Jeg vet hvordan det er. Jeg har skrevet det før. At jeg vet hvordan det er og at jeg skulle ønske jeg ikke visste. Men nå er det sånn at jeg vet og det er dessverre ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg vil alltid vite. Jeg vil alltid snu meg tre ganger rundt i senga før jeg sovner, bare for å sjekke om han er der eller ikke. Jeg vil alltid liste meg på tå gjennom dager, gjennom uker, gjennom måneder- bare sånn i tilfelle, bare i tilfelle han finner meg, bare i tilfelle han løper etter meg for å fange meg igjen. Jeg vil alltid gjøre det. Jeg vil alltid vært obs på ham. Jeg vil sannsynligvis alltid være mer sårbar enn de menneskene som aldri har møtt han. Hvem? Mørkets Fyrste, selvsagt. Mørkets Fyrste. Depresjonen. Min depresjon. Depresjonen som jeg lever med, som jeg må holde ut med. Jeg skulle ønske jeg slapp, men heller jeg enn noen andre. Heller meg enn et annet menneske.


Jeg vet hvordan det er. 
Og det vises ikke at jeg vet. For dagene går og som regel holder jeg ut. Som regel henger jeg med i svingene, som regel er jeg med på mye, som regel deltar jeg, som regel får jeg ting til - som regel får jeg til det ubegripelige og flere ganger, når jeg åpner døren og lar sannheten slippe ut, ser folk på meg med spørrende øyne og lurer på hvordan jeg i det hele tatt klarer å holde meg oppegående. "Jeg vet ikke," sier jeg, "jeg vet ikke."

Etter å ha slitt med depresjon siden jeg var tretten år gammel, har jeg til slutt klart det umulige: å leve med elendigheten. Det umulige er mulig, det tar bare litt lengre tid enn andre ting.

Å være deprimert er ikke enkelt. Men det er nesten enda vanskeligere å lære seg å leve med sykdommen, enn å la den ta overtaket. For mange høres det kanskje absurd ut, men la meg forklare: de periodene der jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å gjøre noe, i de periodene der jeg endte opp med å melde meg helt ut og ikke gjorde annet enn å sitte hjemme og stirre i veggen, var det i det minste forståelig at jeg ikke hadde det bra. Spesielt i sammenheng med anoreksien. Tynn og skjør, folk forsto da. Det er enklere å få forståelse når det sees at man er syk, enn når alt ser tilsynelatende bra ut. Nå er det ikke sånn at jeg er ute etter forståelse eller sympati, det er jeg ikke, men jeg ønsker å forklare. For jeg vet at det er mennesker der ute som ikke skjønner hvorfor jeg ikke gjør sånn eller slik, eller hvorfor jeg ikke kommer eller viser hundre prosent engasjement. Kanskje leser dere, kanskje leser dere ikke. Uansett gjør det ingenting, for kanskje leser noen andre som kanskje kan kjenne seg igjen i dette. Kanskje leser noen som tidligere ikke har forstått, som kanskje får en aha-opplevelse. Nei. Dere trenger ikke å forstå, aksept er nok. Å akseptere at det er slik for meg og for mange andre mennesker holder i massevis.

Jeg aksepterer at det er slik. Gjør du?

Lenge aksepterte jeg det ikke. Jeg aksepterte ikke at jeg hadde ei sperre, ei belastning som gjør slik at jeg ikke klarer å bruke mitt fulle potensiale. For jeg vet hvem jeg er; jeg vet hva jeg kan. Jeg vet hva jeg er god til og hva jeg ikke er så god til. Jeg er en flink person, jeg er en flink elev, et relativt oppegående menneske med mange ressurser. For dere som kanskje rynker på nesen for at jeg skriver slik om meg selv: det er lov å skrive positive ting om den man er. Jeg er flink og jeg er relativt smart, men dessverre har jeg denne blokaden som gjør at jeg ikke kan bruke alt for det det er verdt.

