. Lokket ligger på plass, ingen kan se noe annet enn gamle arr og noen har spurt meg om dem også. Det er okei. Jeg er ærlig og jeg svarer hvis noen lurer. Det er ingenting å holde hemmelig.
Men så drar jeg hjem. Jeg går til bussen, venter og når bussen kommer, går jeg ombord, scanner busskortet og trasker til et ledig sete, der jeg setter meg ned og lener ansiktet mot vinduet. I det jeg lukker øynene igjen, sklir lokket jeg har lagt over alt det vonde bort, og alt dukker opp igjen.

Ikke rart at ingen ser hvor vondt det gjør, da. Ikke rart at "du ser jo ikke deprimert ut," kommer på løpende bånd. Ikke rart at det er vanskelig å be om hjelp, når alt ser bra ut.
For det er jo bra. Det ytre. Det er jo fint. Jeg går på skolen og jeg trives. Jeg drar meg gjennom dagene med et smil og munnen og gråter når jeg legger meg. Jeg går på jobb, jeg har flere jobber, og jeg liker dem alle sammen. Jeg er forelsket og det er gjensidig. Det er bra hjemme. Jeg har venner som jeg trives sammen med. Det ytre er bra. Det ytre er mer enn bra.

Det er mørketid.
Det kalles ikke mørketidsdepresjon, det kalles helårsdepresjon i mitt tilfelle.

Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet hvordan det er,
men jeg skulle ønske jeg ikke visste.