tirsdag
Tanker fra tiden som var vol. 13
3/29/2011 01:20:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
4.mai 2008, hammerfest
”God morgen,” sier jeg til speilbildet og prøver å smile. Jenta som møter meg sier ingenting tilbake, bare stirrer bittert på meg med maskaraflekker under øynene, utstikkende blodårer på hendene og slapp hud på magen der det en gang i fortiden pleide å være underhudsfett. Hun stirrer på meg, og jeg kan se skjelvingene i kroppen hennes. ”Faen ta deg, kle på meg. Jeg fryser, ser du ikke det?”
Klart jeg ser det. Klart jeg kjenner det, men likevel ønsker jeg å prøve meg på et smil. Smilet kommer aldri fram og hun smiler ikke tilbake. Det gjør hun aldri.
Jeg er nevrotisk. Kroppen min skjelver, noe rart har skjedd med hodet mitt, og jeg vil ikke noe annet enn å ligge stille, ubevegelig, mens tiden går. Alt sammen er så forferdelig. Jeg vil ikke mer, og i alle fall ikke slik som dette.
Jeg er nevrotisk. Kroppen min skjelver, noe rart har skjedd med hodet mitt, og jeg vil ikke noe annet enn å ligge stille, ubevegelig, mens tiden går. Alt sammen er så forferdelig. Jeg vil ikke mer, og i alle fall ikke slik som dette.
Jeg ankommer leiligheta til bestemor og bestefar.
”ANNIKA, liker du koteletter?”
”Nei. Jeg spiser ikke kjøtt.”
”Spiser du fisk?”
”Bestemor, du TRENGER VIRKELIG IKKE å ordne noe til meg.”
”Du lever ikke lenge hvis du ikke spiser.”
”Nei, var jo synd det.”
”ANNIKA, liker du koteletter?”
”Nei. Jeg spiser ikke kjøtt.”
”Spiser du fisk?”
”Bestemor, du TRENGER VIRKELIG IKKE å ordne noe til meg.”
”Du lever ikke lenge hvis du ikke spiser.”
”Nei, var jo synd det.”
Jeg skjelver. ”Skal du ha noe å spise? Jada. Nå kan du baaare spise. Jeg skal koke kaffe til deg,” bestemor surrer rundt og jeg har lyst til å hyle. Det er så vidt jeg kan stå på beina mine, og tårene presser bak øyelokkene. Og her kommer pappa: ”Jada, og så har vi jo masse epler også, da. Ligger i kjøleskapet.”
Vær så snill. La meg bare være i fred. Jeg orker ikke mer nå, ikke mer mas, ingenting. Jeg vil hjem til mamma, mamma snakker ikke om mat hele tiden i alle fall, hun lar meg pusle med mitt og jeg liker å tro at hun forstår litt mer enn de andre, selv om denne tilstanden, denne tingen er umulig å skjønne seg på. Jeg forstår ikke selv.
Jeg tror de har rett; jeg tror jeg er ganske dårlig. Kanskje ikke akkurat syk, men heller ikke spesielt frisk. Jeg vil gråte, og tårene pipler så vidt bak øyelokkene. Jeg prøver å stenge dem igjen, for ingen skal få se meg gråte. Ingen.
Etiketter:
sf
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
<3 <3 <3
Jeg husker dette innlegget fra den dagen du publiserte det. Tenk at du har kommet så langt! Følger fortsatt med deg og sender deg gode tanker Annika. Klem