Men det er ikke det dette handler om. Det handler om depresjonen. Depresjonen som jeg har måtte leve med i nesten 10 år. Depresjonen som ikke merkes, som ikke vises. Jeg merker hvor mye enklere det er å si: "jeg har hatt anoreksi", enn å fortelle:"Jeg sliter med depresjoner. Noen ganger er det så ille at jeg ikke klarer å gjøre noen ting. Noen ganger føler jeg meg så uendelig dårlig at jeg ikke takler å være sammen med andre mennesker. Noen ganger er det så grusomt at jeg ikke ser løsning på noenting. Noen ganger er det så vondt og vanskelig at jeg ikke klarer å dusje på flere dager eller gjøre noe annet enn å ligge under dyna, se i veggen og sove." Hvorfor er det så mye enklere å si at noe har vært og fortelle om det, enn å snakke om ting som fortsatt er?

Mange tenker at det bare er å ta seg sammen. "Ta deg sammen, kom deg opp, gjør noe med livet ditt." Så enkelt er det ikke. For jeg tar meg sammen. Jeg tar meg så hardt sammen at jeg av og til går på veggen fordi jeg stenger alt inne og plutselig sier det pang.

Alle mennesker har det vondt av og til. Og jeg skal prøve å forklare hvordan det er for meg. På en måte som er forståelig. Tenk deg at du er ute og går i en storm. I motvind. Og vinden er så sterk, vinden er så sterk at det er så vidt du klarer å gå framover. Sånn er det for meg. Sånn er det for meg nesten hver eneste dag. Eller slik: vi har alle hatt manglende motivasjon for å gjøre noe, en oppgave eller det å rydde noe- men som regel klarer man å få det til etter noen runder med sukk og stønn. Når depresjonen er på sitt verste, klarer jeg ikke å motivere meg for noe. Jeg kan begynne på oppgaver, men smerten i magen, vekten av verden er så tung at jeg faller sammen lenge før jeg er ferdig. Noen ganger er kroppen så tung at jeg ikke kommer meg ut av sengen, og hvis jeg kommer meg ut av den, er kroppen så tung at jeg ikke klarer å bevege på meg. Når depresjonen fyller hele meg og alle rom i kroppen min, og det eneste jeg kan tenke på er smerten på innsiden, den voldsomme tunge sorte skyen som spiser opp alt som kunne vært noe, er det ingenting som kan gjøre meg glad. Det finnes ting som får meg til å føle meg bedre, men smerten overskygger som regel alt annet og på grunn av det, klarer jeg heller ikke å gjøre de tingene som gjør meg glad. Det verste er å ikke mestre å gå ut døren selv om du vet at du vil føle deg bedre, fordi vekten av verden er så tung. Noen ganger får jeg ikke sove, er oppe hele natten med mitt miserable jeg og stirrer ut i tomrommet, andre ganger sover jeg hele dagen uten å føle meg mer uthvilt enn jeg har gjort tidligere. Konsentrasjonen blir så dårlig at jeg ikke kan få gjort en eneste oppgave, og midt oppi alt kjefter jeg på meg selv for at jeg ikke får det til. "Kom igjen kvinnemenneske, du er ubrukelig, dette kan du, du får det til! Kom deg opp, kom deg ut." Og det hjelper selvsagt ikke, for kjeftingen øker bare selvhatet og får meg til å føle meg enda mer ubrukelig.

Noen ganger er alt et stort sort hulrom, et tomt rom, fylt med absolutt ingenting, en følelse av apati, av å ikke klare, av å ikke mestre, og smerten er så stor at jeg bare vil synke ned i et hull i bakken og forsvinne til smerten blir borte.

"it feels like you're being dragged down into the ocean and the further you go the more dense it gets and you cant move. and it keeps getting darker and more impossible to breathe and it seems impossible to swim back to the surface."

Å beskrive hvordan det er, er egentlig et håpløst prosjekt. Jeg føler ikke det blir tydelig nok. Jeg ser på kalenderen, ser at det er januar, ser at jeg har fraværsdager og tør ikke å logge meg på fronter på datamaskinen for jeg vet at lærere har prøvd å få tak i meg. Jeg føler meg lat fordi jeg ikke klarer. Fordi bare tanken på å gå ut i verden gjør meg så tung rundt brystet at jeg bare vil legge meg igjen. Jeg føler meg miserabel fordi jeg gråter av sanger, av videoer på nettet og av meg selv.

Men det er sånn det er da.
Jeg er ikke på skolen fordi jeg ikke vil. Jeg er ikke på skolen fordi vekten av meg selv er den tyngste bør å bære.