søndag
Tanker fra tiden som var vol 12.
3/27/2011 08:31:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
18.mai 2008
Det er utrolig hvor fort kroppen forandrer seg, og det forbauser meg hvor store disse endringene er. Kroppen min har blitt helt annerledes så å si over natta. Den var ikke slik i forrige uke. Den så ikke ut som den gjør nå, den føltes ikke like hard og stiv, og den var så absolutt ikke like ekkel som det den er i dag. For det er det jeg er: direkte ekkel, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg begynner å bli redd. Så redd at jeg, da jeg kom hjem i morges etter en veldig lang filmkveld hos Inger, begynte å gråte. Jeg krøp sammen i senga og felte et par usle tårer for det som er igjen av meg. Det var ikke meningen at jeg skulle bli så bitte liten som jeg har blitt og jeg kan ikke stoppe det lengre, kan ikke kontrollere disse følelsene som strømmer igjennom meg. Det er så utrolig mye på en gang. Så mye hat, så mye selvforakt, så mye redsel og frykt - og jeg har ikke engang ord nok til å beskrive det.
Jeg ser meg i speilet, og jeg klarer ikke å se hva jeg er. Det eneste jeg ser er tomme store øyne, tørr hud og en kropp, en kantete, firkantig ting. Det er grusomt. Jeg har BLITT grusom, og det skremmer meg litt når jeg ser på bilder av mennesker jeg synes ser forferdelig tynn ut, direkte stygg, og jeg innerst inne vet at jeg ser nesten lik ut. Kanskje verre. Selv om jeg ikke klarer å se det selv. Det er utrolig hva hjernen kan gjøre med øynene til folk.
Mamma sitter i stua rett ovenfor meg og leser til eksamen. Mammaen min. Så forferdelig glad jeg er i henne og det finnes ikke noe jeg mer vil akkurat nå enn å krype sammen i fanget hennes, bli strøket over håret og høre henne si at ting kommer til å bli okei. Høre henne si at ting kommer til å bli bra, kanskje ikke over natten, men det vil bli det med tiden. Bra. Jeg vet ikke hva bra vil si, jeg klarer ikke skildre mellom virkelighet og tanker lengre, jeg vet ikke hvordan jeg føler meg. Jeg vet ingen verdens ting.
Det er to dager igjen av dette livet. To dager igjen av friheten min og jeg er redd, noe som kanskje ikke er så rart. Det kommer til å gjøre vondt og det kommer til å bli så hardt, men jeg må innrømme at det akkurat nå føles litt trygt å vite at jeg skal legges inn. Ikke for noe annet enn at jeg føler meg så elendig at jeg ikke vet hva jeg kan finne på, og til tross for at jeg ikke føler meg ”syk” eller ”dårlig” eller ”spiseforstyrret”, så vet jeg at jeg ikke er veldig langt unna medisinsk og sondeforing. Jeg vet det. Jeg er ikke dum, og jeg klarer ikke å la være å tenke på: ”Annika, hva i alle verdens navn og rike er det egentlig du har funnet på nå? Hva er det du har gjort mot deg selv?”
Jeg vet ikke, jeg vet ikke. Jeg føler meg så svak. Så forferdelig liten og ynkelig, hjelpeløst som et lite spedbarn.
17. mai var en grusom dag. Den tok aldri slutt, og jeg tvang meg selv til å være sosial bare for å slippe å sitte hjemme og se i veggen. Men det var ikke morsomt, for jeg klarte ikke å slutte å tenke på all denne dritten – og alt jeg vil nå er å få sove mer enn en time sammenhengende.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
<3
Det er så sterkt å lese dette, og eg kan berre forestille seg korleis det er for mora di.
... og kor fantastisk det då må vere å ha sett jenta si komme til live igjen.
<3 <3 <3 <3
Dette innlegget er en sterk beskrivelse av anoreksiens natur.
kjære Annika (og alle andre som sliter og har slitt med kropp, selvfølsese og mat)Ikke glem denne siden,.....på veien mot frihet.
Bli ikke fristet til å gå tilbake selv om dagen/følelsen ikke alltid er god.
det er bedre å ha en kropp som fungerer og et hode som kan tenke klart,uannsett størrelse eller fasong,enn å være i en slik tilstand denne historen forteller.
Det er fantasisk når en man er veldig glad i friskner til.
Hilsen en søster av en exs anorektiker
det er mye bedre å ha en kropp som fungerer og et hode som kan tenke klart! Så absolutt!