torsdag
Tanker fra tiden som var vol 10.
3/10/2011 05:38:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
5.februar 2007
På utsiden ser jeg en robot. Denne roboten er satt sammen av tusen deler, som selvfølgelig ikke vises på utsiden. Den er passe høy, passe snill og ser passe normal ut. Denne roboten vandrer langs gater, og veier, gjennom byer - for det er det den er satt til å gjøre. Gå. For så og se hvor den vil havne. Den har egentlig ingen mål, roboter har jo gjerne ikke det,og den jobber hardt for å finne nye veier den kan følge. Men terrenget er forferdelig ujevnt, og det er vanskelig å velge veiene som går oppover.
På innsiden ser jeg organer, selvfølgelig, slike som skal få denne roboten til å fungere. Ledninger som går på kryss og tvers gjennom hele systemet. Noen er ødelagte, noen er plassert på feile steder og de fleste av dem henger såvidt fast, reparert med teip for å få systemet til å fungere. (Jada, jeg vet at det ikke skrives slik, men jeg orker ikke å bruke energi på og konsentrere meg om å skrive alle ordene rett). Slike roboter har jo sjeldent lang levetid, de fungerer til systemet kortslutter og batteriene går ut. Innsiden av denne roboten er ødelagt. Det ser ut som om noen har teipet og teipet, festet ledninger og organer i et desperat forsøk på at denne roboten ikke skal gå ut av funksjon.
Denne roboten frykter stillheten, og gjør det meste for at den skal forsvinne. Når stillheten kommer, hender det som regel at ledningene faller litt mer fra hverandre. Så. Roboten sitter ofte i senga si med alle lysene av, roboter som denne føler seg naken i lyset, og liker å gjemme seg bort i mørke kroker. Også setter den som regel på flere forskjellige typer musikk. Akkurat nå kjører roboten Enslaved på et volum som vil gjøre slik at vesnene som skapte denne metallboksen, kommer til å ta sikringen slik at stillheten igjen kan fylle huset. Og Placebo står på, så høyt som overhodet mulig på datamaskinen. Det blir aldri høyt nok.
Jeg ser ofte denne roboten. Jeg ser den når den står opp på morningen, jeg ser den når den står på badet, jeg ser den når den står naken framfor speilet, jeg ser den når den ligger på gulvet, jeg ser den når den gråter, jeg ser den når den går til mennesker som skal reparere ødelagte ledninger, jeg ser den når den er sammen med venner, jeg ser den når den prøver å passe inn, jeg ser den når den gjør et forsøk på å forsvinne, jeg ser den når den rømmer, jeg ser den - jeg ser den - jeg ser den. Og den vet det ikke. Jeg ser den så ofte, og så mye - og den vet ikke at jeg får vondt inne i meg av å se på den. Jeg får vondt av å se på måten denne roboten går gjennom terrenget på, jeg får vondt i meg av å se på hvor mye tid som blir kastet bort på og bare late som om. Late som.
Jeg er der hele tiden sammen med den, og den vet det ikke. Jeg er der når sola står opp, jeg er der når sola går ned. Jeg er der når angsten kommer, jeg er der når frykten for angsten er der. Jeg er der når hypomaniene kommer og skaper kreativitet fra helvete, jeg ser hva den gjør med roboten, jeg får kjenne på energien, men også på alt det negative som omgivelsene dens får kjenne. Jeg er der når ledningene til roboten faller mer fra hverandre, når den stuper, og når stupet går mot døden. Jeg er der når regnet kommer, når roboten putter i seg strøm for å få hjulene til og gå rundt. Jeg er der når den blir sliten av og hele tiden måtte kjempe. Jeg er der - jeg er der - jeg er der.
Og det forundrer meg gang, på gang, på gang hvordan disse ledningene, og denne strømmen fortsatt kan være i så god stand at roboten kan fortsette. Jeg ser at roboten lider, jeg ser at den helst vil forsvinne - men jeg ser også frykten for å skade alt den elsker. For jeg er sikker på at ødelagte roboter kan elske. Kanskje ikke like fullverdig som det et menneske kan, men den kan elske på sin egen, lille ødelagte måte.
Ofte står jeg ved siden av denne roboten, jeg ser at den fryser - og jeg får vondt fordi jeg ikke kan gjøre noe med det. Jeg kan ikke gi den en klem, eller varme fra min egen kropp - den vil ikke motta, og jeg skjønner den godt. Men jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe den, og håpet var engang, at vi kanskje kunne gå sammen hånd i hånd til slutt. Men roboten falt, og ble hengt på korset i enden av Golgata.
Jeg ser roboten. Den er ved siden av meg nå, og jeg kan kjenne at den lider. Jeg ser tårene dens, og jeg ser hvor trett den er. Jeg kan høre tankene, jeg kan høre hjerteslagene, og jeg kan høre den intense ønsket om å være annerledes. Roboten min har det vondt, og jeg kan ikke hjelpe den.
Snart kommer den til å legge seg. Gjøre et forsøk på å sovne. Tiden går når den sover, og roboten trenger ikke å være en del av tiden. Roboten kan slappe av, kan gjøre et forsøk på å puste, og på å glemme. I det minste for en stund. Jeg vet at den tenker at det ikke er verdt det, for alt blir likedan når den våkner igjen.
Roboten min er trett av livet. Og helst vil den røske ut ledningene sine selv, men den vet at den ikke kan. Jeg kan kjenne hatet dens mot den selv hele tiden, og jeg er redd for hva den kan gjøre - den er sterk nok. Jeg prøver å vise den kjærlighet. Jeg prøver å være snill med den store deler av tiden.
Jeg er usikker på om noen vil forstå hvor hardt jeg prøver å elske den, Roboten min. Spesielt siden jeg har problemer med å vise det når jeg er sammen med andre mennesker.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
0 kommentarer: